Visepresidentkandidaten Santorum?

Som jeg skrev i forrige innlegg her på bloggen, så er ikke den konservative fløyen av Det republikanske partiet ferdig med å rase fra seg. De har hele tiden vært ekstremt skeptisk til Romney (av følgende grunner) og har fortvilet lett etter et konservativt alternativ til å representere dem i november. Derav den desperate runddansen i primærvalgene og på nominasjonsmøtene (fra Michele Bachmann - som for øvrig sukket her om dagen at hun jo var den perfekte kandidaten - til Rick Perry til Herman Cain til Newt Gingrich til Rick Santorum). Tea Party bevegelsen og de kristenkonservative har fortalt alle som vil høre på at de leter enda.

Et par interessante ting å få med seg fra seirene i Minnesota, Missouri og Colorado: Newt Gingrich stilte ikke i Missouri (se: dårlig organisert valgapparat, derfor er han heller ikke på valgseddelen i Virginia på Super Tuesday); i Minnesota (som Romney vant i 2008) kom Romney på tredjeplass bak Santorum og Ron Paul (!) og i Colorado (som Romney hadde regnet med å vinne, og holdt derfor valgvaken sin i Denver) hvor Romney vant stort i 2008, var nederlaget kanskje surest.

Nå kommer antakeligvis to ting til å skje: Santorum kommer til å få mer pengedonasjoner og pressedekning (som kan føre til noen seire på Super Tuesday, for eksempel, og dermed forlenge karrieren som kandidat), og Romney-leiren kommer til å snu blikket fra Gingrich til Santorum. Dette innebærer at "the Romney attack machine" - altså Super PACen hans, Restore Our Future, nå kommer til å kjøre negative reklamer mot Santorum i de delstatene de tror han kan utgjøre en trussel. Dette må Santorum forberede seg på, ellers bærer det rett uttafor stupet. Det er nemlig lett å finne ting å kritisere ham for. Og da sikter jeg faktisk *ikke* til hans ekstreme standpunkter i verdispørsmål.

Vi husker at det var dette Romney gjorde mot Gingrich i Iowa med stor suksess, og interessant nok så virker det som om alle de negative reklamene, samt den generelle kranglingen mellom Romney og Gingrich, har pushet opp hverandres "negatives" (hvilket inntrykk velgerne har av kandidaten - "favorability rating") mens Santorum har blitt stående uskadet på sidelinjen. (Dette er for øvrig en av de interessante aspektene ved historiens første presidentvalg hvor Super PACs spiller en rolle.)

Igjen så er det noen andre enn den presumtive kandidaten som har kapret entusiasmen i konkurransen. Enda en gang får vi demonstrert at det som fører til seier for Romney er evnen til å teppebombe et mediemarked med negative reklamer (som i Florida) - altså penger - eller evnen til å tiltrekke seg mormonere (som i Nevada) eller evnen til å bo nært valget (som i New Hampshire). Og der er klart - Romney kommer til å vinne mange stater fremover, fordi han stiller med en mye sterkere bankkonto enn de andre kandidatene. Men akkurat nå burde Romney-leiren føle seg blottet.

Blir løsningen å roe de konservative nerver ved å utnevne Santorum til visepresidentkandidat i august? Stranger things have happened (jf: Sarah Palin, 2008).