Det er så jevnt, så jevnt

Det er bare seks dager igjen til valget, og Real Clear Politics sitt gjennomsnitt av meningsmålinger sier at Mitt Romney leder nasjonalt med 0,8 %. (Dette har for øvrig vært relativt stabilt siden den første debatten 3. oktober.)

Dette er i hovedsak en funksjon av Gallup sine målinger, som gir Romney en ledelse på 5 prosentpoeng over Obama. Alle de andre meningsmålingene er jevnere, og ikke minst innenfor feilmarginen. Om det er Gallup eller de andre målingene som har rett, får vi ikke vite før neste onsdag norsk tid. Uansett, valget balanserer på en knivsegg også om vi utelater Gallup. Valget er, med andre ord, too close to call.

Det vi må se på - som jeg har skrevet tidligere - er målingene i de viktige vippestatene. Og det er her det blir interessant. De nasjonale målingene har altså Romney som knapp favoritt. Men vippestatmålingene har Obama som knapp favoritt. Hvem vinner da?

Da vinner Obama. Men er det sikkert at de som sier de ønsker å stemme på Obama faktisk møter opp i valglokalet tirsdag i neste uke? Nei, det er det ikke. (Nå ble det veldig Donald Rumsfeld-følelse over dette innlegget, hvor jeg stiller meg selv spørsmål som jeg besvarer. Det må sies å være utilsiktet.)

 

Poenger er at dette valget er ikke et inspirasjonsvalg, hvor nye velgergrupper som vanligvis ikke stemmer strømmer entusiastisk til valglokalene, som vi så i 2008. Dette er et mobiliseringsvalg, hvor den som sjauer flest av «sine» velgere inn i valglokalet sjauer seg selv inn i Det hvite hus. Derfor må man ikke bare se på hva disse sannsynlige velgerne («likely voters») sier til meningsmålingsinstituttene som ringer dem ustanselig, men også se på hver valgkampmaskineris lokale ressurser – det som kalles «ground game».

 

Ta for eksempel Ohio, denne utkjørte vippestaten som stadig blir besøkt av kandidatene på sine utrettelige vippestat-turnéer. Her vant Obama-kampanjen ground-gamet i 2008, og det har Republikanerne lært av. I år skryter den konservative organisasjonen

Americans for Prosperity av at de har 100 000 frivillige som banker på døra i Ohio. Men, i denne artikkelen skriver The Atlantic at Obama-kampanjen har 140 lokale kontorer i Ohio, mot Romney-kampanjens 40. Altså en stor forskjell, dersom antall lokale kontorer er en god måte å måle ground game på. Og det kan det jo være. 

Akkurat nå leder Obama i Ohio, basert på de som allerede har stemt (forhåndsstemming). Men Republikanerne sier at dette er de ikke bekymret over, fordi de som stemmer på selve valgdagen er nemlig Republikanske velgere.

Den som holder seg våken får se. Jeg gleder meg i alle fall til å fråtse i statistikker over velgergrupper, ground game og nasjonale og lokale meningsmålinger dagen derpå.

Den siste debatten

Ok folkens. Den siste debatten handlet om utenrikspolitikk, som ikke er høyest på velgernes prioriteringsliste akkurat nå (eller i det hele tatt når det er presidentvalg, unntatt 2004). Det var likevel viktig at Obama gjorde det sterkt her, siden - som jeg har skrevet om før - dette er ett av hans sterkeste saksfelt (noe uvanlig hva gjelder demokratiske presidentkandidater). Likeså var det veldig viktig at Romney bestor "commander-in-chief-testen" som det så flåsete kalles. Dette betyr bare at han må oppholde seg ved siden av presidenten i 90 minutter uten å si noe dumt eller forårsake en internasjonal krise. (Så lavt er lista lagt, altså.)

Kort oppsummert: Obama kom som Mr. Stand-Up komediemann klar med en haug med skarpe one-liners, mens "moderate Mitt" møtte opp denne gangen. Obama var klar til å fortelle de amerikanske velgerne hvor uerfaren Romney er innen utenrikspolitikk, mens Romney denne gangen var mest opptatt av å være enig med Obama. Unntatt når han anklaget Obama for å svekke USA rundt om i verden, selvfølgelig.

Hvem gjorde det best?

Vel, Obama var god på det meste, egentlig, og han var ivrig etter å formidle det han ser som store utenrikspolitiske seire. Siden Romney lot være å angripe han på Libya, ble det heller ingen stor sak denne gangen (hans rådgivere må ha bestemt seg for at dette ikke er noen vinnersak likevel etter den forrige debatten). Romney var dog flink til å spille på amerikansk eksepsjonalisme, særlig da han sa til Obama (som en kritikk av at Obama har sagt USA har "diktert" til andre land hva de skal gjøre), "USA har ikke diktert til andre land, vi har frigjort andre land fra diktatorer". Den slo nok godt an på høyresiden.

Beste punchline: Når Obama kritiserte Romney for å ha sagt at Russland er USAs hovedfiende: "80-tallet ringte. De vil ha utenrikspolitikken sin tilbake."

Hvem vant: Obama, men Romney gjorde det han måtte gjøre - vise at han kan være en verdig statsmann og ikke si/gjøre noe pinlig på vegne av USA på verdensscenen.

Og for øvrig - det at Obama vant debatten betyr IKKE at han nå vinner valget. Min kollega Svein Melby sier nå at det ikke er usannsynlig at Romney vinner. På Twitter sier Svein at Obama for øyeblikket minner han om Bush 41 i 1992. Og det gikk jo som kjent ikke så bra.

Les også flere kommentarer fra andre USA-kjennere her.

Kvinnefaktoren

I det som har blitt et relativt polarisert amerikansk politisk klima, blir det viktig for presidentkandidatene å forsikre seg om at ”sine” velgergrupper faktisk stemmer på dem. En av de gruppene som historisk sett har tilhørt Det demokratiske partiet, er kvinnene. Likeså har menn – og særlig da hvite menn – tilhørt Republikanerne. Denne kjønnsforskjellen i velgeradferd (kalt ”the gender gap”, og betyr forskjellen i støtte til en kandidat mellom kvinner og menn) er noe statsvitere – og ikke minst presidentkandidatenes egne analytikere – er ivrige på å forstå.

Obamas valgkampkrigere må forsikre seg om at han faktisk vinner kvinnestemmene, for uten disse, ingen Demokratisk seier. Romneys rådgivere er antakeligvis mindre bekymret for at han ikke skal vinne blant hvite mannlige velgere, men jobber desto hardere for å tiltrekke seg de kvinnelige velgerne.

Kjønnsforskjellen i velgeradferd startet med valget i 1964, da kvinnelige velgere foretrakk Lyndon B. Johnson (D) over Barry Goldwater (R), og siden da har kvinnelige velgere som oftest foretrukket den Demokratiske kandidaten. Etter hvert ble det også klart at det var hvite mannlige velgere som var Det republikanske partiets kanskje sterkeste og mest lojale velgergruppe, og dermed kan man også snakke om kjønnsforskjellen som et resultat av mannlig velgeradferd. Den største forskjellen mellom menn og kvinner fant sted i 1996, da kvinnelige velgere foretrakk Bill Clinton heller enn Bob Dole med 14 prosentpoeng.[1]

I 2004, derimot, da George W. Bush vant gjenvalg, var dette nummeret halvert. John Kerry vant med 7 prosentpoeng blant kvinnelige velgere, noe som betød en halvering av det (dog historisk) høye tallet fra 1996. Kerry vant da også bare knappe 51% av de kvinnelige velgerne, mens Gore og Clinton vant 54 % av de kvinnelige stemmene i 2000 og 1996. Grunnen til dette, har statsviter Karen Kaufmann ved University of Maryland argumentert for, er at hvite kvinnelige velgere i Sørstatene i dette året gikk i mot trenden og stemte betydelig mer Republikansk enn sine medsøstre i de andre geografiske regionene av USA.[2] I 2004 så man nemlig at hvite kvinnelige velgere reverserte kjønnsforskjellen i stemmegivning: de foretrakk den Republikanske kandidaten – Bush – over den Demokratiske – Kerry - med 2 prosentpoeng sammenlignet med hvite mannlige velgere i Sørstatene. Det at denne geografiske regionen altså ikke fulgte det tradisjonelle stemmemønsteret mellom kjønnene var med på å sikre Bush gjenvalg.

Nå er det jo slik at de Demokratiske kandidatene fra og med 1992 – Clinton og Al Gore – begge var fra Sørstatene – og det var Bush også. Dermed er det mulig at a) dette er en trend som egentlig skulle begynt før, var det ikke for Clinton og Gores hjemmetilhørighet, eller b) dette var en engangsforeteelse på grunn av 11. september 2001 og sikkerhetsspørsmål.

Så, hva skjedde i 2008?

I 2008 vant Obama de kvinnelige velgerne på lik linje med sine Demokratiske forgjengere (7 prosentpoeng) – igjen unntatt Clinton i 1996 - noe som var helt nødvendig for å vinne valget. Det som dog var bra for Demokratene var at Obama vant historiske 56 % av de kvinnelige stemmene. Dette er det høyeste andel kvinnelige stemmer siden 1972 (dette er så langt Pew Research Center sin graf går tilbake):

Fra å ha ledet med tyve prosentpoeng blant kvinnelige velgere i vår har det nå kommet et par meningsmålinger (tatt etter den første debatten, men før den andre) som indikerer at Obamas støtte blant kvinnelige velgere som sannsynligvis stemmer 6. november (”likely female voters”) har krympet dramatisk. Nå er det jo slik at Obama generelt sett har falt i meningsmålingene, og at dette da også gjenspeiles blant kvinnelige velgere.

I år handler det altså om å holde på de gruppene som stemte på Obama i 2012, skal han vinne gjenvalg, og iblant disse er kvinnelige velgere meget viktige. For Romney handler det om å få velgere som stemte på Obama i 2008 til å ombestemme seg, eller så må han håpe på at mange skuffede Obama’08 velgere blir hjemmesittere i år.

Akkurat nå ser det altså ut som om det er Romney som har momentumet og Obama som sliter i motbakke - også i den viktige gruppen "kvinnelige velgere".

---

[1] Dette tallet er fra Karen M. Kaufmann, “The Gender Gap,” PS: Political Science and Politics (June 2006), s. 447. Andre oppgir 11 prosentpoeng som det riktige tallet. Uansett er det høyere enn noe annet presidentvalg. Se for eksempel tallet til Center for American Politics and Women ved Rutgers University. URL: http://www.cawp.rutgers.edu/fast_facts/voters/gender_gap.php#Facts

[2] Kaufmann, “The Gender Gap.”

Den andre presidentdebatten: "Binders full of women" ?!

Ok folkens, jeg er j..... trøtt. Men her er noen linker for de som er interesserte i presidentdebatten i natt:

Først, en oppsummering fra norske kommentatorer på Aftenpostens nettsider, denne gangen var vi ganske enige i dommen virker det som: Obama gjorde det mye bedre enn forrige gang, og fordi Obama var mer på hugget fikk han også Romney til å vakle litt mer.

Romney ble  for eksempel filleristet ganske godt da han forsøkte seg på enda et angrep på Obamas reaksjon på angrepene mot amerikanske diplomater i Libya. Her slo Obama kraftig tilbake, og fikk hjelp av ordstyrer Candy Crowley (CNN) som ga Obama rett i et viktig faktum (nemlig at Obama hadde kalt angrepet for "acts of terror" tidlig i prosessen, noe høyresiden har hengt seg opp i). Romney så ganske rystet ut etter dette. Les mer her, og se videsnutt.

Et av debattens rareste øyeblikk kom da lik lønn skulle diskuteres. Romney svarte ved å fortelle at da han var Guvernør i Massachusetts hadde han bedt om å få navn på kvalifiserte kvinnelige kandidater til viktige jobber, ikke bare mannlige kandidater. Han hadde mottatt, sa han, "binders full of women" (permer fylt av kvinner). Og der ble twitterkontoer, facebookprofiler og morsomme memer opprettet. Nei, seriøst. Du kan nå følge "Romney's Binder" på Twitter.

So hop to it, people.

UkeSnutter: Artikler og videosnutter for de i overkant valginteresserte…

Etter en Obama-dominert september er vi nå inne i en Romney-dominerende oktober. Valget er jevnt, og meningsmålingene i vippestatene følges iherdig.

Snutter om viktigheten (eller mangelen på sådan) av valgkampen:

Ifølge Dan Balz i Washington Post står Obama og Romney-kampanjen overfor deres viktigste uke i valgkampen. Nå kan man jo si at hver uke etter Labor Day (første mandag i september - en av amerikanernes få fridager - regnes som slutten på sommeren) er valgkampens viktigste uke. Alle dager frem til valgdagen (som for øvrig alltid avholdes den første tirsdagen etter den første mandagen i november) etter partikonventene er viktige. Men det er bare dersom man tror valgkamper i det hele tatt har noen innvirkning på valgresultatet.

Statsviter Alan Abramowitz har nemlig korrekt forutsett vinneren av flest stemmer i alle presidentvalg siden 1988, og det før valgkampene i det hele tatt kom i gang. I september konkluderte Abramowitz med at Obama vil vinne med knapp margin. Hans prediksjon er basert på Obamas popularitet i meningsmålingene i juni, økonomiens tilstand, og det faktum at Obama stiller til gjenvalg heller enn som førstegangskandidat (”the incumbancy factor”). Den kompliserende faktoren her er dog valgmennsystemet – ”the electoral college” – som jo av og til fører til at man kan forutsi vinneren av flest stemmer (Al Gore i 2000) men ikke vinneren av valget (George W. Bush vant jo som kjent flest valgmenn).

Ukas morsomste video

Det er egentlig bare en video som gjelder, og det er videoen av The Daily Shows Jon Stewart som debatterer Fox News’ Bill O’Reilly. ”The Rumble in the Air Conditioned Auditorim”, avholdt ved George Washington University, var enda en episode i Stewart og O’Reillys bisarre forholdssaga. (Ja, det er mer enn en uke siden, men who cares?! Det er Stewart og O'Reilly!)

Akkurat nå kan du se den på YouTube, men det er uvisst hvor lenge dette er tilfellet, siden man egentlig skal betale for å se den. Dersom gratisvideon blir borte får dere avgjøre selv akkurat hvor desperate dere er etter å se dette. Med andre ord: klikk nå!

Romney: Verden tørster etter USAs lederskap

Utenrikspolitikk avgjør sjelden amerikanske valg. Dessverre, må man helt klart si, siden amerikansk utenrikspolitikk er så viktig for resten av verden, ikke minst for Norge. Vår sikkerhetspolitiske skjebne er nært tilknyttet USAs militærmakt, et valg vi tok etter andre verdenskrig. Dermed betyr det mye for oss hvilken president som sitter i Det hvite hus. Hadde Al Gore vært president 11. september 2001 er det for eksempel mulig å tenke seg andre scenarioer for USA – og Norges – involvering i Afghanistan og Irak.

Selv om amerikanske velgere sjelden foretrekker en mann over en annen (hittil har valgene kun bestått av menn) på grunn av hans utenrikspolitikk, er det likevel en viktig del av ens presidentkampanje å fremstille seg som en ”sterk leder” og en som kan representere USA internasjonalt på en overbevisende måte. Ikke minst må han overbevise kommentariatet om at han har en klar utenrikspolitikk plan som han vil sette i live dersom han overtar Det hvite hus etter Obama. Han må, med andre ord, overbevise velgere og valganalytikere om hans utenrikspolitiske kredibilitet.

Derav Mitt Romneys mye omtalte utenrikspolitiske tale i går, avholdt ved Virginias historiske Virginia Military Institute (VMI).  Som i en scene fra borgerkrigsfilmen til Anthony Minghella, Cold Mountain, ruver VMI over åsene i naturskjønne Blue Ridge Mountains, rett ved grensa til West Virginia. Hans valg av sted var perfekt fra et Republikansk ståsted: et historisk og tradisjonsrikt militærakademi som blant annet har produsert General George C. Marshall (kjent for Marshall-hjelpen etter andre verdenskrig, noe han fikk Nobels Fredspris for). Der hvor forstedene til Washington, D.C. og universitetsbyen Charlottesville er dominert av Demokratene, er Lexington, VA en del av Republikansk territorium og forsvarer av eldre skikker. Før VMI var kjent for George Marshall, var de jo kjent for Thomas ”Stonewall” Jackson, en av Konføderathærens mest kjente generaler. VMI er, med andre ord, en stolt konservativ bastion.

Og hva var så Romneys budskap til VMIs kadetter (og, selvsagt, amerikanske velgere)? Interessant nok hørte vi ganske lite om Iran, ellers et tema Romney og Republikanerne ynder å presse Obama på. Derimot var Midtøsten som helhet temaet. Regionen er inne i en historisk revolusjon, hevdet Romney, og USA har ikke fulgt med i timen. Amerikansk lederskap er fraværende i denne kampen mellom Det gode og Det onde, og under Obamas svake lederskap har USA ikke vært seg sitt ansvar bevisst.

Slike heller generelle og vage utsagn bruker Romney ofte, noe som antakeligvis er fordi han og Obama ikke nødvendigvis er så veldig uenige i mange utenrikspolitiske saker (med et par unntak, som for eksempel størrelsen på forsvarsbudsjettet). 

When in doubt - mention American exceptionalism

USAs eksepsjonalisme ligger ikke bare i dets karakter, men i dets uovertrufne resultater på verdensscenen, sa Romney. Men andre ord: Obama fornekter amerikansk eksepsjonalisme når han unnlater å forme historiens løp i Midtøsten slik USA gjorde i Europa under og etter andre verdenskrig. Ikke bare det, men vi svikter våre venner, sa Romney, når vi ikke griper inn. Obama har forsøkt men har ikke lykkes i Midtøsten. Håp er ingen strategi – våre venner trenger praktisk hjelp, ikke store ord. Obama bryr seg ikke om deres kamp for frihet, sa han i en hardtslående setning som nok treffer mange konservative. (Som vi vet, en amerikansk president som ikke bryr seg om andres frihetskamp fornekter amerikanske verdier og da spesielt amerikansk eksepsjonalisme.)

Romneys budskap var en variasjon av Ronald Reagans ”peace through strength”: for å forsvare frihet og amerikanske verdier rundt om i verden må USA bygge opp amerikansk militærmakt (spesifikt, marinen og rakettskjold, lovte han).

Med andre ord: Obama er en svak leder som forråder amerikanske verdier i internasjonal politikk. Han tror ikke på amerikansk eksepsjonalisme og kan derfor ikke lede USA på den historiske og vitale måten USA – og verden – tørster etter.

Dette er Romney helt sikker på: verden ønsker at USA skal lede og ta ansvar.

Ett av talens formål var som tidligere nevnt å overbevise meningsbærerne i media om at Romney har utenrikspolitisk kredibilitet.

Basert på de første ”anmeldelsene” av talen ser han ut til å ha lykkes. 

Å jadda!

DAGENS DC er på høstferie. Og ikke bare det, jeg sov heller enn å sitte oppe å se på debatten. Mohahahaha. Å være rebell er deilig.
Her er et par linker for dere som også sov, og som vil vite mer om debatten enn at Romney visstnok vant:

Washington Posts "The Fix": "Come for the debate. Stay for the hilarious stream-of-conciousness commentary."

NBC News faktasjekker debatten. (Ja, dette er også nå et verb.)

The New York Times flinke Nate Silver gir oss litt historisk kontekst, og sier at den første debatten ofte er til fordel for utfordreren, men at ingen som er såpass bakpå i meningsmålingene som Romney har vunnet basert på en god første debatt.

Han gir oss også de første meningsmålingstallene basert på debatten (instapolls).

Kjør debatt!

Det er ikke bare, bare å debattere.

På onsdag møter President Obama og Mitt Romney hverandre for første gang i debatt. Som en som er lidenskapelig opptatt av amerikansk politikk frister denne anledningen til å mimre litt.

Det er så mange øyeblikk å ta fra. Men vi kan jo begynne med det første i TV-alderen. Da visepresident Richard M. Nixon og senator John F. Kennedy stilte mot hverandre i valget i 1960 var dette første gang en presidentdebatt skulle vises på TV. Uheldigvis for Nixon ble debatten filmet når han akkurat hadde hatt influensa, noe som gjorde at han så blek og svett ut. Kennedy derimot, var akkurat ferdig med en valgkamp-tur til California og var brun og blid. Mens mye av det de sa var likt (de la begge vekt på sikkerhetspolitikk og nødvendigheten av å møte den kommunistiske trusselen) var måten de sa det på som natt og dag. Kennedy så rett inn i kameraet, mens Nixon så på de forskjellige reporterne som stilte spørsmålene, noe som gjorde at han virket unnvikende på tv-seerne der hjemme. Konklusjonen ble da også at de som hørte debatten på radio syntes Nixon vant, mens TV-seieren gikk uavkortet til Kennedy. Så også presidentembetet. (Uten at kausalitet hevdes, for øvrig).

I 1976 var det Gerald Fords tur til å svette foran kamera. I den første presidentdebatten i valgkampen mot den da relativt ukjente guvernøren av Georgia, en viss Jimmy Carter, ble sittende president Ford spurt om Sovjetunionens rolle i Øst-Europa. Ford, i det jeg antar var et forsøk på å virke som et modig og sterk statsmann som ikke ville komme med noen innrømmelser overfor Sovjetunionen, uttalte at ”der er ingen sovjetisk dominans over Øst-Europa, og det vil det aldri være i en Ford-administrasjon.” Ordstyreren ble såpass overrasket at hans lett uelegante reaksjon var, ”I'm sorry, what? ...” Dette var en av disse uttalelsene som av og til inntreffer i en valgkamp og faktisk bidrar til å definere kandidaten. Det er vel for sterke ord å si at Ford tapte valget på grunn av denne ene uttalelsen i en debatt, men at den spøkte i bakgrunnen hele høsten, det er det liten tvil om.

Så var det en av disse replikkene som kanskje er den mest berømte fra en amerikansk valgdebatt. I 1988 debatterte senator Dan Quayle, George H. W. Bushs visepresidentkandidat, mot senator Lloyd Bentsen, Michael Dukakis’ visepresidentkandidat. Quayle var relativt ung og uerfaren (han var 41 år i 1988), noe som selvsagt ble brukt mot ham av Demokratene i valgkampen. I visepresidentdebatten mot Bentsen (en meget eldre herremann) prøvde Quayle seg med å si at han da hadde like mye erfaring som en viss John Kennedy da han stilte til valg i 1960. Bentsen slo tilbake med følgende svar, til jublende applaus: ”Senator, I served with Jack Kennedy. I knew Jack Kennedy. Jack Kennedy was a friend of mine. Senator, you’re no Jack Kennedy.” (For øvrig svarte Quayle: ”That was really uncalled for, Senator.”)

Men, selv om dette altså er den mest kjente replikken fra en amerikansk debatt, så vant jo som kjent Bush-Quayle, og ikke Dukakis-Bentsen. Så effekten av disse debattene er noe variable, for å si det mildt.

Foran en debatt er det alltid mye ”spin” fra hver valgkamp. Fra Obamas leir hører vi for eksempel at han jo ikke har debattert på en stund, og derfor er litt ute av trening. I tillegg har han liten tid til å forberede seg, siden han jo har en sånn viktig jobb… Romney, derimot, har jo debattert seg igjennom vinteren i nominasjonsvalget, så han gjør det sikkert veldig bra. Jo takk, Obama, vi gjenkjenner en subtil senkning av forventningene når vi hører det.

Hva som skjer i Obama og Romneys debatt er det vanskelig å si noe om. Kanskje får vi ett av disse spontane øyeblikkene som er med på å endre velgernes perspektiv på en kandidat. Eller kanskje får vi en kjedelig remse ”talking points” hvor hver kandidat er så redd for å si noe uplanlagt at de virker mer som valgroboter. Her kommer jo rollen til ordstyreren inn. Nå er ikke amerikanske journalister så veldig flinke til å utfordre sine politikere. Denne debatten skal styres av Jim Lehrer fra Public Broadcasting Service (PBS), en kompetent og kunnskapsrik journalist. Men om han kommer til å utfordre kandidatene på deres selvvalgte og velvalgte fakta, er et annet spørsmål. Det har utviklet seg en kultur i amerikansk media hvor det å la hver side snakke like lenge, passerer som god journalistikk. Dette i motsetning til å faktisk utfordre hver side med sine uttalelser og statistikker. Dette er for øvrig en helt annen kronikk, men poenget er i alle fall at presidentdebattene blir mindre og mindre interessante ettersom journalistene som fungerer som ordstyrere ikke gjør jobben sin.

Da er det bare å benke seg foran YouTube for å se høydepunktene morgenen etter, eh, jeg mener selvsagt, hele debatten natten igjennom.