Det er mange "lover" som vanligvis gjelder i amerikanske presidentvalg som ble brutt på tirsdag. For det første heter det seg at for å gjenvelges må en president ha over 50 prosent "approval rating" – altså at over halvparten av befolkningen mener han gjør en god jobb. Hvis vi ser bort i fra vinteren og våren 2009 - da Obama akkurat var blitt innsatt i Det hvite hus og velgerne, som de gjerne gjør med en ny president, la godviljen til – så har Obamas tall vært lave hele veien, og ikke siden juli 2011 har presidenten vært over den magiske grensen på 50 prosent. Mandag denne uken nådde Obama endelig 49.9 prosent i Real Clear Politics sitt gjennomsnitt av målinger, antakeligvis fordi 68 prosent av befolkningen (ifølge en meningsmåling utført av NBC/Wall Street Journal) synes han gjorde en meget god jobb med å ordne opp etter Orkanen Sandy. Det syntes jo for øvrig også den Republikanske guvernøren av New Jersey, Chris Christie, til Mitt Romneys store irritasjon.
For det andre heter det seg også at man ikke blir gjenvalgt dersom flertallet i befolkningen mener landet går i feil retning – det berømmelige "right direction/wrong track" spørsmålet i amerikanske meningsmålinger. Unntatt juni 2009 har et flertall av amerikanerne gjennom hele Obamas første periode ment at landet beveger seg i feil retning. Real Clear Politics sitt gjennomsnitt av disse målingene viste mandag i denne uken at 54.7 prosent mener USA går i feil retning.
Den amerikanske drømmen
Faktisk er det slik at det i dag ruver noe usikkert over selve Den amerikanske drømmen i USA. Dette måles egentlig ikke i faktiske forhold, da sosial mobilitet (evnen til å klatre i klassestigen fra generasjon til generasjon) har vært nedadgående en god stund. I de siste tretti årene har for eksempel velstanden til USAs rikeste 1 prosent av befolkningen doblet seg, for de rikeste 0,1 prosent har velstanden tredoblet. Samtidig har median-inntekten til amerikanske arbeidere stagnert. Utdanning, som alltid har blitt ansett som den gylne muligheten til å avansere i det amerikanske samfunnet, er nå heller en medvirkende årsak til den frosne klasseinndelingen: USAs eliteuniversiteter får kun 8 prosent av sine elever fra familier med inntekter under halvparten av det nasjonale gjennomsnittet, skriver Business Insider.
Den amerikanske drømmen er heller truet i det amerikanske psyket. Lenge overså amerikanerne tallenes tale ved hjelp av sin karakteristiske optimisme (tidlig i 2009 mente fortsatt 71 prosent av amerikanere at hardt arbeid og personlig evne var suksessens viktigste ingredienser, i følge The Economist). Ikke minst var President Barack Obama et lysende eksempel på evnen til å løfte seg selv opp ved hjelp av talent, intelligens og hardt arbeid. Men med Den store resesjonen bredte erkjennelsen om seg blant den dominerende middelklassen at man ikke lenger er herre over egen økonomisk skjebne. Derav følgende synkende følelse i befolkningen: andelen amerikanere som tror deres barn vil oppnå en høyere levestandard enn dem selv falt drastisk fra 62 prosent i 2009 til 47 prosent i 2011, i følge "Pew Economic Mobility Project".
Historisk seier
Derfor mener jeg at Obama klarte noe historisk på tirsdag. Ja, det var historisk at han vant i 2008, i og med at det var den første halvt svarte presidenten USA har valgt inn i Det hvite hus. Men når arbeidsledigheten er sta og den økonomiske veksten meget slak fire år etter Den store resesjonen var et faktum, da skal egentlig kandidaten som stiller til gjenvalg kastes ut av Det hvite hus. Som Ronald Reagan sa da han fikk overtalt velgerne til å sparke Jimmy Carter i 1980: "Har dere det bedre nå enn for fire år siden?" Et stort flertall av velgerne svarte et rungende "nei" på det spørsmålet, og Carter måtte gå.
Amerikanere flest mener nok også i denne runden at de ikke har det så mye bedre enn for fire år siden.
Så, hvordan vant Obama?
Når den økonomiske statistikken så til de grader favoriserer en utfordrer til den sittende presidenten, så kan man lure på hvordan Obama likevel klarte å vinne valget?
Som jeg skrev mye i vinter under det Republikanske nominasjonsvalget, så var ikke Romney den sterkeste motkandidaten Det republikanske partiet kunne lansert. Han vant på walk-over fordi han var den sterkeste av et uvanlig svakt utvalg kandidater. Hadde en av de som antakeligvis blir Republikanske stjerner i 2016 – Marco Rubio (senator fra Florida), Nikki Haley (guvernør i Sør-Carolina) eller den berømmelige Christie fra New Jersey – stilt opp ville ikke Romney hatt en sjanse. Men fordi de nye, fremadstormende GOP prinsene og prinsessene var litt for våte bak ørene i denne runden gikk trøstepremien til han som ikke vant nominasjonen i forrige runde og han som dermed har jobbet lengst for denne premien – Willard Mitt Romney.
Hans manglende evne til og "å føle velgernes smerte" – som jo Bill Clinton var så flink til- hans enorme rikdom og hans uheldige utsagn som nesten karakteriserte 47 prosent av den amerikanske befolkningen som snyltere gjorde han til en lett upassende kandidat i denne alvorlige økonomiske situasjonen.
Kanskje kunne en sterkere motkandidat feiet Obama av banen. Men det blir, til syvende og sist, spekulasjon.
Det vi derimot kan konstatere, er at trendlinjene – både når det gjelder økonomisk vekst og arbeidsledighet – tross alt går i riktig retning. Den økonomiske veksten er treg og arbeidsledighetstallene er høye, men USA har nå hatt økonomisk vekst siden slutten av 2009. Det går sakte, men det går.
I tillegg er det andre tall som går i Demokratenes retning. USAs demografiske utvikling er nemlig foreløpig til fordel for Demokratene. Dette ser vi særlig ved at den raskt økende andelen amerikanere med latinamerikansk bakgrunn («latinos», nå den største minoriteten i USA) har forvandlet tidligere Republikanske delstater som Nevada og Colorado til ekte vippestater. Selv om disse velgerne gjerne er mer konservative i verdispørsmål enn mange Demokrater, støter Det republikanske partiets ofte ekstreme innvandringspolitikk og -retorikk denne gruppen fra seg.
Obamas koalisjon av minoriteter (latinos og afro-amerikanere), ugifte kvinner og yngre velgere trumfet dermed denne gang Romneys mer tradisjonelle koalisjon gjort opp blant annet av hvite menn uten høyere utdanning og hvite gifte kvinner.
Det at USA innen 2050 ikke lenger kommer til å være gjort opp at et hvitt befolkningsflertall er for øvrig en utvikling som tilsier at Det republikanske partiet må endre hvilke grupper de appellerer til dersom de ønsker å beholde sin politiske posisjon. Hvilke kandidater som melder seg til nominasjonsvalget i 2016 vil være et tegn på hvilken retning Republikanerne ønsker å gå i nær framtid.
Uavhengig av framtiden til Det republikanske partiet, kan vi i denne valgrunden altså konkludere med at den økonomiske og den demografiske utviklingen førte til at et nødvendig antall velgere (i de viktigste vippestatene) på tirsdag bestemte seg for at Obama på nåde får en sjanse til.
Dette innlegget er også publisert i dagens Aftenposten.
