Hillary Clinton, Del 2.

Denne kronikken publiseres også i Aftenpostens nettutgave.

Når Hillary Clinton går av som utenriksminister i dag, vet hun at hun har gjort en god jobb. Hillary Clinton gjør alltid en god jobb. Hun forbereder seg alltid, hun er rolig og avbalansert, og til tross for sin berømthet er hun ydmyk og vet at hun ikke kan alt. Ved siden av det faktum at dette må være en ny opplevelse for mange menn hun møter på sin vei, så er disse egenskapene unikt tilpasset en så stressende og komplisert jobb som USAs utenriksminister.

Disse egenskapene var også gode å ha når hun først, vant et Senat-race i en delstat hun hadde veldig liten tilknytning til i 2000, og deretter beviste at hun fortjente seieren ved å sette seg ned og jobbe hardt for New Yorkere til meget gode anmeldelser, særlig i etterkant av 11. september 2001.

Hillary Clinton gjør altså alltid en god jobb. Det vil si, unntatt som førstedame.

Her er meningene om hennes rolle, la oss si, mer delte. Clinton brøt med viktige førstedamenormer og fikk grundig svi for dette. Den viktigste normen tilsier at man skal fronte ukontroversielle saker, noe Clinton med en gang brøt da hun braste ut av innhegningen med en 1000-siders helsereform som krasjlandet i Kongressen. Hennes største synd nok var at hun gjorde det mulig for velgere i det hele tatt å ha en mening om henne.

Den andre regelen om førstedamer er nemlig at man egentlig verken skal sees eller høres. At man kan høre henne, det vet alle som har selvbiografien hennes på lydbok (ett av mine mindre heldige valg i bokbutikken). Hennes kommentar i valgkampen i 1992 om at hun valgte å ha en karriere heller enn «å være hjemme og bake kaker» huskes nok enda av de konservative velgerne hvis hjerte hun aldri, eh, vant.

Hennes ublu meningsytringer og politiske aktivitet gjorde dermed at mange flere hadde en sterk mening om Clinton enn om hennes forgjengere. Det er interessant å notere seg at hennes gjennomsnittlige popularitetsmåling var på 64 % (som inkluderer bunnmålingen på 54 % i januar 1995 og toppmålingen på 80 % i februar 1999), noe som er mye høyere enn Nancy Reagan, Rosalynn Carter og Pat Nixons (som alle vaket på 50-tallet). For øvrig kan det jo nevnes at Laura Bush fortsatt regjerer som den nyere tids mest populære førstedame, dog det ser ut til at Michelle Obama har en sjanse til å ta pokalen.

Men grunnen til Clintons høye måling i forhold til sine forgjengere, i følge Gallup – som utførte disse målingene – var jo at mange ikke hadde noen som helst mening om de tidligere førstedamer. De var, med andre ord, godt gjemt i bakgrunnen. Hillary Clinton, derimot, hadde både sterke motstandere og ivrige tilhengere. Folk mener noe om Hillary.

Disse folkene er ofte kvinner. Der hvor man på 1990-tallet hørte mye fra hennes kvinnelige motstandere, har man på 2000-tallet hørt et kor av lojale tilhengere. I kraft av å imponere som senator og ikke minst av å være den første kvinnelige presidentkandidaten som faktisk nesten vant kandidaturet, har hun vunnet en stor fanskare. Disse 18 millioner sprekkene i glasstaket som hun rørt snakket om da hun holdt sin avskjedstale som kandidat i 2008, rørte også de som hørte på. At hun har hatt en inspirerende virkning på amerikanske jenter og også voksne kvinner, ser vi for eksempel representert ved de stilige «internettmemene» som har utviklet seg rundt Hillary Clintons sterke figur som utenriksminister. Særlig bilder av Clinton som sender tekstmeldinger til ulike kjente personligheter med en myndig mine har vært et symbol på hvordan man kan være sterk kvinne og fortsatt en respektert politisk figur (heller enn, for eksempel, en streng heks). Og tro det eller ei, men dette sees på som banebrytende i USA.

Men tilbake til Utenriksminister Clinton. Hennes pragmatisme har helt klart vært noe som har gitt henne innpass hos President Obama, all den tid han er pragmatikeren over alle pragmatikere. Heller enn å stake ut en visjonær strategi for å møte Vår Tids Store Utfordring (som Dean Achesons «containment» strategi mot kommunisme eller Henry Kissingers ouverture til Kina) har både Clinton og Obama innsett at vi har et mer pluralistisk sett med utfordringer som krever mer stillegående, langsiktig innsats.

Clintons fokus på kvinners rettigheter og helse er et meget godt eksempel på dette. Her har hun for øvrig etterlatt seg et håndfast ettermæle, nemlig en ny stilling i det amerikanske utenriksdepartementet; «Ambassador-at-large for Global Women’s Issues». Etter litt spekulasjon om denne stillingen ville forsvinne med Clinton ut av UD, har Obama denne uken signert en ordre som gjør stillingen permanent.

Hun har også den styrken at hun er likandes – eller «personable» som man ville sagt på engelsk. Dette skulle man kanskje ikke tro. Hennes varme personlighet stråler ikke akkurat gjennom tv-skjermen, og hun kan ofte virke litt streng. (For øvrig en karakteristikk man aldri hører om en mann som tar sin jobb alvorlig.) Derimot har hun den evne å sjarmere alle som møter henne ansikt-til-ansikt, en egenskap som er viktig i politikken generelt og diplomati spesielt. Hennes mange små menneskelige handlinger som utenriksminister har gjort henne til en respektert minister og ikke minst en beundret sjef for et slitent departement som hadde vært gjennom åtte harde år før hun tok over.

Clintons bratte opp- og nedturer i den amerikanske politiske offentligheten hinter mot potensialet for en framtidig berg-og-dalbane-tur i meningsmålingene skulle hun bestemme seg for å stille som presidentkandidat igjen i 2016. Hennes popularitetsnivå har vært skyhøyt siden hun ble senator (Gallup offentliggjorde en meningsmåling i desember som – for 11. år på rad - kåret henne til USAs mest beundrede kvinne). Det er ingen grunn til å tro at dette vil fortsette skulle hun plutselig bli en partisk politiker igjen, heller enn å forbli en statskvinne slik hun er nå.

Om hun orker tanken på dette, er det lite som stopper Clinton’16.