Jeg har skrevet en kronikk for NRK Ytring om hvorfor Obama har spurt Kongressen om råd angående Syria. Her er den originale, lengre versjonen.
Hvorfor har President Obama bedt Kongressen stemme over en amerikansk
intervensjon i Syria? Spurt på en annen måte: Hvorfor gir Obama de 535 relativt
fiendtlige og kompromissløse medlemmene borte i gata på Capitol Hill vetomakt
over en avgjørelse som alle amerikanske presidenter siden 1945 har insistert på
er deres – og bare deres –
avgjørelse? Midt i diskusjonen om å intervenere eller ikke intervenere i Syria
er det viktig å se på hvordan slike avgjørelser faktisk blir tatt.
Hvem i det amerikanske politiske systemet som egentlig skal autorisere
bruk av militærmakt har vært et omstridt tema siden Den amerikanske grunnloven
ble vedtatt i 1787. På den ene siden var grunnlovsfedrene ganske klar i hvordan
de satte opp bestemmelseshierarkiet: Kongressen ble gitt makten til å erklære
krig fordi den lovgivende makten var folkets røst. Presidenten var Commander in chief over USAs militære
styrker – altså var det hans ansvar å lede styrkene når en krig først hadde
blitt erklært av Kongressen. Men på den andre siden måtte man jo ha noen til å
ta raske avgjørelser for eksempel ved et overraskelsesangrep – kanskje Kongressmedlemmene
ikke rakk frem til hovedstaden i tide i sine hester og kjerrer? James Madison,
grunnlovsfar og USAs fjerde president, presiserte dermed at selv om det var
Kongressens ansvar å erklære kriger så var det iboende i presidentens
autoritet at han kunne lede de militære styrkene som svar på et plutselig
fiendtlig angrep, for eksempel.
Denne presiseringen tok amerikanske presidenter til sitt hjerte etter
andre verdenskrig. Mens Kongressen erklærte krig hele elleve ganger mellom 1789
og 1942 (første gang i 1812 mot Storbritannia, siste gang mot Romania) så har
de mellom 1945 og 2013 erklært krig hele null ganger. Det er jo merkelig, siden
USA har vært involvert i fem kriger (Korea, Vietnam, Irak I, Afghanistan og
Irak II) siden 1945. USA har også utført en rekke militære intervensjoner (Libanon,
Grenada, Panama, Bosnia og Kosovo) og ikke minst brukt militærmakt mot/gitt
militær assistanse til en rekke aktører involvert i konflikter som anses som
viktig for amerikansk nasjonal sikkerhet (listen er for lang). Hvorfor har det
blitt slik?
Den kalde krigen, utviklingen av atomvåpen og annen krigsteknologi som
kutter ned potensiell avgjørelsestid for reaksjon/ikke-reaksjon og en generell
konsentrasjon av sikkerhetspolitisk autoritet i Det hvite hus har ført til at
alle amerikanske presidenter siden 1945 har hevdet sin rett til å bruke
militærmakt når de mener det har vært nødvendig uten å spørre Kongressen, og at dette er i tråd med Grunnloven
fordi den utnevner presidenten til Commander
in Chief. Dette var for så vidt Kongressen ganske fornøyd med en stund på
1950-tallet og 1960-tallet (ingen avgjørelse = ikke noe ansvar hvis det går
galt). Men i 1973 kom Kongressen sterkere tilbake, da den vedtok War Powers Resolution som skulle
fravriste presidenten sitt enevelde over avgjørelser om bruk av militærmakt.
Denne helomvendingen var en direkte reaksjon på Vietnamkrigen, en krig
som President Lyndon B. Johnson hadde fått Kongressen implisert i ved å be dem autorisere bruk av militærmakt (ikke erklære krig) fordi USA måtte kunne
forsvare seg selv mot nord-vietnamesisk aggresjon. Den beryktede ”Gulf of
Tonkin” resolusjonen av 1964 sa derfor at ”the Congress approves and supports the determination
of the President, as
Commander-in-Chief, to take all
necessary measures to repel any armed attack against the forces of the United
States and to prevent further aggression.” Implikasjonen var at fordi Kongressen
ble fortalt – og trodde på – at USA hadde blitt angrepet av Nord-vietnamesiske
marinefartøy i Tonkingulfen i august 1964 så autoriserte de bruk av defensiv militærmakt i Sør-øst Asia. Det
tragiske utfallet i Vietnam, samt følelsen av å ha blitt lurt (man stilte
senere spørsmålstegn ved etterretningen som ble gitt Kongressen om hva som
egentlig hadde skjedd i Tonkingulfen) førte til at Kongressen ønsket å begrense
presidentens muligheter til å involvere amerikanske militærstyrker i
utenlandske eventyr.
Ingen amerikansk president har
anerkjent War Powers Resolution (som
ble vedtatt over President Nixons veto) men mange har implisitt fulgt deler av
loven ved å skaffe seg autorisasjon
fra Kongressen for forskjellige militære aksjoner. Dessverre har det at presidenten
ber Kongressen om autorisasjon ikke nødvendigvis ført til det ønskede
resultatet: nemlig at dette minsker sannsynligheten for lite gjennomtenkte
utenlandske eventyr som koster amerikanske soldater liv og statskassa penger. I
2002 hadde USAs 107. kongress lært eksakt ingenting fra deres kollegaer i den
88. kongressen av 1964, da de autoriserte bruk av militærmakt mot Irak basert
på politisert etterretningsformidling fra Det hvite hus.
President Obama mener i likhet med sine forgjengere at War Powers Resolution er
grunnlovsstridig. Så hvorfor har han tatt det alvorlige skrittet å be
Kongressen om lov til det som jo visstnok kun innebærer å skyte noen få Tomahawk cruise missiler mot Syria fra jagere i det østlige Middelhavet?
Det at Obama spurte Kongressen om en autorisasjon, samt at dette gjøres
tilsynelatende uten å drive et
skittent spill med etterretning som skal presse medlemmene til å si ja, mener
jeg betyr bare en ting: Han ønsker egentlig ikke å gjøre dette. Han ønsker
egentlig ikke at Kongressen skal stemme for.
Obama har ingen appetitt for eventyr, han er en pragmatisk og
realisme-orientert president. Hans overordnede strategi for Midtøsten har hele
tiden vært avkopling. Å få USA ut av store, kostbare, langdryge,
upopulære kriger. Å lette det militære fotavtrykket slik at USAs kompliserte
politiske forhold til de ulike arabiske og muslimske landene kan komme inn på
et bedre spor. Som han sa på en nyhetskonferanse i Russland, “I've
spent the last four-and-a-half years doing everything I can to reduce our
reliance on military power as a means of meeting our international obligations
and protecting the American people.”
Å intervenere i Syria betyr at USA igjen faller tilbake i sin gamle
rolle som imperialistisk, dobbeltmoralsk militærbølle (sett fra Midtøstens
perspektiv). Om USA ikke ser seg selv som imperialistisk eller en bølle, så er
det vanskelig å benekte dobbeltmoralen: Ikke brydde man seg om Saddam Husseins
bruk av kjemiske våpen på 1980-tallet, da man var alliert med han, og ikke bryr
man seg om Israels stadige brudd på folkeretten. Å intervenere ved hjelp av
noen få Tomahawk cruise missiler nå
vil ikke tilfredsstille noen parter i regionen, og Obama vet dette.
Derfor vil han gjerne ha med seg 535 kongressmedlemmer på laget, slik
at skylden blir jevnt fordelt, uansett hva utfallet blir.
Obama anklages for å ha svekket presidentens ”historiske” (les: siden
andre verdenskrig) makt ved å be Kongressen stemme for eller i mot en
resolusjon. Dette understreker hvor langt konsentrasjonen av sikkerhetspolitisk
makt i Det hvite hus har kommet. Og – selvfølgelig, har Obama og hans rådgivere
hintet - skulle han få et nei kan presidenten likevel bestemme seg for å gå til
aksjon. Dette fordi – som Obama og alle tidligere presidenter siden Nixon har
sagt – de trenger ikke spørre Kongressen om lov til noe som helst som
involverer bruk av militærmakt (annet enn en krigserklæring, selvsagt).
Og kanskje blir det slik. Meningsmålinger viser nemlig at en
intervensjon i Syria ikke er populært blant USAs befolkning. Hva slags
incentiver har Kongressen da til å trosse sine velgere? Er de smarte, stemmer
de nei (=gjenvalg) og håper Obama slår til likevel (=ta den, Bashar al-Assad),
selv om dette jo igjen vil sidestille Kongressen helt i spørsmål om bruk av
militærmakt.
Men nå har jo Obama en gang spurt om Kongressens råd, og det ville være
meget merkelig dersom han ignorerte dette rådet. Formodentlig ville en
eventuell grunn være at det å prate så mye om å gjøre noe uten å gjøre det
ville anses som skadelig for amerikansk internasjonal kredibilitet. Dermed har
Obama malt seg inn i et hjørne som kun løses ved at Kongressen stemmer ja.
Men Kongressen består jo ikke bare av 535 egenrådige medlemmer, den
består også av to ulike kamre. Dermed er det mulig at et verre scenario enn et
enstemmig ”nei” står på trappene for Obama: Hva hvis kun Senatet – som
demokratene kontrollerer – stemmer ja mens Representantenes Hus – som
kontrolleres av republikanerne – stemmer i mot? Det ser ut til at Senatet
kommer til å stemme for nå førstkommende onsdag. Derimot råder det fullt kaos i
Huset (hvem er for? Hvem er i mot?), og man vet en dog ikke når de skal stemme.
Men det ser ikke lyst ut for Obama i Representantenes Hus, og stemmer de nei
etter Senatets ”ja” har vi et partisk svar som gjør Syria til Det demokratiske partiets eventyr, et
resultat Obama ikke har noen grunn til å være fornøyd med.
Det at det er sannsynlig at Kongressen ikke vil tale med én stemme
viser jo også hvor komplisert det er å skulle la 535 Kongressmedlemmer – hvis
lojalitet er til ett bestemt distrikt eller en bestemt delstat heller enn til
USAs internasjonale renommé - bestemme over når USA skal bruke militærmakt
eller ikke.
Dette visste også grunnlovsfedrene. De hadde bare ikke en spesielt god
løsning på problemet.
