Finansavisen har anmeldt boken min

Og det ser blant annet slik ut:

"Vår mening 
+ Gjør en god jobb i å forklare hvordan ideen om amerikansk eksepsjonalisme har påvirket verden.

-Detaljnivået, språket og fordypningen gjør at boken henvender seg mer til forskere enn til en bred, opplyst offentlighet." 

Journalist Anders Horntvedt skriver:

"Har du Hørt historien om radio- kommunikasjonen mellom canadierne og det amerikanske marinefartøyet?
Amerikanerne kommanderer cana- dierne til å endre kurs for å unngå kolli- sjon. Canadierne mener det er det ame- rikanske krigsskipet som bør bøye av.
Dette gjentar seg et par ganger før den amerikanske kapteinen har fått nok.
– Dette er USS Lincoln, det nest største skipet i USAs atlanterhavsflåte. Vi er eskortert av tre fregatter, tre krys- sere og flere støttefartøyer. Vi forlanger at du endrer kurs før vi blir tvunget til å gjøre noe drastisk.
– Du får bestemme selv. Dette er et fyr.
at amerikanerne er noe for seg selv er noe alle vet, og at de har vært den eneste supermakten i 25 år har ikke akkurat gjort dem mindre særegne.
To ferske bøker tar opp landets selv- bilde og stilling i den internasjonale orden.
Én av dem står Hilde Restad fra Bjørknes Høyskole for.
Galleriet av norske akademikere som er utgitt på anerkjente britiske og amerikanske forlag er eksklusivt, og hun er én av dem.
Restad har doktorgrad i amerikansk utenrikspolitikk, og boken hennes er basert på doktoravhandlingen. Der utfordrer hun det allment aksepterte innholdet i begrepet amerikansk ek- sepsjonalisme.
Som høyskolen uttrykker det: Enten anser amerikanere USA som det lovede land langt der borte, isolert fra resten av den gamle, korrupte verden, eller som et land med en misjonerende hensikt – nemlig å aktivt skulle redde resten av verden fra seg selv.
Restad argumenterer derimot for at amerikansk historie inneholder en nær sagt konstant utenrikspolitisk tradisjon hun kaller unilateral inter- nasjonalisme.

Hun påpeker blant annet den mot- sigelsen som ligger i at USA liksom skulle være isolasjonistisk fra starten av. Til tross for at tilstøtende terri- torium enten har tilhørt Frankrike, Storbritannia, Spania og Mexico eller indianere, klarte Washington å oppnå «the manifest destiny», kontroll fra kyst til kyst.
Til tross for et beskjedent sideantall, er det ingen lettlest, liten sak Restad har kommet med. Temaet kan kanskje interessere mange, men detaljnivået, språket og fordypningen gjør at boken henvender seg mer til forskere enn til en bred, opplyst offentlighet."

Takker Horntvedt for at han bekrefter at jeg har skrevet en bok myntet på et akademisk publikum, får jeg vel si!

Nobel Institute lecture: "American exceptionalism, George W. Bush, and Barack Obama."

How did the idea of American exceptionalism affect the presidency of George W. Bush, and is it affecting the current president? This is the topic Research Director at the Nobel Institute, Asle Toje, asked me to present on this past week here in Oslo. (Ok, he wrote "American exceptionalism and the presidencies of George W. Bush and Barack Obama. I changed it a bit.)

This task was made more/less daunting (choose your favorite) by the fact that the Nobel Institute is trying a new thing, whereby their old, smaller research seminars have been replaced with public lectures in their large (and very gold-adorned) hall. This spring, their lecture series is called "Liberal Internationalism" (see the list of speakers here - it includes some really cool people like my former UVa professor Bill Quandt, who will probably (?) be speaking about the failures of liberal internationalism in the Middle East).

So, rather than prepare remarks aimed at scholars (who will be vicious in that deathly scholarly way in their feedback) I prepared more policy-oriented remarks for a general audience. But then, I got to have my cake and eat it too, because Geir Lundestad was in the audience and gave me a real scholarly tango at the end of the Q & A session that made me nostalgic for when my dissertation advisor, professor in history Melvyn Leffler at UVa, would tear me (and all political scientists) down with a vengeance.

Mmmm memories.

Anyway, I kept it to a brisk 40 minutes with lots of examples and quotes so if you decide to watch, I promise you will be moderately entertained and definitely not fall asleep. Or, most probably won't fall asleep. My husband, who was in the audience, says it gets a lot better after the first 5 minutes, so you can always fast forward. Thanks husband, for your always honest comments. (That last part was said in an icy kind of voice.)

Enjoy.