Vel…egentlig ikke. Dette er, som alle –
inkludert tidligere ambassadør til Norge Barry White sa i går - et valg om
ingenting. Det stopper dog ikke pengeflyten, da dette ser ut til å bli tidenes
dyreste amerikanske Kongressvalg. Hele 4 milliarder vil bli brukt, sa
ambassadøren, og dette er delvis på grunn av Høyesterettsdommen Citizens United
(2010) der restriksjonene for valgbidrag fra businesser og fagforeninger ble
myket opp drastisk. Se her
for en oversikt fra Washington Post over effektene av Citizens United på årets
valg.
I går kveld arrangerte Democrats Abroad
et møte som inkluderte skype-samtaler med Tove Bjørgaas (NRKs korrespondent i
Washington, DC) og som nevnt USAs tidligere ambassadør til Norge, Barry White.
Det første spørsmålet han fikk var selvsagt, ”hvorfor dro du? Vi har jo ingen
ambassadør for tiden!” White svarte at hadde han visst det ikke ville komme
noen ny ambassadør ville han ikke forlatt landet…
Jeg var ordstyrer, som viste seg å ikke
være noen stor jobb i det hele tatt da Republicans Abroad, som skulle være med
og presentere de sakene de mente var viktigst i valget, avlyste i siste liten. Mer
vin og pølser på oss, da. Vi startet med en samtale med Tove Bjørgaas, som
akkurat hadde kommet tilbake fra Kentucky. Der er republikanernes leder i
Senatet, Mitch McConnell, for tiden opptatt med en uventet vanskelig valgkamp
mot Alison Lundergan Grimes. Grimes, en mye yngre kandidat og et relativt
uskrevet blad, særlig i forhold til McConnell. Etter et ganske tight race
bestemte det nasjonale demokratiske partiet seg for å ikke bruke mer penger på
hennes kampanje i forrige uke. Men meningsmålingene hennes falt ikke, og denne
uken ombestemte demokratene i
Washington seg. Det ville jo være et bemerkelsesverdig valgår skulle Senatet
tas av republikanerne uten at McConnell blir med (da som en rar fortsettelse på
at Eric Cantor mistet sitt sete i nominasjonskampen hans tidligere i år). Les
mer om Grimes i Washington
Post. For øvrig tipset Tove oss om at det kommer en valgspesial på Urix på NRK i neste uke, enten onsdag eller torsdag.
Det er altså slik at de aller fleste
spår at republikanerne tar Senatet, og dermed kontrollerer hele Kongressen
(dog noen faktisk spår at det er større sjanse for at demokratene beholder
flertallet i Senatet – se for eksempel Sam Wang ved Princeton Election Consortium).
Dette er en typisk veddeløp-lignende lek som jeg, som ikke er valgpolitisk
ekspert, ikke ser noen grunn til å delta i. For øvrig får vi svaret på hvem som
vinner om ikke så lenge, så slike veddemål er jo av begrenset nytte og
interesse. Men som min tidligere professor Larry Sabato påpeker på sin blogg Crystal Ball, så er
det jo bare slik at i år har republikanerne mange flere sjanser til å vinne
flertallet i Senatet – på grunn av hvilke delstater gjenvalgene tas i og på
grunn av uvanlig mange åpne seter etter at fem demokratiske senatorer
pensjonerte seg – slik det også var mange flere veier til Det hvite hus for
Obama i 2012 enn det var for Romney. Så det logiske ville være å spå et nytt
republikansk flertall i Senatet, og fortsatt flertall for dem i
Representantenes Hus.
Samtidig er det slik at flere seter som
man trodde var helt sikre i den republikanske kolonnen, nå ser usikre ut, som
for eksempel McConnell i Kentucky eller andre tradisjonelt konservative stater
som Georgia, Louisiana, Colorado og Kansas. Så kanskje blir det spennende
likevel…?
Samtalen med White var underholdende –
han er nok mer en valgnerd enn han er en diplomatisk type. Han var kritisk mot
republikanerne og mente de ikke hadde noe valgprogram i år. Det er mer ”anti-Obama”
enn ”Contract with America” (Newt Gingrichs berømte valgprogram i 1994). Det
mest interessante var dog hans observasjoner om presidentvalget i 2016. Han
mente at Hillary Clinton faktisk har mange grunner til ikke å ville søke
nominasjonen (det innebærer jo en to år lang valgkamp hvor man konstant tigger
om penger, og White mente hun kanskje er litt trøtt og lei av hele sirkuset),
men at hun nok likevel kommer til å gjøre det blant annet fordi hun mener en
kvinnelig president ville være et viktig steg fremover for USA.
Av republikanske utfordrere ser White kun
på Jeb Bush eller Mitt Romney som verdig motstandere til Hillary Clinton. Og
det er jo ikke sikkert noen av disse to stiller. Men samtidig skal man huske på
at det er to år til valget, og at vi derfor kanskje ikke en gang kjenner navnet
på personen som blir nominert av republikanerne – eller for den saks skyld,
demokratene. For hva hvis Hillary ikke
stiller? Er demokratene forberedt på noe annet scenario enn Clinton-scenariet?
Det får vi sikkert svar på snart…sånn, tre dager etter Kongressvalget. For da starter presidentvalgkampen.
Det får vi sikkert svar på snart…sånn, tre dager etter Kongressvalget. For da starter presidentvalgkampen.
