Da jeg begynte på University of Virginia høsten 2003 averterte
de stolt at institusjonen hadde gått fra å være grunnlagt av grunnlovsfar og
slaveeier Thomas Jefferson, til å være det offentlige universitetet med høyest
andel uteksaminerte svarte studenter. Jeffersons staselige plantasje troner på
en høyde over universitetet, hans hus nå et museum og slavekvarterene hans et skrekkens
eksempel på en arv man ikke ønsker å være stolt av eller videreføre på noen som
helst måte. UVa – som det kalles – hadde lagt bak seg sitt mørke kapittel og
var nå en institusjon som fremmet likhet og muligheter for alle, uavhengig av
hudfarge.
På tross av PR-kampanjen ble jeg umiddelbart slått av
hvor segregert studentlivet var. Ettersom jeg gikk langs bodene som informerte
om ulike studentorganisasjoner ble det klart for meg at kor, politiske grupper
og søster- og brorskap var inndelt i en uuttalt – men åpenbar – dikotomi: de
for svarte studenter og de for hvite. I den lille sørstatsbyen som gjester
universitetet var det også åpenbart hvilke nabolag som var for hvite og hvilke
som var bosatt av nettopp etterkommere av slaver fra Jeffersons tid. Slaver var
med å bygge universitetet – man finner graver med navnløse slaver i på
universitetets område – men like fullt er dette fortsatt sett på som Thomas
Jeffersons livsverk. De som bygde det er glemt.
Rasespørsmålet er fortsatt dyptgripende,
kontroversielt og sårt i USA. Men hvorfor? Slaveriet er for lengst over,
borgerrettighetsbevegelsen vant fram og i dag har vi altså da en (halvt) svart
president i Det hvite hus. Er det ikke like greit å la fortid være fortid, slik
at USA som flerkulturell og regnbuefarget nasjon kan ta et steg videre?
Saker som drapet på Trayvon Martin og særlig hans
drapsmanns frikjennelse viser hvor vanskelig det er å ta dette steget. Saken skraper
av den tynne skorpen på det dype kjøttsåret i det amerikanske samfunnet som
tilsynelatende aldri gror helt igjen. Stemmer fra USAs kanskje mørkeste
kapittel kommer igjen til overflaten og roper ut sin frustrasjon over ikke å
bli trodd: Rasisme lever i beste velgående, men dere hvite tror ikke på oss!
Som journalist i Washington Post, Eugene Robinson, skrev
dagen etter at Martin ble skutt i februar i fjor: George Zimmermann ringte 911
og sa han mente at tenåringen Martin gikk nedover gata på en mistenkelig måte.
Hva er da en måte å gå nedover gata på med en iste og en pose Skittles som ikke vekker mistanke? For svarte menn er
dette et lure-spørsmål, skrev Robinson med trist penn. Underforstått: svarte
menn blir daglig konfrontert med rasisme på en måte som er umulig å forsvare
seg i mot.
Det var kanskje også dette President Obama mente da
han sa at
hadde han hatt en sønn ville han sett ut som Trayvon. Underforstått: Du kan
være så lovlydig og pliktoppfyllende som du vil, du kan til og med være
presidentens tenåringssønn, men på gata blir du kun sett på som en mistenkelig
person som antakelig er «up to no good», som Zimmermann sa i sin telefonsamtale
med 911. Obamas uttalelse var en av de meget få som berører det å være en svart
amerikaner. Ironisk nok har USAs første ikke-hvite president vært særdeles forsiktig
med å mene noe som helst om rase og rasisme i USA. Hans uttalelse kom først en
måned etter drapet, og var antakelig en respons på sterkt press fra
borgerrettighetsorganisasjoner om å si noe – hva som helst – om denne
kontroversielle saken som berørte hans egen samfunnsgruppe så sterkt. Fra
høyresiden ble Obama derimot kritisert for å politisere en vanskelig sak ved i
det hele tatt å nevne rasespørsmålet.
Og frifinnelsen har nå gitt kritikerne rett. Dette
handlet ikke om rase, men om selvforsvar. En lovlydig borger forsvarte seg mot
en aggressiv tenåring og ble frikjent i retten. Altså kan man, som mange
media-personligheter på høyresiden vil argumentere for, legge til side
rasesamtalen. Man kan ta steget videre. Dersom Justisdepartementet ikke tar ut
tiltale mot Zimmermann for å ha begått hatkriminalitet (en meget vanskelig sak
å bevise), vil den rettslige delen av saken være over, og dette argumentet vil
da ha vunnet. Bortsett fra at det grunnleggende spørsmålet ennå ikke vil være
besvart: Hvorfor var en svart
tenåring så truende, der han gikk langs gata?
Å tro at USA kun arvet Jeffersons kjærlighet til
frihet og demokrati, men ikke hans syn på den hvite rasens overlegenhet, er
naivt, skriver
The Atlantics Ta-Nehisi Coates med
klar adresse til de på høyresiden som er lei av den evige samtalen om rasisme. Dette
handler ikke om én person, én sak, ett tilfelle. Dette handler om ”a long train
of abuses” som Jefferson ironisk nok skrev i den amerikanske
uavhengighetserklæringen av 1776.
Dette innlegget publiseres også hos NRK Ytring i dag.
