Midterm madness!

Vel…egentlig ikke. Dette er, som alle – inkludert tidligere ambassadør til Norge Barry White sa i går - et valg om ingenting. Det stopper dog ikke pengeflyten, da dette ser ut til å bli tidenes dyreste amerikanske Kongressvalg. Hele 4 milliarder vil bli brukt, sa ambassadøren, og dette er delvis på grunn av Høyesterettsdommen Citizens United (2010) der restriksjonene for valgbidrag fra businesser og fagforeninger ble myket opp drastisk. Se her for en oversikt fra Washington Post over effektene av Citizens United på årets valg.

I går kveld arrangerte Democrats Abroad et møte som inkluderte skype-samtaler med Tove Bjørgaas (NRKs korrespondent i Washington, DC) og som nevnt USAs tidligere ambassadør til Norge, Barry White. Det første spørsmålet han fikk var selvsagt, ”hvorfor dro du? Vi har jo ingen ambassadør for tiden!” White svarte at hadde han visst det ikke ville komme noen ny ambassadør ville han ikke forlatt landet…

Jeg var ordstyrer, som viste seg å ikke være noen stor jobb i det hele tatt da Republicans Abroad, som skulle være med og presentere de sakene de mente var viktigst i valget, avlyste i siste liten. Mer vin og pølser på oss, da. Vi startet med en samtale med Tove Bjørgaas, som akkurat hadde kommet tilbake fra Kentucky. Der er republikanernes leder i Senatet, Mitch McConnell, for tiden opptatt med en uventet vanskelig valgkamp mot Alison Lundergan Grimes. Grimes, en mye yngre kandidat og et relativt uskrevet blad, særlig i forhold til McConnell. Etter et ganske tight race bestemte det nasjonale demokratiske partiet seg for å ikke bruke mer penger på hennes kampanje i forrige uke. Men meningsmålingene hennes falt ikke, og denne uken ombestemte demokratene i Washington seg. Det ville jo være et bemerkelsesverdig valgår skulle Senatet tas av republikanerne uten at McConnell blir med (da som en rar fortsettelse på at Eric Cantor mistet sitt sete i nominasjonskampen hans tidligere i år). Les mer om Grimes i Washington Post. For øvrig tipset Tove oss om at det kommer en valgspesial på Urix på NRK i neste uke, enten onsdag eller torsdag. 

Det er altså slik at de aller fleste spår at republikanerne tar Senatet, og dermed kontrollerer hele Kongressen (dog noen faktisk spår at det er større sjanse for at demokratene beholder flertallet i Senatet – se for eksempel Sam Wang ved Princeton Election Consortium). Dette er en typisk veddeløp-lignende lek som jeg, som ikke er valgpolitisk ekspert, ikke ser noen grunn til å delta i. For øvrig får vi svaret på hvem som vinner om ikke så lenge, så slike veddemål er jo av begrenset nytte og interesse. Men som min tidligere professor Larry Sabato påpeker på sin blogg Crystal Ball, så er det jo bare slik at i år har republikanerne mange flere sjanser til å vinne flertallet i Senatet – på grunn av hvilke delstater gjenvalgene tas i og på grunn av uvanlig mange åpne seter etter at fem demokratiske senatorer pensjonerte seg – slik det også var mange flere veier til Det hvite hus for Obama i 2012 enn det var for Romney. Så det logiske ville være å spå et nytt republikansk flertall i Senatet, og fortsatt flertall for dem i Representantenes Hus.

Samtidig er det slik at flere seter som man trodde var helt sikre i den republikanske kolonnen, nå ser usikre ut, som for eksempel McConnell i Kentucky eller andre tradisjonelt konservative stater som Georgia, Louisiana, Colorado og Kansas. Så kanskje blir det spennende likevel…?

Samtalen med White var underholdende – han er nok mer en valgnerd enn han er en diplomatisk type. Han var kritisk mot republikanerne og mente de ikke hadde noe valgprogram i år. Det er mer ”anti-Obama” enn ”Contract with America” (Newt Gingrichs berømte valgprogram i 1994). Det mest interessante var dog hans observasjoner om presidentvalget i 2016. Han mente at Hillary Clinton faktisk har mange grunner til ikke å ville søke nominasjonen (det innebærer jo en to år lang valgkamp hvor man konstant tigger om penger, og White mente hun kanskje er litt trøtt og lei av hele sirkuset), men at hun nok likevel kommer til å gjøre det blant annet fordi hun mener en kvinnelig president ville være et viktig steg fremover for USA.

Av republikanske utfordrere ser White kun på Jeb Bush eller Mitt Romney som verdig motstandere til Hillary Clinton. Og det er jo ikke sikkert noen av disse to stiller. Men samtidig skal man huske på at det er to år til valget, og at vi derfor kanskje ikke en gang kjenner navnet på personen som blir nominert av republikanerne – eller for den saks skyld, demokratene. For hva hvis Hillary ikke stiller? Er demokratene forberedt på noe annet scenario enn Clinton-scenariet?

Det får vi sikkert svar på snart…sånn, tre dager etter Kongressvalget. For da starter presidentvalgkampen.