Hva. skjer. nå. (Clinter'n tar konventet!)

Kveldens overraskelsesgjest var ingen overraskelse for dem som har fulgt med: Clint Eastwood inntok scenen etter en lang og personlig video-montasje om Romney og familien hans. Dette var konventets finale, og etter Eastwood var det kun Marco Rubio (nesten-visepresidentkandidat og framtidens GOP wonderboy) og Mitt Romney selv som skulle avslutte hele kalaset.

Vel, trolig hadde ingen sjekket Eastwoods "tale." Eller, tale er vel sjenerøst. Eastwood framførte det Politico kaller en "rambling speech" som involverte Eastwood snakkende med en tom stol - "invisible Obama". Dette er selvsagt allerede blitt en Twitter-profil (@invisibleObama. Ikke Eastwood, han er allerede på Twitter).

Og apropos Twitter, det var mange morsomme analyser å finne der. Kommenterte @DaddyFiles: "If Clint Eastwood insisted on talking to an inanimate object he could've just chatted with Mitt Romney."

Rart og lite sammenhengende var det (som Rachel Maddow stotrende og overrasket formidler her), men snart var det over, heldigvis for republikanerne.

Deretter var det Rubios tur, som fokuserte på sine foreldres cubanske bakgrunn, innrammet av en sterk dose nasjonalisme, jeg mener, amerikansk eksepsjonalisme. Analysene vil nok si at Rubio gjorde en meget god jobb, og jeg kan si at om ikke annet så fikk han oppmerksomheten bort fra Clint.

Det alle ventet på var selvsagt å se om Romney kunne klare og holde en inspirerende tale som kunne måle seg med Ryans visepresident-tale i går. Til manges overraskelse klarte Romney det (se talen her). Selv om Romney aldri kan unnslippe den han egentlig er (traust, rolig, gammeldags og lett merkelig) så hadde han øvd nok denne gangen til at talen satt som et skudd. Innholdet var lurt - det fokuserte på hans personlige bakgrunn (hele kvelden var et forsøk på å "menneskeliggjøre" Mitt) og inneholdt også en god del velformulert kritikk av Obama. Hans kanskje mest effektive setning var at mens demokratene ønsker å redistribuere velferd i dag, ønsker republikanerne å skape mer velferd for framtiden. Den setningen finner nok sin vei inn i en videoreklame relativt snart.

Alt i alt en vellykket kveld for repubikanerne, etter en ganske laber kveld i går.

Obamas farligste fiende: Paul Ryan

Gårsdagens konvent var relativt søvndyssende, helt til Condoleezza Rice og så Paul Ryan avsluttet kvelden. Rice skal jeg ikke bruke så mye tid på akkurat nå, mest fordi hennes utenrikspolitiske argument ikke har så stor slagkraft utenfor selve konventet. Amerikanere flest er meget fornøyde med Obama når det kommer til utenrikspolitikken (det er nesten det eneste de er fornøyde med for øyeblikket), noe som reflekteres i meningsmålingene. Det at en demokrat har overtaket i utenrikspolitiske saker over en republikansk kandidat er relativt nytt i amerikansk politikk, som jeg har skrevet her. Dog det skal sies at det er interessant at det virker som det kun er Rice som har unsluppet Bush-stigmaet.

Som kjent er jo ingen andre prominente figurer fra Bush administrasjonen som er på konventet eller brukes som talere.

Men tilbake til Paul Ryan. Han er en gutt fra Midtvesten med et sjarmerende smil, mild fremtoning, og relativt radikal ideologi. Han har en "aw, shucks" sjarme som tar den jevne amerikaner med storm, mens han også skriver lange policy rapporter og gir ut kopier av Ayn Rands bøker til sine Kongress-medarbeidere. Hans rolige og sindige personlighet går liksom ikke helt hand i hand med hans økonomiske filosofi, som til tider kan være ganske ekstrem. (For en grundig profil av Ryans politiske synspunkter, les denne artikkelen.)

Men Ryans kombinasjon av amerikansk Midtvesten-godslighet og kraftfulle kritikk av Obamas første presidentperiode er mektig. Dette er nok Romney-Ryan kampanjens beste våpen, og jeg regner med Ryans detaljerte kritikk av alt Obama ikke har gjort eller fått til, samt hans ideologiske kritikk av det Obama *har* gjort, vil treffe mange amerikanere.

Ett av Ryans beste utsagn i går kveld var at Obamas øyeblikk er over, og at hans administrasjon nå desperat griper etter fordums storhet. Obamas tid er over, sa han, han har bevist at han ikke fortjener fire år til. Konventet kokte og applausen nådde de høyder arrangørene nok håpte på.

På bussen tilbake til hotellet (som denne gang ikke tok tre timer, takk og lov) var det mye beundrende hvisking om Ryan. Jeg tror nok at mange av deltakerne i Tampa er mer fornøyde med Ryan som visepresidentkandidat enn Romney som presidentkandidat. I kveld får vi se om Romney kan overgå Ryans tale. Jeg tror nok ikke det, selv om deltakerne i Tamp Bay Times Forum nok klapper velvillig likevel.

Tampa - er du der?

Har endelig kommet meg til det republikanske konventet i Tampa, Florida, etter noe forsinkelse på grunn av Isaac. Fikk med meg gårsdagens hovedtalere, som blant annet var Rick Santorum, Nikki Haley, Ann Romney og selvsagt headlineren Chris Christie.

Ann Romney er dagens snakkis, i og med at hun ikke har blitt brukt så veldig mye hittil i kampanjen og at dette var en svært etterlengtet tale av de som mener hun kan "menneskeliggjøre" mannen sin. Jeg vet ikke om hun klarte akkurat det, men hun menneskeliggjorde i hvert fall seg selv, noe som også er viktig, siden hun er blitt kritisert for å være en overklassefrue helt uten peiling på hvordan det er å være arbeidsløs eller underbetalt i USA i dag. Det at hun ikke er vant til å drive politisk kampanje virket til hennes fordel, da hun bød seg fram på en autentisk og nesten naiv måte. Hun sjarmerte helt klart publikumet i Tampa Bay Times Forum (den store arenaen konventet avholdes i), og muligens også tv-publikumet der hjemme.

For øvrig ble publikumet også veldig betatt av en annen taler, afrikansk-amerikanske Artur Davis (tidl. Kongressmann fra Alabama), som snakket om hvor mye han angret på at han stemte på Obama i 2008. Meget effektiv tale, hvor Davis flere ganger appellerte direkte til uavhengige velgere og sa at de vel innerst inne visste at Obama hadde skuffet dem.

For øvrig har jeg, av en eller annen uforklarlig grunn, blitt innkvartert som en del av diplomatiet på et hotell på Clearwater Beach, som ligger en god halvtimes kjøretur fra Tampa. Dette gjør det jo vanskelig å komme seg til og fra konventet, i og med at en taxi-tur da blir noe dyr (den 70 dollars-turen i går svir enda i lommeboka...). Av denne grunn skulle man tro at konventet ville satt opp busser med jevne mellomrom til og fra hotellet. Den gang ei. Bussene er ikke bare sjeldne, men i går kveld hadde jeg den surrealistiske opplevelsen av å vente i 3 timer før jeg ankom hotellet midt på natten etter at konventet var ferdig. Etter å ha hørt på tale etter tale om hvor flinke disse republikanerne er til å drive businesser og hvor meget bedre de kan organisere den amerikanske staten, var det lett ironisk at de ikke klarte å organisere transport fra konventet til hotellene uten å inspirere til revolusjon. Det som skulle tatt en halv  time tok tre, blant annet fordi de hadde busser som tok oss til de egentlige bussene. En to-delt prosess som jeg håper de slutter med uniddelbart.

Det skal sies at jeg dro en del spøker i den store menneskemengden, sånn ut av frustrasjon, og det var lett underholdende at da jeg sa, "her trengs det sentralisering av organiseringen dere!" så svarte en eldre dame, "ja!".
For øvrig utviste de for det meste litt eldre, hvite menneskene rundt meg godt humør, og da vi satt på bussen i time 3 begynte de like så godt å synge "God Bless America" sånn for å underholde seg selv.

I kveld ser jeg fram til å høre fra John McCain, Condoleezzaa Rice og ikke minst Paul Ryan. Men først skal jeg på stranda. Må bare forsikre meg om at jeg ikke går glipp av den $%^&* bussen til konventet...

Romney gjør det første modige i hele valgkampen...

.... og velger en kjekkere, mer veltalende visepresidentkandidat mer sterkere ryggrad: PAUL RYAN.

Det vil si, hvis ryktet som nå verserer på alle amerikanske nettsider er riktig.

Uansett, jeg antar at det er det og, siden Dagens DC er på reisefot til USA, hvor hun blir i tre uker, må dette neste bli et relativt kort innlegg med tips til videre lesning. Men først må det sies at jeg fikk oppleve Ryans økonomiske sjarme i fjor høst, da jeg deltok på den konservative tenkesmia Heritage Foundations årlige konferanse i D.C. En av deres hovedtalere var Ryan, invitert i kraft av sitt formannskap i budsjettkomiteen i Representantenes Hus. Denne rollen har Ryan brukt til å bli Det republikanske partiets relativt karismatiske talsmann for lave skatter, budsjettkutt og generelle utsagn om økonomien som får den amerikanske høyresida til å sikle. Han er kjent for å være relativt direkte når han snakker (i skarp motsetning til Romneys ulne utsagn) og står for det han sier (igjen, i motsetning til hans nye sjef).

Da jeg opplevde hans tale i fjor høst var det litt som å se den mest nerdete gutten i matteklassen ha vokst opp til å bli en politisk superstjerne. Han sjarmerte sitt meget konservative publikum og fikk flere kommentarer etterpå om at han burde søke presidentembetet. Ryan er, med andre ord, flink. Han snakker på en overbevisende måte om USAs viktigste tema: økonomien. Det er vel derfor Romney (sannsynligvis) velger han.

Men, hvordan sees Ryan på av de to politiske sidene i USA?

I følge konservative The Weekly Standard er Ryan nå Det republikanske partiets ideologiske leder, i kraft av sine prinsipielle angrep på "big government" og disse uansvarlige demokratenes budsjettsløseri.

I følge The New Yorker er Ryan en Ayn Rand-lesende ideolog som ønsker å privatisere pensjonsordningen Social Security (for øvrig en karateristikk Ryan selv muligens ville si seg enig i).

Da reiser jeg snart til USA, og vil bare si til eventuelle journalister som leser bloggen min at min kjære mobil har avgått ved drukningsdøden men at jeg er tilgjengelig på epost.

Utenrikspolitisk idioti

Spørsmål: Hvorfor opptrer håpefulle presidentkandidater som idioter på verdens scene i valgkampen?
Hvis man godtar spørsmålets strenge og generaliserende betingelse kan vi kanskje si:
Svar: Fordi de ikke kan noe om utenrikspolitikk.

Så kan man gjerne spørre hvorfor det, som vel er et mer interessant spørsmål. Svaret her er nok det samme for amerikansk som for norsk politikk: velgere er generelt sett mer interesserte i de nære spørsmål enn i de (geografisk) fjerne, og veldig få velgere stemmer på en presidentkandidat over en annen basert en utenrikspolitisk sak (med noen spesifikke unntak, som for eksempel Floridas cubanske amerikanere).

På samme måte er det få vordende presidentkandidater som ønsker å bli president på grunn av utenrikspolitikk. Woodrow Wilson uttalte jo som kjent før han entret Det hvite hus at det skulle være en skjebnens ironi dersom hans presidentperiode skulle vise seg å handle om utenrikspolitikk, siden han ble valgt på en progressive politisk plattform som handlet om innenrikspolitiske reformer. Første verdenskrig var ennå ikke å se i horisonten.

For øvrig var valget i 2004 et viktig unntak fra denne generelle regelen, da Bush administrasjonen gjorde en iherdig innsats for å forsikre seg om at 11. september skulle være fremst i velgernes minne da de entret valglokalet. Der finnes selvsagt andre viktige unntak også (særlig i forbindelse med de to verdenskrigene, samt Den kalde krigen), men historiens brede valgpensel maler stort sett med innenrikspolitiske farger.

Dette innlegget er - som du sikkert har gjettet - inspirert av Mitt Romneys mindre heldige verdensturne (les: tur til England, Israel og Polen), men temaet er relevant i nesten hver eneste valgkamp. Håpefulle presidentkandidater sier mye rart om utenrikspolitikk, og det trenger ikke bare være fordi de er uerfarne. Det kan også handle om valgfiske. For eksempel kan det jo være et poeng å notere seg at det ikke bare er Romney som har sagt at Jerusalem burde være Israels hovedstad, slik han sa i en tale denne uken. I 2008, da Obama stod i Romneys sko, talte han foran AIPAC (American-Israeli Public Affairs Committee) i DC og hevdet at Jerusalem ville være Israels framtidige hovedstad. Likeså er det ikke en overdrivelse å hevde at USAs uforsonlige Cuba-politikk nok har vært et resultat av valgdynamikk heller en presidentkandidatenes personlig og/eller ideologiske overbevisning...

Også er det selvsagt viktig å poengtere at USA har hatt en del - utenrikspolitisk sett - meget erfarne presidenter, slik som for eksempel George H. W. Bush. Hans skjebne er i så måte en skremselshistorie: det at Bush Sr. stille og rolig loset USA og Sovjetunionen gjennom Den kalde krigens slutt, samt slo Saddam Husseins invasjon av Kuwait tilbake (for øvrig en operasjon som gjerne brukes som kroneksemplet på ekte multilateralisme fra USAs side) var fint lite verdt da amerikanerne stemte i presidentvalget i 1992. Da handlet det nemlig om økonomien ("it's the economy, stupid"), en litt nærere politisk sak som Bush Sr. ikke snakket overbevisende om (det hjap ikke at han i løpet av valgkampen avslørte at han ikke visste hva en kartong melk kostet) men som mannen fra Hope, Arkansas derimot aldri stoppet å snakke om. Så kunne Bill Clinton heller ingenting om utenrikspolitikk.