Alle presidentens menn

Den 16. september 2001, fem dager etter 11. september, sa visepresident Dick Cheney følgende i et intervju på TV-programmet Meet the Press om hva USA måtte gjøre nå:

We also have to work, though, sort of the dark side, if you will. We’ve got to spend time in the shadows in the intelligence world. A lot of what needs to be done here will have to be done quietly, without any discussion, using sources and methods that are available to our intelligence agencies... That’s the world these folks operate in, and so it’s going to be vital for us to use any means at our disposal, basically, to achieve our objective.

Det deklassifiserte sammendraget av en rapport utarbeidet av Senatets etterretningskomité offentliggjort i går viser resultatet av denne innstillingen. Som jeg skrev i en rapport for Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) i 2012 tok George W. Bush administrasjonen mange kontroversielle og – etter mitt syn – ulovlige valg i krigen mot terror fra 2001-2009. Ett av disse var utviklingen av et forhørsprogram i og av CIA som skulle brukes på såkalte “high-value detainees” – altså de USA anså for å være de av dem fanget i krigen mot terror som besatt mest og best informasjon om Al Qaeda.

Sammendraget, og rapporten, er et (nå til dags nesten uvanlig) eksempel på hvor viktig Kongressen kan være i sin rolle som motvekt til utøvende makt. En av Kongressens viktigste roller er “oversight” – altså det å kontrollere hva utøvende makt faktisk gjør og å si i fra dersom det går over stokk og stein. Berømte eksempler på dette i det utenrikspolitiske området er selve opprettelsen av Kongressens etterretningskomiteer i etterkant av Vietnam- og Watergateskandalene på 1970-tallet. Frem til da hadde USAs etterretningsbyråkrati fått vokst seg stort og sterkt (siden 2. verdenskrig) uten så veldig mye innsyn eller kontroll fra andre maktgreiner i den amerikanske staten. Resultatet så man da kontroversielle programmer og operasjoner i regi av CIA ble offentliggjort i forbindelse med Kongressens etterforskning av presidentens maktovertramp i Vietnamkrigen og Watergateskandalen. Eksempler inkluderte forsøk på attentat på andre lands politiske overhoder (som for eksempel Fidel Castro), som for øvrig bidro til at President Gerald Ford forbød politiske attentat. Da Senatets og Husets etterretningskomiteer ble opprettet i 1976 og 1977 skulle disse komiteene altså rette et permanent lys mot ”the dark side” og kontrollere at USAs etterretningsorganisasjoner ikke brøt amerikansk lov.

Siden 1970-tallet har USA også ratifisert en veldig viktig internasjonal traktat, nemlig FNs torturkonvensjon. Traktaten ble underskrevet av Ronald Reagan i 1988 og ratifisert av Senatet i 1994. Denne traktaten gjør det meget klart at tortur alltid er ulovlig, uansett situasjon: om det er en nasjonal krise, krigstilstand, eller lignende så er tortur alltid ulovlig. Selv om internasjonale traktater kan virke uviktige og uten særlig konsekvens for hva land faktisk gjør, er de blant annet viktige for å etablere hva ”verdenssamfunnet” mener om ulike saker. Når det kommer til tortur er det helt klart at ”verdenssamfunnet” mener dette aldri skal være greit.

Dette kan være en del av grunnen til at Bush-administrasjonen jo ikke er enig i at de har torturert noen som helst. Ifølge Bush, Cheney, Rumsfeld og en rekke andre i organisasjoner som CIA, så er ikke USA skyldig i tortur og har derfor ikke brutt noen lover – internasjonale eller nasjonale. Hele poenget med de såkalte ”Enhanced Interrogation Techniques” (EITs) var at USAs Justisdepartement skulle godkjenne en rekke spesifikke EITs som var verre enn det amerikanske soldater kunne delta i (da de må følge Genevekonvensjonene), men som man ikke mente var tortur. Justisdepartementets ytringer (de såkalte ”tortur memos”) skulle blant annet bety at CIA offiserer ikke kunne stilles for retten for å ha deltatt i EITs.

Dette er en av deres partifeller, Senator John McCain (R-AZ), uenig i. Han holdt i går en tale i Senatet der han støttet rapporten, som har fått mye kritikk av andre Republikanere (Senatet er jo frem til januar kontrollert av Det demokratiske parti. Denne rapporten hadde nok ikke blitt publisert hadde dette ikke vært tilfellet.). Ett av poengene han ønsket å få frem, var nettopp at det Bush-administrasjonen gjorde, var tortur: “I have long believed some of these practices amounted to torture, as a reasonable person would define it, especially, but not only the practice of waterboarding, which is a mock execution and an exquisite form of torture.”

McCain er også sterkt uenig i at tortur “virker”:

I know from personal experience that the abuse of prisoners will produce more bad than good intelligence. I know that victims of torture will offer intentionally misleading information if they think their captors will believe it. I know they will say whatever they think their torturers want them to say if they believe it will stop their suffering.

Men om tortur noen gang skulle “virke”, så er jo dette fortsatt ikke poenget. Tortur er moralsk galt. Det skal ikke skje. Debatten skal ikke handle om hva man kan gjøre mot “fienden” fordi de er “fienden” men hvordan man selv ønsker å være som menneske og som nasjon. Å offentliggjøre dette sammendraget handler derfor om å ta tilbake en liten del av den respekt og anseelse som USA mistet under ”krigen mot terror”.

Innlegget er også å finne hos www.amerikanskpolitikk.no.

UVa, voldtekt og "fraternities"

Siden Rolling Stone publiserte en artikkel om en påstått gruppevoldtekt på mitt universitet - University of Virginia - og det hovedpersonen i artikkelen mente var totalt manglende oppfølging fra universitetets side, har hele UVa-samfunnet eksplodert. Eksplosjonen har vært karakterisert av skuffelse, heller enn sjokk. Dessverre er det ikke mange jeg kjenner fra min tid ved UVa som er særlig skjokkert over dette. Ikke misforstå - det er grunnleggende og sjellsettende sjokkerende å lese artikkelens beskrivelse av hendelsene. Men det som ikke er sjokkerende, er at det skjedde. Det er heller ikke sjokkerende at universitetet har vist seg ikke å være nevneverdig interessert i å følge opp saken eller studenten som overlevde angrepet.


Dette er en tragisk sak (gruppevoldtekt) som er knyttet sammen med en større og veldig komplisert sak (hvordan universiteter i USA takler seksuelle overgrip og vold mot kvinner, noe som henger sammen med finansiering av universiteter/presisje og rykter til universiteter, samt lovverk som pålegger universiteter å takle slike saker). Jeg kan ikke gi en detaljert forklaring av alle aspektene her.


Men la meg si et par ting. UVa er et såkalt "public ivy", noe som betyr at det er et offentlig universitet, men at det tilbyr et akademisk nivå, "stjerneforelesere" samt andre faktorer som skoletradisjoner som er på lik linje med de såkalte Ivy League universitetene, bare til en billigere pris. Berkeley er et annet universitet som havner i denne kategorien. Er det noe UVa har, så er det historie og skoletradisjoner. Universitetet ble grunnlagt av USAs tredje president og forfatter av Uavhengighetserklæringen, Thomas Jeffersen. Monticello, Jeffersons berømte hjem, ligger på en åsside med utsikt over Charlottesville og universitetet. Både Monticello og UVa er på UNESCOs verdensarvliste. Midt på universitetsområde ligger Jeffersons egen "academic village" - rom og hus i gamle mursteinsbygninger med peis i hvert bosted for professorer og studenter tett i tett som en ramme på hver side av "the lawn" - det store gressområdet foran Rotundaen, som Jefferson hadde modelert etter Pantheon i Roma.


Studentene som går på UVa blir veldig raskt engasjerte i historien og tradisjonene - og stolte over å være en del av en gammel, ærverdig institusjon. En av de mer fascinerende tradisjonene er for eksempel de hemmelige foreningene ("secret societies") som det hviskes om rundt de gamle mursteinshjørnene, men som ingen vet noe sikkert om. Min mann fikk for eksempel en gang en pris for undervisning av en av de hemmelige foreningene ved navn "Seven Society". Han fikk beskjed via en anonym person om å møte opp i et av de gamle husene ved "the lawn", hvor han møtte andre prismottagere til en middag der de satt sammen og ble servert middag uten at noen fra Seven Society viste seg (det gjør de aldri). Merkelig, mystisk og underlig tiltrekkende.


Men hva har alt dette å gjøre med artikkelen i Rolling Stone? Artikkelen gir oss et innblikk i hvor galt det kan gå når det å hegne om historie, tradisjoner, prestisje og rykte går foran det å ta vare på elever. Den viser hvor galt det blir når et universitet har slik ståltro på sine egne tradisjoner, normer og måter å gjøre ting på at man får et system for å takle seksuelle overgrep som ser ut til å tjene overgriper mer enn overlevende.


Ikke minst så handler artikkelen om såkalte "fraternities". Dette er en tradisjon som går tilbake til 1776 og ble startet ved College of William and Mary, for øvrig universitetet som Jefferson selv gikk ved. "Frats" er meget omstridte i USA, og blir kritisert for å være ekskluderende riksmannsklubber som sikrer privilegium og nettverk fra generasjon til generasjon i et heller utagerende mikrokosmos i det videre universitetsmiljøet. Min venn Will Umphres, som jeg studerte til doktorgrad i statsvitenskap sammens med ved UVa, skrev følgende på sin Facebook-side da Rolling Stone artikkelen ble publisert (gjengitt her med hans tillatelse):

 
"...eliminating the greek system will not eliminate rape or sexual violence. However ... at UVA and similar elite schools, I believe it will help mitigate it. At UVA, where young white men feel for the first time the full effect of the privileges of race, wealth, and power, fraternities provide a venue that encourages the worst abuses of their privilege. Frats are part of the school, but not responsible to the school, except in the most technical sense. They are largely unsupervised, unless something truly egregious gets made public. They have a deep, institutionalized culture of exceptionalism and superiority (a lot like the US) that prevents any level of critical thinking or reflection. Similarly, their exclusivity and insularity foster a defensive herd mentality that makes them highly resistant to outside critique. Moreover, the service and community functions of frats are a joke. Other organizations provide better service. Residential colleges and the like generate a much more valuabe, inclusive sense of community. Ultimately, you have a bunch of 18 year old kids with money and privilege, in a system that adds nothing to the larger community and which actively resists the development of the kind of critical thinking and growth that is key to an liberal arts education. Frats, in this context and in this day and age, serve principally as a venue for irresponsible men to indulge their baser instincts, sometimes while wearing a costume, sometimes while wearing a tie. Violence against women is a natural and nearly inevitable byproduct of this."
 
Ved UVa har man i realiteten segregerte frats. Der er hvite frats og der er svarte frats. At UVa - som ble grunnlagt av en slaveeier, ble okkupert av Nordstatshæren under borgerkrigen, har umerkede slavegraver rundt omkring på universitetsområdet og har vært en magnet for rike, hvite sørstatsfamiler - skulle ha en utfordring med hensyn til hvitt privilegium er da alldeles ikke overraskende. Og gitt denne gruppens pengemakt (donasjoner) samt involvering i universitetets liv (for eksempel ved fenomenet "legacies" - at man sender sine barn der man selv gikk) så forstår man at det er vanskelig for universiteter av en slik type som UVa å skulle røske opp i makt, penger, tradisjoner og privilegium.
 
Når en studine gjengvoldtas på et fraterity og de rundt henne ser ut til å være mer bekymret over sine egne omdømmer enn noe annet, da forstår man at UVa - og beviselig mange andre universiteter i USA - har et grunnleggende problem som er nært knyttet til historie, tradisjon, normer og kultur. Det er ikke så enkelt som at man kan forby frats og voldtekt forsvinner. Eller at man alltid bare henviser til politiet og lar de ta saken. Dette er et samfunnsproblem med komplekse årsaker (holdninger, maktstrukturer og tradisjoner) og komplekse løsninger (det at man ikke nødvendigvis bare henviser studenter til politiet, for eksempel, henger også sammen med at rettsystemet ikke har vist seg flink nok til å dømme voldtektsmenn og ofte fører til en retraumatisering av overlevende).
 
Som et minisamfunn må UVa og andre universiteter derfor søke helhetlige løsninger som ikke behandler hendelsen som ble beskrevet i Rolling Stone som en engangsforeteelse som noen holdningsendringsplakater kan fikse. Vold mot kvinner er et samfunnsproblem, og må tas like alvorlig som andre grunnleggende samfunnsproblemer, som for eksempel rasisme. UVa tok - etter sin sørstatshistorie - store grep for å bli et godt universitet for svarte amerikanere og har vært et av de universitetene i USA med høyest andel svarte studenter som uteksamineres. Jeg håper inderlig like store grep vil tas for å forhindre og takle seksuelle overgrep og vold mot kvinner.