Hvem redder Det republikanske partiet?

Publisert i Dagens Næringsliv i dag.

At USA er en ”nasjon av innvandrere” har vært en enormt populær fortelling i amerikansk historie, men er selvsagt en sannhet med modifikasjoner. Ja, USA ble grunnlagt av mennesker med ulik nasjonal bakgrunn, men at gruppen angelsaksiske hvite menn som hamret ut grunnloven i Philadelphia i 1787 var så veldig mangfoldig er vel å strekke opprinnelsesmyten litt vel langt. USAs innvandringshistorie har da også vært preget av rasistiske lover med det formål å begrense mengden ikke-hvite amerikanere.

Likevel ser vi nå at det er nettopp innvandring som kan utløse en grunnleggende endring i amerikansk politikk. Dette er blant annet fordi en innvandringsreform fra 1965 har hatt uante konsekvenser for USAs demografiske sammensetning. Da innvandringslovverket ble liberalisert i 1965 – med det formål å løsne litt på det rasistiske lovverket fra mellomkrigstiden som favoriserte nordeuropeere – førte dette til en ny innvandringsbølge fra ikke-europeiske land. Særlig har andelen latinamerikanske innvandrere økt kraftig.

Den demografiske konsekvensen er klar: innen 2050 er ikke lenger USA et land som består av et flertall hvite innbyggere. Den politiske konsekvensen er også ganske klar: De velgergruppene som øker raskest – ulike ikke-hvite innvandrere – stemmer på Demokratene. President Barack Obama fikk for eksempel 71 prosent av de latinamerikanske stemmene i 2012 (en økning fra 67 prosent i 2008).

På grunn av valgmennsystemet blir den geografiske fordelingen av disse nye velgerne særdeles viktig. Tidligere Republikanske delstater som Nevada og Colorado nå er i ferd med å forvandles til ekte vippestater. Dersom Sørvesten blir en vipperegion, betyr dette at stater i Midtvesten og Sørstatene blir mindre viktig å vinne. Den demografiske revolusjonen kan altså omkalfatre det amerikanske politiske landskapet.

Slike justeringer av det amerikanske partilandskapet skjer med jevne mellomrom. Det siste, og minst dramatiske eksempelet i rekken er Det nye demokratiske partiet, som etter tre katastrofale tap i 1980 (Reagan mot Carter), 1984 (Reagan mot Walter Mondale) og 1988 (Bush Sr. mot Michael Dukakis), måtte bevege seg tilbake mot sentrum etter en flørt med venstresiden. Bill Clinton, sønn av Sørstatene og sentrist, ble som kjent ansiktet på Det nye demokratiske partiet.

Men det er ikke nødvendigvis noen selvfølge at Det demokratiske partiet kommer seirende ut av de samfunnsmessige endringene som nå skjer i USA. Dersom Det republikanske partiets ofte ekstreme innvandringspolitikk og -retorikk dempes, og deres krakilske hvite sosialkonservative til dels uskadeliggjøres, kan vi se en økende andel latinos stemme på Republikanerne. Partiet selv mener jo at deres appell til individuell frihet, hardt arbeid og familieverdier burde være musikk i latinamerikanske ører.

Dette betyr at vi nå ser to ulike grupperinger forme seg innad i Det republikanske partiet. De som ønsker nytenkning og potensiell endring av partiprogrammet, og de som mener at bare man holder på de tradisjonelle grunnverdiene til partiet så vil det – i det lange løp – lønne seg.

Den republikaneren som akkurat nå utmerker seg som en representant og kanskje til og med leder for den fremtidsrettede fraksjonen er Senator Marco Rubio fra Florida. Det er ikke tilfeldig at det var han som fikk æren av å svare på Obamas ”State of the Union” tale tirsdag kveld amerikansk tid. Det var heller ikke tilfeldig at Rubio svarte på både engelsk og spansk.

Og kanskje er Rubio det foreløpige svaret. Han har nemlig evnen til å bygge bro mellom den eldre garde og de nytenkende. Han er konservativ og hører definitivt hjemme på høyresida i partiet. Han vant for eksempel Senatsetet sitt på grunn av støtte fra Tea Party-grasrota. Samtidig er han ung (41 år) og snakker om ting som rapmusikk. Til sist: han er – åpenbart – latino. Hans foreldrene er fra Cuba og Rubio snakker gjerne om at nye amerikanere vil ha muligheter og verdighet gjennom arbeid – slik Rubios far jobbet som bartender på et hotell i Florida for å forsørge familien – heller enn sosialstøtte fra staten.

Han kan altså kommunisere republikansk politikk til neste valgs mest ettertraktet velgergruppe. Da er det kanskje ikke så rart at denne ukens Time Magazine har Rubio på forsiden med tittelen ”The Republican Savior”.  Dog Rubio, en konservativ katolikk, var ukomfortabel med tittelen. Han tvitret nemlig som svar: “There is only one savior, and it is not me. #Jesus”.

Hvordan det egentlig ligger an med den første og mer reformvennlige fraksjonen vil vi få et innblikk i ved å følge med på immigrasjonsreformens karriere i Kongressen i vår. Som varslet i 2008, men ikke plukket opp igjen før nå, så støtter altså Obama-administrasjonen en stor innvandringsreform. Obama har for øvrig ikke foreslått sin egen, men sa i innsettingstalen at han støtter det kompromisset åtte senatorer fra begge partier nå arbeider med. En av disse senatorene er ingen andre enn Rubio, og det blir nok hans oppgave å overtale sine mer konservative kollegaer.

De som støtter denne reformen vil være de Republikanerne som mener framtiden til partiet ligger i å appellere til nye velgere. Men om partiet evner å fornye seg raskt nok vil vi først få vite når vi ser hvem deres presidentkandidat blir i 2016.