Det amerikanske presidentvalget: Hvordan det foregår og hvordan det gikk

Jeg har skrevet for NUPIs "Hvor hender det" serie om valget i USA. "Hvor hender det" er ment som en ressurs for lærere, studenter, elever etc. som trenger en innføring i politiske hendelser og institusjoner. Forhåpentligvis bidrar denne artikkelen til noe oppklaring i både et forvirrende valgsystem samt et forvirrende valg...

Postmortem

Presidentvalget i 2016 er i ferd med å bli sementert i vår felles hukommelse som et unikt veivalg i amerikansk historie hvor alle ekspertene tok feil og en ny æra starter 20. januar 2017. Men det er ikke slik, som mange ser ut til å tro, at valget i 2016 er et valg der alle tok grundig feil og alt vi trodde vi visste er blitt motbevist. Det meste vi visste før valget har vist seg å stemme, mens et par viktige ting har vist seg ikke å stemme. Jeg ønsker å påpeke to etablerte sannheter om amerikanske presidentvalg som viste seg å stemme, og to antakelser som viste seg å være feil: 1) Den etablerte sannheten om at partitilhørighet er viktigere enn andre identiteter (som for eksempel kjønn) ble til de grader bekreftet i år. Likevel er det ikke slik at Clinton gjorde det dårlig blant kvinnelige velgere - hun vant faktisk flere hvite kvinnelige velgere med høyere utdannelse enn gjorde Barack Obama i 2012, og hun ble den første Demokratiske kandidaten på tyve år som vant stemmene til gifte kvinnelige velgere (med 2 prosentpoeng). 2) Antakelsen om at de demografiske endringene går i Demokratenes favør var også korrekt. Men dette slo ut nasjonalt heller enn i valgmannskollegiet. De nasjonale meningsmålingene var for det meste riktige innenfor feilmarginen – Hillary Clinton ledet (noen ganger mer, noen ganger mindre) nesten hele tiden og vant til slutt flest nasjonale stemmer. I viktige vippestater som Colorado, Virginia og Nevada vant Clinton med god margin på grunn av det man har sagt en god del år nå, nemlig at den demografiske endringen (med en stadig større andel velgere med latinamerikansk og asiatisk bakgrunn) går i Demokratenes favør. Vi så også at Clinton tapte mindre enn forventet i delstater som undergår store demografiske endringer, som Texas og Georgia. Altså er vi i ferd med å se en grunnleggende endring i hvilke stater som er vippestater.

Så til to antakelser som viste seg å være ukorrekt: 3) At det ikke fantes mange nok hvite velgere uten høyere utdannelse til å kansellere ut de andre velgerne i USAs velgermasse. Dette er for så vidt riktig - men det fantes nok hvite velgere uten høyere utdannelse i Michigan, Wisconsin og Pennsylvania til å vinne valget for Trump. Mange meningsmålinger i viktige vippestater var ikke riktige før valget, og dette var antakeligvis fordi de undervurderte viktigheten av hvite velgere uten høyere utdannelse. I det som skulle være Clintons «blå brannvegg» i Rustbeltet, altså Wisconsin, Pennsylvania og Michigan, tapte hun med knapp margin selv om meningsmålingene før valgdagen for det meste viste at hun hadde en mer eller mindre trygg ledelse. Til syvende og sist var det dette som avgjorde valget. Her hadde meningsmålingsinstituttene antakeligvis ikke inkludert nok hvite velgere uten høyere utdanning i sine utvalg, og dermed undervurdert Trumps støtte blant folk. I den omkalfatringen som vi så i årets vippestatskart, er det altså mulig at vi i neste presidentvalg vil se at delstater med et flertall hvite velgere uten høyere utdanning vil bli mer pålitelige Republikanske delstater (for eksempel Iowa og Michigan) mens delstater med høyere andel nyere innvandringsgrupper er i ferd med å bli mer pålitelige Demokratiske stater (for eksempel Colorado og Nevada). Altså er det ikke slik at man plutselig burde ignorere USAs demografiske endringer når man forbereder seg til neste presidentvalg i 2020, og det er altid slik at man må være påpasselig med hvilke meningsmålingsinstitutter man stoler på (selv om det i år var meget respekterte organisasjoner som tok feil). Selv var jeg til tider ganske så sikker på at det ikke fantes nok hvite velgere som ville stemme på Donald Trump. Tatt i betraktning at han hadde snakket særdeles ufordelaktig om latinoer, muslimer, og ikke minst kvinner, så antok jeg at det ikke var nok amerikanske velgere som ville stemme på en slik person. Mine ni år tilbrakt i USA gjorde meg kjent med et folk som ikke liker uhøflig, respektløst språk og som ser etter presidentkandidater de kan identifisere seg med og også respektere. Jeg trodde rett og slett ikke det var nok velgere som gjennom sin stemmegivning ville indirekte godta de mange diskriminerende uttalelsene til Trump. Og jeg hadde rett - nasjonalt sett. Men med hensyn til valgmannsystemet tok jeg grundig feil. Spørsmålet – som jeg ikke har noe klart svar på enda – er om det er slik at de fleste som stemte på Trump faktisk stemte for kandidaten Trump, eller imot kandidaten Clinton/det bestående/eliten/Washington DC.  Her viser i alle fall meningsmålinger gjort på valgdagen samt i etterkant at Trump er meget upopulær samt at mange mener han ikke er kvalifisert til å være president (også velgere som stemte på han sier dette). 4) Antakelsen om at den såkalte Obama-koalisjonen ville møte opp også for Hillary Clinton viste seg å være feil. Hundretusener av Obama-velgere ble hjemme i Rustbeltet den 8.november.

Til syvende og sist blir konklusjonen ikke at Donald Trump vant valget, da Clinton per dags dato har vunnet flere stemmer enn noen amerikansk presidentkandidat i amerikansk historie (i absolutte tall) bortsett fra Barack Obama i 2008. Jeg mener konklusjonen må bli at Hillary Clinton tapte knapt i tre viktige vippestater, og at dette var en kombinasjon av hennes egen feil og Trumps fortjeneste ved å fokusere på hvite arbeiderklassevelgere og deres antipati mot frihandel/globalisering og såkalt politisk korrekthet. På grunn av dette kompliserte bildet er det vanskeligere enn man kanskje skulle tro å trekke konkret lærdom av valget.