Kvinnefaktoren

I det som har blitt et relativt polarisert amerikansk politisk klima, blir det viktig for presidentkandidatene å forsikre seg om at ”sine” velgergrupper faktisk stemmer på dem. En av de gruppene som historisk sett har tilhørt Det demokratiske partiet, er kvinnene. Likeså har menn – og særlig da hvite menn – tilhørt Republikanerne. Denne kjønnsforskjellen i velgeradferd (kalt ”the gender gap”, og betyr forskjellen i støtte til en kandidat mellom kvinner og menn) er noe statsvitere – og ikke minst presidentkandidatenes egne analytikere – er ivrige på å forstå.

Obamas valgkampkrigere må forsikre seg om at han faktisk vinner kvinnestemmene, for uten disse, ingen Demokratisk seier. Romneys rådgivere er antakeligvis mindre bekymret for at han ikke skal vinne blant hvite mannlige velgere, men jobber desto hardere for å tiltrekke seg de kvinnelige velgerne.

Kjønnsforskjellen i velgeradferd startet med valget i 1964, da kvinnelige velgere foretrakk Lyndon B. Johnson (D) over Barry Goldwater (R), og siden da har kvinnelige velgere som oftest foretrukket den Demokratiske kandidaten. Etter hvert ble det også klart at det var hvite mannlige velgere som var Det republikanske partiets kanskje sterkeste og mest lojale velgergruppe, og dermed kan man også snakke om kjønnsforskjellen som et resultat av mannlig velgeradferd. Den største forskjellen mellom menn og kvinner fant sted i 1996, da kvinnelige velgere foretrakk Bill Clinton heller enn Bob Dole med 14 prosentpoeng.[1]

I 2004, derimot, da George W. Bush vant gjenvalg, var dette nummeret halvert. John Kerry vant med 7 prosentpoeng blant kvinnelige velgere, noe som betød en halvering av det (dog historisk) høye tallet fra 1996. Kerry vant da også bare knappe 51% av de kvinnelige velgerne, mens Gore og Clinton vant 54 % av de kvinnelige stemmene i 2000 og 1996. Grunnen til dette, har statsviter Karen Kaufmann ved University of Maryland argumentert for, er at hvite kvinnelige velgere i Sørstatene i dette året gikk i mot trenden og stemte betydelig mer Republikansk enn sine medsøstre i de andre geografiske regionene av USA.[2] I 2004 så man nemlig at hvite kvinnelige velgere reverserte kjønnsforskjellen i stemmegivning: de foretrakk den Republikanske kandidaten – Bush – over den Demokratiske – Kerry - med 2 prosentpoeng sammenlignet med hvite mannlige velgere i Sørstatene. Det at denne geografiske regionen altså ikke fulgte det tradisjonelle stemmemønsteret mellom kjønnene var med på å sikre Bush gjenvalg.

Nå er det jo slik at de Demokratiske kandidatene fra og med 1992 – Clinton og Al Gore – begge var fra Sørstatene – og det var Bush også. Dermed er det mulig at a) dette er en trend som egentlig skulle begynt før, var det ikke for Clinton og Gores hjemmetilhørighet, eller b) dette var en engangsforeteelse på grunn av 11. september 2001 og sikkerhetsspørsmål.

Så, hva skjedde i 2008?

I 2008 vant Obama de kvinnelige velgerne på lik linje med sine Demokratiske forgjengere (7 prosentpoeng) – igjen unntatt Clinton i 1996 - noe som var helt nødvendig for å vinne valget. Det som dog var bra for Demokratene var at Obama vant historiske 56 % av de kvinnelige stemmene. Dette er det høyeste andel kvinnelige stemmer siden 1972 (dette er så langt Pew Research Center sin graf går tilbake):

Fra å ha ledet med tyve prosentpoeng blant kvinnelige velgere i vår har det nå kommet et par meningsmålinger (tatt etter den første debatten, men før den andre) som indikerer at Obamas støtte blant kvinnelige velgere som sannsynligvis stemmer 6. november (”likely female voters”) har krympet dramatisk. Nå er det jo slik at Obama generelt sett har falt i meningsmålingene, og at dette da også gjenspeiles blant kvinnelige velgere.

I år handler det altså om å holde på de gruppene som stemte på Obama i 2012, skal han vinne gjenvalg, og iblant disse er kvinnelige velgere meget viktige. For Romney handler det om å få velgere som stemte på Obama i 2008 til å ombestemme seg, eller så må han håpe på at mange skuffede Obama’08 velgere blir hjemmesittere i år.

Akkurat nå ser det altså ut som om det er Romney som har momentumet og Obama som sliter i motbakke - også i den viktige gruppen "kvinnelige velgere".

---

[1] Dette tallet er fra Karen M. Kaufmann, “The Gender Gap,” PS: Political Science and Politics (June 2006), s. 447. Andre oppgir 11 prosentpoeng som det riktige tallet. Uansett er det høyere enn noe annet presidentvalg. Se for eksempel tallet til Center for American Politics and Women ved Rutgers University. URL: http://www.cawp.rutgers.edu/fast_facts/voters/gender_gap.php#Facts

[2] Kaufmann, “The Gender Gap.”