Sinte hvite menns mann

Donald Trump er et resultat av den mørke siden av Det republikanske partiets valgstrategi. De har skapt ham, og må derfor ta ansvar for å fjerne ham.

Da Donald Trump 16. juni i år annonserte at han stilte som Det republikanske partiets presidentkandidat, var det veldig få – om noen – politiske journalister eller valganalytikere som hadde noen som helst tro på at dette kom til å vare. Ei heller var eliten i partiet så veldig bekymret. Donald Trump var en ny Herman Cain eller Michele Bachmann – altså en som ville sjarmere ytre høyre i partiet en stund, før deretter å forsvinne fra nominasjonskampen lenge før alvoret satte inn. Men Trump – til tross for en rekke verbale blundere som ellers ville skakkjørt enhver politisk kampanje – varer og rekker. Det republikanske etablissementet er tvunget til å se på at en oransje elefant i glasshus ødelegger alt det de hadde planlagt for 2016.

Hvordan kunne dette skje? Det ubehagelige svaret er at det ikke er noe uvanlig med Donald Trump. Eller, hans væremåte, utseende og personlighet er jo selvsagt en historie for seg selv. Men det politiske fenomenet Trump representerer finner vi igjen og igjen i amerikansk politisk historie. Populisme handler om å forsvare folket fra eliten. Der de korrupte politikerne i Washington, D.C. fyller egne lommer og for lengst har glemt mannen i gata, skal Folkets Forsvarer – altså denne gang Donald Trump – redde stumpene av Den Sunne Fornuften til fordel for Den Jevne Amerikaner.

Bakgrunnsvariabelen for det vi ser i amerikansk politikk i dag er at Det republikanske partiet ikke holder tritt med den demografiske endringen i USA. Der USA blir mer mangfoldig, blir Det republikanske partiet hvitere og hvitere. Samtidig er partiet blitt fanebæreren for det reaksjonære. Partiet har slått mynt på den fryktbaserte reaksjonen hvite velgere har til USAs demografiske endringer. Dette kommer i tillegg til de økonomiske endringene i kjølevannet av finanskrisen som har rammet hvite arbeiderklassemenn hardt. Det er i dag en betydelig og betydningsfull velgergruppe i partiet som er redde for at ”meksikanerne tar jobbene” fra dem og at” muslimene skal ta over USA med Sharia-lover”. Det som karakteriserer Trump-velgere, viser meningsmålinger, er nemlig innvandringsmotstand.

Slikt sett befinner Trump seg i en god, gammel amerikansk populistisk politisk tradisjon. Denne høyrepopulismen i Det republikanske partiet kan sies å ha startet i 1963, da Det demokratiske partiet bestemte seg for å bli partiet for borgerrettigheter og president John F. Kennedy holdt en tv-sendt tale om likestilling mellom hvite og svarte. Der denne populismen i det 20. århundret i all hovedsak handlet om motstand mot desegregering og rettigheter for svarte amerikanere har det i det 21. århundre utviklet seg til en frykt for et stadig mer mangfoldig USA (eller som Ann Coulter kaller det, ”the browning of America”). Den røde tråden er at ”det hvite Amerika” – og da særlig hvite, protestantiske menn – stadig føler seg truet på en eller annen måte.

Trump ser ut til å ha blitt maskoten til en høyrepopulistisk bevegelse i USA som hovedsakelig består av hvite, gjerne menn, gjerne arbeiderklasse-velgere. Disse velgerne føler seg truet, og de er sinte. Vi så dette raseriet i Tea Party-bevegelsen i 2010, en bevegelse som kombinerte den liberale skepsisen mot staten (motstanden mot helsereformen) med en frykt for den første svarte presidenten. Siden 11. september, 2001 har muslimer overtatt den rollen svarte amerikanere tradisjonelt har hatt som ”de andre” i det hvite amerikanske selvbildet. Siden terroranslaget har hatkriminalitet mot muslimer (eller folk som angripere tror er muslimer) økt drastisk. Den hysterisk glade reaksjonen Trumps tilhengere viste da han kunngjorde at USA må stenge grensen for muslimer, tyder på at det er mange velgere som er ekstatiske over at det nå – tydeligvis – er greit å være rasistisk igjen, sånn helt åpent og ærlig. Eller som en Trump-velger sa til CNN, ”Han sier det jeg tenker!”

Det at det er usannsynlig at Trump blir den republikanske presidentkandidaten, og enda mer usannsynlig at han skulle vinne om han ble det er nesten uviktig nå. Vi er forbi den perioden der Trump var et utskudd som ble ledd ut av den politiske eliten. Trumps støtte i meningsmålingene har økt jevnlig siden i sommer, og de faller ikke en gang midlertidig når Trump sier noe rasistisk eller sexistisk.

Trump er et resultat av en velgerstrategi som Det republikanske partiet har brukt siden 1972, da Richard Nixon tok i bruk den såkalte ”southern strategy” for å lokke hvite sørstatsvelgere som var i mot borgerrettighetsbevegelsen inn i folden. Siden da har ”country club” eliten og rurale, reaksjonære sørstatshvite vært på samme lag. Men det var aldri meningen at røkla skulle skvise ut eliten. Partiets rasistiske hundefløyte-strategi har nå manifestert seg som en oransje trompet som sier høyt det man bare skulle hinte om. Dersom eliten i partiet ikke er komfortabel med det, er det opp til dem å ta et oppgjør med Trump så raskt som mulig.

Publisert i Dagens Næringsliv 16. desember, 2015.