Da Mitt ville bli prom king

Mitt Romneys ambisjon om å bli president er litt som når den minst populære gutten i klassen ønsker å bli prom king. Selv om han vet at han ikke er så veldig populær, og har vanskelig for å få nye venner, ønsker Mitt likevel bli prom king. For å fullbyrde sammenligningen: Han har en ganske god sjanse også - faren hans har vært rektor av skolen hans (ja - skolen er Michigan), og en populær en sådan. Så hvorfor er det så vanskelig å skape inntrykk av at Mitt er en vinner? Hvorfor er hans såkalte venner så sendrektige med å stille seg bak hans kandidatur?

I dag er det primærvalg i Michigan og Arizona, to delstater som er interessante av flere grunner. Michigan er delstaten Romneys far var guvernør av og hvor Mitt selv vokste opp (før han flyttet til Massachusetts og ble guvernør der, som vi jo vet). Grunnen til alt fokuset på Michigan er at Romney og Rick Santorum ligger helt jevnt i meningsmålingene her, noe som aldri skulle skjedd. Dersom Romney ikke vinner sin egen hjemstat vil dette forsterke inntrykket av at han har et uoverkommelig problem med å tiltrekke seg velgere og skape den entusiasmen som er nødvendig for en presidentkandidat. (Se for øvrig Dagens DCs tidligere innlegg om Mitts helt håpløse sjarmoffensiv overfor Michigans velgere.)

Romney har ikke bare et personlighetsproblem når det kommer til velgerne. Han er også relativt upopulær i pressen, og ikke bare i "main stream media" (som de konservative kaller media som ikke er spesielt sympatetisk mot Det republikanske partiet) men hans "egne" klarer ikke helt å sprette champagnekorkene på Mitts vegne heller.

Romney er altså mislikt av de som skriver om han i pressen. De ser på ham som en politisk kameleon som er villig til å si hva som helst for å vinne velgernes gunst. Dette er helt klart et problem. Mens Obama var den kjekkeste gutten i klassen som alle journalister i 2008 blafret med øyevippene til (vi husker for eksempel MSNBC-vert Christ Matthews' uttalelse om at når Obama talte til folket følte Matthews en "thrill going up up my leg") er Romney mer som Jehovas Vitne-gutten i hjørnet som ikke får feire bursdag. (Ja, jeg vet han er mormoner. Men de feirer bursdag. So you see my problem.)

Mens Romney sliter i hjemstaten ser Arizona lysere ut, men dette er kun sant i nominasjonskampen, ikke i valget i november. I Arizona har man både en relativt stor andel mormonere samt en stor andel "latinos" - den raskest voksende minoritetsgruppen i USA, og dermed den gruppen med størst potensiale for å øke velgerandelen sin. (Mens "African-Americans" i 2008 utgjorde 11.8 % av mulige velgere i den amerikanske befolkningen og 12.1 % av de som faktisk stemte, utgjorde latinos kun 7.4 % av faktiske velgerne, mens de utgjorde 9.5 % av mulige velgere som altså betyr et stort forbedringspotensiale i denne gruppen.)

I Arizona utgjør latinos hele 20 % av mulige velgere (mulige velgere betyr de som er gammel nok og har lov til å stemme). Det virker usannsynlig at disse kommer til å stemme på Romney i dag, rett og slett fordi han har posisjonert seg som relativt ekstrem i immigrasjonsdebatten. Likevel vinner nok Romney her, fordi det er helt andre som stemmer i nominasjonsvalget. Til høsten vil dette derimot være en stor utfordring for Romney - eller den eventuelle republikanske kandidaten - da latinos utgjør en større andel av mulige velgere i viktige svingstater som Arizona, New Mexico, Colorado, Florida og Nevada.

Men tibake til popularitetskonkurransen. Romney sliter med sjarmen, men vi skal likevel ikke se bort i fra at han vinner begge delstatene i dag. Meningsmålingene har ofte vanskelig for å finne de rette personene i nominasjonsvalgene så det er risikabelt å spå resultatene. I tillegg skal man være klar over at Arizona har et "semi-open primary" som betyr at uavhengige kan stemme i republikanernes valg, og Michigan har et helt åpent valg som betyr at også demokrater kan stemme i republikanernes valg. Så mye kan skje!

Det som derimot ikke skjer, er at Mitt Romney vinner noen medalje for sin evne til å sjarmere velgere eller journalister.