Hvem redder Det republikanske partiet?

Publisert i Dagens Næringsliv i dag.

At USA er en ”nasjon av innvandrere” har vært en enormt populær fortelling i amerikansk historie, men er selvsagt en sannhet med modifikasjoner. Ja, USA ble grunnlagt av mennesker med ulik nasjonal bakgrunn, men at gruppen angelsaksiske hvite menn som hamret ut grunnloven i Philadelphia i 1787 var så veldig mangfoldig er vel å strekke opprinnelsesmyten litt vel langt. USAs innvandringshistorie har da også vært preget av rasistiske lover med det formål å begrense mengden ikke-hvite amerikanere.

Likevel ser vi nå at det er nettopp innvandring som kan utløse en grunnleggende endring i amerikansk politikk. Dette er blant annet fordi en innvandringsreform fra 1965 har hatt uante konsekvenser for USAs demografiske sammensetning. Da innvandringslovverket ble liberalisert i 1965 – med det formål å løsne litt på det rasistiske lovverket fra mellomkrigstiden som favoriserte nordeuropeere – førte dette til en ny innvandringsbølge fra ikke-europeiske land. Særlig har andelen latinamerikanske innvandrere økt kraftig.

Den demografiske konsekvensen er klar: innen 2050 er ikke lenger USA et land som består av et flertall hvite innbyggere. Den politiske konsekvensen er også ganske klar: De velgergruppene som øker raskest – ulike ikke-hvite innvandrere – stemmer på Demokratene. President Barack Obama fikk for eksempel 71 prosent av de latinamerikanske stemmene i 2012 (en økning fra 67 prosent i 2008).

På grunn av valgmennsystemet blir den geografiske fordelingen av disse nye velgerne særdeles viktig. Tidligere Republikanske delstater som Nevada og Colorado nå er i ferd med å forvandles til ekte vippestater. Dersom Sørvesten blir en vipperegion, betyr dette at stater i Midtvesten og Sørstatene blir mindre viktig å vinne. Den demografiske revolusjonen kan altså omkalfatre det amerikanske politiske landskapet.

Slike justeringer av det amerikanske partilandskapet skjer med jevne mellomrom. Det siste, og minst dramatiske eksempelet i rekken er Det nye demokratiske partiet, som etter tre katastrofale tap i 1980 (Reagan mot Carter), 1984 (Reagan mot Walter Mondale) og 1988 (Bush Sr. mot Michael Dukakis), måtte bevege seg tilbake mot sentrum etter en flørt med venstresiden. Bill Clinton, sønn av Sørstatene og sentrist, ble som kjent ansiktet på Det nye demokratiske partiet.

Men det er ikke nødvendigvis noen selvfølge at Det demokratiske partiet kommer seirende ut av de samfunnsmessige endringene som nå skjer i USA. Dersom Det republikanske partiets ofte ekstreme innvandringspolitikk og -retorikk dempes, og deres krakilske hvite sosialkonservative til dels uskadeliggjøres, kan vi se en økende andel latinos stemme på Republikanerne. Partiet selv mener jo at deres appell til individuell frihet, hardt arbeid og familieverdier burde være musikk i latinamerikanske ører.

Dette betyr at vi nå ser to ulike grupperinger forme seg innad i Det republikanske partiet. De som ønsker nytenkning og potensiell endring av partiprogrammet, og de som mener at bare man holder på de tradisjonelle grunnverdiene til partiet så vil det – i det lange løp – lønne seg.

Den republikaneren som akkurat nå utmerker seg som en representant og kanskje til og med leder for den fremtidsrettede fraksjonen er Senator Marco Rubio fra Florida. Det er ikke tilfeldig at det var han som fikk æren av å svare på Obamas ”State of the Union” tale tirsdag kveld amerikansk tid. Det var heller ikke tilfeldig at Rubio svarte på både engelsk og spansk.

Og kanskje er Rubio det foreløpige svaret. Han har nemlig evnen til å bygge bro mellom den eldre garde og de nytenkende. Han er konservativ og hører definitivt hjemme på høyresida i partiet. Han vant for eksempel Senatsetet sitt på grunn av støtte fra Tea Party-grasrota. Samtidig er han ung (41 år) og snakker om ting som rapmusikk. Til sist: han er – åpenbart – latino. Hans foreldrene er fra Cuba og Rubio snakker gjerne om at nye amerikanere vil ha muligheter og verdighet gjennom arbeid – slik Rubios far jobbet som bartender på et hotell i Florida for å forsørge familien – heller enn sosialstøtte fra staten.

Han kan altså kommunisere republikansk politikk til neste valgs mest ettertraktet velgergruppe. Da er det kanskje ikke så rart at denne ukens Time Magazine har Rubio på forsiden med tittelen ”The Republican Savior”.  Dog Rubio, en konservativ katolikk, var ukomfortabel med tittelen. Han tvitret nemlig som svar: “There is only one savior, and it is not me. #Jesus”.

Hvordan det egentlig ligger an med den første og mer reformvennlige fraksjonen vil vi få et innblikk i ved å følge med på immigrasjonsreformens karriere i Kongressen i vår. Som varslet i 2008, men ikke plukket opp igjen før nå, så støtter altså Obama-administrasjonen en stor innvandringsreform. Obama har for øvrig ikke foreslått sin egen, men sa i innsettingstalen at han støtter det kompromisset åtte senatorer fra begge partier nå arbeider med. En av disse senatorene er ingen andre enn Rubio, og det blir nok hans oppgave å overtale sine mer konservative kollegaer.

De som støtter denne reformen vil være de Republikanerne som mener framtiden til partiet ligger i å appellere til nye velgere. Men om partiet evner å fornye seg raskt nok vil vi først få vite når vi ser hvem deres presidentkandidat blir i 2016.

Hillary Clinton, Del 2.

Denne kronikken publiseres også i Aftenpostens nettutgave.

Når Hillary Clinton går av som utenriksminister i dag, vet hun at hun har gjort en god jobb. Hillary Clinton gjør alltid en god jobb. Hun forbereder seg alltid, hun er rolig og avbalansert, og til tross for sin berømthet er hun ydmyk og vet at hun ikke kan alt. Ved siden av det faktum at dette må være en ny opplevelse for mange menn hun møter på sin vei, så er disse egenskapene unikt tilpasset en så stressende og komplisert jobb som USAs utenriksminister.

Disse egenskapene var også gode å ha når hun først, vant et Senat-race i en delstat hun hadde veldig liten tilknytning til i 2000, og deretter beviste at hun fortjente seieren ved å sette seg ned og jobbe hardt for New Yorkere til meget gode anmeldelser, særlig i etterkant av 11. september 2001.

Hillary Clinton gjør altså alltid en god jobb. Det vil si, unntatt som førstedame.

Her er meningene om hennes rolle, la oss si, mer delte. Clinton brøt med viktige førstedamenormer og fikk grundig svi for dette. Den viktigste normen tilsier at man skal fronte ukontroversielle saker, noe Clinton med en gang brøt da hun braste ut av innhegningen med en 1000-siders helsereform som krasjlandet i Kongressen. Hennes største synd nok var at hun gjorde det mulig for velgere i det hele tatt å ha en mening om henne.

Den andre regelen om førstedamer er nemlig at man egentlig verken skal sees eller høres. At man kan høre henne, det vet alle som har selvbiografien hennes på lydbok (ett av mine mindre heldige valg i bokbutikken). Hennes kommentar i valgkampen i 1992 om at hun valgte å ha en karriere heller enn «å være hjemme og bake kaker» huskes nok enda av de konservative velgerne hvis hjerte hun aldri, eh, vant.

Hennes ublu meningsytringer og politiske aktivitet gjorde dermed at mange flere hadde en sterk mening om Clinton enn om hennes forgjengere. Det er interessant å notere seg at hennes gjennomsnittlige popularitetsmåling var på 64 % (som inkluderer bunnmålingen på 54 % i januar 1995 og toppmålingen på 80 % i februar 1999), noe som er mye høyere enn Nancy Reagan, Rosalynn Carter og Pat Nixons (som alle vaket på 50-tallet). For øvrig kan det jo nevnes at Laura Bush fortsatt regjerer som den nyere tids mest populære førstedame, dog det ser ut til at Michelle Obama har en sjanse til å ta pokalen.

Men grunnen til Clintons høye måling i forhold til sine forgjengere, i følge Gallup – som utførte disse målingene – var jo at mange ikke hadde noen som helst mening om de tidligere førstedamer. De var, med andre ord, godt gjemt i bakgrunnen. Hillary Clinton, derimot, hadde både sterke motstandere og ivrige tilhengere. Folk mener noe om Hillary.

Disse folkene er ofte kvinner. Der hvor man på 1990-tallet hørte mye fra hennes kvinnelige motstandere, har man på 2000-tallet hørt et kor av lojale tilhengere. I kraft av å imponere som senator og ikke minst av å være den første kvinnelige presidentkandidaten som faktisk nesten vant kandidaturet, har hun vunnet en stor fanskare. Disse 18 millioner sprekkene i glasstaket som hun rørt snakket om da hun holdt sin avskjedstale som kandidat i 2008, rørte også de som hørte på. At hun har hatt en inspirerende virkning på amerikanske jenter og også voksne kvinner, ser vi for eksempel representert ved de stilige «internettmemene» som har utviklet seg rundt Hillary Clintons sterke figur som utenriksminister. Særlig bilder av Clinton som sender tekstmeldinger til ulike kjente personligheter med en myndig mine har vært et symbol på hvordan man kan være sterk kvinne og fortsatt en respektert politisk figur (heller enn, for eksempel, en streng heks). Og tro det eller ei, men dette sees på som banebrytende i USA.

Men tilbake til Utenriksminister Clinton. Hennes pragmatisme har helt klart vært noe som har gitt henne innpass hos President Obama, all den tid han er pragmatikeren over alle pragmatikere. Heller enn å stake ut en visjonær strategi for å møte Vår Tids Store Utfordring (som Dean Achesons «containment» strategi mot kommunisme eller Henry Kissingers ouverture til Kina) har både Clinton og Obama innsett at vi har et mer pluralistisk sett med utfordringer som krever mer stillegående, langsiktig innsats.

Clintons fokus på kvinners rettigheter og helse er et meget godt eksempel på dette. Her har hun for øvrig etterlatt seg et håndfast ettermæle, nemlig en ny stilling i det amerikanske utenriksdepartementet; «Ambassador-at-large for Global Women’s Issues». Etter litt spekulasjon om denne stillingen ville forsvinne med Clinton ut av UD, har Obama denne uken signert en ordre som gjør stillingen permanent.

Hun har også den styrken at hun er likandes – eller «personable» som man ville sagt på engelsk. Dette skulle man kanskje ikke tro. Hennes varme personlighet stråler ikke akkurat gjennom tv-skjermen, og hun kan ofte virke litt streng. (For øvrig en karakteristikk man aldri hører om en mann som tar sin jobb alvorlig.) Derimot har hun den evne å sjarmere alle som møter henne ansikt-til-ansikt, en egenskap som er viktig i politikken generelt og diplomati spesielt. Hennes mange små menneskelige handlinger som utenriksminister har gjort henne til en respektert minister og ikke minst en beundret sjef for et slitent departement som hadde vært gjennom åtte harde år før hun tok over.

Clintons bratte opp- og nedturer i den amerikanske politiske offentligheten hinter mot potensialet for en framtidig berg-og-dalbane-tur i meningsmålingene skulle hun bestemme seg for å stille som presidentkandidat igjen i 2016. Hennes popularitetsnivå har vært skyhøyt siden hun ble senator (Gallup offentliggjorde en meningsmåling i desember som – for 11. år på rad - kåret henne til USAs mest beundrede kvinne). Det er ingen grunn til å tro at dette vil fortsette skulle hun plutselig bli en partisk politiker igjen, heller enn å forbli en statskvinne slik hun er nå.

Om hun orker tanken på dette, er det lite som stopper Clinton’16.