Utenfor stupet

Denne kronikken ble også publisert hos NRK Ytring 11.desember 2012.

At USA 1. januar muligens kaster seg utenfor et økonomisk stup – kjent som «the fiscal cliff» – er ingen tilfeldighet. I fjor sommer bestemte nemlig Kongressen seg for at de trengte et skremmende scenario for å tvinge frem partipolitisk samarbeid og varige kompromissløsninger for å få bukt med det stadig økende budsjettunderskuddet.

Denne geniale planen ble satt i gang etter problemene med hevingen av gjeldstaket i fjor sommer. Da satte de nylig innvalgte Tea Party-republikanerne i Representantenes Hus en stopper for den rutinemessige hevingen av USAs gjeldstak ved å protestere høylydt og forlange budsjettkutt som premie for deres stemme. Resultatet – bortsett fra at USAs kredittrating gikk ned på grunn av det krakilske og uforsvarlige politiske spillet – var budsjettloven av 2011.

Budget Control Act of 2011 tilsa at Kongressen måtte bli enig om en måte å redusere USAs budsjettunderskudd på innen 1. januar 2013, ellers ville en rekke skatteletter utgå (blant annet for lavere middelklasse) samt dype budsjettkutt i staten automatisk igangsettes.

En kraftig knekk for økonomien

Dette «fiscal cliff» scenarioet (for øvrig navngitt av Ben Bernanke, formannen i den amerikanske Sentralbanken) er alvorlig nok i seg selv, men i tillegg er det også en rekke andre tiltak som slutter å virke ved nyttår, for eksempel den utvidete arbeidsledighetstrygden som ble innført etter finanskrisen.

Den samlede effekten av alle endringene, som alle kommer i januar, tilsier at den amerikanske økonomien – som er i et relativt skjørt oppsving etter finanskrisen – vil få seg en kraftig knekk. Congressional Budget Office anslår at det beste man kan håpe på som et resultat av å kaste seg utenfor stupet er en kort resesjon, men en ny økonomisk krise er også en mulighet.

Et vanskelig kompromiss

Forhandlingene som skal unngå at dette skjer, pågår nå. Men flere faktorer vanskeliggjør en langvarig, dyptgripende, tverrpolitisk kompromissløsning.

Den første faktoren som kompliserer forhandlingene, er at man fra republikansk side egentlig forhandler om hvem som vant valget. Den andre faktoren er den vanskelige interne situasjonen i Det republikanske partiet, som karakteriseres av mangel på lederskap og den ideologiske debatten som følger den tapte valgkampen.

Til sist må også President Obama dra meg seg sitt eget parti – særlig i Kongressen – på en måte han ikke klarte i sin første presidentperiode.

Republikanerne uten partileder

Republikanerne tapte altså presidentvalget (dette er verdt å gjenta – særlig overfor dem), men beholdt flertallet i Representantenes hus. At Republikanerne tapte presidentvalget betyr at de egentlig ikke har noen partileder.

En av de mange måtene det amerikanske partisystemet er annerledes enn de europeiske er deres mangel på en ordentlig lederstruktur i år der partiet ikke har presidentvervet. Speaker of the House i Representantenes Hus, John Boehner, har en slags lederposisjon, men det har også minoritetslederen i Senatet, Mitch McConnell, i tillegg til alle mulige presidentkandidater i 2016.

Det er Boehner som forhandler med Obama, men han kan ikke si ja til noen kompromisspakke uten McConnells støtte, eller støtte fra hans egne i Representantenes Hus. Støtten fra de republikanske representantene på Boehners høyre fløy var fraværende i fjor sommer og en viktig grunn til at forhandlingene da strandet. Risikoen er stor for at det kan skje igjen.

Hvorfor tapte Republikanerne?

Boehner ser på det som sin rolle å forsvare den delen av det amerikanske folket som ønsket å beholde Republikanerne i Representantenes Hus. Han strekker muligens logikken dithen at dette var et bevisst valg av folket for å dempe politiske forstrekninger fra demokratisk side i de viktige budsjettavgjørelsene som nå tas.

Ett av de viktigste spørsmålene som Republikanerne nå (forhåpentligvis) stiller seg er hvorfor de tapte presidentvalget. Var det en ideologisk dom fra det amerikanske folk, hvor skatteøkninger for de rikeste (som Obama har snakket mye om i valgkampen) sees på som et godt middel for å øke statens inntekter? Eller var dette rett og slett et presidentvalg som ble tapt fordi man valgte en utilpass rikmann som kandidat i smalhanstider?

Hvordan de republikanske politikerne i lederposisjon besvarer dette spørsmålet vil for det første avgjøre deres kompromissvilje i /fiscal cliff/-forhandlingene. For det andre vil det legge føringer på deres valg av kandidat og kampsaker i det neste presidentvalget i 2016. Denne debatten blir viktig, spennende og forhåpentligvis dominerende i Det republikanske partiet fremover.

Opinionen er på Demokratenes side

Dersom Boehner og co. lurer på hvor den amerikanske opinionen er for tiden, så kan det virke som om den befinner seg på Obama og Demokratenes side. I en meningsmåling utført av Quinnipiac University nylig fant man at hele 77 prosent av republikanere synes det er en dårlig ide for Kongressmedlemmer å love aldri å øke skattene til de aller rikeste.

Dette spørsmålet er inspirert av det notoriske skatteløftet som omtrent alle republikanere har inngått, et løfte promotert av Grover Norquist, lederen av Americans for Tax Reform og – ifølge liberale Arianna Huffington – «the dark wizard of the Right’s anti-tax cult.»

Ingen spor av politisk mot

De utallige økonomiske detaljene og prognosene som assosieres med «fiscal cliff» kan stå for alle og enhver som noe vanskelig å forstå (men du kan alltids la Montgomery Burns fra Simpsons forsøke å forklare det for deg). Det politiske spillet er derimot relativt åpenbart.

Det som ikke er åpenbart er om politikerne vil tørre å ta upopulære avgjørelser som kan føre til tap ved neste Kongressvalg om to år. Hittil har vi ikke sett noe særlig spor av politisk mot.

Ei heller er det klart hva politikerne i Kongressen mener er deres jobb. Selv om dette har vært relativt vanlig siden Ronald Reagans presidentperiode, ser vi altså at disse senatorene og representantene må skremme seg selv til samarbeid for å få Kongressen til å fungere slik den skal.

Ei heller er det sikkert om dette fungerer. Enda en bønn om utsettelse er sannsynlig. Kongressen vil antakelig endre reglene de selv ble enige om, slik at de kan finne frem til flere (og mindre altomfattende) løsninger over lengre tid, og dermed ufarliggjøre 1. januar som tidsfrist.