UkeSnutten: Å være svart i USA

Denne uka har nyhetsbildet i USA vært preget av drapet på en 17 år gammel gutt i Florida ved navn Trayvon Martin. Martin var på vei hjem fra butikken med en iste og en pose Skittles da han ble forfulgt av en mann ved navn George Zimmermann. Zimmermann ringte 911 og sa at han fant Martin mistenkelig, og at han skulle følge etter han, selv om Martin ikke hadde noe våpen på seg. Telefonoperatøren til 911 sa at det trengte de ikke at han gjorde, men Zimmermann følgte etter Martin likevel og skjøt og drepte han.

I Washington Post skriver Eugene Robinson, selv svart, meget personlig og - ærlig talt - rørende om hvordan det er å være svart i USA i dag. Selv om USA er et veldig annerledes land enn det var under borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 60-tallet, så er det ingen svarte i USA som ikke vet at man alltid må passe seg for å havne i feil gate på feil tidspunkt. Selv om vi skriver 2012 føler mange svarte unge menn at de går med blink på ryggen. Jeg anbefaler Robinsons kronikk på det varmeste.

Justisdepartementet undersøker nå drapet på Martin, en måned etter at det skjedde. Zimmermann ble nemlig aldri arrestert, da han hevdet selvforsvar og ble trodd av den lokale politimesteren. I dag uttalte President Obama at dersom han hadde hatt en sønn, ville han sett ut som Martin. Mer kan han vel ikke si, siden hans departement etterforsker saken, men det virker ganske tydelig at saken har berørt Obama.

Denne helgen reiser for jeg øvrig til USA for en tre-ukersperiode, men skal fortsette å blogge derfra.
God helg!

Krigen mot terror i valgkampen

Det fokuseres mye på hvor misfornøyde de republikanske velgerne er med deres presidentkandidatalternativer. Men la oss ta en liten pause fra den republikanske sirkulære eksekusjonspelotongen og heller fokusere på en av de største grunnene til at President Obamas velgerbase på venstresida i Det demokratiske partiet er såra og vonbroten: Krigen mot terror.

Det demokratiske partiet har siden Jimmy Carter hatt rykte på seg for ikke å være sterk og modig nok i sikkerhetspolitiske spørsmål. Dette var for eksempel ett av de mest ødeleggende argumentene mot Bill Clinton i 1992: han var en vernepliktnektende, marihuana-røykende hippie som ikke egnet seg som «lederen av den frie verden». For øvrig et uttrykk som, til tross for Den kalde krigens slutt, aldri ser ut til å gå av moten i USA. Det eneste presidentvalget siden slutten på Den kalde krigen som har fokusert nevneverdig på utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål (2004) var en pinlig affære for demokratene. Selv med en ekte krigsveteran – Senator John Kerry fra Massachusetts – klarte Bush administrasjonen å male han i pasifistiske farger. Som vanlig var det derimot demokratene selv som påførte den dødelige skaden: Kerry personifiserte det demokratiske partiets svakhet ved å oppføre seg som en aristokratisk og fjern eldre gentleman uten baller til å utfordre George Bush og Dick Cheney.

Derfor var det forfriskende at man i 2008 så en demokratisk presidentkandidat som hverken forsøkte å utkonkurrere John McCain på «tøffhet» (og takk og lov for det, siden McCain var det amerikanerne liker å kalle «an American hero» og viden kjent for sin tjenestegjøring i Vietnam) ei heller vike unna for en prinsipiell debatt om sikkerhetspolitiske spørsmål. Heller enn å bekymre seg for anklagelser om svakhet, argumenterte Obama for at Bush administrasjonens «krig mot terror» hadde blitt utført på en slik måte at USA nå var mer, heller enn mindre, utsatt for terrorfare. Ved å bryte med amerikansk grunnprinsipper som lik lov for alle og menneskelig behandling av krigsfanger, hadde Bush administrasjonen gjort USA mindre trygg. Derav Obamas valgkampløfte: Han skulle vinne krigen mot terror, men dette skulle gjøres ved å forankre kampen i amerikanske verdier, heller enn ved å svekke dem.

Spesifikt lovte Obama blant annet at militærfengslene på Guantánamo Bay skulle stenges innen ett år; at det skulle bli slutt på tortur; at militærtribunalene på Guantánamo Bay skulle avvikles; og at Irakkrigen skulle avsluttes. Ikke minst lovte Obama å endre det innenrikspolitiske aspektet – der hvor Bush administrasjonen hadde vært opptatt av hemmelighold og mistenkelige aktiviteter som avlytting av amerikanske statsborgere, skulle Obama administrasjonen være åpne og ærlige, og selvsagt følge gjeldende lover og regler.

Men selv om Bush og Obamas retorikk var – og er - slående ulik, er det ikke så vanskelig å finne likheter i den faktiske politikken. Det som er mest slående, er hvor mange likheter det er mellom politikken til Bushs andre presidentperiode (2005-2009) og Obamas første. Særlig når det gjelder oppbevaring av og rettergang for terrormistenkte er Bush og Obama som to politiske erteris. I noen tilfeller har Obama faktisk gått lenger enn Bush administrasjonen, som vi ser for eksempel med bruk av droner og utenomrettslig henrettelse av amerikanske statsborgere i utlandet mistenkt for terroraktivitet.

Det foregikk nemlig en signifikant kursendring i «krigen mot terror» i Bush sin andre presidentperiode. Mesteparten av grunnen til dette, mener jeg, finner vi i Høyesterettsavgjørelsene Hamdi v. Rumsfeld og Rasul v. Bush (2004); Hamdan v. Rumsfeld (2006); og Boumediene v. Bush (2008). Disse avgjørelsene utfordret og til dels avviste de grunnleggende antakelsene Bush administrasjonens hadde operert under i sin krig mot terror, blant annet: at marinebasen på Guantánamo Bay var et lovløst territorium (fordi den tilhørte Cuba, men hadde vært leid av USA siden 1903) og at man derfor kunne behandle fanger som man selv ville uten at dette innebar et brudd på internasjonale avtaler USA hadde underskrevet som for eksempel Genèvekonvensjonene og Torturkonvensjonen; og at USA ikke hadde jurisdiksjon over Guantánamos militærtribunaler og at fanger derfor ikke hadde anledning til å bli hørt i en amerikansk rettsal. (Les for øvrig Boumedienes bemerkelsesverdige kronikk i New York Times (fra januar i år) etter hans løslatelse.)

Innen Obama entret Det hvite hus hadde «krigen mot terror» allerede endret seg fra den man kjente til som karakterisert av lyssky CIA-aktivitet; tortur av fanger i Abu Ghraib-fengselet i Irak; og justismord på Guantánamo til en mer regulert affære som følge av disse avgjørelsene.

Obama ønsket likevel å endre på relativt mye, og skrev blant annet under på en ordre om at Guantánamofengselen skulle stenges innen senest ett år. Her møtte han sterk motstand i Kongressen, da ingen representanter eller senatorer var særlig begeistret for tanken om at deres delstater skulle huse terrorister (eller i alle fall mistenkte terrorister). Obama har valgt ikke å bruke sin politiske kapital på å presse dette gjennom og det virker usannsynlig at han kommer til å oppfylle dette løftet i det hele tatt.

Det at Obama relativt raskt snudde på flisa og støttet «rekonstituerte» militærtribunaler på Guantánamo allerede våren 2009 (Military Commissions Act 2009 ble vedtatt samme høst), var enda en skuffelse for Obamas velgere på venstresiden. Ikke minst, det at Obama underskrev en lov i desember 2011 som gjør det lovlig å bevare terrormistenkte i uendelig tid (indefinite detention) var for mange på venstresida den siste dråpen. Denne loven – National Defense Authorization Act 2012 – gjør det også lovlig å drepe amerikanere på utenlandsk jord som er mistenkt for terrorvirksomhet (som vi jo så med Anwar al-Awlaki i Jemen i høst).

I januar i år var der fortsatt 171 fanger på Guantánamo, hvorav 46 av disse er klassifisert av Obama-administrasjonen som uegnet til både rettergang og løslatelse. USA har altså 46 personer i sin omsorg som skal forvares til de dør. Med mindre Obama klarer å oppfylle flere av sine valgløfter vil han ha bidratt til at disse aldri blir fremstilt for retten, og aldri får forlate fengselet Obama selv refererte til som et propagandaverktøy for al-Qaeda. De som er mest misfornøyd med dette er Obamas egne kjernevelgere, men ingen av disse kunne tenke seg å stemme på den republikanske kandidaten.

Dermed er det ikke bare Mitt Romney som har et problem med Det republikanske partiets velgerbase på ytre høyre, President Obama har et like stort problem med Det demokratiske partiets velgerbase på ytre venstre. Dem i disse gruppene som overtales til å troppe opp i valglokalene 6. november vil nok gjøre det mens de holder seg for nesa. Resten blir sannsynligvis hjemme.

Ukesnutten:Tom Hanks og Obama lager video

Obamas valgkamp er i gang med et mediebrak, eller rettere sagt, med en video hvor fortellerstemmen tilhører selveste Tom Hanks.

Hanks - og Obamas støttespillere - presenterer en dramatisk forsvarstale hvor hovedpoenget er at USAs økonomiske situasjon i dag er bedre enn velgerne kanskje tror, fordi veien har vært lang fra utgangspunktet: en dramatisk finanskrise. Derav navnet på videoen: "The road we've traveled."

Beskjeden til velgerne er: ja, dere er fortsatt fortvilet over den økonomiske situasjonen, men dere kan ikke straffe Obama for dette. Han har gjort en kjempejobb. Det går bedre, og det blir bedre - så velg han på nytt! Videoen omhandler også andre politiske saker, selvsagt, men jeg vil påstå at den spesifikke beskjeden Obamas team ønsker at velgerne skal oppfatte er at Obama har taklet landets økonomiske utfordringer på best mulig måte.

Det generelle budskapet er - selvsagt - lederskap. Amerikanerne er meget opptatt av lederegenskaper hos sine presidenter, og videoen presenterer en rekke "modige" avgjørelser Obama har tatt som vitner om tøffhet og integritet.

Dette er ikke akkurat "Morning in America" - Ronald Reagans berømte valgkampvideo fra 1984 (som egentlig het "Prouder, Stronger, Better"), hvor Reagan kampanjen elegant spilte på at økonomien nå var på bedringes vei etter krisen på slutten av 1970-tallet. Ronald Reagan var altså rette mann for USAs utfordringer, og det var ikke noe poeng i å endre på et vinnerlag.

Obamas video er også meget lang - over 15 min. - så her er det snakk om en lang forsvarstale heller enn en kort snutt som får fram go'følelsen på under ett minutt hos potensielle velgere. Dersom økonomien fortsatt forbedrer seg fram til valget, vil Obama-kampanjen kunne lage reklamer mer som "Morning in America" enn som "The road we've traveled", men dersom pilene peker nedover igjen vil han måtte fortsette forsvarstalene.

God helg!

Endelig tvekamp?

“The time is now for conservatives to pull together,” sa Rick Santorum i sin seierstale i natt etter å ha vunnet både Alabama og Mississippi. Med andre ord: kom deg ut av racet, Newt Gingrich.

Dette skulle jo egentlig være Gingrichs natt, i og med at han tidligere har rettferdiggjort sitt kandidatur med at han ville gjøre det bra i sørstatene. Se for øvrig denne fra Kathleen Parker, Washington Posts konservative kommentator, om de republikanske kandidatenes "Southern Tourette's" når de bedriver valgkamp sør for Mason-Dixonlinja...

Men andreplass (både i MS og AL) er ikke bra nok, og i de kommende ukene vil nok Det republikanske partiets establissement gjøre sitt beste for å dytte Gingrich av banen. For dytte må de, siden Gingrichs kampanje kjører på politikkens beste bensin: ego. For ikke å snakke om pengedonasjonene til hans milliardærvenn, Sheldon Adelson, casino-eier i Las Vegas. Men dersom Adelson har skrevet sin siste sjekk (ja, de driver fortsatt med sjekker i USA...) så vil nok Newts ego etterhvert justere seg. Vil man tro.

Uansett vil Santorum våkne til en strålende dag for hans kampanje, mens Romney igjen må ut å snakke om matematikk og delegater og Det republikanske partiets uunngåelige skjebne.

Om Newt trekker seg i tide eller ikke vil han nok uansett bli stadig mer oversett av media, og neste valg - i Illinois - vil i hovedsak dreie seg om Santorum vs. Romney. Det blir da veldig viktig at Santorum får rett i det han har sagt hele tida: dersom Newt bare trekker seg, vil Santorum gjøre det bedre mot Romney siden han da vil ha hele den konservative bevegelsen samlet bak seg.

For øvrig ville jeg bare videreformidle en "bumpersticker" sett i Mississippi (klistremerker folk har på bilene sine): "Dersom du stemte på Obama i '08 for å bevise at du ikke er rasist, må du stemme på noen andre i '12 for å bevise at du ikke er idiot."

Game Change: She's baaack

I går kveld viste HBO sin egen film, Game Change, basert på boka med samme navn skrevet av journalistene Mark Halperin (Time Magazine) og John Heilemann (New York Magazine) om valgkampen i 2008. Perfekt timing, selvsagt, med tanke på hva vi står overfor i høst. Mens boken fokuserte på hele valgkampen og på begge de politiske partiene, tar filmen for seg hovedsaklig McCain-leirens ferd fra den velger Sarah Palin som visepresidentkandidat til McCain-Palin taper valget.

Se traileren her:

Filmen er kontroversiell av samme grunn som boka: Den oppfattes av høyresiden som utrettferdig mot Sarah Palin. Antakelig derfor er det de forskjellige anmelderne er så påpasselig med å påpeke Julianne Moores sympatiske og menneskelige portrettering av Palin, og Ed Harris' meget milde framtoning som John McCain (flere etterlyser spor av senatorens berømmelige eksplosive temperament, som ikke vises i filmen i det hele tatt). National Public Radio rapporterer  at filmen holder seg tett til boken (m.a.o. "fakta") og berømmer Moore for hennes karakterskuespill. The New Yorkers Amy Davidson skriver at filmens mest skremmende budskap er det faktum at McCain-leiren ikke trodde det fantes noen bedre kvinnelige politiker i Det republikanske partiet enn Palin. The Daily Beast, en liberal blogg, skriver at man nok ironisk nok kommer til å føle mer sympati for Palin etter å ha sett filmen. 

Dette er selvsagt ikke Palin-leiren enig i. Big Hollywood - en konservativ blogg om liberale Hollywood - lister opp 10 store faktafeil i filmen, og ett av punktene er faktisk et meget godt poeng: boka er basert på kilder ja, men hvilka da? Jo, McCains valgmedarbeider Steve Schmidt, som jo ikke kunne fordra Palin og som nok i senere tid har forsøkt å "renvaske" seg slik at hans ettermæle ikke blir å være den idioten som valgte Palin som sjefens visepresidentkandidat. Og det er klart, for McCain-leiren er det helt klart bedre å framstille tapet i 08 som et resultat av et dårlig VP-valg, heller enn som et resultat av at McCain ikke var god nok. Som ilske Stacy Drake skriver i artikkelen nevt overfor, så er det jo påfallende hvem som portretteres snillest i filmen, nemlig Steve Schmidt (spilt av Woody Harrelson), Nicolle Wallace (Sarah Paulson), Mark Wallace (Ron Livingston), and Chris Edwards (Larry Sullivan). 

Når det kommer til Palin som person - vel, så er det vanskelig å vite om Moores portrett er korrekt eller ei. Og her vil vel uenigheten ligge fortsatt, mellom de som elsker å hate henne og de som bare elsker henne: Var Palin ignorant og uforberedt, eller er hun stadig et offer for karakterdrap begått av the "lame stream media" som Palin jo ynder å kalle dem? 

Den politiske religionen

Super Tuesday er over: Romney "vant," men Santorum gjorde det også meget bra. Dermed er ikke kampen over. Kanskje er den ikke over før 5. juni, når den siste store valgrunden går av stabelen...!
Under kan dere lese kronikken min som stod på trykk i Aftenposten i går, om viktigheten av religiøsitet i Det republikanske partiet og den ideologiske rendyrkingen som har skjedd over flere tiår i det politiske systemet. Det er verdt å merke seg at Santorum (og eventuelt Gingrich) gjør det best i sørstatene, som jo er republikanernes hjemmebane, og at det neste tirsdag skal avholdes valg i Mississippi og Alabama.

Den politiske religionen

Amerikansk politikk utspiller seg i et landskap europeere har vanskelig for å gjenkjenne. Det er for eksempel vanskelig å forstå at en konservativ katolsk prevensjonsmotstander er den som for tiden skaper mest engasjement i nominasjonskampen til Det republikanske partiet, som i dag når et høydepunkt når ti delstater går til valg.

Hvordan har det blitt slik? Dagens politiske landskap i USA er resultatet av en geografisk og ideologisk omkalfatring som begynte med at hvite velgere i sørstatene trofast stemte på Det demokratiske partiet, og endte opp med at de nå like trofast stemmer på republikanerne.

Politisk jordskjelv

Omveltningen startet med borgerrettighetsbevegelsen, og John F. Kennedy og Lyndon B. Johnsons politiske program på 1950- og 60-tallet. Det demokratiske partiets støtte til politiske og sosiale rettigheter for afroamerikanerne utløste et politisk jordskjelv som førte til at sørstatene sakte med sikkert gikk vekk fra sin tradisjon med å være «the solid south» for demokratene – en etterdønning av borgerkrigen – til å stemme på Det republikanske partiet. Richard Nixons seier i presidentvalget i 1968 markerte en milepæl i denne utviklingen. Nixons berømte «southern strategy»– en subtil, men effektiv måte å appellere til hvite sørstatsvelgere på ved å hinte til rasespørsmål – førte for første gang til at et flertall av hvite velgere i sørstatene stemte på en republikansk presidentkandidat.

Geografisk sortering

Kongressvalget i 1994 var neste viktige milepæl: Newt Gingrich og hans anti-Clinton-menn inntok Kongressen med et flertall av hvite velgere i sørstatene bak seg. Den geografiske og ideologiske sorteringen ble forsterket ved at de såkalte «Rockefeller Republicans» – verdiliberale men økonomisk konservative republikanere i nordøst – ble et mer og mer uvanlig fenomen. Etter hvert som de ulike fraksjonene langsomt byttet parti, ble de to partipolitiske profilene mer rendyrket, og den ideologiske avstanden mellom dem forstørret.

Moralsk krise

Samtidig som denne sorteringen foregikk, var der også en kulturell revolusjon på gang i USA. Dagens verdikonservatisme – for øyeblikket eksemplifisert av retorikken til alle de republikanske kandidatene i nominasjonskampen – er til dels resultatet av motreaksjonen på 1960-tallets «moralske krise», en krise som kulminerte i Høyesteretts avgjørelse i abortsaken Roe v. Wade i 1973. Da Jerry Falwell og hans «Moral Majority» hjalp Ronald Reagan å vinne presidentvalget i 1980 ved å appellere til disse verdispørsmålene, var det begynnelsen på det viktige samarbeidet mellom kristenkonservative og Det republikanske partiet.

I dag har vi altså et politisk landskap hvor Det republikanske partiets kanskje viktigste velgergruppe er hvite, verdikonservative velgere i sørstatene. Gallup fant i 2010 at ni av ti republikanere nå er det man kaller «non-hispanic white», mens Det demokratiske partiet består av 62 prosent hvite velgere.Uten denne velgergruppen, ingen politisk seier.

«Meget religiøs»

Men vi kan være mer spesifikke. Det forskerne etterhvert har slått fast er at grad av religiøsitet, heller enn religion, er en sterk indikator på partitilhørighet i USA. De som er mest religiøse – uavhengig av hvilken trosretning man bekjenner seg til – stemmer sannsynligvis på Det republikanske partiet. Gallup fant nemlig også at 47 prosent av republikanere beskriver seg selv som «meget religiøs», noe som betyr at «religion er meget viktig i ens liv» og at man går i kirken ukentlig eller nesten ukentlig. Kun 19 prosent av demokrater beskriver seg selv som «meget religiøs». Sterk tro og aktivt medlemskap i kirken går hånd i hånd med politisk virksomhet. Det er Det republikanske partiets verdikonservative en kan stole på når man trenger frivillige til å plassere valgskilt på plener, dele ut flyveblader, og ikke minst kjøre folk til valglokalet den 6. november 2012.

Det ytterliggående tyranni

Det er gjerne de to partienes ytterliggående fraksjoner som dominerer i nominasjonskampen. For at man skal bruke tid og energi på nominasjonsvalg eller valgmøter (gjerne en iskald vinterdag i Iowa eller New Hampshire) må man være meget politisk engasjert. I Det republikanske partiet er dette gjerne de kristenkonservative. Vi ser at mens Mitt Romneys lavmælte økonomiske budskap ikke berører den republikanske sjela nevneverdig, er det Santorum – kjent som en «culture warrior» som han i god Moral Majorty-ånd kaller seg selv – som opplever grasrotas kjærlighetserklæring i form av stemmer og entusiasme, til tross for hans (hittil) beskjedne finansielle ressurser.

Katolske latinos

Religionens rolle i amerikansk politikk er heller ikke et fortidsfenomen. At religiøsitetens innflytelse i amerikansk politikk vil være viktig i framtida finner vi bevis for hos den raskest voksende minoritetsgruppen i USA, nemlig velgere med latinamerikansk bakgrunn (“latinos”). Velgergruppen som begge partiene nå peiler seg ut, er for det første katolsk og for det andre relativt verdikonservativ. Dermed er dette en gruppe med potensial til å bli en del av den verdikonservative bevegelsen i Det republikanske partiet, som jo profilerer seg med sterk motstand mot abort og homofilt ekteskap. I 2008 stemte eksempelvis hele 53 prosent av Californias latinos for et lovforslag som gjorde Californias Høyesteretts godkjenning av homofilt ekteskap grunnlovsstridig (mens hvite velgere uten latinamerikansk bakgrunn stemte i mot).

Jordskjelvets ironi

Men det som gjør at Santorum tiltrekker seg partiets verdikonservative velgere, er de samme faktorene som mest sannsynlig gjør ham uegnet som presidentkandidat til høsten. Selv om partiets velgerbase befinner seg i sørstatene (og selvsagt deler av midtvesten også), vinner man ikke et presidentvalg kun med denne velgergruppen i ryggen. Man må appellere til uavhengige velgere i sentrum, samt «nye» velgergrupper som latinos, for å ha en sjanse.

I dag skuer vi utover et politisk landskap hvor ikke bare den ideologiske avstanden mellom de to partiene er meget stor på grunn av den geografiske og ideologiske omkalfatringen, men hvor visse velgergrupper utøver stor innflytelse over hvilke kandidater som nomineres fra hvert parti på grunn av nominasjonssystemet natur. Det er jordskjelvets ironi at republikanernes mest trofaste velgergruppe gjerne stiller seg bak en kandidat som er dømt til å tape til høsten.

Spennende Super Tuesday

Undertegnede gleder seg som en ekte politikk-nerd til tirsdagens ti nominasjonsvalg, og i den anledning har jeg gleden av å invitere til seminar på NUPI med Svein Melby ved Institutt for Forsvarsstudier.

Romney vant altså gårsdagens "valg" i Washington (selv om ingen delegater fordeles før i juni) og han har nå muligheten til å kvitte seg med sine plagsomme konkurrenter dersom han vinner overbevisende på tirsdag. Særlig knytter det seg spenning til Ohio - en delstat med mange delegater og en "svingstat" i november. Ohio er nabostaten til Rick Santorums hjemstat Pennsylvania og plaget av finanskrisens konsekvenser, så her burde både Romney og Santorum finne villige velgere  - men akkurat nå leder Santorum i meningsmålingene.

I mellomtiden skriver konservative George Will i Washington Post at man må huske på at å vinne Det hvite hus ikke er alt, og at republikanerne også kan motarbeide Obama hjelpe USA finne tilbake til en riktig maktbalanse mellom den utøvende og lovgivende makt ved å velge en republikansk Kongress.

Vi venter i spenning.

UkeSnutten: Rush Limbaugh kaller jenter som bruker prevensjon for horer.

Høyresidas rasende okse, Rush Limbaugh, har klart det igjen. I kjølevannet av debatten om religiøse institusjoner må dekke prevensjon i sine helseforsikringer, har den populære radioverten Limbaugh uttalt på sitt show at kvinner som bruker prevensjon er horer. Mer spesifikt, så sa Limbaugh at Sandra Fluke, student ved Georgetown universitet og kjent fordi hun ble nektet å være vitne ved en høring i Kongressen om dette temaet tidligere i februar, jo må kalles en hore fordi hun ønsker å få penger for å ha sex.

I Limbaughs univers er det altså slik at det å få dekket prevensjon = penger for å ha sex.

Ikke uventet har venstresida kastet seg over dette (for øvrig skal det jo sies at man knapt trenger å være på noen venstreside for å være enig i at dette er langt over streken): Chris Matthews tok debatten på sitt tv program Hardball og den ellers buldrende Ed Schultz intervjuet Sandra Fluke på showet sitt i en uvanlig lavmælt tone, begge på den liberale tv-kanalen MSNBC.

For øvrig har Nancy Pelosi og demokratene i Representantenes Hus for lengst sett nytten av dette kontroverset og samlet inn gode penger på det de kaller republikanernes "War on Women". Det demokratiske partiet har også startet en kampanje i Ohio - en viktig delstat på Super Tuesday og ikke minst i presidentvalget i november - som angriper Romney for å ta del i "the war on women".

Her har Romney egentlig en mulighet til å vise sitt moderate selv og appellere til velgerne i midten - og, ikke minst, enhver kvinnelig velger som ikke befinner seg på ytre ytre høyreside - med jeg regner med at den partiske og ytterliggående nominasjonsprosessen får ham til å lene seg mot Santorum og svovelpredikantene i stedet for...