Det var den dagen John F. Kennedy døde...

Det er altså 50 år siden i dag.

Jeg husker selvsagt ikke at det er 50 år siden, jeg har jo ikke vært i live så lenge. Men for de av oss som er lidenskapelig interessert i amerikansk politikk, har vi nok sett både dokumentarer, filmer, TV-serier og spekulative debatter om akkurat hva som skjedde 22-23. november 1963 i Dallas, Texas. Vi har vel også alle hørt mange av JFKs udødelige taler, så vi kjenner stemmen og vi kjenner talemåten som han jo ble så berømt for.

Så det er nesten som om vi føler at i dag er det 50 år siden.

Bor man i USA vil man i dag kunne se TV-program etter TV-program om dette (se bare her). For de som er i Norge må man ta til internettet. Og da kan jo jeg komme med noen tips, siden det er så mye lettere å linke til andres artikler enn å faktisk skrive en selv. (Jeg hakke tid! F***.)

Først og fremst anbefaler jeg Dallas Morning News sin egen nettside dedikert til 50-årsjubileet, da denne avisen jo har et eget forhold til attentatet.

Og når man først er nede på det lokale plan, så synes jeg det er på sin plass å henvise til den nye boken Dallas 1963. Den er blodfersk, kom ut i oktober (det var da heldig timing...) og har fått enormt mye oppmerksomhet og ros. Det skrives nok bøker om JFK, så det å skille seg ut i mengden er godt gjort. Det forfatterne Bill Minutaglio og Steven L. Davis gjør er å skildre den politiske konteksten i Texas og Dallas tidlig på 1960-tallet. Boken får frem den hatefulle og truende konteksten JFK vandret rett inn i, og legger den generelle skylden for attentatet på dette hatske miljøet (selv om Lee Harvey Oswald får skylden spesifikt). Dallas ble i etterkant av attentatet kjent som "the city of hate".

For øvrig er det vel ikke til å unngå at konspirasjonsteorier er et tema når man nevner JFK. Uten at jeg har noen som helst formening om det var noen som "hjalp" Oswald utføre attentatet på JFK, så ønsker jeg da som en inngangsport til dette med amerikansk politikk og konspirasjonsteorier å anbefale den klassiske teksten "The Paranoid Style in American Politics" av den kjente historikeren Richard Hofstadter. Dette essayet ble for øvrig publisert ett år etter JFKs død.

Videre kan det kanskje være nyttig å lese Case Closed - en bok som tar for seg alle konspirasjonsteoriene rundt JFKs død og - eh - legger alle ballene døde.

Så er det kanskje på sin plass med en kritisk anbefaling. Det er nemlig en slags akademisk krig mellom amerikanske historikere hva angår JFK. Der hvor presidenten er populær blant USAs befolkning har det til tider vært dramatiske debatter når historikere skal rangere han. Særlig har mer konservative historikere vært skeptiske til myten om JFK som ble aktivt promotert av hans rådgivere og støttespillere, særlig Ted Sorenson (for øvrig han som egentlig skrev JFKs Pulitzer Prize-vinnende bok Profiles in Courage) etter JFKs død. Historiker Sheldon M. Stern, som tidligere har jobbet ved Kennedy-biblioteket, har skrevet følgende kritikk av PBS sin nye dokumentar, "JFK". Her berører han en del av de kontroversielle temaene historikere har debattert en god stund.

Til slutt må jeg selvsagt anbefale en helt ny bok skrevet av min tidligere professor, Larry Sabato, som driver University of Virginias Center for Politics. Sabato reklamerer for at hans bok, The Kennedy Half Century, skal bygge på hittil ubrukte kildemateriale etc. - de som kjøper boken får se. Der Sabato, nå har jeg reklamert for boka di! Burde ikke jeg få en gratis i posten da?

Om denne polariseringen

Det er gjerne gjengs oppfatning - både i amerikansk og norsk media - at amerikansk politikk er historisk polarisert og splittet.

Ok. Vel. Da er det viktig å ha den historiske konteksten friskt i minne. Amerikansk politikk er på en historisk politisk polarisert høydare hvis man ser bort i fra borgerkrigen, første verdenskrig ("Red Scare", anyone?), McCarthy-perioden, borgerrettighetsbevegelsen, Vietnam-protestene, Watergate, Kongressen på 90-tallet, valget i 2000 og Irak-krigen. Til tross for skriverier som hinter mot en ny og verre æra i amerikansk politikk har man altså ikke noen gyllen fortid å se tilbake på. Amerikansk politikk og samfunn har alltid hatt alvorlige problemer å ta seg av, og har alltid hatt interne diskusjoner (eller regelrett kriger) om hvordan best å løse disse problemene.

For de som følger med på amerikanske nyhetsprogrammer og politikernes uttalelser, virker amerikansk politikk meget polarisert. Her er det ideologisk rigid retorikk og lite kompromissvillighet som dominerer. Forhandlingene om budsjettet (som jo ikke skjedde og derfor førte til en "shutdown") samt de kommende gjeldsforhandlingene (over det såkalte "debt ceiling") virker i så måte som et perfekt eksempel på polarisering: USA står overfor en alvorlig økonomisk situasjon, noe må åpenbart gjøres, men i stedet for å inngå løsningsorienterte kompromisser virker politikerne mere interessert i å forsvare hver sin ideologiske høyborg med tanke på neste valg. Dette så vi også i forhandlingene om gjeldstaket i 2011, for øvrig.*

Amerikansk media hjelper gjerne til og framstiller ofte det amerikanske kartet som bestående av "røde" (republikanske) og "blå" (demokratiske) delstater, og man får inntrykk av at østkysten og vestkysten er blå mens Midtvesten og sørstatene er røde. Både kultur og politikk skiller disse områdene og USA er et delt land. Abort, homofili, statens rolle og så videre osv skaper dype skillelinjer i USAs personlighet.

Men er det egentlig slik? Når man spør om for eksempel abort i spørreundersøkelser, får man svart/hvite svar fra velgerne? Nei. Man gjør ikke det. Man får gjerne nyanserte svar som "abort er galt, men må være lovlig likevel". Det handler, som oftest, om hvordan spørsmålene stilles. I tillegg er den blå-røde inndelingen av delstater og regioner i USA misvisende, da den konservative/liberale skillelinja gjerne går mellom urbane og rurale strøk innad i hver delstat, heller enn mellom delstater.

Hva, derimot, hvis man spør politikerne i Kongressen? Da kommer de unyanserte, polariserte svarene på rekke og rad. Det finnes noen gode grunner til at man kan kalle Kongressen mer polarisert i dag enn det forrige tiåret. Det er dessverre slik at man har kommet til enighet om tre ting ad. polarisering (desverre fordi dette gjør det politiske håndverket i USA vanskeligere):
        1. Kongressen er mer ideologisk polarisert i dag enn genrelt på 1900-tallet. Den ideologiske overlappingen som fant sted i sentrum mellom de to partiene har sakte forsvunnet siden 1960- og 70-tallet, noe som selvfølgelig gjør kompromisser vanskeligere. Det er flere grunner til dette (se mer nedenfor).
        2. Den ideologiske avstanden mellom partiaktivister har økt, noe som betyr at de som bryr seg mest om politikk (og stemmer på valgdagen) har blitt mer ekstreme. Se her for en forklaring av hvordan de gamle sørstatsdemokratene ble republikanere og hvorfor dette har ført til ideologisk "renere" partier.
        3. Dereguleringen av media har ført til en økning i antall media som er partipolitisk heller enn "nøytral" og derfor en bevegelse vekk fra konsensus og nøytral nyhetsgrunn som basis for diskusjoner.

Det man derimot ikke er enig i, er i hvilken grad denne polariseringen av eliten reflekterer velgerne. Som sagt viser spørreundersøkelser at man gjerne kan få relativt sentrumsorienterte svar på såkalte "wedge issues" (kontroversielle saker). Problemet er jo at polariseringen blant eliten kan føre til polarisering av velgerne, all den tid mange velgere bruker eliter de stoler på som markører for hva de selv skal mene om politiske saker. Se for eksempel denne undersøkelsen fra Pew. Forholdet mellom elite- og massepolarisering kan jo være en slags runddans. To av de viktigste strukturelle årsakene til Kongressens polarisering er nok 1) endringen i nominasjonsvalgssystemet på 1970- og 80-tallet, som gjorde at partiaktivister fikk mye mer makt over hvem som i det hele tatt blir nominert til å stille til valg enn den "vanlige" velger. I tillegg så er det et faktum at 2) hvert parti endrer grensene på valgdistriktene når de har anledning, noe som da betyr mer overvekt av "sine" velgere innenfor hvert valgdistrikt -> lettere for ett parti å vinne valg = ingen incentiver for denne Kongressrepresentanten å inngå kompromisser i Kongressen da hans/hennes velgere er enten lengere til høyre eller til venstre (avhengig av om det er et demokratisk eller republikansk distrikt) enn det nasjonale gjennomsnitt.

Altså kan det være at en av de viktigste grunnene til at det virker som om amerikanere generelt er mer polariserte nå enn før er at partiaktivister har fått mer makt i den politiske prosessen på grunn av strukturelle endringer.

Det som er viktig å huske på er at av de store amerikanske politikerne har det som som oftest vært noen som har vært villig til å være statsmenn og statskvinner og inngå kompromisser når det er nødvendig. Om noen av disse i dag befinner seg i Kongressen, gjenstår ennå å se.

*Faktisk er dette en oppdatert blogg fra 2011. Er det ikke skjønt at nesten alt som skjedde sommeren 2011 skjer i reprise nå...Herregud, Boehner.

Presidentens makt

 Jeg har skrevet en kronikk for NRK Ytring om hvorfor Obama har spurt Kongressen om råd angående Syria. Her er den originale, lengre versjonen.

Hvorfor har President Obama bedt Kongressen stemme over en amerikansk intervensjon i Syria? Spurt på en annen måte: Hvorfor gir Obama de 535 relativt fiendtlige og kompromissløse medlemmene borte i gata på Capitol Hill vetomakt over en avgjørelse som alle amerikanske presidenter siden 1945 har insistert på er deres – og bare deres – avgjørelse? Midt i diskusjonen om å intervenere eller ikke intervenere i Syria er det viktig å se på hvordan slike avgjørelser faktisk blir tatt.

Hvem i det amerikanske politiske systemet som egentlig skal autorisere bruk av militærmakt har vært et omstridt tema siden Den amerikanske grunnloven ble vedtatt i 1787. På den ene siden var grunnlovsfedrene ganske klar i hvordan de satte opp bestemmelseshierarkiet: Kongressen ble gitt makten til å erklære krig fordi den lovgivende makten var folkets røst. Presidenten var Commander in chief over USAs militære styrker – altså var det hans ansvar å lede styrkene når en krig først hadde blitt erklært av Kongressen. Men på den andre siden måtte man jo ha noen til å ta raske avgjørelser for eksempel ved et overraskelsesangrep – kanskje Kongressmedlemmene ikke rakk frem til hovedstaden i tide i sine hester og kjerrer? James Madison, grunnlovsfar og USAs fjerde president, presiserte dermed at selv om det var Kongressens ansvar å erklære kriger så var det iboende i presidentens autoritet at han kunne lede de militære styrkene som svar på et plutselig fiendtlig angrep, for eksempel.

Denne presiseringen tok amerikanske presidenter til sitt hjerte etter andre verdenskrig. Mens Kongressen erklærte krig hele elleve ganger mellom 1789 og 1942 (første gang i 1812 mot Storbritannia, siste gang mot Romania) så har de mellom 1945 og 2013 erklært krig hele null ganger. Det er jo merkelig, siden USA har vært involvert i fem kriger (Korea, Vietnam, Irak I, Afghanistan og Irak II) siden 1945. USA har også utført en rekke militære intervensjoner (Libanon, Grenada, Panama, Bosnia og Kosovo) og ikke minst brukt militærmakt mot/gitt militær assistanse til en rekke aktører involvert i konflikter som anses som viktig for amerikansk nasjonal sikkerhet (listen er for lang). Hvorfor har det blitt slik?

Den kalde krigen, utviklingen av atomvåpen og annen krigsteknologi som kutter ned potensiell avgjørelsestid for reaksjon/ikke-reaksjon og en generell konsentrasjon av sikkerhetspolitisk autoritet i Det hvite hus har ført til at alle amerikanske presidenter siden 1945 har hevdet sin rett til å bruke militærmakt når de mener det har vært nødvendig uten å spørre Kongressen, og at dette er i tråd med Grunnloven fordi den utnevner presidenten til Commander in Chief. Dette var for så vidt Kongressen ganske fornøyd med en stund på 1950-tallet og 1960-tallet (ingen avgjørelse = ikke noe ansvar hvis det går galt). Men i 1973 kom Kongressen sterkere tilbake, da den vedtok War Powers Resolution som skulle fravriste presidenten sitt enevelde over avgjørelser om bruk av militærmakt.

Denne helomvendingen var en direkte reaksjon på Vietnamkrigen, en krig som President Lyndon B. Johnson hadde fått Kongressen implisert i ved å be dem autorisere bruk av militærmakt (ikke erklære krig) fordi USA måtte kunne forsvare seg selv mot nord-vietnamesisk aggresjon. Den beryktede ”Gulf of Tonkin” resolusjonen av 1964 sa derfor at ”the Congress approves and supports the determination of the President, as

Commander-in-Chief, to take all necessary measures to repel any armed attack against the forces of the United States and to prevent further aggression.” Implikasjonen var at fordi Kongressen ble fortalt – og trodde på – at USA hadde blitt angrepet av Nord-vietnamesiske marinefartøy i Tonkingulfen i august 1964 så autoriserte de bruk av defensiv militærmakt i Sør-øst Asia. Det tragiske utfallet i Vietnam, samt følelsen av å ha blitt lurt (man stilte senere spørsmålstegn ved etterretningen som ble gitt Kongressen om hva som egentlig hadde skjedd i Tonkingulfen) førte til at Kongressen ønsket å begrense presidentens muligheter til å involvere amerikanske militærstyrker i utenlandske eventyr.

Ingen amerikansk president har anerkjent War Powers Resolution (som ble vedtatt over President Nixons veto) men mange har implisitt fulgt deler av loven ved å skaffe seg autorisasjon fra Kongressen for forskjellige militære aksjoner. Dessverre har det at presidenten ber Kongressen om autorisasjon ikke nødvendigvis ført til det ønskede resultatet: nemlig at dette minsker sannsynligheten for lite gjennomtenkte utenlandske eventyr som koster amerikanske soldater liv og statskassa penger. I 2002 hadde USAs 107. kongress lært eksakt ingenting fra deres kollegaer i den 88. kongressen av 1964, da de autoriserte bruk av militærmakt mot Irak basert på politisert etterretningsformidling fra Det hvite hus. 

President Obama mener i likhet med sine forgjengere at War Powers Resolution er grunnlovsstridig. Så hvorfor har han tatt det alvorlige skrittet å be Kongressen om lov til det som jo visstnok kun innebærer å skyte noen få Tomahawk cruise missiler mot Syria fra jagere i det østlige Middelhavet?

Det at Obama spurte Kongressen om en autorisasjon, samt at dette gjøres tilsynelatende uten å drive et skittent spill med etterretning som skal presse medlemmene til å si ja, mener jeg betyr bare en ting: Han ønsker egentlig ikke å gjøre dette. Han ønsker egentlig ikke at Kongressen skal stemme for.

Obama har ingen appetitt for eventyr, han er en pragmatisk og realisme-orientert president. Hans overordnede strategi for Midtøsten har hele tiden vært avkopling. Å få USA ut av store, kostbare, langdryge, upopulære kriger. Å lette det militære fotavtrykket slik at USAs kompliserte politiske forhold til de ulike arabiske og muslimske landene kan komme inn på et bedre spor. Som han sa på en nyhetskonferanse i Russland, “I've spent the last four-and-a-half years doing everything I can to reduce our reliance on military power as a means of meeting our international obligations and protecting the American people.”

Å intervenere i Syria betyr at USA igjen faller tilbake i sin gamle rolle som imperialistisk, dobbeltmoralsk militærbølle (sett fra Midtøstens perspektiv). Om USA ikke ser seg selv som imperialistisk eller en bølle, så er det vanskelig å benekte dobbeltmoralen: Ikke brydde man seg om Saddam Husseins bruk av kjemiske våpen på 1980-tallet, da man var alliert med han, og ikke bryr man seg om Israels stadige brudd på folkeretten. Å intervenere ved hjelp av noen få Tomahawk cruise missiler nå vil ikke tilfredsstille noen parter i regionen, og Obama vet dette.

Derfor vil han gjerne ha med seg 535 kongressmedlemmer på laget, slik at skylden blir jevnt fordelt, uansett hva utfallet blir.

Obama anklages for å ha svekket presidentens ”historiske” (les: siden andre verdenskrig) makt ved å be Kongressen stemme for eller i mot en resolusjon. Dette understreker hvor langt konsentrasjonen av sikkerhetspolitisk makt i Det hvite hus har kommet. Og – selvfølgelig, har Obama og hans rådgivere hintet - skulle han få et nei kan presidenten likevel bestemme seg for å gå til aksjon. Dette fordi – som Obama og alle tidligere presidenter siden Nixon har sagt – de trenger ikke spørre Kongressen om lov til noe som helst som involverer bruk av militærmakt (annet enn en krigserklæring, selvsagt).

Og kanskje blir det slik. Meningsmålinger viser nemlig at en intervensjon i Syria ikke er populært blant USAs befolkning. Hva slags incentiver har Kongressen da til å trosse sine velgere? Er de smarte, stemmer de nei (=gjenvalg) og håper Obama slår til likevel (=ta den, Bashar al-Assad), selv om dette jo igjen vil sidestille Kongressen helt i spørsmål om bruk av militærmakt.

Men nå har jo Obama en gang spurt om Kongressens råd, og det ville være meget merkelig dersom han ignorerte dette rådet. Formodentlig ville en eventuell grunn være at det å prate så mye om å gjøre noe uten å gjøre det ville anses som skadelig for amerikansk internasjonal kredibilitet. Dermed har Obama malt seg inn i et hjørne som kun løses ved at Kongressen stemmer ja.

Men Kongressen består jo ikke bare av 535 egenrådige medlemmer, den består også av to ulike kamre. Dermed er det mulig at et verre scenario enn et enstemmig ”nei” står på trappene for Obama: Hva hvis kun Senatet – som demokratene kontrollerer – stemmer ja mens Representantenes Hus – som kontrolleres av republikanerne – stemmer i mot? Det ser ut til at Senatet kommer til å stemme for nå førstkommende onsdag. Derimot råder det fullt kaos i Huset (hvem er for? Hvem er i mot?), og man vet en dog ikke når de skal stemme. Men det ser ikke lyst ut for Obama i Representantenes Hus, og stemmer de nei etter Senatets ”ja” har vi et partisk svar som gjør Syria til Det demokratiske partiets eventyr, et resultat Obama ikke har noen grunn til å være fornøyd med.

Det at det er sannsynlig at Kongressen ikke vil tale med én stemme viser jo også hvor komplisert det er å skulle la 535 Kongressmedlemmer – hvis lojalitet er til ett bestemt distrikt eller en bestemt delstat heller enn til USAs internasjonale renommé - bestemme over når USA skal bruke militærmakt eller ikke.

Dette visste også grunnlovsfedrene. De hadde bare ikke en spesielt god løsning på problemet.

Rase(nde) i USA

Da jeg begynte på University of Virginia høsten 2003 averterte de stolt at institusjonen hadde gått fra å være grunnlagt av grunnlovsfar og slaveeier Thomas Jefferson, til å være det offentlige universitetet med høyest andel uteksaminerte svarte studenter. Jeffersons staselige plantasje troner på en høyde over universitetet, hans hus nå et museum og slavekvarterene hans et skrekkens eksempel på en arv man ikke ønsker å være stolt av eller videreføre på noen som helst måte. UVa – som det kalles – hadde lagt bak seg sitt mørke kapittel og var nå en institusjon som fremmet likhet og muligheter for alle, uavhengig av hudfarge.

På tross av PR-kampanjen ble jeg umiddelbart slått av hvor segregert studentlivet var. Ettersom jeg gikk langs bodene som informerte om ulike studentorganisasjoner ble det klart for meg at kor, politiske grupper og søster- og brorskap var inndelt i en uuttalt – men åpenbar – dikotomi: de for svarte studenter og de for hvite. I den lille sørstatsbyen som gjester universitetet var det også åpenbart hvilke nabolag som var for hvite og hvilke som var bosatt av nettopp etterkommere av slaver fra Jeffersons tid. Slaver var med å bygge universitetet – man finner graver med navnløse slaver i på universitetets område – men like fullt er dette fortsatt sett på som Thomas Jeffersons livsverk. De som bygde det er glemt.

Rasespørsmålet er fortsatt dyptgripende, kontroversielt og sårt i USA. Men hvorfor? Slaveriet er for lengst over, borgerrettighetsbevegelsen vant fram og i dag har vi altså da en (halvt) svart president i Det hvite hus. Er det ikke like greit å la fortid være fortid, slik at USA som flerkulturell og regnbuefarget nasjon kan ta et steg videre?

Saker som drapet på Trayvon Martin og særlig hans drapsmanns frikjennelse viser hvor vanskelig det er å ta dette steget. Saken skraper av den tynne skorpen på det dype kjøttsåret i det amerikanske samfunnet som tilsynelatende aldri gror helt igjen. Stemmer fra USAs kanskje mørkeste kapittel kommer igjen til overflaten og roper ut sin frustrasjon over ikke å bli trodd: Rasisme lever i beste velgående, men dere hvite tror ikke på oss!

Som journalist i Washington Post, Eugene Robinson, skrev dagen etter at Martin ble skutt i februar i fjor: George Zimmermann ringte 911 og sa han mente at tenåringen Martin gikk nedover gata på en mistenkelig måte. Hva er da en måte å gå nedover gata på med en iste og en pose Skittles som ikke vekker mistanke? For svarte menn er dette et lure-spørsmål, skrev Robinson med trist penn. Underforstått: svarte menn blir daglig konfrontert med rasisme på en måte som er umulig å forsvare seg i mot.

Det var kanskje også dette President Obama mente da han sa at hadde han hatt en sønn ville han sett ut som Trayvon. Underforstått: Du kan være så lovlydig og pliktoppfyllende som du vil, du kan til og med være presidentens tenåringssønn, men på gata blir du kun sett på som en mistenkelig person som antakelig er «up to no good», som Zimmermann sa i sin telefonsamtale med 911. Obamas uttalelse var en av de meget få som berører det å være en svart amerikaner. Ironisk nok har USAs første ikke-hvite president vært særdeles forsiktig med å mene noe som helst om rase og rasisme i USA. Hans uttalelse kom først en måned etter drapet, og var antakelig en respons på sterkt press fra borgerrettighetsorganisasjoner om å si noe – hva som helst – om denne kontroversielle saken som berørte hans egen samfunnsgruppe så sterkt. Fra høyresiden ble Obama derimot kritisert for å politisere en vanskelig sak ved i det hele tatt å nevne rasespørsmålet.

Og frifinnelsen har nå gitt kritikerne rett. Dette handlet ikke om rase, men om selvforsvar. En lovlydig borger forsvarte seg mot en aggressiv tenåring og ble frikjent i retten. Altså kan man, som mange media-personligheter på høyresiden vil argumentere for, legge til side rasesamtalen. Man kan ta steget videre. Dersom Justisdepartementet ikke tar ut tiltale mot Zimmermann for å ha begått hatkriminalitet (en meget vanskelig sak å bevise), vil den rettslige delen av saken være over, og dette argumentet vil da ha vunnet. Bortsett fra at det grunnleggende spørsmålet ennå ikke vil være besvart: Hvorfor var en svart tenåring så truende, der han gikk langs gata?

Å tro at USA kun arvet Jeffersons kjærlighet til frihet og demokrati, men ikke hans syn på den hvite rasens overlegenhet, er naivt, skriver The Atlantics Ta-Nehisi Coates med klar adresse til de på høyresiden som er lei av den evige samtalen om rasisme. Dette handler ikke om én person, én sak, ett tilfelle. Dette handler om ”a long train of abuses” som Jefferson ironisk nok skrev i den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776.

Uavhengighetserklæringen var som kjent ikke ment for svarte slaver. Etterkommerne av denne minoriteten synes de nok en gang har fått bevist at det amerikanske samfunnet aldri helt har godtatt dem. De er til syvende og sist mistenkelige gjester i et fremmed samfunn og må – enda en gang - motbevise at de er «up to no good». Å være naiv og uinformert om viktigheten av rasespørsmålet i USA er noe hvite, utenlandske studenter som meg selv gjerne kan være. Er man svart amerikaner, derimot, er dette en luksus en ikke er forunt.  

Dette innlegget publiseres også hos NRK Ytring i dag.

Bradley Manning stilles for retten i dag

Manning, soldaten som lekket klassifisert informasjon da han jobbet for den amerikanske hæren i Irak i 2010, stilles i dag for militærrett i Fort Meade Maryland. Manning lekket klassifisert materiale til nettstedet "Wikileaks" og har siden blitt sett på som en helt blant noen, som en forræder av andre. Aktoratet har tiltalt Manning for spionasje og det som kalles "aiding the enemy". Manning avviser dette, men har sagt seg skyldig i ti andre punkter som bety 20 års fengsel. Dersom han dømmes for å ha hjulpet fienden vil han få livstid uten mulighet for løslatelse.

Manning er en polariserende figur i USA, en tynn, ung og kvisete gutt som gjorde noe relativt uvanlig og - synes en del - modig for å vise skyggesiden av USAs sikkerhetspolitikk i Mitdøsten. Blant annet er det Mannings fortjeneste at offentligheten fikk tilgang på en video som viser at to amerikanske Apache helikoptere skjøt og drepte to Reuters-journalister i Irak i 2007, og deretter skjøt og drepte voksne og to barn i en van som kom kjørende for å hjelpe til. Mannings dokumenter avslørte også en del detaljer om korrupsjon og overflod blant Midtøstens diktatorer som senere har blitt brukt som retorisk ammunisjon i Den arabiske våren mot disse regimene.

Gary Younge skriver derfor i The Guardian i dag at rettsaken er hyklersk, all den tid der finnes soldater som har begått krigsforbrytelser som går fri, mens den som rapporterte om slike forbrytelser nå stilles for krigsrett. Manning har blitt behandlet på en måte som virker svært hard, og FNs spesialrapportør om tortur, Juan Ernesto Méndez, har uttalt at behandlingen kvalifiserer til brudd på Tortur-konvensjonens forbud mot "cruel, inhuman and degrading" behandling av fanger.

Det er også interessant å merke seg at Obama-administrasjonen generelt slår meget hardt ned på såkalte "whistleblowers" og at de visstnok har rekord på å opprette tiltale mot varslere.

Nå har ikke jeg egentlig tid til å skrive mer, så jeg anbefaler heller et par artikler til de spesielt interesserte:
Fra The Daily Beast: "Bradley Manning changed the war on terror"
Fra Foreign Policy: "'According to Wikileaks': The journalistic legacy of Bradley Manning"

En retorisk avslutning på "krigen mot terror"?

For litt over en time siden inntok Obama podiet på National Defense University, hvor han holdt en tale som jeg tror fra nå av vil anses som den endelige slutten på "krigen mot terror". Jeg tror at Obama hadde to hovedmål med talen: for det første, å endre amerikanernes måte å tenke på terrortrusler på ved å overtale dem til å innta en holdning som ligner på den man hadde før 11. september, 2001, altså å anse terror som en utfordring man takler heller enn en nemesis man må utradere. Dette er meget velkomment, all den tid den "totale krig"-holdningen Bush-administrasjonen hadde lignet mer på verdens ende enn noe annet, og i det store og det hele var kontraproduktivt. For det andre, å svare på kritikk fra hans egen venstreside, som har vært meget kritisk til blant annet bruk av droner og den fortsatte bruken av Guantánamo fengslene.

Før jeg kommer tilbake til selve talen er det viktig å minne om at selv om Bush og Obamas retorikk var – og er - slående ulik, er det ikke så vanskelig å finne likheter i den faktiske politikken. Det som er mest slående, er hvor mange likheter det er mellom politikken til Bushs andre presidentperiode (2005-2009) og Obamas første. Særlig når det gjelder oppbevaring av og rettergang for terrormistenkte er Bush og Obama nesten som to politiske erteris. I noen tilfeller har Obama faktisk gått lenger enn Bush administrasjonen, som vi ser for eksempel med bruk av droner og utenomrettslig henrettelse av amerikanske statsborgere i utlandet mistenkt for terroraktivitet.

Det foregikk nemlig en signifikant kursendring i «krigen mot terror» i Bush sin andre presidentperiode. Mesteparten av grunnen til dette, mener jeg, finner vi i Høyesterettsavgjørelsene Hamdi v. Rumsfeld og Rasul v. Bush (2004); Hamdan v. Rumsfeld (2006); og Boumediene v. Bush (2008). Disse avgjørelsene utfordret og til dels avviste de grunnleggende antakelsene Bush-administrasjonen hadde operert under i sin krig mot terror, blant annet: at marinebasen på Guantánamo Bay var et lovløst territorium (fordi den tilhørte Cuba, men hadde vært leid av USA siden 1903) og at man derfor kunne behandle fanger som man selv ville uten at dette innebar et brudd på internasjonale avtaler USA hadde underskrevet som for eksempel Genèvekonvensjonene og Torturkonvensjonen; og at USA ikke hadde jurisdiksjon over Guantánamos militærtribunaler og at fanger derfor ikke hadde anledning til å bli hørt i en amerikansk rettsal. (Les for øvrig Boumedienes bemerkelsesverdige kronikk i New York Times (fra januar i år) etter hans løslatelse.)

Innen Obama entret Det hvite hus hadde «krigen mot terror» allerede endret seg fra den man kjente til som karakterisert av lyssky CIA-aktivitet; tortur av fanger i Abu Ghraib-fengselet i Irak; og justismord på Guantánamo til en mer regulert affære som følge av disse avgjørelsene.

Obama ønsket likevel å endre på relativt mye, og skrev blant annet under på en ordre om at Guantánamofengslene skulle stenges innen senest ett år. Her møtte han sterk motstand i Kongressen, da ingen representanter eller senatorer var særlig begeistret for tanken om at deres delstater skulle huse terrorister (eller i alle fall mistenkte terrorister). Obama valgte å ikke bruke sin politiske kapital på å presse dette gjennom i sin første periode, og har fått mye kritikk for dette. Talen hans var nok delvis et svar på denne kritikken, siden han endte talen med å igjen oppforde Kongressen til å samarbeide om å overføre de resterende fangene (som nå bedriver en omfattende sultestreik) til vanlige fengsler i USA slik at GITMO kan stenges en gang for alle.

Det at Obama relativt raskt snudde på flisa og støttet «rekonstituerte» militærtribunaler på Guantánamo allerede våren 2009 (Military Commissions Act 2009 ble vedtatt samme høst), var enda en skuffelse for Obamas velgere på venstresiden. Ikke minst, det at Obama underskrev en lov i desember 2011 som gjør det lovlig å bevare terrormistenkte i uendelig tid (indefinite detention) var for mange på venstresida den siste dråpen. Denne loven – National Defense Authorization Act 2012 – gjør det også lovlig å drepe amerikanere på utenlandsk jord som er mistenkt for terrorvirksomhet (som vi jo så med Anwar al-Awlaki i Jemen høsten 2011).

Likevel, rett skal være rett: Obamas egen strategi mot terror har vært mer målrettet en Bush sin, da ett av Obamas mål var å lette det amerikanske militære fotavtrykket i Midtøsten ettersom han anerkjente at USAs tilstedeværelse var en årsak til fortsatt terrorrekruttering. Obama sa da også i talen at mente USAs framtidige strategi burde handle mer om å støtte opp om for eksempel demokratisering i Egypt ved blant annet bruk av u-hjelp (som han spøkte med at amerikanerne jo som kjent ikke er så veldig for og tror er en mye større andel av statsbudsjettet enn det egentlig er) enn å (mis)bruke militærmakt. Men hittil har jo hans måte å være mer målrettet på vært å bruke droner (som han sa i talen var dette et alternativ til bruk av konvensjonelle militærstyrker, men om dette er riktig er jo ett av mange poeng i talen som kan og burde problematiseres og diskuteres).

Som man vel kunne forutsett, ble dog Obamas opptrapping av droneangrep kontroversielt, og da særlig bruk av droner mot amerikanske statsborgere. Dette fordi disse jo ikke bare kan drepes i tide og utide uten tiltale og rettsak i følge denne greia kalt Den amerikanske grunnloven.

Obama holdt altså en tale hvor han - som vanlig meget poetisk og overbevisende - poengtere at USAs "krig mot terror" er over, at man ikke må ofre sine verdier i jakten på terrorister og at man må finne tilbake til en mer fornuftig strategi som ikke fremmedgjør den muslimske verden. Samtidig er jo kritikken mot bruk av droner nettopp at viktige amerikanske verdier ofres, og at sivile tap som følge av upresise droneangrep faktisk øker antiamerikanismen i Midtøsten.

Uansett hvor retorisk elegant talen var, ble det nødvendigvis en øvelse i politisk schizofreni. Obama har malt seg inn i et hjørne med hans terrorpolitikk, og selv om rommet han malte var bygd av Bush må han selv ta ansvar for dagens situasjon. Guantánamo forblir åpen, og hans tid i Det hvite hus har åpnet for drap på amerikanske statsborgere uten tiltale og rettssak.