Alle presidentens menn

Den 16. september 2001, fem dager etter 11. september, sa visepresident Dick Cheney følgende i et intervju på TV-programmet Meet the Press om hva USA måtte gjøre nå:

We also have to work, though, sort of the dark side, if you will. We’ve got to spend time in the shadows in the intelligence world. A lot of what needs to be done here will have to be done quietly, without any discussion, using sources and methods that are available to our intelligence agencies... That’s the world these folks operate in, and so it’s going to be vital for us to use any means at our disposal, basically, to achieve our objective.

Det deklassifiserte sammendraget av en rapport utarbeidet av Senatets etterretningskomité offentliggjort i går viser resultatet av denne innstillingen. Som jeg skrev i en rapport for Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) i 2012 tok George W. Bush administrasjonen mange kontroversielle og – etter mitt syn – ulovlige valg i krigen mot terror fra 2001-2009. Ett av disse var utviklingen av et forhørsprogram i og av CIA som skulle brukes på såkalte “high-value detainees” – altså de USA anså for å være de av dem fanget i krigen mot terror som besatt mest og best informasjon om Al Qaeda.

Sammendraget, og rapporten, er et (nå til dags nesten uvanlig) eksempel på hvor viktig Kongressen kan være i sin rolle som motvekt til utøvende makt. En av Kongressens viktigste roller er “oversight” – altså det å kontrollere hva utøvende makt faktisk gjør og å si i fra dersom det går over stokk og stein. Berømte eksempler på dette i det utenrikspolitiske området er selve opprettelsen av Kongressens etterretningskomiteer i etterkant av Vietnam- og Watergateskandalene på 1970-tallet. Frem til da hadde USAs etterretningsbyråkrati fått vokst seg stort og sterkt (siden 2. verdenskrig) uten så veldig mye innsyn eller kontroll fra andre maktgreiner i den amerikanske staten. Resultatet så man da kontroversielle programmer og operasjoner i regi av CIA ble offentliggjort i forbindelse med Kongressens etterforskning av presidentens maktovertramp i Vietnamkrigen og Watergateskandalen. Eksempler inkluderte forsøk på attentat på andre lands politiske overhoder (som for eksempel Fidel Castro), som for øvrig bidro til at President Gerald Ford forbød politiske attentat. Da Senatets og Husets etterretningskomiteer ble opprettet i 1976 og 1977 skulle disse komiteene altså rette et permanent lys mot ”the dark side” og kontrollere at USAs etterretningsorganisasjoner ikke brøt amerikansk lov.

Siden 1970-tallet har USA også ratifisert en veldig viktig internasjonal traktat, nemlig FNs torturkonvensjon. Traktaten ble underskrevet av Ronald Reagan i 1988 og ratifisert av Senatet i 1994. Denne traktaten gjør det meget klart at tortur alltid er ulovlig, uansett situasjon: om det er en nasjonal krise, krigstilstand, eller lignende så er tortur alltid ulovlig. Selv om internasjonale traktater kan virke uviktige og uten særlig konsekvens for hva land faktisk gjør, er de blant annet viktige for å etablere hva ”verdenssamfunnet” mener om ulike saker. Når det kommer til tortur er det helt klart at ”verdenssamfunnet” mener dette aldri skal være greit.

Dette kan være en del av grunnen til at Bush-administrasjonen jo ikke er enig i at de har torturert noen som helst. Ifølge Bush, Cheney, Rumsfeld og en rekke andre i organisasjoner som CIA, så er ikke USA skyldig i tortur og har derfor ikke brutt noen lover – internasjonale eller nasjonale. Hele poenget med de såkalte ”Enhanced Interrogation Techniques” (EITs) var at USAs Justisdepartement skulle godkjenne en rekke spesifikke EITs som var verre enn det amerikanske soldater kunne delta i (da de må følge Genevekonvensjonene), men som man ikke mente var tortur. Justisdepartementets ytringer (de såkalte ”tortur memos”) skulle blant annet bety at CIA offiserer ikke kunne stilles for retten for å ha deltatt i EITs.

Dette er en av deres partifeller, Senator John McCain (R-AZ), uenig i. Han holdt i går en tale i Senatet der han støttet rapporten, som har fått mye kritikk av andre Republikanere (Senatet er jo frem til januar kontrollert av Det demokratiske parti. Denne rapporten hadde nok ikke blitt publisert hadde dette ikke vært tilfellet.). Ett av poengene han ønsket å få frem, var nettopp at det Bush-administrasjonen gjorde, var tortur: “I have long believed some of these practices amounted to torture, as a reasonable person would define it, especially, but not only the practice of waterboarding, which is a mock execution and an exquisite form of torture.”

McCain er også sterkt uenig i at tortur “virker”:

I know from personal experience that the abuse of prisoners will produce more bad than good intelligence. I know that victims of torture will offer intentionally misleading information if they think their captors will believe it. I know they will say whatever they think their torturers want them to say if they believe it will stop their suffering.

Men om tortur noen gang skulle “virke”, så er jo dette fortsatt ikke poenget. Tortur er moralsk galt. Det skal ikke skje. Debatten skal ikke handle om hva man kan gjøre mot “fienden” fordi de er “fienden” men hvordan man selv ønsker å være som menneske og som nasjon. Å offentliggjøre dette sammendraget handler derfor om å ta tilbake en liten del av den respekt og anseelse som USA mistet under ”krigen mot terror”.

Innlegget er også å finne hos www.amerikanskpolitikk.no.

UVa, voldtekt og "fraternities"

Siden Rolling Stone publiserte en artikkel om en påstått gruppevoldtekt på mitt universitet - University of Virginia - og det hovedpersonen i artikkelen mente var totalt manglende oppfølging fra universitetets side, har hele UVa-samfunnet eksplodert. Eksplosjonen har vært karakterisert av skuffelse, heller enn sjokk. Dessverre er det ikke mange jeg kjenner fra min tid ved UVa som er særlig skjokkert over dette. Ikke misforstå - det er grunnleggende og sjellsettende sjokkerende å lese artikkelens beskrivelse av hendelsene. Men det som ikke er sjokkerende, er at det skjedde. Det er heller ikke sjokkerende at universitetet har vist seg ikke å være nevneverdig interessert i å følge opp saken eller studenten som overlevde angrepet.


Dette er en tragisk sak (gruppevoldtekt) som er knyttet sammen med en større og veldig komplisert sak (hvordan universiteter i USA takler seksuelle overgrip og vold mot kvinner, noe som henger sammen med finansiering av universiteter/presisje og rykter til universiteter, samt lovverk som pålegger universiteter å takle slike saker). Jeg kan ikke gi en detaljert forklaring av alle aspektene her.


Men la meg si et par ting. UVa er et såkalt "public ivy", noe som betyr at det er et offentlig universitet, men at det tilbyr et akademisk nivå, "stjerneforelesere" samt andre faktorer som skoletradisjoner som er på lik linje med de såkalte Ivy League universitetene, bare til en billigere pris. Berkeley er et annet universitet som havner i denne kategorien. Er det noe UVa har, så er det historie og skoletradisjoner. Universitetet ble grunnlagt av USAs tredje president og forfatter av Uavhengighetserklæringen, Thomas Jeffersen. Monticello, Jeffersons berømte hjem, ligger på en åsside med utsikt over Charlottesville og universitetet. Både Monticello og UVa er på UNESCOs verdensarvliste. Midt på universitetsområde ligger Jeffersons egen "academic village" - rom og hus i gamle mursteinsbygninger med peis i hvert bosted for professorer og studenter tett i tett som en ramme på hver side av "the lawn" - det store gressområdet foran Rotundaen, som Jefferson hadde modelert etter Pantheon i Roma.


Studentene som går på UVa blir veldig raskt engasjerte i historien og tradisjonene - og stolte over å være en del av en gammel, ærverdig institusjon. En av de mer fascinerende tradisjonene er for eksempel de hemmelige foreningene ("secret societies") som det hviskes om rundt de gamle mursteinshjørnene, men som ingen vet noe sikkert om. Min mann fikk for eksempel en gang en pris for undervisning av en av de hemmelige foreningene ved navn "Seven Society". Han fikk beskjed via en anonym person om å møte opp i et av de gamle husene ved "the lawn", hvor han møtte andre prismottagere til en middag der de satt sammen og ble servert middag uten at noen fra Seven Society viste seg (det gjør de aldri). Merkelig, mystisk og underlig tiltrekkende.


Men hva har alt dette å gjøre med artikkelen i Rolling Stone? Artikkelen gir oss et innblikk i hvor galt det kan gå når det å hegne om historie, tradisjoner, prestisje og rykte går foran det å ta vare på elever. Den viser hvor galt det blir når et universitet har slik ståltro på sine egne tradisjoner, normer og måter å gjøre ting på at man får et system for å takle seksuelle overgrep som ser ut til å tjene overgriper mer enn overlevende.


Ikke minst så handler artikkelen om såkalte "fraternities". Dette er en tradisjon som går tilbake til 1776 og ble startet ved College of William and Mary, for øvrig universitetet som Jefferson selv gikk ved. "Frats" er meget omstridte i USA, og blir kritisert for å være ekskluderende riksmannsklubber som sikrer privilegium og nettverk fra generasjon til generasjon i et heller utagerende mikrokosmos i det videre universitetsmiljøet. Min venn Will Umphres, som jeg studerte til doktorgrad i statsvitenskap sammens med ved UVa, skrev følgende på sin Facebook-side da Rolling Stone artikkelen ble publisert (gjengitt her med hans tillatelse):

 
"...eliminating the greek system will not eliminate rape or sexual violence. However ... at UVA and similar elite schools, I believe it will help mitigate it. At UVA, where young white men feel for the first time the full effect of the privileges of race, wealth, and power, fraternities provide a venue that encourages the worst abuses of their privilege. Frats are part of the school, but not responsible to the school, except in the most technical sense. They are largely unsupervised, unless something truly egregious gets made public. They have a deep, institutionalized culture of exceptionalism and superiority (a lot like the US) that prevents any level of critical thinking or reflection. Similarly, their exclusivity and insularity foster a defensive herd mentality that makes them highly resistant to outside critique. Moreover, the service and community functions of frats are a joke. Other organizations provide better service. Residential colleges and the like generate a much more valuabe, inclusive sense of community. Ultimately, you have a bunch of 18 year old kids with money and privilege, in a system that adds nothing to the larger community and which actively resists the development of the kind of critical thinking and growth that is key to an liberal arts education. Frats, in this context and in this day and age, serve principally as a venue for irresponsible men to indulge their baser instincts, sometimes while wearing a costume, sometimes while wearing a tie. Violence against women is a natural and nearly inevitable byproduct of this."
 
Ved UVa har man i realiteten segregerte frats. Der er hvite frats og der er svarte frats. At UVa - som ble grunnlagt av en slaveeier, ble okkupert av Nordstatshæren under borgerkrigen, har umerkede slavegraver rundt omkring på universitetsområdet og har vært en magnet for rike, hvite sørstatsfamiler - skulle ha en utfordring med hensyn til hvitt privilegium er da alldeles ikke overraskende. Og gitt denne gruppens pengemakt (donasjoner) samt involvering i universitetets liv (for eksempel ved fenomenet "legacies" - at man sender sine barn der man selv gikk) så forstår man at det er vanskelig for universiteter av en slik type som UVa å skulle røske opp i makt, penger, tradisjoner og privilegium.
 
Når en studine gjengvoldtas på et fraterity og de rundt henne ser ut til å være mer bekymret over sine egne omdømmer enn noe annet, da forstår man at UVa - og beviselig mange andre universiteter i USA - har et grunnleggende problem som er nært knyttet til historie, tradisjon, normer og kultur. Det er ikke så enkelt som at man kan forby frats og voldtekt forsvinner. Eller at man alltid bare henviser til politiet og lar de ta saken. Dette er et samfunnsproblem med komplekse årsaker (holdninger, maktstrukturer og tradisjoner) og komplekse løsninger (det at man ikke nødvendigvis bare henviser studenter til politiet, for eksempel, henger også sammen med at rettsystemet ikke har vist seg flink nok til å dømme voldtektsmenn og ofte fører til en retraumatisering av overlevende).
 
Som et minisamfunn må UVa og andre universiteter derfor søke helhetlige løsninger som ikke behandler hendelsen som ble beskrevet i Rolling Stone som en engangsforeteelse som noen holdningsendringsplakater kan fikse. Vold mot kvinner er et samfunnsproblem, og må tas like alvorlig som andre grunnleggende samfunnsproblemer, som for eksempel rasisme. UVa tok - etter sin sørstatshistorie - store grep for å bli et godt universitet for svarte amerikanere og har vært et av de universitetene i USA med høyest andel svarte studenter som uteksamineres. Jeg håper inderlig like store grep vil tas for å forhindre og takle seksuelle overgrep og vold mot kvinner.

Republikanerne vant...en brakseier?

Jeg sa i går på Dagsrevyen at selv om det så ut til å bli et bra valg for Republikanerne, trodde jeg ikke det kom til å bli en brakseier (eller et "wave election" som de gjerne sier i USA). Her kan dere lese hvorfor Washingotn Posts "The Fix" er uenig med meg.

Det var forventet at Republikanerne ville gjøre det bra på grunn av den politiske atmosfæren som nå er helt klart anti-Obama (Obamas oppslutning i meningsmålingene ligger på rett over 40%, som kun er bedre enn George W. Bush i sitt 6. år (38 %) og Harry Truman i sitt 6. år (39 %). Eisenhower, Reagan og Clintons var bedre enn Obamas nåværende tall.

Men det er også en rekke strukturelle faktorer som gjør at Republikanerne BURDE ha gjort et meget godt valg, som for eksempel at Senatsvalgene gjerne var i konservative delstater, samt at hele fire Demokratiske senatorer pensjonerte seg i år (og det er som kjent veldig mye lettere å vinne GJENvalg til Kongressen - det skjer hele 90 % av tiden) enn det er å vinne valg til Kongressen.

Statistisk sett vinner opposisjonen gjennomsnittlig 4 seter i Senatet i et mellomvalgsår. Republikanerne har så langt 7, og det blir kanskje 9. Da er det helt klart et veldig bra valg for Republikanerne. I tillegg kan man peke på såkalte Purple states som Virginia, der Demokratisk Senator Mark Warner lett burde ha vunnet gjenvalg, er i et kjempejevnt løp mot Ed Gillespie. Men så skal man huske på at mellomvalgsvelgerne (for eksempel i Virginia) ikke er presidentvelgerne. Disse eldre, hvitere og mer konservative velgerne (enn velgermassen i presidentvalgår) vil selvsagt lene seg mot Det republikanske partiet.

Her kan man for øvrig lese om GOPs valgstrategi og om sladderen som nå går mellom Demokratene i Senatet og Det hvite hus ("hvem har skylda?!").

Så ja, dette var et meget godt valg for Republikanerne. Men det burde det da også ha vært.

Kongressvalg! Scratch that itch.

Så er dagen kommet, og amerikanerne får klødd "the six-year itch". Årets kløe har dog noe ubestemmelig over seg. På en måte ser det ut til at dette blir Republikanernes år - det er gode sjanser for at de tar Senatet (se Nate Silvers spådom her), og meningsmålingene i Representantenes Hus ser enda bedre ut.

Men. Bildet er litt mer komplisert enn som så. For det første burde Republikanerne vinne Senatet, da de i år har et par store strukturelle fordeler. 1) Av de Senatsvalgene som skjer i år (en tredjedel av Senatet går til valg) er det 21 Demokrater som må forsvare gjenvalg, mot kun 14 Republikanere. 2) I tillegg har hele fire Demokratiske senatorer valgt å pensjonere seg, og når man vet hvor viktig "incumbency" er, så antar jeg at det er mange Demokratiske partioperatører som forbanner Senatorer Tom Harkin, Jay Rockefeller, Tim Johnson, og ambassadør til Kina, ex-Senator Max Baucus.

Det er jo 2008-klassen som må forsvare sine seter i år, et valgår som jo som kjent var meget godt for Demokratene.

I tillegg ser det ut til å bli et helt ok Guvernørvalgår for Demokratene.

Så bildet er ikke entydig, og med mindre det blir noe mer entydig i Republikanernes retning utover natta kan dette ikke kalles et "wave election".

Og apropos et tvetydig bilde, så anbefaler jeg å ta en titt på Princeton Election Consortiums sider, der statsvitere holder meningsmålinger og punditry i sjakk. Som de påpeker er det rom for en god del feil i meningsmålingene, og siden mange av Senatsvalgene er såpass jevne er det grunn til å roe egget og ikke erklære seier for noen av leirene før kvelden er ganske sen.

For øvrig anbefaler jeg alltid å ta en titt på University of Virginia professor Larry Sabato's Crystal Ball.

Midterm madness!

Vel…egentlig ikke. Dette er, som alle – inkludert tidligere ambassadør til Norge Barry White sa i går - et valg om ingenting. Det stopper dog ikke pengeflyten, da dette ser ut til å bli tidenes dyreste amerikanske Kongressvalg. Hele 4 milliarder vil bli brukt, sa ambassadøren, og dette er delvis på grunn av Høyesterettsdommen Citizens United (2010) der restriksjonene for valgbidrag fra businesser og fagforeninger ble myket opp drastisk. Se her for en oversikt fra Washington Post over effektene av Citizens United på årets valg.

I går kveld arrangerte Democrats Abroad et møte som inkluderte skype-samtaler med Tove Bjørgaas (NRKs korrespondent i Washington, DC) og som nevnt USAs tidligere ambassadør til Norge, Barry White. Det første spørsmålet han fikk var selvsagt, ”hvorfor dro du? Vi har jo ingen ambassadør for tiden!” White svarte at hadde han visst det ikke ville komme noen ny ambassadør ville han ikke forlatt landet…

Jeg var ordstyrer, som viste seg å ikke være noen stor jobb i det hele tatt da Republicans Abroad, som skulle være med og presentere de sakene de mente var viktigst i valget, avlyste i siste liten. Mer vin og pølser på oss, da. Vi startet med en samtale med Tove Bjørgaas, som akkurat hadde kommet tilbake fra Kentucky. Der er republikanernes leder i Senatet, Mitch McConnell, for tiden opptatt med en uventet vanskelig valgkamp mot Alison Lundergan Grimes. Grimes, en mye yngre kandidat og et relativt uskrevet blad, særlig i forhold til McConnell. Etter et ganske tight race bestemte det nasjonale demokratiske partiet seg for å ikke bruke mer penger på hennes kampanje i forrige uke. Men meningsmålingene hennes falt ikke, og denne uken ombestemte demokratene i Washington seg. Det ville jo være et bemerkelsesverdig valgår skulle Senatet tas av republikanerne uten at McConnell blir med (da som en rar fortsettelse på at Eric Cantor mistet sitt sete i nominasjonskampen hans tidligere i år). Les mer om Grimes i Washington Post. For øvrig tipset Tove oss om at det kommer en valgspesial på Urix på NRK i neste uke, enten onsdag eller torsdag. 

Det er altså slik at de aller fleste spår at republikanerne tar Senatet, og dermed kontrollerer hele Kongressen (dog noen faktisk spår at det er større sjanse for at demokratene beholder flertallet i Senatet – se for eksempel Sam Wang ved Princeton Election Consortium). Dette er en typisk veddeløp-lignende lek som jeg, som ikke er valgpolitisk ekspert, ikke ser noen grunn til å delta i. For øvrig får vi svaret på hvem som vinner om ikke så lenge, så slike veddemål er jo av begrenset nytte og interesse. Men som min tidligere professor Larry Sabato påpeker på sin blogg Crystal Ball, så er det jo bare slik at i år har republikanerne mange flere sjanser til å vinne flertallet i Senatet – på grunn av hvilke delstater gjenvalgene tas i og på grunn av uvanlig mange åpne seter etter at fem demokratiske senatorer pensjonerte seg – slik det også var mange flere veier til Det hvite hus for Obama i 2012 enn det var for Romney. Så det logiske ville være å spå et nytt republikansk flertall i Senatet, og fortsatt flertall for dem i Representantenes Hus.

Samtidig er det slik at flere seter som man trodde var helt sikre i den republikanske kolonnen, nå ser usikre ut, som for eksempel McConnell i Kentucky eller andre tradisjonelt konservative stater som Georgia, Louisiana, Colorado og Kansas. Så kanskje blir det spennende likevel…?

Samtalen med White var underholdende – han er nok mer en valgnerd enn han er en diplomatisk type. Han var kritisk mot republikanerne og mente de ikke hadde noe valgprogram i år. Det er mer ”anti-Obama” enn ”Contract with America” (Newt Gingrichs berømte valgprogram i 1994). Det mest interessante var dog hans observasjoner om presidentvalget i 2016. Han mente at Hillary Clinton faktisk har mange grunner til ikke å ville søke nominasjonen (det innebærer jo en to år lang valgkamp hvor man konstant tigger om penger, og White mente hun kanskje er litt trøtt og lei av hele sirkuset), men at hun nok likevel kommer til å gjøre det blant annet fordi hun mener en kvinnelig president ville være et viktig steg fremover for USA.

Av republikanske utfordrere ser White kun på Jeb Bush eller Mitt Romney som verdig motstandere til Hillary Clinton. Og det er jo ikke sikkert noen av disse to stiller. Men samtidig skal man huske på at det er to år til valget, og at vi derfor kanskje ikke en gang kjenner navnet på personen som blir nominert av republikanerne – eller for den saks skyld, demokratene. For hva hvis Hillary ikke stiller? Er demokratene forberedt på noe annet scenario enn Clinton-scenariet?

Det får vi sikkert svar på snart…sånn, tre dager etter Kongressvalget. For da starter presidentvalgkampen.

THE MIDTERM ELECTIONS 2014:

Torsdag kommer jeg til å tilbringe sammens med Democrats og Republicans Abroad. Sjekk ut programmet, og blir med!

"WHAT’S AT STAKE – AND A PEEK AT 2016!"
Thursday, October 23, 2014 (1800-2030) – Fredenborgsveien 24D, Oslo

1800-1815 Registration

1815-1820 Welcome – Lisa Cooper (DAN)

1820-1830 Introduction – Moderator Hilde Restad, PhD in
International Relations and American Foreign Policy

1830-1850 The Midterms from an American Perspective
– Tove Bjørgaas, NRK (Skype from Washington, DC)

1850-1900 Q&A

1900-1910 The Midterms: What’s at Stake -The Republican’s View
– Eric Manderville (RAN)

1910-1920 The Midterms: What’s at Stake - The Democrat’s View
– Lisa Cooper (DAN)

1920-1930 Q&A

BREAK 1930-1940

1940-1955 INTRO: An Early Look at 2016 – Hilde Restad

1955-2025 An analysis of the future political scene – Ambassador Barry White,
Former US Ambassador to Norway and Former Obama campaign manager
for Massachusetts (Skype from Massachusetts)

2025-2030 Summary

Join us for the raffle – and conversations with friends and new acquaintances!
Refreshments: Wine, Beer, Hot Dogs, Pizza, Baked Goods and more – for purchase.
Coffee and tea - free.

Hillary Clinton - som person og politiker

Cappelen Damm gir i disse dager ut Clintons nye selvbiografi på norsk, og i den forbindelse har de bedt meg skrive noen ord om boka, hennes sjanser i presidentvalget 2016 og hennes lange politiske liv.

Jeg er - som jeg skriver litt om i innlegget - fascinert av Clinton og gjorde dette med glede. Hennes motsetningsfylte personlighet som kommer så godt ut ansikt-til-ansikt og så dårlig ut på TV-skjermen er interessant og relevant for de neste to årenes mediesirkus.

Jeg inviterer derfor alle lesere av Dagens DC til å klikke seg over til bloggen "Forlagsliv" og si hva dere synes!

PS! Jeg valgte ikke tittelen på dette blogginnlegget (generelt sant: det er som regel desken og ikke de som skriver innholdet i artikkelen som velger overskrift), men jeg kan vel egentlig ikke klage siden jeg jo sier ordrett i innlegget at Clinton er den som er best kvalifisert til å bli president av de som kanskje stiller i 2016. Men dette er ikke hovedpoenget i innlegget, får jeg vel føye til.

Nei, amerikansk politikk er ikke polarisert. For @#$%^&.

For de av dere som er interesserte i amerikansk politikk så vet dere antakelig to ting: 1) i november er det såkalt ”mellomvalg” til Kongressen – altså valget midt i en presidentperiode, og 2) amerikansk politikk er kjempepolarisert – dvs. velgere og politikere har beveget bort fra det politiske sentrum mot de politiske ytterkantene på hver side. Punkt nummer 1 er korrekt. (Og det blir spennende, så følg med på Dagens DC i høst!) Punkt nummer 2 er ikke korrekt. Dette til tross for at polariseringstesen nå er blitt en etablert sannhet blant politiske journalister i USA (og her hjemme…).

For å kunne diskutere om amerikansk politikk er blitt mer polarisert eller ei, må vi (jippi!) gå tilbake og se på amerikansk politiske historie. Polariseringstesen berører det politiske jordskjelvet som omkalfatret hele det amerikanske politiske landskapet fra og med midten av det 20. århundret. Med andre ord: dette må man kunne, skal man skjønne seg på hva som ligger bak dagens politiske skillelinjer i USA.

Det demokratiske partiet er det eldste eksisterende politiske partiet i USA, og stammer fra Thomas Jeffersons dager (selv om det selvsagt ikke har forblitt uendret) sent på 1700-tallet. Det republikanske partiet, derimot, ble grunnlagt i 1854 for å protestere mot de andre politiske partienes pro-slaveri holdning. Det republikanske partiets base lå derfor hovedsakelig i nordstatene, hvor man ikke drev med slaveri lengre, samt statene vestover. Slagordet var ”free labor, free land, free men”. Det nye partiet fikk uhørt tidlig suksess når deres kandidat Abraham Lincoln vant presidentvalget i 1860, akkurat i tide til at borgerkrigen mellom nordstatene og sørstatene brøt ut våren 1861 da South Carolina bestemte seg for å bryte ut av unionen. Som kjent var ikke dette populært i Det hvite hus eller blant nordstatene, så en fire år lang borgerkrig fulgte. (Eller som sørstatene kaller det: ”The war of northern aggression”.) For øvrig var den amerikanske borgerkrigen en av verdens tidligste industrielle kriger, og antall tapte menneskeliv var meget stort – hele 620 000 døde.

I det hele tatt var det en traumatisk opplevelse for begge sider, men siden sørstatene tapte og ble ”okkupert” av nordstatsmyndighetene fra 1865 til 1877 (den såkalte ”Reconstruction” perioden) satt dette politiske, sosiale og økonomiske spor i sørstatsminnet. Som kjent hadde jo Lincoln erklært slaveri for opphevet under krigen, så sørstatene tapte både den militære kampen og den økonomisk-politiske ”krigen”. Den bitterheten dette medførte gjorde altså generasjoner av sørstatsfamilier til ihuga demokratiske velgere ved urnen – sørstatene var ”solid” for Det demokratiske partiet rett og slett helt til borgerrettighetsperioden. Derav frasen “the solid Democratic South” som var for en religiøs tese å regne i mange år i amerikansk valgpolitikk. Faktisk var det slik at Det demokratiske partiet ikke tillot svarte offisielle representanter på deres partikonvensjoner frem til 1924.

Nå blir dette selvsagt en grov skisse av historien hvor mange nyanser uteblir (for eksempel Dixiecrat-valget i 1948), men det som er helt klart er at det først var når borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 60 tallet fikk støtte i Det demokratiske partiet – og da særlig av John F. Kennedy (som var president fra 1961-1963) at det var duket for en grunnleggende endring i partitilhørighet og partiidentitet. Demokrater sier gjerne at det var rasisme som fikk republikanerne til å vinne over sørstatene fra og med denne perioden, som en klar protest mot borgerrettighetsbevegelsen, mens republikanerne sier det var økonomiske og kulturelle årsaker. Det som er helt klart er at det tok mange tiår før forvandlingen var komplett.

Det er gjerne Richard Nixons “southern strategy” i presidentvalget i 1968 som anses som startskuddet for republikanernes dypdykk i sørstatsvelgere (selv om Barry Goldwater i valget i 1964 fortjener mye av “æren”). Denne sørstatsstrategien er notorisk for å ha spilt på raseskepsis (der man rettet kampanjen mot hvite sørstatsvelgere som følte at svarte amerikanere var i ferd med å få for mange rettigheter). Men å endre partitilhørighet tar tid. Først begynte velgere i sørstatene å stemme på andre presidentkandidater enn fra Det demokratiske partiet (George Wallace, tidligere demokrati, nå uavhengig på grunn av nettopp borgerrettigheter, klarte å vinne fem gamle Confederacy-sørstater i 1968, de samme som Goldwater hadde vunnet for republikanerne for første gang i historien i 1964).

Ronald Reagan, republikansk presidentkandidat i 1980, så at dette virket og fortsatte sørstatsstrategien. Han startet sin kampanje i en liten by ved navn Philadelphia, Mississippi, kjent for drapet på tre borgerrettighetsaktivister på 1960-tallet. Reagan stod ved siden av en kjent “segregationist” (altså en som var for raseskillet kjent fra tiden mellom borgerkrigen på 1860-tallet og borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet) og proklamerte at han var for delstaters rettigheter (“states’ rights”), et kodeord for raseskillet, Jim Crow-lover og sørstatenes tradisjonelle tilværelse.

Men hvite velgere i sørstatene identifiserte seg slettes ikke som republikanere enda. Litt etter litt, med hvert valg, ble det flere og flere som stemte og identifiserte seg som republikanere. Først på presidentvalgsnivå (Nixon og Reagan), og litt etter litt på mer lokalt nivå. Ikke før mellomvalget i 1994 – faktisk! – så man det endelige resultatet av den geografiske ombyttingen av partitilhørighet i USA: En stor gruppe unge, hvite og (selvsagt…) mannlige representanter og senatorer seilte inn i Kongressen som republikanere fra sørstatene. Newt Gingrich ble lederen for republikanerne i Representantenes Hus og utfordret liberale president Bill Clinton nådeløst og endeløst (jf. påfølgende etterforskning om Whitewater og Monica Lewinsky).

Dette kalles gjerne for den store “sorteringen”. Og her holder vi tunga rett i munnen: en partipolitisk omsortering er ikke det samme som polarisering. Omsorteringen av amerikanske velgere på slutten av det 20. århundret viser altså til at de som tidligere hadde stemt på demokratene i sørstatene – altså hvite (menn) – nå byttet parti og ble republikanere. Samtidig – etter at Det demokratiske partiet støttet borgerrettighetsbevegelsen – begynte svarte amerikanere (overalt i USA) og stemme på demokratene heller enn på Lincolns parti. Denne omsorteringen hadde både en geografisk (sørstatene) og en rasemessig komponent.

Det er altså ikke slik at amerikanske velgere plutselig ble mer polariserte – altså slik at demokratene ble mer venstrevridde og republikanerne mer høyrevridde. (Når det kommer til demokratene kan vi vel heller si det motsatte, dersom man sammenligner de siste presidentkandidatene deres mot de meget progressive kandidatene på 1970- og 1980-tallet). Derimot er det altså nå slik at de to politiske partiene er mer internt ideologisk homogene, noe som gjør at det er færre i det andre partiet man kan tenke seg å samarbeide med. Dermed ser vi mye mindre samarbeid ”across the aisle [of Congress]” nå enn før. Der hvor liberale republikanere fra Nordøst før kunne samarbeide med liberale demokrater fra Vest befinner disse seg nå i samme parti. Deres samarbeid blir derfor ikke karakterisert som partisamarbeid, ”bipartisanship” etc. De gamle Sørstatsdemokratene er nå republikanere, og har igjen flertallet i Representantenes Hus.

Samtidig som sørstatene ble mer republikansk i siste halvdel av det 20. århundret, har også denne regionen vokst kraftig i antall innbyggere og verdiskapning – med andre ord, den er blitt mer og mer viktig politisk sett og mer og mer innflytelsesrik. Sørstatene er altså meget viktig for å forstå den moderne amerikanske politiske utviklingen. Som altså da ikke kjennetegnes av polarisering.

For de av dere som vil lese mer om dette, anbefales statsviteren Morris Fiorina, kanskje den største eksperten på omsorteringstesen. Se for eksempel innlegget hans på statsviterbloggen ”The Monkey Cage” som nå publiseres på nettet hos Washington Post.

Innlegget publiseres også på Bjørknes Høyskole: http://fredsogkonfliktstudier.blogspot.no/
o g Amerikanskpolitikk.no: http://www.amerikanskpolitikk.no/2014/07/01/nei-amerikansk-politikk-er-ikke-polarisert/