Det amerikanske presidentvalget: Hvordan det foregår og hvordan det gikk

Jeg har skrevet for NUPIs "Hvor hender det" serie om valget i USA. "Hvor hender det" er ment som en ressurs for lærere, studenter, elever etc. som trenger en innføring i politiske hendelser og institusjoner. Forhåpentligvis bidrar denne artikkelen til noe oppklaring i både et forvirrende valgsystem samt et forvirrende valg...

Postmortem

Presidentvalget i 2016 er i ferd med å bli sementert i vår felles hukommelse som et unikt veivalg i amerikansk historie hvor alle ekspertene tok feil og en ny æra starter 20. januar 2017. Men det er ikke slik, som mange ser ut til å tro, at valget i 2016 er et valg der alle tok grundig feil og alt vi trodde vi visste er blitt motbevist. Det meste vi visste før valget har vist seg å stemme, mens et par viktige ting har vist seg ikke å stemme. Jeg ønsker å påpeke to etablerte sannheter om amerikanske presidentvalg som viste seg å stemme, og to antakelser som viste seg å være feil: 1) Den etablerte sannheten om at partitilhørighet er viktigere enn andre identiteter (som for eksempel kjønn) ble til de grader bekreftet i år. Likevel er det ikke slik at Clinton gjorde det dårlig blant kvinnelige velgere - hun vant faktisk flere hvite kvinnelige velgere med høyere utdannelse enn gjorde Barack Obama i 2012, og hun ble den første Demokratiske kandidaten på tyve år som vant stemmene til gifte kvinnelige velgere (med 2 prosentpoeng). 2) Antakelsen om at de demografiske endringene går i Demokratenes favør var også korrekt. Men dette slo ut nasjonalt heller enn i valgmannskollegiet. De nasjonale meningsmålingene var for det meste riktige innenfor feilmarginen – Hillary Clinton ledet (noen ganger mer, noen ganger mindre) nesten hele tiden og vant til slutt flest nasjonale stemmer. I viktige vippestater som Colorado, Virginia og Nevada vant Clinton med god margin på grunn av det man har sagt en god del år nå, nemlig at den demografiske endringen (med en stadig større andel velgere med latinamerikansk og asiatisk bakgrunn) går i Demokratenes favør. Vi så også at Clinton tapte mindre enn forventet i delstater som undergår store demografiske endringer, som Texas og Georgia. Altså er vi i ferd med å se en grunnleggende endring i hvilke stater som er vippestater.

Så til to antakelser som viste seg å være ukorrekt: 3) At det ikke fantes mange nok hvite velgere uten høyere utdannelse til å kansellere ut de andre velgerne i USAs velgermasse. Dette er for så vidt riktig - men det fantes nok hvite velgere uten høyere utdannelse i Michigan, Wisconsin og Pennsylvania til å vinne valget for Trump. Mange meningsmålinger i viktige vippestater var ikke riktige før valget, og dette var antakeligvis fordi de undervurderte viktigheten av hvite velgere uten høyere utdannelse. I det som skulle være Clintons «blå brannvegg» i Rustbeltet, altså Wisconsin, Pennsylvania og Michigan, tapte hun med knapp margin selv om meningsmålingene før valgdagen for det meste viste at hun hadde en mer eller mindre trygg ledelse. Til syvende og sist var det dette som avgjorde valget. Her hadde meningsmålingsinstituttene antakeligvis ikke inkludert nok hvite velgere uten høyere utdanning i sine utvalg, og dermed undervurdert Trumps støtte blant folk. I den omkalfatringen som vi så i årets vippestatskart, er det altså mulig at vi i neste presidentvalg vil se at delstater med et flertall hvite velgere uten høyere utdanning vil bli mer pålitelige Republikanske delstater (for eksempel Iowa og Michigan) mens delstater med høyere andel nyere innvandringsgrupper er i ferd med å bli mer pålitelige Demokratiske stater (for eksempel Colorado og Nevada). Altså er det ikke slik at man plutselig burde ignorere USAs demografiske endringer når man forbereder seg til neste presidentvalg i 2020, og det er altid slik at man må være påpasselig med hvilke meningsmålingsinstitutter man stoler på (selv om det i år var meget respekterte organisasjoner som tok feil). Selv var jeg til tider ganske så sikker på at det ikke fantes nok hvite velgere som ville stemme på Donald Trump. Tatt i betraktning at han hadde snakket særdeles ufordelaktig om latinoer, muslimer, og ikke minst kvinner, så antok jeg at det ikke var nok amerikanske velgere som ville stemme på en slik person. Mine ni år tilbrakt i USA gjorde meg kjent med et folk som ikke liker uhøflig, respektløst språk og som ser etter presidentkandidater de kan identifisere seg med og også respektere. Jeg trodde rett og slett ikke det var nok velgere som gjennom sin stemmegivning ville indirekte godta de mange diskriminerende uttalelsene til Trump. Og jeg hadde rett - nasjonalt sett. Men med hensyn til valgmannsystemet tok jeg grundig feil. Spørsmålet – som jeg ikke har noe klart svar på enda – er om det er slik at de fleste som stemte på Trump faktisk stemte for kandidaten Trump, eller imot kandidaten Clinton/det bestående/eliten/Washington DC.  Her viser i alle fall meningsmålinger gjort på valgdagen samt i etterkant at Trump er meget upopulær samt at mange mener han ikke er kvalifisert til å være president (også velgere som stemte på han sier dette). 4) Antakelsen om at den såkalte Obama-koalisjonen ville møte opp også for Hillary Clinton viste seg å være feil. Hundretusener av Obama-velgere ble hjemme i Rustbeltet den 8.november.

Til syvende og sist blir konklusjonen ikke at Donald Trump vant valget, da Clinton per dags dato har vunnet flere stemmer enn noen amerikansk presidentkandidat i amerikansk historie (i absolutte tall) bortsett fra Barack Obama i 2008. Jeg mener konklusjonen må bli at Hillary Clinton tapte knapt i tre viktige vippestater, og at dette var en kombinasjon av hennes egen feil og Trumps fortjeneste ved å fokusere på hvite arbeiderklassevelgere og deres antipati mot frihandel/globalisering og såkalt politisk korrekthet. På grunn av dette kompliserte bildet er det vanskeligere enn man kanskje skulle tro å trekke konkret lærdom av valget.

Hvilken podcast om amerikansk politikk er best?

Columbia Journalism Review har en fin oversikt over gode podcaster å høre på for de av dere som trenger daglige lytteropplevelser fra den amerikanske valgkampen. Her er det noen av mine favoritter - som Mike Murphys Radio Free GOP - og noen jeg ikke visste om.

Men de har glemt noen også! For de av oss som er statsvitere men er opptatt av historie, så vil jeg anbefale Past Punditry, som drives av flinke historikere ("the podcast where hindsight becomes foresight") og ikke minst den interessante BackStory with the American History Guys hvor tre flinke historikere ved University of Virginia snakker om hvert sitt århundre (greit å ta for seg amerikansk historie hvor man bare har tre århundre man skal dekke, da..).

Donald Trump and American exceptionalism

Re-upping a blog post I wrote for the London School of Economics on this election cycle and the meaning and significance of American exceptionalism for presidential politics:


In his calls to “Make America great again” Donald Trump is making both a threat and a promise. What it signifies more fundamentally, however, is that Donald Trump understands how important American exceptionalism is in US electoral politics. Hilde Restad gives an overview of the history and role of the idea of American exceptionalism in US politics. She writes that despite concerns over its end during the 1970s and 2000s, American exceptionalism never really went away, something which was proven by conservatives’ doubts about President Obama’s stated belief in the ideology. 

According to the Republican presidential frontrunner Donald Trump, “we’re not a strong country anymore.” It is a little unclear what Trump means by this, but it seems to be connected to purportedly leaky borders as well as a loss of American stature around the world. The solution to this malaise is electing Trump to the White House, because “we will have so much winning if I get elected, that you may get bored with winning.” In other words, if you want America to be exceptional again, definitely vote Trump.

This is all entirely unfair to Florida Senator Marco Rubio, who was supposed to be the candidate of American exceptionalism in this election cycle. Rubio, apparently not having read the times correctly, started his campaign for president with a traditional, optimistic Ronald Reagan-esque formulation of American exceptionalism. Foreign observers were probably confused, he offered, by the fact that the son of an immigrant bartender could run for president (apparently, Rubio is not familiar with Nicolas Sarkozy, although granted; Sarkozy’s father was a Hungarian aristocrat, not a Cuban bartender). But Rubio was simply trying to repay his debt to the greatest country on earth, he said. Rubio talked about a “new American century” for a while, but in the last weeks of 2015, he changed his tone dramatically. As Trump’s rise in the polls continued, Rubio’s brand of exceptionalism turned negative, warning potential voters of how a weakened America will be attacked by terrorists Obama has released from the prison at Guantanamo Bay, Cuba.

So, what is American exceptionalism?

Well, you should go to the actual blog post I wrote over at LSE to find out!

Ken Rudin exposed!

So, I can confirm to all the political junkies out there that Ken Rudin, host of my favorite podcast "The Political Junkie," is just as funny and sweet in real life as he is on his podcast. I had the nerd moment of my life this week when I was invited on his show as a guest, and it was just as much fun as I had hoped. I had to cut short my anniversary dinner with my husband and stay *concentrated* after a few glasses of wine, but all in all, I think I did ok. Well - you be the judge. Here is the link to the show (I am on approximately 20 minutes in)!

Cracking the Glass Ceiling: Hillary Rodham Clinton and U.S. Presidential Politics

So last fall I conducted a seminar at the Peace Research Institute Oslo (PRIO) about Clinton, running for president, and gender bias. You can actually watch a video of my presentation here. (Yes, I was pretty pregnant when I did this.) First, full disclosure: I am not an expert in gender and politics. But, since I was invited to speak about Hillary Clinton by their gender research group, and I am interested in how female politicians are treated in the media and by fellow politicians, I figured let's do this.


I wrote a long blog post for them in preparation for the seminar, where I focused on the incredibly sexist 2008 election cycle. You can read the whole thing here. What's ironic is that because Donald Trump at that point (August last year) was not being taken all that seriously yet, I was hopeful that the 2016 cycle would be an improvement, gender bias-wise. This was based on the stick-to-the-facts campaign being run by Clinton's main opponent, Bernie Sanders, who refused to comment on her hair, clothes, or body (as opposed to many, many incidents in 2007-2008).


Yeah, so that was a YUGE mistake. YUGE.

Hvordan velges egentlig presidenten, del II

Hva innebærer det føderale systemet?

Dette var et av den amerikanske grunnlovens mange kompromisser, ment som den gylne middelvei mellom det å la Kongressen velge presidenten og det å overlate denne viktige oppgaven til de upålitelige massene. Det var nemlig en del grunnlovsfedre som ikke helt stolte på de upålitelige massene (det sier seg jo selv, de er jo upålitelig) en intuisjon som for øvrig virker meget forutsigende hva gjelder årets valg. Uansett. Dette kompromisset gjør jo at visse delstater er viktigere enn andre i denne prosessen, men kanskje ikke på den måten man skulle trodd. Mens California, som er en meget stor delstat, altså avgir hele 55 valgmenn, avgir lille Iowa kun seks valgmenn. For å vinne presidentvalget må en kandidat få tildelt 270 valgmenn, av totalt 538. Dermed skulle man tro at California er viktigere enn Iowa. Men det er den på en måte ikke.

Partidelstatene endrer ikke parti

Mange delstater er solide partidelstater. California stemmer demokratisk, mens Texas, med sine 38 valgmenn, stemmer republikansk. Dette endrer seg ikke (i hvert fall ikke i år, selv om man skal være forsiktig med å gjengi såkalt «konvensjonell visdom» i et valgår der all konvensjonell visdom om det amerikanske presidentvalget er snudd på hodet). Dermed kommer hverken Trump eller Clinton til å bruke mye tid eller penger i disse delstatene. (Igjen, la meg bare få understreke at dette er et uvanlig år og at jeg så absolutt ikke vet hva Trump planlegger til høsten. Kanskje tilbringer han hele høsten i Texas. Kanskje kommer Texas til å endelig bli en egen nasjon. Hva vet jeg.)


Resten kan du lese på Bjørknes Høyskoles egen blogg!

Hvordan velges presidenten i USA?

...sånn egentlig?  Del I:

Valgkamp

Donald Trump sier mange rare ting («jeg kan ord, jeg kan de beste ordene») og Hillary Clinton er visstnok en lystløgner, morder og verst av alt; ei gammel dame . Vi har sikkert alle venner på Facebook som har vært ihuga BernieBros, eller en onkel fra distriktet som er skikkelig overbevist om at Trump kommer til å #MakeAmericaGreatAgain. Selv er jeg definitivt skyldig i å dele en haug med artikler på Facebook (sorry, «venner») og tvitrer jevnlig om valget. Min unnskyldning er at jeg jo faktisk forsker på amerikansk politikk og det å holde meg jevnlig oppdatert er en del av jobben min. Heldigvis også er det en hobby jeg har, så her overlapper fritid og jobb heftig.

Hvordan forstå hva som skjer?

Men nok om meg. Hvordan skal de som er interessert men kanskje ikke kan så mye om amerikansk politikk egentlig forstå hva som skjer? Hvordan se forbi mediestøyen og gjøre seg opp en mening om hva som er viktig og hva som er irrelevant?For eksempel er det alltid mye fokus på de nasjonale meningsmålingene og det såkalte «horserace» – om Trump eller Clinton leder veddeløpet. Hver gang Trump for eksempel leder over Clinton i en meningsmåling slås det stort opp (også gjerne her hjemme i norsk media) og alle får panikk (med mindre du er han onkelen i distriktet med #MakeAmericaGreatAgain caps på hodet).

Resten kan leses på Bjørknes Høyskoles egen blogg her!

Republikanernes landsmøte: Trumps hvitmannsklubb?

Jeg har skrevet en liten artikkel for NRK Ytring om republikanernes landsmøte som starter i morgen. Torsdag kveld kommer Donald Trump og Mike Pence til å akseptere Det republikanske partiets nominasjon som president- og visepresidentkandidat. Disse to karene er vel det eksakt motsatte av det republikanerne så for seg da de skrev "obduksjonsrapporten" etter Mitt Romneys tap i 2012. Les mer her: 

Amerikansk eksepsjonalisme og Donald Trump

Tidligere i vinter skrev jeg et laaaangt blogginnlegg om hvilken rolle amerikansk eksepsjonalisme spiller i amerikanske valg, med fokus på å forklare akkurat hva amerikansk eksepsjonalisme er og hvilken historisk rolle begrepet har spilt i amerikansk politikk. Innlegget ble publisert på en blogg London School of Economics driver om amerikansk politikk, før det deretter ble plukket opp av Newsweek. Denne uken fikk jeg et epost fra en high school lærer i New Jersey som skrev at hans elever hadde lest innlegget mitt i Newsweek og hadde diskutert amerikansk eksepsjonalisme. Han la ved elevenes papers, hvor de skal være enig eller uenig med min analyse. Dette er jo bare skikkelig moro (og ja - jeg skal lese alle artiklene til elevene og gi tilbakemelding). Siden innlegget har generert en del interesse er det nå oversatt til norsk. Værsågod.

"Donald Trumps slagord om å “gjøre Amerika storslått igjen” viser at ideen om den amerikanske eksepsjonalismen fortsatt er sterk.

Donald Trumps oppfordring til å “gjøre Amerika storslått igjen” er både en trussel og et løfte. Slagordet viser at Donald Trump har forstått hvor grunnleggende den amerikanske eksepsjonalismen er i amerikanske valgkamper. Hilde Restad gir her en oversikt over den historiske utvikling og rolle ideen om den amerikanske eksepsjonalismen har hatt i amerikansk politikk. Hun skriver at til tross for at mange antok at troen på amerikansk eksepsjonalisme døde ut både på 1970- og på 2000-tallet, så har denne ideen faktisk aldri gått helt bort – noe som er blitt bevist av hvordan konservative krefter har betvilt president Obamas uttalte tro på ideologien.


Ifølge den ledende republikanske presidentkandidaten, Donald Trump, så "er vi ikke et sterkt land lenger". Det er litt uklart hva Trump legger i dette utsagnet, men det kan virke som om han refererer til de angivelig dårlig sikrede landegrensene (mot Mexico, ikke Canada…) samt et angivelig tap av USAs status i verden. Løsningen på denne elendigheten er å stemme på Trump i presidentvalget, fordi "om jeg blir valgt som president kommer vi til å vinne så mye at dere vil bli lei av å vinne så mye". Med andre ord, om du vil at Amerika skal bli eksepsjonelt igjen, så må du definitivt stemme på Trump.

Dette er – eller var - jo urettferdig ovenfor Florida senator Marco Rubio, som var ment å skulle være presidentkandidaten som argumenterte for den amerikansk eksepsjonalismen i dette presidentvalget. Rubio, som åpenbart ikke har et klart grep om tidsånden, startet sin kampanje for presidentembetet med en tradisjonelt optimistisk, Ronald Reagan-aktig formulering av amerikansk eksepsjonalisme. Utenlandske observatører, mente Rubio, blir nok litt forvirret av det faktum at en sønn av en cubansk bartender kan stille som presidentkandidat. (Rubio kjenner åpenbart ikke til Nicolas Sarkozys familiebakgrunn, selv om Sarkozys far riktignok var en ungarsk aristokrat og ikke en bartender fra Cuba). Ifølge Rubio selv, ønsket han bare å betale tilbake sin gjeld til det han anser for å være det beste landet i verden. Rubio begynte sin kampanje med å snakke om ”Et nytt amerikansk århundre” (et spill på Lifes berømte artikkel om «the American Century» fra 1941), men i de siste ukene av 2015 endret han tonen radikalt. I takt med at Trumps ledelse på meningsmålingene fortsatte å stige, tok Rubios kampanje en negativ vending. Han advarte blant annet potensielle velgere om at et svekket Amerika vil bli angrepet av terroristene Obama hadde løslatt fra Guantánamo-fengselet på Cuba. Det var frykt, ikke håp, som skulle komme til å karakterisere valgkampen, og Rubio trakk seg som kandidat etter at han tapte sin egen hjemstat, Florida, den 15. mars."

Resten av dette innlegget kan du lese på Bjørknes Høyskoles egen blogg!

American exceptionalism and the U.S. election

I've written a piece for the London School of Economics' blog on U.S. politics, here is the intro:

"According to the Republican presidential frontrunner Donald Trump, “we’re not a strong country anymore.” It is a little unclear what Trump means by this, but it seems to be connected to purportedly leaky borders as well as a loss of American stature around the world. The solution to this malaise is electing Trump to the White House, because “we will have so much winning if I get elected, that you may get bored with winning.” In other words, if you want America to be exceptional again, definitely vote Trump.

This is all entirely unfair to Florida Senator Marco Rubio, who was supposed to be the candidate of American exceptionalism in this election cycle. Rubio, apparently not having read the times correctly, started his campaign for president with a traditional, optimistic Ronald Reagan-esque formulation of American exceptionalism. Foreign observers were probably confused, he offered, by the fact that the son of an immigrant bartender could run for president (apparently, Rubio is not familiar with Nicolas Sarkozy, although granted; Sarkozy’s father was a Hungarian aristocrat, not a Cuban bartender). But Rubio was simply trying to repay his debt to the greatest country on earth, he said. Rubio talked about a “new American century” for a while, but in the last weeks of 2015, he changed his tone dramatically. As Trump’s rise in the polls continued, Rubio’s brand of exceptionalism turned negative, warning potential voters of how a weakened America will be attacked by terrorists Obama has released from the prison at Guantanamo Bay, Cuba."

Read the rest here!

Dagens DC på Facebook og random thoughts

Må innrømme at jeg er mye flinkere til å oppdatere Dagens DC på Facebook, enn jeg er her på bloggen. Så lik Facebook-siden!

Ellers er det jo bare å bøye seg i støvet for Donald Trump, som vant New Hampshire med et brak. Bøyer meg i støvet for Bernie Sanders også, men mindre ironisk. New York Daily News sa det egentlig best (og det er ikke ofte):

Neste er Nevada og South Carolina. Virker litt som om media nesten godter seg over muligheten for at vi kommer til å se 2000-tilstander i South Carolina igjen, men det er vel med den forventing at Trump stiller i rollen som John McCain og en eller annen (Bush?) stiller som, eh, Bush.

Uansett, som Colbert sa det så treffende denne uka, i en fantastisk tale om New Hampshire, ingen så dette komme. Ingen. "Shut up!"

Ikke lenge igjen til Iowa nå...

Den 1. februar får vi svar på to spørsmål som mange USA-interesserte (både i og utenfor USA!) begynner å bli relativt desperate etter svar på.

For det første: Vil alle de som møter opp på Donald Trumps store 'rallies' faktisk møte opp i på valgmøtene rundt om i Iowa? Han har jo godt oppmøte og gode meningsmålingstall, men det er ikke nødvendigvis nok til å vinne et nominasjonsvalg. Med andre ord, er det slik at Trumps tilhengere er faktiske velgere, eller er de bare nysgjerrige forbipasserende?

For det andre: Hvor alvorlig er Bernie Sanders' utfordring til Hillary Clinton? Hans meningsmålingstall har bare økt og økt i Iowa i det siste, en delstat  'alle' var sikre på at Clinton skulle vinne med god margin. Dersom Clinton bare vinner knepent, og Sanders deretter vinner New Hampshire den 9. februar (som man forventer), blir jo nyheten plutselig ikke at Clinton vant det første nominasjonsvalget, men heller at Sanders gjør det bedre enn forventet. Det handler jo gjerne like så mye om forventninger og 'momentum' som om hvem som teknisk sett vinner ettersom nominasjonsvåren utspiller seg, så her må Clinton passe seg.

I et valgår hvor ekspertene gang på gang tar feil, blir det faktisk skikkelig spennende å se hva som er fakta og hva som er fiksjon når februar endelig kommer. Da kan det være at en rekke kandidater - og valganalytikere - får seg en skikkelig nesestyver i et år fullt av nesestyvere.

Dette blir spennende.