Krigen mot terror i valgkampen

Det fokuseres mye på hvor misfornøyde de republikanske velgerne er med deres presidentkandidatalternativer. Men la oss ta en liten pause fra den republikanske sirkulære eksekusjonspelotongen og heller fokusere på en av de største grunnene til at President Obamas velgerbase på venstresida i Det demokratiske partiet er såra og vonbroten: Krigen mot terror.

Det demokratiske partiet har siden Jimmy Carter hatt rykte på seg for ikke å være sterk og modig nok i sikkerhetspolitiske spørsmål. Dette var for eksempel ett av de mest ødeleggende argumentene mot Bill Clinton i 1992: han var en vernepliktnektende, marihuana-røykende hippie som ikke egnet seg som «lederen av den frie verden». For øvrig et uttrykk som, til tross for Den kalde krigens slutt, aldri ser ut til å gå av moten i USA. Det eneste presidentvalget siden slutten på Den kalde krigen som har fokusert nevneverdig på utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål (2004) var en pinlig affære for demokratene. Selv med en ekte krigsveteran – Senator John Kerry fra Massachusetts – klarte Bush administrasjonen å male han i pasifistiske farger. Som vanlig var det derimot demokratene selv som påførte den dødelige skaden: Kerry personifiserte det demokratiske partiets svakhet ved å oppføre seg som en aristokratisk og fjern eldre gentleman uten baller til å utfordre George Bush og Dick Cheney.

Derfor var det forfriskende at man i 2008 så en demokratisk presidentkandidat som hverken forsøkte å utkonkurrere John McCain på «tøffhet» (og takk og lov for det, siden McCain var det amerikanerne liker å kalle «an American hero» og viden kjent for sin tjenestegjøring i Vietnam) ei heller vike unna for en prinsipiell debatt om sikkerhetspolitiske spørsmål. Heller enn å bekymre seg for anklagelser om svakhet, argumenterte Obama for at Bush administrasjonens «krig mot terror» hadde blitt utført på en slik måte at USA nå var mer, heller enn mindre, utsatt for terrorfare. Ved å bryte med amerikansk grunnprinsipper som lik lov for alle og menneskelig behandling av krigsfanger, hadde Bush administrasjonen gjort USA mindre trygg. Derav Obamas valgkampløfte: Han skulle vinne krigen mot terror, men dette skulle gjøres ved å forankre kampen i amerikanske verdier, heller enn ved å svekke dem.

Spesifikt lovte Obama blant annet at militærfengslene på Guantánamo Bay skulle stenges innen ett år; at det skulle bli slutt på tortur; at militærtribunalene på Guantánamo Bay skulle avvikles; og at Irakkrigen skulle avsluttes. Ikke minst lovte Obama å endre det innenrikspolitiske aspektet – der hvor Bush administrasjonen hadde vært opptatt av hemmelighold og mistenkelige aktiviteter som avlytting av amerikanske statsborgere, skulle Obama administrasjonen være åpne og ærlige, og selvsagt følge gjeldende lover og regler.

Men selv om Bush og Obamas retorikk var – og er - slående ulik, er det ikke så vanskelig å finne likheter i den faktiske politikken. Det som er mest slående, er hvor mange likheter det er mellom politikken til Bushs andre presidentperiode (2005-2009) og Obamas første. Særlig når det gjelder oppbevaring av og rettergang for terrormistenkte er Bush og Obama som to politiske erteris. I noen tilfeller har Obama faktisk gått lenger enn Bush administrasjonen, som vi ser for eksempel med bruk av droner og utenomrettslig henrettelse av amerikanske statsborgere i utlandet mistenkt for terroraktivitet.

Det foregikk nemlig en signifikant kursendring i «krigen mot terror» i Bush sin andre presidentperiode. Mesteparten av grunnen til dette, mener jeg, finner vi i Høyesterettsavgjørelsene Hamdi v. Rumsfeld og Rasul v. Bush (2004); Hamdan v. Rumsfeld (2006); og Boumediene v. Bush (2008). Disse avgjørelsene utfordret og til dels avviste de grunnleggende antakelsene Bush administrasjonens hadde operert under i sin krig mot terror, blant annet: at marinebasen på Guantánamo Bay var et lovløst territorium (fordi den tilhørte Cuba, men hadde vært leid av USA siden 1903) og at man derfor kunne behandle fanger som man selv ville uten at dette innebar et brudd på internasjonale avtaler USA hadde underskrevet som for eksempel Genèvekonvensjonene og Torturkonvensjonen; og at USA ikke hadde jurisdiksjon over Guantánamos militærtribunaler og at fanger derfor ikke hadde anledning til å bli hørt i en amerikansk rettsal. (Les for øvrig Boumedienes bemerkelsesverdige kronikk i New York Times (fra januar i år) etter hans løslatelse.)

Innen Obama entret Det hvite hus hadde «krigen mot terror» allerede endret seg fra den man kjente til som karakterisert av lyssky CIA-aktivitet; tortur av fanger i Abu Ghraib-fengselet i Irak; og justismord på Guantánamo til en mer regulert affære som følge av disse avgjørelsene.

Obama ønsket likevel å endre på relativt mye, og skrev blant annet under på en ordre om at Guantánamofengselen skulle stenges innen senest ett år. Her møtte han sterk motstand i Kongressen, da ingen representanter eller senatorer var særlig begeistret for tanken om at deres delstater skulle huse terrorister (eller i alle fall mistenkte terrorister). Obama har valgt ikke å bruke sin politiske kapital på å presse dette gjennom og det virker usannsynlig at han kommer til å oppfylle dette løftet i det hele tatt.

Det at Obama relativt raskt snudde på flisa og støttet «rekonstituerte» militærtribunaler på Guantánamo allerede våren 2009 (Military Commissions Act 2009 ble vedtatt samme høst), var enda en skuffelse for Obamas velgere på venstresiden. Ikke minst, det at Obama underskrev en lov i desember 2011 som gjør det lovlig å bevare terrormistenkte i uendelig tid (indefinite detention) var for mange på venstresida den siste dråpen. Denne loven – National Defense Authorization Act 2012 – gjør det også lovlig å drepe amerikanere på utenlandsk jord som er mistenkt for terrorvirksomhet (som vi jo så med Anwar al-Awlaki i Jemen i høst).

I januar i år var der fortsatt 171 fanger på Guantánamo, hvorav 46 av disse er klassifisert av Obama-administrasjonen som uegnet til både rettergang og løslatelse. USA har altså 46 personer i sin omsorg som skal forvares til de dør. Med mindre Obama klarer å oppfylle flere av sine valgløfter vil han ha bidratt til at disse aldri blir fremstilt for retten, og aldri får forlate fengselet Obama selv refererte til som et propagandaverktøy for al-Qaeda. De som er mest misfornøyd med dette er Obamas egne kjernevelgere, men ingen av disse kunne tenke seg å stemme på den republikanske kandidaten.

Dermed er det ikke bare Mitt Romney som har et problem med Det republikanske partiets velgerbase på ytre høyre, President Obama har et like stort problem med Det demokratiske partiets velgerbase på ytre venstre. Dem i disse gruppene som overtales til å troppe opp i valglokalene 6. november vil nok gjøre det mens de holder seg for nesa. Resten blir sannsynligvis hjemme.