En retorisk avslutning på "krigen mot terror"?

For litt over en time siden inntok Obama podiet på National Defense University, hvor han holdt en tale som jeg tror fra nå av vil anses som den endelige slutten på "krigen mot terror". Jeg tror at Obama hadde to hovedmål med talen: for det første, å endre amerikanernes måte å tenke på terrortrusler på ved å overtale dem til å innta en holdning som ligner på den man hadde før 11. september, 2001, altså å anse terror som en utfordring man takler heller enn en nemesis man må utradere. Dette er meget velkomment, all den tid den "totale krig"-holdningen Bush-administrasjonen hadde lignet mer på verdens ende enn noe annet, og i det store og det hele var kontraproduktivt. For det andre, å svare på kritikk fra hans egen venstreside, som har vært meget kritisk til blant annet bruk av droner og den fortsatte bruken av Guantánamo fengslene.

Før jeg kommer tilbake til selve talen er det viktig å minne om at selv om Bush og Obamas retorikk var – og er - slående ulik, er det ikke så vanskelig å finne likheter i den faktiske politikken. Det som er mest slående, er hvor mange likheter det er mellom politikken til Bushs andre presidentperiode (2005-2009) og Obamas første. Særlig når det gjelder oppbevaring av og rettergang for terrormistenkte er Bush og Obama nesten som to politiske erteris. I noen tilfeller har Obama faktisk gått lenger enn Bush administrasjonen, som vi ser for eksempel med bruk av droner og utenomrettslig henrettelse av amerikanske statsborgere i utlandet mistenkt for terroraktivitet.

Det foregikk nemlig en signifikant kursendring i «krigen mot terror» i Bush sin andre presidentperiode. Mesteparten av grunnen til dette, mener jeg, finner vi i Høyesterettsavgjørelsene Hamdi v. Rumsfeld og Rasul v. Bush (2004); Hamdan v. Rumsfeld (2006); og Boumediene v. Bush (2008). Disse avgjørelsene utfordret og til dels avviste de grunnleggende antakelsene Bush-administrasjonen hadde operert under i sin krig mot terror, blant annet: at marinebasen på Guantánamo Bay var et lovløst territorium (fordi den tilhørte Cuba, men hadde vært leid av USA siden 1903) og at man derfor kunne behandle fanger som man selv ville uten at dette innebar et brudd på internasjonale avtaler USA hadde underskrevet som for eksempel Genèvekonvensjonene og Torturkonvensjonen; og at USA ikke hadde jurisdiksjon over Guantánamos militærtribunaler og at fanger derfor ikke hadde anledning til å bli hørt i en amerikansk rettsal. (Les for øvrig Boumedienes bemerkelsesverdige kronikk i New York Times (fra januar i år) etter hans løslatelse.)

Innen Obama entret Det hvite hus hadde «krigen mot terror» allerede endret seg fra den man kjente til som karakterisert av lyssky CIA-aktivitet; tortur av fanger i Abu Ghraib-fengselet i Irak; og justismord på Guantánamo til en mer regulert affære som følge av disse avgjørelsene.

Obama ønsket likevel å endre på relativt mye, og skrev blant annet under på en ordre om at Guantánamofengslene skulle stenges innen senest ett år. Her møtte han sterk motstand i Kongressen, da ingen representanter eller senatorer var særlig begeistret for tanken om at deres delstater skulle huse terrorister (eller i alle fall mistenkte terrorister). Obama valgte å ikke bruke sin politiske kapital på å presse dette gjennom i sin første periode, og har fått mye kritikk for dette. Talen hans var nok delvis et svar på denne kritikken, siden han endte talen med å igjen oppforde Kongressen til å samarbeide om å overføre de resterende fangene (som nå bedriver en omfattende sultestreik) til vanlige fengsler i USA slik at GITMO kan stenges en gang for alle.

Det at Obama relativt raskt snudde på flisa og støttet «rekonstituerte» militærtribunaler på Guantánamo allerede våren 2009 (Military Commissions Act 2009 ble vedtatt samme høst), var enda en skuffelse for Obamas velgere på venstresiden. Ikke minst, det at Obama underskrev en lov i desember 2011 som gjør det lovlig å bevare terrormistenkte i uendelig tid (indefinite detention) var for mange på venstresida den siste dråpen. Denne loven – National Defense Authorization Act 2012 – gjør det også lovlig å drepe amerikanere på utenlandsk jord som er mistenkt for terrorvirksomhet (som vi jo så med Anwar al-Awlaki i Jemen høsten 2011).

Likevel, rett skal være rett: Obamas egen strategi mot terror har vært mer målrettet en Bush sin, da ett av Obamas mål var å lette det amerikanske militære fotavtrykket i Midtøsten ettersom han anerkjente at USAs tilstedeværelse var en årsak til fortsatt terrorrekruttering. Obama sa da også i talen at mente USAs framtidige strategi burde handle mer om å støtte opp om for eksempel demokratisering i Egypt ved blant annet bruk av u-hjelp (som han spøkte med at amerikanerne jo som kjent ikke er så veldig for og tror er en mye større andel av statsbudsjettet enn det egentlig er) enn å (mis)bruke militærmakt. Men hittil har jo hans måte å være mer målrettet på vært å bruke droner (som han sa i talen var dette et alternativ til bruk av konvensjonelle militærstyrker, men om dette er riktig er jo ett av mange poeng i talen som kan og burde problematiseres og diskuteres).

Som man vel kunne forutsett, ble dog Obamas opptrapping av droneangrep kontroversielt, og da særlig bruk av droner mot amerikanske statsborgere. Dette fordi disse jo ikke bare kan drepes i tide og utide uten tiltale og rettsak i følge denne greia kalt Den amerikanske grunnloven.

Obama holdt altså en tale hvor han - som vanlig meget poetisk og overbevisende - poengtere at USAs "krig mot terror" er over, at man ikke må ofre sine verdier i jakten på terrorister og at man må finne tilbake til en mer fornuftig strategi som ikke fremmedgjør den muslimske verden. Samtidig er jo kritikken mot bruk av droner nettopp at viktige amerikanske verdier ofres, og at sivile tap som følge av upresise droneangrep faktisk øker antiamerikanismen i Midtøsten.

Uansett hvor retorisk elegant talen var, ble det nødvendigvis en øvelse i politisk schizofreni. Obama har malt seg inn i et hjørne med hans terrorpolitikk, og selv om rommet han malte var bygd av Bush må han selv ta ansvar for dagens situasjon. Guantánamo forblir åpen, og hans tid i Det hvite hus har åpnet for drap på amerikanske statsborgere uten tiltale og rettssak.