Alle presidentens menn

Den 16. september 2001, fem dager etter 11. september, sa visepresident Dick Cheney følgende i et intervju på TV-programmet Meet the Press om hva USA måtte gjøre nå:

We also have to work, though, sort of the dark side, if you will. We’ve got to spend time in the shadows in the intelligence world. A lot of what needs to be done here will have to be done quietly, without any discussion, using sources and methods that are available to our intelligence agencies... That’s the world these folks operate in, and so it’s going to be vital for us to use any means at our disposal, basically, to achieve our objective.

Det deklassifiserte sammendraget av en rapport utarbeidet av Senatets etterretningskomité offentliggjort i går viser resultatet av denne innstillingen. Som jeg skrev i en rapport for Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) i 2012 tok George W. Bush administrasjonen mange kontroversielle og – etter mitt syn – ulovlige valg i krigen mot terror fra 2001-2009. Ett av disse var utviklingen av et forhørsprogram i og av CIA som skulle brukes på såkalte “high-value detainees” – altså de USA anså for å være de av dem fanget i krigen mot terror som besatt mest og best informasjon om Al Qaeda.

Sammendraget, og rapporten, er et (nå til dags nesten uvanlig) eksempel på hvor viktig Kongressen kan være i sin rolle som motvekt til utøvende makt. En av Kongressens viktigste roller er “oversight” – altså det å kontrollere hva utøvende makt faktisk gjør og å si i fra dersom det går over stokk og stein. Berømte eksempler på dette i det utenrikspolitiske området er selve opprettelsen av Kongressens etterretningskomiteer i etterkant av Vietnam- og Watergateskandalene på 1970-tallet. Frem til da hadde USAs etterretningsbyråkrati fått vokst seg stort og sterkt (siden 2. verdenskrig) uten så veldig mye innsyn eller kontroll fra andre maktgreiner i den amerikanske staten. Resultatet så man da kontroversielle programmer og operasjoner i regi av CIA ble offentliggjort i forbindelse med Kongressens etterforskning av presidentens maktovertramp i Vietnamkrigen og Watergateskandalen. Eksempler inkluderte forsøk på attentat på andre lands politiske overhoder (som for eksempel Fidel Castro), som for øvrig bidro til at President Gerald Ford forbød politiske attentat. Da Senatets og Husets etterretningskomiteer ble opprettet i 1976 og 1977 skulle disse komiteene altså rette et permanent lys mot ”the dark side” og kontrollere at USAs etterretningsorganisasjoner ikke brøt amerikansk lov.

Siden 1970-tallet har USA også ratifisert en veldig viktig internasjonal traktat, nemlig FNs torturkonvensjon. Traktaten ble underskrevet av Ronald Reagan i 1988 og ratifisert av Senatet i 1994. Denne traktaten gjør det meget klart at tortur alltid er ulovlig, uansett situasjon: om det er en nasjonal krise, krigstilstand, eller lignende så er tortur alltid ulovlig. Selv om internasjonale traktater kan virke uviktige og uten særlig konsekvens for hva land faktisk gjør, er de blant annet viktige for å etablere hva ”verdenssamfunnet” mener om ulike saker. Når det kommer til tortur er det helt klart at ”verdenssamfunnet” mener dette aldri skal være greit.

Dette kan være en del av grunnen til at Bush-administrasjonen jo ikke er enig i at de har torturert noen som helst. Ifølge Bush, Cheney, Rumsfeld og en rekke andre i organisasjoner som CIA, så er ikke USA skyldig i tortur og har derfor ikke brutt noen lover – internasjonale eller nasjonale. Hele poenget med de såkalte ”Enhanced Interrogation Techniques” (EITs) var at USAs Justisdepartement skulle godkjenne en rekke spesifikke EITs som var verre enn det amerikanske soldater kunne delta i (da de må følge Genevekonvensjonene), men som man ikke mente var tortur. Justisdepartementets ytringer (de såkalte ”tortur memos”) skulle blant annet bety at CIA offiserer ikke kunne stilles for retten for å ha deltatt i EITs.

Dette er en av deres partifeller, Senator John McCain (R-AZ), uenig i. Han holdt i går en tale i Senatet der han støttet rapporten, som har fått mye kritikk av andre Republikanere (Senatet er jo frem til januar kontrollert av Det demokratiske parti. Denne rapporten hadde nok ikke blitt publisert hadde dette ikke vært tilfellet.). Ett av poengene han ønsket å få frem, var nettopp at det Bush-administrasjonen gjorde, var tortur: “I have long believed some of these practices amounted to torture, as a reasonable person would define it, especially, but not only the practice of waterboarding, which is a mock execution and an exquisite form of torture.”

McCain er også sterkt uenig i at tortur “virker”:

I know from personal experience that the abuse of prisoners will produce more bad than good intelligence. I know that victims of torture will offer intentionally misleading information if they think their captors will believe it. I know they will say whatever they think their torturers want them to say if they believe it will stop their suffering.

Men om tortur noen gang skulle “virke”, så er jo dette fortsatt ikke poenget. Tortur er moralsk galt. Det skal ikke skje. Debatten skal ikke handle om hva man kan gjøre mot “fienden” fordi de er “fienden” men hvordan man selv ønsker å være som menneske og som nasjon. Å offentliggjøre dette sammendraget handler derfor om å ta tilbake en liten del av den respekt og anseelse som USA mistet under ”krigen mot terror”.

Innlegget er også å finne hos www.amerikanskpolitikk.no.