Valget og verden

Mitt Romneys obligatoriske “presidentkandidatbok” heter No Apology: The Case for American Greatness. Her argumenterer Romney blant annet for – og dette er kontroversielt blant amerikanske velgere – at USA er en stor og stolt nasjon. Men han sier noe annet også. Han sier at President Obama har en lei uvane med å reise rundt i verden og unnskylde på vegne av USA.

Utenrikspolitikk spiller veldig sjeldent en rolle i amerikanske presidentvalgkamper. Men da angrepene på de amerikanske diplomatene skjedde i Libya for to uker siden braste Midtøsten inn i valgkampens ”spin zone”.

Romneys reaksjon var en fortsettelse av kritikken mot Obama som han også fokuserte mye på i nominasjonskampen i vinter. Presidenten var mer opptatt av å unnskylde på vegne av amerikanske verdier enn å slå tilbake og vise styrke, sa Romney samme dag som angrepene skjedde. Nå ser det ikke ut til at Romneys reaksjon ble tatt så veldig godt i mot blant amerikanere – kun 26 % av de spurte støttet Romney – men også Obamas målinger i utenrikspolitikk har falt. Obama har  nemlig hatt historisk gode meningsmålinger i utenriks- og sikkerhetspolitikk sammenlignet med tidligere demokratiske presidentkandidater i post-Vietnam æraen. Særlig gjelder dette det vi kan kalle ”krigen mot terror”. Obama-kampanjen er jo da også særlig glade i å minne velgere på at Osama Bin Laden er død.

Men den siste målingen fra Wall Street Journal/NBC News viser at Obamas tall har falt betydelig på dette området: fra 54 % til 49 %, og nå er det første gang siden før Bin Laden ble drept at færre enn halvparten godkjenner Obamas utenrikspolitiske handlinger.

Når Obama taler foran FNs Generalforsamling i dag, forventer han nok ingen komplimenter fra Romney. Men at Romneys kritikk (og kanskje en meningsmåling eller to) har en innvirkning på Obamas tale kan det neste virke som.

Det hvite hus har nemlig annonsert at Obamas tale vil gjøre det klart at USA ikke kommer til å trekke seg tilbake fra verden, at man vil slå tilbake på voldelige angrep på amerikanere og forsvare demokratiske verdier rundt om i verden (”the United States will never retreat from the world, will bring justice to those who harm Americans, and will stand strongly for our democratic values abroad”). Litt selvfølgelige, intetsigende ord, tenker man kanskje. Men det denne debatten egentlig handler om er selve den amerikanske identiteten.

Romneys egentlige kritikk omhandler det han anser som Obamas manglende tro på amerikansk eksepsjonalisme. Dette uttrykket, som for øvrig har hatt en uvanlig høy retorisk rotasjon i dette valget, viser til troen på at USA er et unikt land med en spesiell rolle å spille i verdenshistorien. Amerikansk eksepsjonalisme innebærer en implisitt sammenligning med det gamle, korrupte Europa som man en gang rømte fra (i dag kan vi kanskje dra denne sammenligningen med resten av verden) hvori USA er moralsk overlegen i sitt politiske utgangspunkt og til stadighet beviser dette empirisk ved å være et demokratisk eksempel (i sin utvikling) for resten av verden. Innebygd i dette synet på USA ligger også troen på Den amerikanske drømmen – at USA også er et eksepsjonelt land fordi det tilbyr unike økonomiske muligheter til alle som vil jobbe hardt uavhengig av familiebakgrunn.

Dette er det de aller, aller fleste amerikanere tror. Når vi får servert den komprimerte versjonen av amerikansk eksepsjonalisme i form av ”USA er verdens beste land” i emosjonelle taler på tv (Presidenten), i film (Independence Day) og i politiske taler (hver eneste en – men se denne fra Ronald Reagan for et godt eksempel) er ikke dette ”kun retorikk”. Disse ordene sies og skrives fordi man vet at de treffer. Med andre ord, og for å hoppe over en rekke resonnementer jeg har skrevet mer om her: dette er den amerikanske identiteten. En nasjonalisme som ikke er basert på etnisk tilhørighet, som jo er vanlig i Europa, men det vi kan kalle en nasjonalisme basert på republikanske verdier.  

Det kan diskuteres hvorvidt en slik identitet kan rokkes ved i økonomiske og politiske nedgangstider (se for eksempel denne meningsmålingen fra i fjor vinter), men at identiteten var og er historisk viktig for amerikanere, er ubestridelig. Man er ikke ordentlig amerikaner dersom man ikke tror på USAs eksepsjonalisme.

Når Romney anklager Obama for å unnskylde på vegne av USA, eller – mer direkte – for ikke å tro på amerikansk eksepsjonalisme, er dette Romneys måte å trekke Obamas amerikanskhet i tvil. USA skal ikke delta i verdenspolitikken som en hvilken som helst annen nasjon. USA skal lede. Man kan ikke være ”lederen av den frie verden” (en tittel som amerikanerne fortsatt er glade i, til tross for Den kalde krigens slutt) dersom man ikke stolt forsvarer USAs posisjon som det eksepsjonelle, frieste og beste landet i verden. Dette stiller visse krav til den som ønsker å være den amerikanske presidenten, og Romney tror her han har identifisert en svakhet hos Obama.

Derfor spiller amerikansk eksepsjonalisme en viktig, om en relativt subtil, rolle i valgkampen. Så enkelt - og så komplisert - er det.

Tabbenes tale

"For all den nitidige planleggingen og tvangsaktige betalingen av dyre PR-råd, så er det ofte tilfeldighetene som rår i amerikanske valg. Særlig var er kommentatorer og journalister for det de kaller «gaffes» – rett og slett noe som var dumt sagt. Politikernes slaveaktige hang til dyre medierådgivere kastes ofte rett ut av vinduet når de slapper av et øyeblikk og glemmer å være politiske roboter. ..."

Jeg har skrevet for NRK Ytring om "Tabbenes tale" - ja, om det å "gaffe" i valgkampen og hva det betyr (eller ikke betyr!). Les her.

Studenter: Søk dere til USA!

Kjære lesere, det er høst og tid for å tenke på hva man skal bli når man bli stor. I morgen starter jeg min nye jobb som førsteamanuensis for Bachelor-studenter i Freds- og konfliktstudier ved Bjørknes Høyskole, og jeg gleder meg veldig. Når jeg ser tilbake på mine studier er jeg veldig glad for at jeg tilbrakte en særdeles stor andel av tiden min i utlandet. Min master- og doktorgrad i internasjonal politikk fra University of Virginia gav meg en fantastisk utdannelse, nær kjennskap til en meget annerledes kultur (nei, amerikanere er ikke som oss) og gode venner fra hele verden. Dersom du vurderer å søke deg til utlandet, burde du vurdere USA, som har noen av verdens absolutt beste institusjoner og programmer. Eirik Torsvoll - tidligere ansatt i Atlanterhavskomiteen her i Oslo, går nå første året på sin mastergrad ved anerkjente Tufts University. Han tipser om hvordan gripe an hele søknadsprosessen (som jo helt klart kan virke noe overveldende) :

Eirik skriver:

"Som en fast leser av Dagens DC takket jeg ivrig ja når Hilde løst foreslo at jeg kanskje kunne skrive et gjesteinnlegg på bloggen hennes om det å søke på mastergradsstudier i USA. Dette er et tema og en prosess jeg har jobbet mye med.

I høst begynte jeg nemlig på en mastergrad i internasjonale relasjoner på The Fletcher School of Law and Diplomacy ved Tufts University. Bak dette lå en ganske omfattende søknadsprosess. Dette innlegget er ment som en hjelpende hånd til vordende mastergradsstudenter i USA (med spesielt tilsnitt mot samfunnsvitere). Her følger en liste over ting du bør og ikke burde gjøre.

Gjør dette

-       Begynn tidlig. Det er mange dokumenter som må fremstilles for å ha en komplett ”pakke” som presenterer deg til inntakskomiteen i USA. Her rangeres nemlig ikke søkerne ene og alene på bakgrunn av gjennomsnittskarakteren slik som i Norge.

-       Jobb iherdig med motivasjonsbrevet ditt. Dette dokumentet er trolig den viktigste delen av søknaden ettersom man snakker ”direkte” til inntakskomiteen. Her gjelder det å vise hvorfor programmet og universitetet er det rette for deg, og hva din karriereplan er videre. Beskriv også hva du kan bidra med ved universitetet, f.eks. tidligere erfaringer, unike perspektiv og pågangsmot for ulike saker. Skriv flere utkast av motivasjonsbrevet og send dette til de som kjenner deg best.

-       Finn anbefalere. Å finne noen som kan skrive en A4-side fylt med vakre ord om deg kan være vanskelig for en student fra Norge. Benytt derfor sjansen nå, om du ikke har gjort det før, til å bli BFF med en eller flere professorer i håp om å spørre dem om et anbefalingsbrev. Husk også på at et av brevene (det etterspørres ofte tre) gjerne kan komme fra en tidligere relevant arbeidsgiver. Ved å gjøre dette kan anbefalerne få frem ulike sider ved deg.

-       Søk på ulike stipendprogram. Dette gjelder spesielt hos Fulbright Norge og Norge-Amerika Foreningen (vær obs på tidlige søknadsfrister). Å få slike stipend innebærer ikke bare nyttig pengestøtte, men også prestisje. Fulbright-stipendet er for eksempel svært anerkjent, og å ha dette vil definitivt imponere inntakskomiteen. Det å ha fått Fulbright-stipendet nevnes faktisk i begravelser i USA.

Ikke gjør dette

-       Bekymre deg for mye over karakterene dine. Det er selvfølgelig viktig å ha gode karakterer, men om du skulle ha noen C-er i blant ellers gode karakterer er ikke dette noen krise. Europeiske karakterer ”oversettes” til amerikanske Grade Point Average av tjenester som World Education Services, og her vil norske C-er og B-er veies tyngre enn i USA.

-       Vær redd for å ta GRE. Graduate Record Exam er en standardprøve som kreves av søkerne på de fleste amerikanske universiteter. Den har på Urban Dictionary blitt karakterisert som ” kind of like the SAT only even more evil and more expensive”. Selv om dette i aller høyeste grad er korrekt er det likevel ikke GRE-resultatene dine du bør engste deg mest for. Det er ikke GRE som tillegges mest vekt hos de fleste inntakskomiteer. Øv derfor så mye du kan, ta prøven og ikke tenk for mye på den etterpå.

-       Velg universitet på bakgrunn av rykte og antatt prestisje. Som Hilde med noe misnøye har påpekt tidligere søker de fleste norske studenter seg til velkjente universiteter i byer som New York, Boston og San Francisco. Dette er områder hun karakteriserer som ”Europa-light” (undertegnede er her skyldig, Fletcher ligger rett utenfor Boston). La likevel ikke et kjent navn komme i veien for å finne programmet som er helt rett for deg og dine interesser. Søk bredt og undersøk nøye. Det er ved masterprogrammet som passer deg best at du vil trives best og oppnå størst suksess.

Selv om jeg fremdeles er ganske fersk her på Fletcher kan jeg skrive under på at å studere i USA er krevende, til tider merket av alt for mange hendelser, pussig og berikende. Med andre ord anbefalt på det aller varmeste."

Der hvor valget avgjøres

(Kilde: Wikimedia Commons)

Barack Obama og Mitt Romney ligger jevnt i de nasjonale meningsmålingene, og har gjort det lenge nå. Mens Obama ser ut til å ha vunnet konkurransen om hvem som fikk et løft i meningsmålingene etter landsmøtene, er dette løftet ikke nødvendigvis varig. Meningsmålingene viser fortsatt at de to kandidatene (kalt den aggressive liberaleren og den standhaftige lederen av den konservative avisen The Weekly Standard) ligger og vaker rundt 46 prosent-tallet, med noen få, livsviktige prosent som ikke har bestemt seg enda.

Så hva betyr dette for valget? Vel, de nasjonale meningsmålingene er viktige. De reflekterer velgernes generelle syn på det politiske valget de skal ta i november. Men vi som ønsker å forstå hva som egentlig foregår, må huske på at det amerikanske presidentvalget – som alle andre valg i USA – ikke er et nasjonalt valg. Det er – som det passer seg for en føderalstat – et valg som foregår på delstatsnivå.

Hver delstat avholder jo som kjent valg og, basert på dette, avgir en viss mengde «valgmenn» basert på delstatens folketall. Dette var et av grunnlovens mange kompromisser, ment som den gylne middelvei mellom det å la Kongressen velge presidenten og det å overlate denne viktige oppgaven til de upålitelige massene. Dette gjør jo at visse delstater er viktigere enn andre i denne prosessen, men kanskje ikke på den måten man skulle trodd. Mens California, som er en meget stor delstat, avgir hele 55 valgmenn, avgir lille Iowa kun seks valgmenn. For å vinne presidentvalget må en kandidat få tildelt 270 valgmenn, av totalt 538. Dermed skulle man tro at California er viktigere enn Iowa. Men det er den på en måte ikke.

Mange delstater er solide partidelstater. California stemmer Demokratisk, mens Texas, med sine 38 valgmenn, stemmer Republikansk. Dette endrer seg ikke (i hvert fall ikke i år), og dermed kommer hverken Obama eller Romney til å bruke mye tid eller penger i disse delstatene. Ulike valganalytikere opererer med ulike delstatsoversikter, men slik det ser ut nå har Obama mellom 196-221 valgmenn i lomma, mens Romney har rundt 181-191 valgmenn. Dette betyr at det kjempes om 126-161 valgmenn. (Tallene er tatt fra Real Clear Politics og 270towin.com.)

Vi må altså ta en nærmere kikk på de såkalte «vippestatene» for å se hvor presidentvalget avgjøres. I år kan man liste opp så mange som tretten vippestater (listet i geografisk rekkefølge fra sørøst til nordvest):

Delstat                     Valgmenn

Florida:                                    29

North Carolina:                       15

Virginia                                   13

Pennsylvania                           20

New Hampshire                      4

Ohio                                        18

Michigan                                 16

Wisconsin                                10

Iowa                                        6

Missouri                                  10

Colorado                                 9

New Mexico                           5

Nevada                                    6

(Bildet er delstatsoversikten fra valget i 2008, hvor blå er Obama og rød er McCain. Mer slike bildeoversikter finner du her: http://www-personal.umich.edu/~mejn/election/2008/ )

De som har fulgt amerikanske presidentvalg en stund kjenner igjen Florida (hallo 2000!) og Ohio som viktige stater. Men det er andre interessante utviklinger å følge. At Obama vant North Carolina og Virginia i 2008 var en stor seier, og han håper å gjenta suksessen (i hvert fall) i Virginia. I tillegg står slaget om delstatene i sørvest, som har mange potensielle latinamerikanske velgere, en gruppe Demokratene har større tiltrekningskraft på enn Republikanerne, på grunn av innvandringspolitikken. Som alltid er det også «rustbeltet» i Midtvesten som er viktig, og da spesielt Pennsylvania, Ohio (igjen), samt Michigan. Det at Wisconsin er en vippestat er nytt, og delvis på grunn av at dette er hjemstaten til Romneys visepresidentkandidat Paul Ryan. Denne delstaten har nemlig historisk sett vært Demokratisk.

Men man må også gå disse tretten vippestatene litt nærmere i sømmene, og da ser vi at det er en del som man med relativ stor sikkerhet kan plassere i kategoriene «sannsynligvis Demokratisk» eller «sannsynligvis Republikansk». North Carolina, for eksempel, var en usannsynlig seier for Obama i 2008, og det er usannsynlig at han klarer denne genistreken igjen i denne konservative sørstaten. Dermed kan vi plassere denne utenfor vippestat-kategori, og over i lyserosa (siden det Republikanske partiets farge er – uforståelig* – rød) «sannsynlig Republikansk» kategori. Likeledes kan vi anta at Wisconsin ikke egentlig er en vippestat, men vil falle ned på sitt sedvanlige Demokratiske resultat. Dermed blir Wisconsin lyseblå i sin sannsynlige Demokratiske stemmegivning. New Mexico, med sin økende latinamerikanske velgersammensetning, burde etter alt å dømme stemme Demokratisk.

Etter en slik gjennomgang (som jeg kun har tatt raskt og overflatisk her) sitter vi igjen med det geniene (les: politikk-nerdene) hos University of Virginias «Center for Politics» regner som de virkelige vippestatene:

Florida, Virginia, New Hampshire, Ohio, Iowa, Colorado og Nevada. Dette er det selvsagt mange som er uenige i – som sagt overfor mener Real Clear Politics at det faktisk er tretten vippestater, ikke kun syv. Uansett kan man være enig i at de gjeveste valgmenn-premiene er Florida, Virginia og Ohio (og Pennsylvania, dersom man tror dette er en vippestat og ikke en «sannsynlig Demokratisk stat»).

Hvilke stater Obama’12 og Romney’12 tror er de viktigste er det lett å finne ut av: I de viktigste vippestatene settes alle kluter til hva gjelder TV-reklamer, personlige besøk av de to kandidatene og deres «proxyer» - viktige personligheter i de to partiene som f.eks. Bill Clinton – og alt annet valgkampfanteri som de kan finne på. Bor man i disse delstatene er man allerede lei av TV-reklamene som bombarder alles stuer.

Så når dere leser artikler som gjengir meningsmålinger og spår valgutfall, husk på at de meningsmålingene som virkelig gjelder, er de i vippestatene overfor. Og i Florida, Virginia og Ohio balanserer nå talldifferansene på en knivsegg.

*Uforståelig, og nesten uforklarlig: Det at Det republikanske partiet fikk fargen rød og Det demokratiske partiet fikk fargen blått er et resultat av amerikansk medias fargevalg i 2000-valget. Se denne artikkelen i The New York Times for en slags forklaring.

"Kone og mor": Førstedamene i årets valgkamp

Listen over amerikanske førstedamer er krydret med en lang rekke interessante personligheter. Mens Edith Bolling Galt Wilson, Woodrow Wilsons (andre) kone, ble beskyldt for å styre Det hvite hus i all hemmelighet etter at Wilson fikk slag i 1919, ble Nancy Reagan kritisert for sin vel ivrige bruk av astrologi. Betty Ford, Gerald Fords kone og førstedame fra 1974-1977, er på sin side mest kjent for å ha grunnlagt Betty Ford Center for behandling av alkoholisme og narkotikaavhengighet.

Romney'12 og Obama'12 kampanjene bruker førstedamene for det de er verdt, noe som er forståelig. De er ofte mer populære enn sine menn. Ann Romney hadde i forrige uke den viktige oppgaven å overbevise amerikanske velgere om at Mitt faktisk er en likanes kar og akkurat som alle oss andre. Der jeg satt inne i Tampa Bay Times Forum og så Fru Romney bergta kvinnene i det store stadiumet var det lett å bli revet med. Til tross for hennes manns lange offentlige karriere virket hun uerfaren på en positiv, autentisk måte: Hun fniste da hun entret scenen. Hun vinket energisk til kjente. Hun sjarmerte tilhørerne i senk. Det skortet litt på anektoder som kunne illustrere akkurat hvor likanes og normal Mitt er, men talen hennes møtte helt klart Romney'12 folkenes forventninger, og hun fikk mye ros for sin sjarmerende forestilling.

Men det mer grunnleggende budskapet var hennes portrettering av kvinnens rolle, sett fra Det republikanske partiets ståsted. "Vi er mødrene, vi er konene, vi er bestemødrene, vi er storesøstrene, vi er lillesøstrene, vi er døtrene!" Romneys oppgave var nemlig ikke bare å introdusere hennes mann til menneskeslekten.  Det republikanske konventet hadde linet opp en rekke kvinnelige talere som et svar på Det demokratiske partiets langvarige kritikk om at Republikanerne er kvinnefiendtlige. Som Madeline Albright uttalte denne uken: "I don’t understand -- I mean, I'm obviously a card-carrying Democrat -- but I can't understand why any woman would want to vote for Mitt Romney, except maybe Mrs. Romney."

Ann Romney var dermed ment som kvinne-agn. Partiet partiet er smertelig klar over deres "kvinneproblem". Barack Obama foretrekkes av 52 % av kvinnelige velgere,* mens Mitt Romney kun foretrekkes av 36 %. Når man ser nærmere på gruppen "kvinnelige velgere" blir det klarere hva problemet er: Obamas fordel ligger blant yngre, ugifte kvinner, mens gifte kvinner faktisk foretrekker Romney (og generelt foretrekker den republikanske kandidaten). Som en deltaker sa til en annen en i busskøen en kveld på konventet: "Ugifte kvinner stemmer ikke på oss! Hva skal vi gjøre med det?" Da svarte den andre: "Få flere til å gifte seg!"

(Se for øvrig en heller overraskende spørreundersøkelse fra ABC News i går, som viser at Obamas popularitet blant kvinner har sunket under 50 prosent, noe som er uvanlig. Det gjenstår å se om dette er en trend eller om dette kun er én unormal måling.)

Ann Romney tale var helt klart myntet på denne undergruppen av konservative, gifte republikanske kvinner. Hennes fokus var på den tradisjonelle, konservative familiestrukturen hvor kvinnene er mødrene og konene (og hjemmeværende sådan) mens mennene er de som går ut i verden og gjør andre ting. Det var, som Jane Mayer påtekte i The New Yorker, påfallende at kvinnene på det republikanske konventet ble profilert gjennom sine familieroller, mens mannfolkene ble profilert gjennom sin profesjonelle suksess.

Michelle Obama, derimot, hadde en helt annen oppgave tirsdag kveld. Der hun, slik som Ann Romney, for fire år siden hadde som oppgave å menneskeliggjøre sin mann (dog det i Obamas tilfelle handlet om å normalisere sin Jesus-lignende mann, heller enn å overbevise velgerne om at han ikke er fra en annen planet), må hun i år ta et tak i valgkampens viktigste formål: overbevise velgere om at hennes mann fortjener fire nye år. Talen hennes må sies å ha gjort dette på en slagkraftig måte. Michelle Obama var overraskende politisk og gjorde en mesterlig jobb med å kontrastere Obama-familiens beskjedne bakgrunn og familiehistorie med Romney-familiens velstand, og det uten å nevne Romney eller Det republikanske partiet med ett ord. Der hvor Romney fokuserte på sin rolle som mor og kone, la Obama mest vekt på hvor viktig Obamas politikk er for USA og amerikanske familier.

Selv om Obama også tok i bruk sin sedvanlige setning om at hun er "Mom-in-Chief" og at dette er hennes viktigste jobb, var hovedbudskapet at i disse økonomiske nedgangstider er det Obama som forstår hvordan den jevne amerikaner har det, og det er Obama man må stemme på dersom man bryr seg om middelklassen og de som faller utenfor.

I tillegg var Obama også taktisk klok når hun la vekt på at det å støtte opp om de som trenger hjelp ikke betyr at man misunner de rike sin suksess. Ett av hovedtemaene på det republikanske konventet var nemlig at de som skaper suksess og rikdom må få lov til å være stolt av dette og ikke bli raidet av staten. Det var mye fokus på businesseiere og på den amerikanske drømmen. Vel, sa Obama, med klar addresse Mitt Romney - sønn av en rik guvernør - Barack Obama er en kar som faktisk har strevet seg oppover i det amerikanske samfunnet uten hjelp fra familien sin. Hun gjorde et poeng ut av at de begge fikk hjelp i form av stipender og lån da de tok sin utdanning, og at dette var noe de var takknemlige for. Igjen var budskapet at statlig støtte er nødvendig for noen, og ikke noe som skal demoniseres av de konservative.

Ann Romney har vært relativt lite brukt i valgkampen så langt, noe Romney-kampanjen sikkert angrer på nå. Den hittil eneste spørreundersøkelsen Gallup har foretatt hvor de undersøker hennes popularitet blant velgere viser at mens Republikanere liker henne og Demokrater er skeptiske (som jo er som forventet) er hun likt av 37 % av uavhengige velgere mens 25 % ikke liker henne. Siden 10 % aldri hadde hørt om henne var det altså 26 % som ikke hadde noen formening om de likte henne eller ei. Her er det dermed stort forbedrngspotensiale ettersom nesten en fjerdedel av velgere ikke har gjort seg opp noen mening om henne enda. (Vi venter i spenning på de nye tallene etter hennes "lansering" på konventet.) Likevel kan det bli vanskelig å slå Michelle Obama: hun har for øyeblikket over 60 % av den amerikanske befolkningen i ryggen, noe som er bedre tall enn både hennes mann og hennes manns utfordre kan skilte med.

Men Michelle og Ann har nok begge overtaket på sin forgjenger Hillary Clinton, som aldri helt fikk taket på den tradisjonelle førstedamerollen. Hennes famøse uttalelse under valgkampen i 1992 om at hun valgte karriere heller enn "å være hjemme og bake kaker" huskes enda av de konservative kvinnene hvis hjerter hun aldri hadde noen sjanse til å smelte.

For øvrig kan dere se Gallups oversikt over tidligere førstedamers popularitet her.
----------------------------------------//------------------------------------
*Det er jo som kjent ca. bare halvparten av amerikanske velgere som faktisk stemmer i presidentvalg. Av denne grunn er det derfor mer informativt å spørre sannsynlige velgere om deres politiske preferanser, enn en hvilkensomhelst amerikaner over 18 år. Spørreundersøkelsen jeg refererer til gjør nettopp dette.

Kom på Aftenpostens utenrikskveld!

Jeg kommer i løpet av høsten til å være med på forskjellige valgseminarer og andre aktiviteter. Når jeg husker det, skal jeg poste informasjonen her, slik at dere som er i nærheten kan komme og stille gode spørsmål!
.......................................................................................................

Aftenposten inviterer til Utenrikskveld på Nobels Fredssenter
Torsdag 27. september kl. 19.00 - 22. 30

Tema: USA i dag
Valgkampen, økonomien, supermakten og forholdet til Norge.
Paneldebatt med Hilde Restad, NUPI, Geir Lundestad, Nobelinstituttet, og Jan Arild Snoen, Minerva. Debatten ledes av Kristoffer Rønneberg (Aftenposten).

Skråblikk på nordmenns USA-fascinasjon
Kåseri av Eirik Bergesen, UD

-medarbeider og tekstforfatter.

Hvor mye kan du om amerikanske presidenter?
Hans Olav Lahlum ser på amerikanske valgkamper i et historisk perspektiv.

Hvordan er det å jobbe som korrespondent?
USA, Moskva, Sørøst-Asia, Midtøsten, London og Brussel.
Møt og spør Aftenpostens korrespondenter fra 6 ulike deler av verden.

A-kortpris kr 100,-
Ordinær pris kr 200,-

Post-Convention Thoughts: Fathers, Family, and Foreign Policy

Going to the GOP convention was brilliant for several reasons. As it was my first convention ever, I had some expectations. Entirely predictably, I saw lots of white, older people who live in rural areas that wore funny hats. Many were displaying a sort of miner's hardhat, presumably to show to the world that they are attuned to what the future of energy looks like. Or not. 

Rather unexpectedly, I saw Meet the Press' David Gregory, unceremoniously taking the media shuttle bus from the media center to the convention hall. Unlike many famous people on TV, he is not smaller in real life. Way to go Gregory.

Another unexpected experience was the fact that the party that had me sitting through an obscene amount of speeches on how Republicans “built that” and are really good at managing businesses and such, had the hardest time organizing the shuttle bus system.

In any case, having heard all these speeches,* I would first like to humbly thank the GOP convention organizers for having exercised dictatorial control over their lengths (well, except for one speech that last night...) Second, I would like to share with you my three main thoughts.  

1. Political and Not-So Political Storytelling

At the convention, each speech followed a very specific pattern. I assume that some diktat went down from the organizers to the speakers on what they would like them to say and how they would like them to say it, as each and every speech followed the same pattern: Tell your story. This apparently meant: mention family. A lot. Talk about connection between family history and American dream. (One speech even made the chronologically impossible link between his grandparents fulfilling the American dream while his parents immigrated to the United States. I was a bit confused.) Last but not least, talk about "what my parents taught me." This mostly meant what their fathers taught them, although here Chris Christie gets an honorable mention for going against the grain and making a point of his mother teaching him to value respect over love. Finally, some straight talk.

The personalization of politics was in heavy rotation at the convention. Yes, I know. This is hardly a new insight. The focus on the family and one's personal "story" was anything but subtle, though, and I started feeing bad for people who don't much like their families and/or whose fathers never gave them succinct, memorable advice that can work as a punch line in a GOP convention speech. (Think about it, this advice would have to meet certain standards. Advice such as, "son, remember, abortion is always an option" wouldn't make the cut, for example).

In any case, these family-loving people put their best family foot forward and basically we all love family. A lot. The only person who noticeably did not spend a lot of time "telling her story" was Condoleezza Rice, who focused mostly on foreign policy. I will get back to that.

2. Females as Confusing Props

The convention organizers clearly were aware of the GOP women's problem. They featured lots of female speakers and Ann Romney was the certainly star of the convention. But in focusing on it, they also exacerbated their problem. Theirs was not an attempt at reaching out to female voters. Theirs was an attempt to reach out to married female voters. As two convention goers said, "Single women don't vote for us! What do we do about that?" To which the other replied, "Get more people to marry!" I had half a mind to turn around and propose they extend marriage to lesbians, after which there would be lots more married women in the United States. It was good I didn't, as we were in a line for a shuttle bus disaster that ended up lasting 3 hours. There was no need to make those 3 hours even more painful (in hour 2, many bus passengers started singing "God Bless America", which one woman exclaimed was her favorite song. Kind of weird how no one seemed to know the line after, "God Bless America," though). 

In keeping with the family-theme mentioned above, Ann Romney's speech was rather interesting in its portrayal of women. First of all, Romney seemed to be using herself as a prop in her husband's story. That might have been intentional, as the whole point of the convention was to "endear Mitt Romney to Earth's humans" and so the main goal was to make Mitt likable, not to tell the Story of Ann. But of course, when Michelle Obama speaks, no one thinks she is a prop on the Barack Obama Show. Rather, Mrs. Obama is a leading lady. 

For Ann Romney, however, the women in their men's lives are there to silently and humbly raise their children, only to be heard late at night, in their collective sigh. Said Mrs. Romney,  “We’re the mothers, we’re the wives, we’re the grandmothers, we’re the big sisters, we’re the little sisters, we’re the daughters.” As pointed out by The New Yorker's Jane Mayer, this was quite different from the men who were profiled at the convention because of their self-made success. Rather than be identified by their professional achievements, the women were identified by their family roles in Mrs. Romney's speech. "Is it possible to imagine a male speaker defining himself first and foremost as being among, 'the fathers, the husbands, the grandfathers, the big brothers, the little brothers, and the sons'?" asks Mayer.)  

Now, this is not to take away from, for example, Governor Nikki Haley's speech, which was heavy on family (yes, in case you were wondering, Haley also "told her story") and politics, but not heavy on her specific role as a mother or a wife. Nor Rice's speech, which, again, was all about politics. 

What Ann Romney conveyed in her speech may not necessarily be a problem for the GOP. They may be alright ignoring the single (or not-married) female voting bloc. And Ann Romney certainly seemed to win over those her speech was directed at. She was a smashing hit inside the convention center, and my personal impression was that her sparse experience in campaigning worked for her. Her personality shone through and her demeanor was authentic, even a bit naive. In short, politics has yet to destroy her soul, and we shall hope it stays this way until November 6. If not, see you on the other side, Ann.

 3. The F-Word

Foreign policy was definitely not one of the things the GOP wanted to focus on at this convention. However, it's only polite for a country that is still the most powerful in the world, and for a party who wants to keep it that way till infinity, to talk just a little bit about this topic. This party found itself in a bit of a pickle, however, as it was rather obvious that the convention was going out of its way not to make any connection between the current Republican party and a couple of ancient and irrelevant rulers named George W. Bush and Dick Cheney. What is interesting is that Rice was given a prominent speaking slot (and delivered a good speech, too). 

How is it that Rice seems to be the one person who has not been stigmatized by serving in the Bush administration? While I understand her appeal to the people sitting in the convention hall, one would think that the Romney campaign would be in no hurry to make the general viewing public think he would bring back the Bush-era foreign policies. Not only are those rather unpopular with the American public (it took a while to catch on, but one the American public did so, they stayed pretty miffed at 43). Indeed, as foreign policy is the one area where Obama is polling fairly well (especially on handling terrorism), there seems to be little gain in calling attention to a general area of policy that neither Romney nor Paul Ryan are able to talk about convincingly. The fact that Obama's upper hand in foreign policy is something that hasn't been the case for a Democrat in a presidential race in decades will have to be left for another blog post, as my flight back to Norway is currently boarding. 

-----------------------------------------//------------------------------------------------

In any case, if the convention is any kind of harbinger for the fall campaign, expect to hear quite a bit about fathers, a lot about family, and very little about foreign policy.

*Disclaimer: I did not attend the convention’s last evening, as I was supposed to be flying to the American Political Science Association’s annual conference in New Orleans. Because of extenuating circumstances (read: Isaac), I found myself watching the last night’s speeches on a couch in a friend’s apartment in Virginia. Thanks, Emily.