En njaaaa-seier for Romney

Å vinne knepent i sin egen hjemstat er ikke akkurat en rungende seier for Romney, men det er i hvert fall ikke et ydmykende nederlag. Så kos deg med et glass vin kaffen flaskevannet Mitt, og takk din høyere makt. Michigan fordeler sine delegater proposjonalt, så Romney vinner her flest, men Santorum vinner også en del delegater fra denne delstaten som i november antakeligvis vinnes av Obama uansett, så nå er vi ferdige med å snakke om Michigan for alltid.

Arizona gir alle sine delegater til Romney, noe som fører til at Romney nå har flere delegater enn alle de andre kandidatene tilsammen. Igjen er dette ikke nødvendigvis et fenomen som repeteres i november, da Arizona med sine mange latinos anses som for en svingstat som kan svinge demokratisk eller republikansk, alt ettersom.

Nå vendes vår oppmerksomhet mot Washington state sitt caucus på lørdag (som faktisk er fullstendig ubindende, for disse delegatene fordeles ikke offisielt før i juni, så her er det kun snakk om en skjønnhetskonkurranse uten medaljeutdeling) og deretter SUPER TUESDAY 6. MARS (ja, er litt spent på det):

Delstat:           Type valg:                  Antall delegater:
Alaska              valgmøter (caucuses)     27 
Georgia             valg (primary)               76 
Idaho                valgmøter                     32 
Massachusetts   valg                              41
North Dakota    valgmøter                      28
Ohio                valg                              66   
Oklahoma         valg                               43 
Tennessee         valg                              58
Vermont           valg                               17 
Virginia           valg                              49
Wyoming          valgmøter                      29

Virginia og Ohio er i fet skrift fordi disse to delstatene har mange delegater å dele ut og er også viktige svingstater i november. Så her er det viktig å vinne. Desserre for Santorum er han ikke på valgseddelen i Virginia, det er kun Ron Paul og Mitt Romney som kom seg på den i tide. Alle kandidatene fokuserer derfor oppmerksomheten sin mot Ohio. Vi forbereder oss på en hellige makters storm av negative tv reklamer.  Ohios befolkning: Slå av tv'ene deres eller gråt på menneskehetens vegne.

Da Mitt ville bli prom king

Mitt Romneys ambisjon om å bli president er litt som når den minst populære gutten i klassen ønsker å bli prom king. Selv om han vet at han ikke er så veldig populær, og har vanskelig for å få nye venner, ønsker Mitt likevel bli prom king. For å fullbyrde sammenligningen: Han har en ganske god sjanse også - faren hans har vært rektor av skolen hans (ja - skolen er Michigan), og en populær en sådan. Så hvorfor er det så vanskelig å skape inntrykk av at Mitt er en vinner? Hvorfor er hans såkalte venner så sendrektige med å stille seg bak hans kandidatur?

I dag er det primærvalg i Michigan og Arizona, to delstater som er interessante av flere grunner. Michigan er delstaten Romneys far var guvernør av og hvor Mitt selv vokste opp (før han flyttet til Massachusetts og ble guvernør der, som vi jo vet). Grunnen til alt fokuset på Michigan er at Romney og Rick Santorum ligger helt jevnt i meningsmålingene her, noe som aldri skulle skjedd. Dersom Romney ikke vinner sin egen hjemstat vil dette forsterke inntrykket av at han har et uoverkommelig problem med å tiltrekke seg velgere og skape den entusiasmen som er nødvendig for en presidentkandidat. (Se for øvrig Dagens DCs tidligere innlegg om Mitts helt håpløse sjarmoffensiv overfor Michigans velgere.)

Romney har ikke bare et personlighetsproblem når det kommer til velgerne. Han er også relativt upopulær i pressen, og ikke bare i "main stream media" (som de konservative kaller media som ikke er spesielt sympatetisk mot Det republikanske partiet) men hans "egne" klarer ikke helt å sprette champagnekorkene på Mitts vegne heller.

Romney er altså mislikt av de som skriver om han i pressen. De ser på ham som en politisk kameleon som er villig til å si hva som helst for å vinne velgernes gunst. Dette er helt klart et problem. Mens Obama var den kjekkeste gutten i klassen som alle journalister i 2008 blafret med øyevippene til (vi husker for eksempel MSNBC-vert Christ Matthews' uttalelse om at når Obama talte til folket følte Matthews en "thrill going up up my leg") er Romney mer som Jehovas Vitne-gutten i hjørnet som ikke får feire bursdag. (Ja, jeg vet han er mormoner. Men de feirer bursdag. So you see my problem.)

Mens Romney sliter i hjemstaten ser Arizona lysere ut, men dette er kun sant i nominasjonskampen, ikke i valget i november. I Arizona har man både en relativt stor andel mormonere samt en stor andel "latinos" - den raskest voksende minoritetsgruppen i USA, og dermed den gruppen med størst potensiale for å øke velgerandelen sin. (Mens "African-Americans" i 2008 utgjorde 11.8 % av mulige velgere i den amerikanske befolkningen og 12.1 % av de som faktisk stemte, utgjorde latinos kun 7.4 % av faktiske velgerne, mens de utgjorde 9.5 % av mulige velgere som altså betyr et stort forbedringspotensiale i denne gruppen.)

I Arizona utgjør latinos hele 20 % av mulige velgere (mulige velgere betyr de som er gammel nok og har lov til å stemme). Det virker usannsynlig at disse kommer til å stemme på Romney i dag, rett og slett fordi han har posisjonert seg som relativt ekstrem i immigrasjonsdebatten. Likevel vinner nok Romney her, fordi det er helt andre som stemmer i nominasjonsvalget. Til høsten vil dette derimot være en stor utfordring for Romney - eller den eventuelle republikanske kandidaten - da latinos utgjør en større andel av mulige velgere i viktige svingstater som Arizona, New Mexico, Colorado, Florida og Nevada.

Men tibake til popularitetskonkurransen. Romney sliter med sjarmen, men vi skal likevel ikke se bort i fra at han vinner begge delstatene i dag. Meningsmålingene har ofte vanskelig for å finne de rette personene i nominasjonsvalgene så det er risikabelt å spå resultatene. I tillegg skal man være klar over at Arizona har et "semi-open primary" som betyr at uavhengige kan stemme i republikanernes valg, og Michigan har et helt åpent valg som betyr at også demokrater kan stemme i republikanernes valg. Så mye kan skje!

Det som derimot ikke skjer, er at Mitt Romney vinner noen medalje for sin evne til å sjarmere velgere eller journalister.

UkeSnutter

Det har vært litt av en uke, og man må vel - til tross for debatten onsdag kveld i Arizona - gi uka til Santorum. Om dette varer lenge får vi vite på tirsdag, når Arizona og Michigan stemmer. I følge de siste meningsmålingene (som i slike nominasjonskamper skal tas med en stor klype salt!) leder Santorum så vidt i Romneys fødselsdelstat Michigan, mens Romney leder i Arizona (Nate Silver skriver om fordelen Romney har her pga delstatens andel mormonske velgere).

I avdelingen for ukas ironiske bidrag nominerer jeg herved Clive Crook i Bloomberg Businessweek, som skriver om - ja nesten beklager - den manglende evnen demokratene har til å formidle et overbevisende populistisk budskap. Dette er ironisk fordi man skulle tro Bloomberg ikke nødvendigvis ønsker seg populistiske demokrater som raljerer mot Wall Street og regulerer den amerikanske økonomien.
Men mest ironisk er det, som vanlig, for demokratene. At de ikke har klart, i en æra som kom farlig nær å minne om 1930-tallets depresjon, å være fanebærer for middelklassen og mot den deregulerte finanseliten burde vært overraskende. I stedet for er det (for dem som kjenner Det demokratiske partiet) helt typisk. Aldri la en sjanse gå fra dere til å gå glipp av en sjanse, demokrater!

Ellers anbefaler jeg den alltid herlig sarkastiske Gail Collins i New York Times som skriver om hvordan hun har tilbrakt mer tid med å se på republikanske debatter enn Downton Abbey. And she's not happy about it.

God helg!

Ron Paul og Mitt Romney: erteris?

- I gårsdagens debatt i Arizona tok Paul og Romney hver sin tur med å angripe Rick Santorum.
- Ron Pauls kampanje har laget en brutalt sarkastisk angrepsreklame mot Santorum som for tiden spilles i Michigan.
- Paul og Romney angriper aldri hverandre.
- De har vært venner siden de begge stilte i 2008, og ikke minst er deres koner gode venninner.

Som Amy Gardner skrev i Washington Post tidligere i februar så er det gode grunner til å anta at Paul og Romney til dels samarbeider i denne valgkampen, delvis fordi Paul denne gangen ønsker å jobbe innafor Det republikanske partiet for å oppnå innflytelse (for eksempel ved partikonventet i august, men også med et øye til partiets ideologiske utvikling) og delvis på grunn av et personlig vennskap.

Dette er uhyre interessant, da Pauls velgergruppe er en viktig del av denne nominasjonskampen (i og med at de gjerne representerer Tea Party interesser) og ikke minst at de utgjør en ivrig og entusiastisk gruppe som vil være nyttig i organiseringen av bakkestyrkene til høsten.

Et usannsynlig samarbeid som er usannsynlig nyttig...

Rick Santorum og frihetens regn

Jeg er så heldig å være venninne med en hyggelig gammel bestemor. Hun er over 70 år, evangelisk kristen og har tilbrakt sitt liv som misjonær rundt omkring i verden. Nå bor hun ute på den idylliske landsbygda i delstaten Virginia.  Hun er aktiv i sin menighet og gleder seg over sine multipliserende barnebarn - prevensjon er ikke familiens mest populære pille - det er det Jesus som er. Min Madeline er en del av Det republikanske partiets kanskje viktigste velgergruppe i nominasjonskampen: de sosialkonservative. Og jeg lurer på en ting: hvor lang tid det kommer til å gå før Madeline erklærer seg som standhaftig tilhenger av Rick Santorum.

Som en av dem som stemte for John McCain i presidentvalget i 2008 mens hun holdt seg for nesen, er det klart at Madeline og den sosialkonservative bevegelsen ikke ivrer etter å bli overtalt til å stemme for en moderat kandidat som Mitt Romney igjen. Ikke når det som står på spill er framtiden til frihetens land som for tiden styres av en (antakelig) muslimsk sosialist.

Dette går bare ikke lenger.

Som hun skrev til meg i en epost forleden, «I will always vote for freedom.»

Men hva betyr dette? Og hva betyr det at Rick Santorum, kanskje den mest usannsynlige kandidaten i det republikanske feltet bortsett fra Herman Cain, nå leder nasjonale meningsmålinger over Mitt Romney? Real Clear Politics’ gjennomsnitt av nasjonale meningsmålinger utført mellom 8. og 19. februar plasserer Santorum + 5.8 % over Romney.

Å stemme for frihet betyr for de sosialkonservative først og fremst religionsfrihet og frihet fra statlig innblanding. Men så blir det litt mer komplisert. USA har allerede religionsfrihet. Det er, tross alt, et av verdens mest religionsvennlige land, noe man ser av den utbredte og ivrige religiøse aktiviteten som karakteriserer både den sivile og politiske sfæren. De sakene som virkelig inspirerer de sosialkonservative til å møte opp i valglokalene er verdisaker som motstand mot abort og homofilt ekteskap. Og her gjerne for å oppfordre til statlig innblanding heller enn det motsatte. For eksempel kommer delstatsforsamlingen i Virginia denne uken til å vedta at alle kvinner som skal ta abort først må ta en tvungen vaginal ultralyd for å se hva de gjør mot dette ufødte livet, uavhengig av hva kvinnens lege anbefaler. Og grunnen til at dette blir en vaginalt utført ultralyd er at en «vanlig» ultralyd ikke fanger fosterets bilde godt nok så tidlig i svangerskapet. Kvinnen må deretter vente i 24 timer før hun får utføre aborten, og ultralydbildet skal legges ved hennes medisinske mappe.

Det er her – i det konservative verdilandskapet – at Rick Santorum er uslåelig. Ikke bare er den tidligere senatoren fra Pennsylvania erklært motstander mot alle former for abort, også i tilfeller av incest eller voldtekt, og homofilt ekteskap, det må alle republikanske presidentkandidater være. Han er også motstander av prevensjon. Dette har en naturlig forklaring: Santorum er en meget konservativ katolikk. Altså er dette hans tro. Det er for øvrig viktig å få med at selv om Santorum personlig er i mot prevensjon, har han uttalt at han ikke vil støtte lovgivning som forbyr prevensjon for andre.

Santorum har inntil ganske nylig ikke profilert seg som en verdikonservativ katolikk, men som et barnebarn av en gruvearbeider som kjenner middelklassens økonomiske smerte på kroppen. Dette fordi Santorum – som Romney og Obama – innser at den viktigste saken i presidentvalget til høsten blir økonomien og arbeidsledigheten. Men Romney har vært relativt flink til å snakke om de viktige økonomiske temaene, og han har gjort det lenge og med mer oppmerksomhet rundt seg og sitt kandidatur enn Santorum. Så hvorfor seiler nå Santorum forbi Romney i meningsmålingene?  

Den viktigste forklaringen er, som vanlig, å finne hos Romney selv. Hans plastikk-kandidatur vinner få konservative hjerter. Romney har prøvd, men det nytter lite å endre standpunkt om abort og homofilt ekteskap når de evangelisk kristne for det første aldri i livet stemmer på en mormoner, og for det andre aldri i livet stemmer på en mormoner. Mormonisme er vranglære i de evangelisk kristnes øyne. Det er lite Romney kan gjøre for å endre på det.

Men forklaringen på hvorfor Santorum er den som nå utpekes som den endelige ikke-Romney, er, mener jeg, at man her endelig har en kandidat som lykkes med å stifte et dypt og meningsfullt vennskap med de sosialkonservative. Akkurat som Ron Paul er en overbevisende libertariansk , nyliberal kandidat, er Santorum en overbevisende verdikonservativ kandidat, fordi hans standpunkter aldri har endret seg. Like viktig er det at hans private liv står til hans offentlige retorikk. Så vidt vi vet.

Klimakset på den interne drakampen i Det republikanske partiet kan bli et såkalt «brokered»/«contested»/«deadlocked» partikonvent i august i Florida. Skulle det vise seg at Romney og Santorum entrer konventet med mindre enn 50 prosent av delegatene hver, vil man etter første stemmegivning kunne forkaste alt som har skjedd i vår og starte på nytt. Dette innebærer blant annet at man kan lansere en helt ny kandidat. (Se Presidenten sesong 6 episode 22 for et populærkulturelt eksempel). Ett navn som allerede er lansert, er tidligere guvernør av Florida og kjent lillebror Jeb Bush. Dette har ikke hittil vært ansett som for et sannsynlig scenario, men jo lenger dette pågår, jo mer sannsynlig blir det.

«Super Tuesday» 6. mars – når hele ti delstater går til valgurnene – kan bli dagen Romney endelig sparker fra og seiler inn til konventet med et flertall av delegatene. Santorum er for eksempel ikke på valgseddelen i Virginia, fordi han ikke skaffet de nødvendige 10 000 underskriftene før deadline.

Eller det kan bli dagen som endelig lanserer en radikalt sosialkonservativ kandidat som Det republikanske partiets presidentkandidat.

«USA er et konservativt land», er det mange som liker å si. Disse «mange» er gjerne konservative selv, som spaltist David Brooks i New York Times. Utsagnet er for enkelt til å kunne bedømmes - konservativ på hvilken måte, og sammenlignet med hva? - men uansett sannhetsgehalt gir årets presidentvalg oss en utmerket anledning til å ta den sosialkonservative delen av den amerikanske befolkningen i nærmere øyensyn.

"Men, hvor er alle kvinnene?"

(Carolyn Kaster/AP Photo / February 16, 2012)

Sist torsdag 17. februar avholdt Kongressrepresentant og komiteformann Darrel Issa, (R-CA) en høring i hans komite "House Oversight and Government Reform." Issa er kjent som en sterk kritiker av Obama administrasjonen og har, i kraft av sin komiteposisjon, muligheten til å avholde høringer når den utøvende makt - tilfeldigvis ledet av det motsatte parti - trår over streken. At Issa mente Obama-administrasjonen hadde trådt over streken skjønner man når man leser tittelen på granskningen:  "Lines Crossed: Separation of Church and State. Has the Obama Administration Trampled on Freedom of Religion and Freedom of Conscience?"

Men høringen var ikke bare merkverdig på grunn av dens heller åpenbare partiske oppsett. Ta heller en titt på bildet overfor, og se om noe slår deg: Her har vi William E. Lori, katolsk biskop fra Connecticut i forgrunnen, deretter Dr. Matthew C. Harrison, President, The Lutheran Church Missouri Synod og C. Ben Mitchell, Graves Professor i moralsk filosofi ved Union University lengst til høyre.

Som Kongressrepresentant Carolyn Maloney (D-NY), sa , "hvor er kvinnene?"

Spol tilbake til 20. januar, når Kathleen Sebelius, USAs helseminister, bestemte at alle kvinner skal ha tilgang på forebyggende helsetiltak, som for eksempel prevensjon. Mandatet er en del av den nye helsereformen, og inneholder et unntak for kirker, men ikke for andre religiøse institusjoner som universitet og sykehus drevet av religiøse organisasjoner.

Dette utløste en fullstendig forutsigbar "storm" fra høyresiden (for eksempel holdt Fox News' egen Sean Hannity et latterlig panel på sitt show, også dette bestående kun av menn), blandt annet høringen beskrevet overfor.

Demokraten med mest ansiennitet på komiteen, Elijah Cummings (D-Md), hadde ønsket å invitere jusstudent Sandra Fluke som vitne. Fluke er student ved Georgetown Law Center, en katolsk institusjon som ikke dekker prevensjon i sin forsikring. Issas stab svarte i et brev at, “As the hearing is not about reproductive rights but instead about the administration’s actions as they relate to freedom of religion and conscience, he believes that Ms. Fluke is not an appropriate witness.”

Den politiske utfordringen er jo at religiøs frihet og helsetjenester er to saker som henger sammen. Ei heller er det gitt at dette er en vinnersak for republikanerne, som de ser ut til å tro. Som en spørreundersøkelse gjort av Fox News viser, så er 61 % av spurte amerikanere for at en religiøs institusjon (som et universitet, for eksempel) som mottar offentlige penger, er til for den generelle befolkning og også ansetter folk utenfor den troen institusjonen bekjenner seg til, skal kunne tilby de samme helsetjenestene i sine forsikringer som andre får. Dette betyr - for eksempel - at katolske institusjoner ikke skal kunne tilby helseforsikringer til sine ansatte som gjør unntak for prevensjon.

I en ny undersøkelse foretatt av New York Times/CBS News, spurte de katolske amerikanere om de "support or oppose a recent federal requirement that private health insurance plans cover the full cost of birth control for their female patients." 64 % av såkalte "uavhengige" velgere svarte ja, og av de kvinnelige respondentene svarte 72 % et rungende ja.

Siden katolikker er viktige velgergrupper i Pennsylvania, Wisconsin, Ohio og Nevada (mulige "svingstater"), er det kanskje noen som tenker at Obama har begått et feilgrep og nå står i fare for å bli portrettert som anti-religion. Men spørreundersøkelser viser for det første at det katolske flertall sier seg enig i Obamas nye mandat. Og dersom valgkampen i høst kommer til å utkjempes i det politiske sentrum, må republikanerne forsikre seg om at de ikke allerede før valgkampen har begynt gir opp uavhengige kvinnelige velgere.

Visepresidentkandidaten Santorum?

Som jeg skrev i forrige innlegg her på bloggen, så er ikke den konservative fløyen av Det republikanske partiet ferdig med å rase fra seg. De har hele tiden vært ekstremt skeptisk til Romney (av følgende grunner) og har fortvilet lett etter et konservativt alternativ til å representere dem i november. Derav den desperate runddansen i primærvalgene og på nominasjonsmøtene (fra Michele Bachmann - som for øvrig sukket her om dagen at hun jo var den perfekte kandidaten - til Rick Perry til Herman Cain til Newt Gingrich til Rick Santorum). Tea Party bevegelsen og de kristenkonservative har fortalt alle som vil høre på at de leter enda.

Et par interessante ting å få med seg fra seirene i Minnesota, Missouri og Colorado: Newt Gingrich stilte ikke i Missouri (se: dårlig organisert valgapparat, derfor er han heller ikke på valgseddelen i Virginia på Super Tuesday); i Minnesota (som Romney vant i 2008) kom Romney på tredjeplass bak Santorum og Ron Paul (!) og i Colorado (som Romney hadde regnet med å vinne, og holdt derfor valgvaken sin i Denver) hvor Romney vant stort i 2008, var nederlaget kanskje surest.

Nå kommer antakeligvis to ting til å skje: Santorum kommer til å få mer pengedonasjoner og pressedekning (som kan føre til noen seire på Super Tuesday, for eksempel, og dermed forlenge karrieren som kandidat), og Romney-leiren kommer til å snu blikket fra Gingrich til Santorum. Dette innebærer at "the Romney attack machine" - altså Super PACen hans, Restore Our Future, nå kommer til å kjøre negative reklamer mot Santorum i de delstatene de tror han kan utgjøre en trussel. Dette må Santorum forberede seg på, ellers bærer det rett uttafor stupet. Det er nemlig lett å finne ting å kritisere ham for. Og da sikter jeg faktisk *ikke* til hans ekstreme standpunkter i verdispørsmål.

Vi husker at det var dette Romney gjorde mot Gingrich i Iowa med stor suksess, og interessant nok så virker det som om alle de negative reklamene, samt den generelle kranglingen mellom Romney og Gingrich, har pushet opp hverandres "negatives" (hvilket inntrykk velgerne har av kandidaten - "favorability rating") mens Santorum har blitt stående uskadet på sidelinjen. (Dette er for øvrig en av de interessante aspektene ved historiens første presidentvalg hvor Super PACs spiller en rolle.)

Igjen så er det noen andre enn den presumtive kandidaten som har kapret entusiasmen i konkurransen. Enda en gang får vi demonstrert at det som fører til seier for Romney er evnen til å teppebombe et mediemarked med negative reklamer (som i Florida) - altså penger - eller evnen til å tiltrekke seg mormonere (som i Nevada) eller evnen til å bo nært valget (som i New Hampshire). Og der er klart - Romney kommer til å vinne mange stater fremover, fordi han stiller med en mye sterkere bankkonto enn de andre kandidatene. Men akkurat nå burde Romney-leiren føle seg blottet.

Blir løsningen å roe de konservative nerver ved å utnevne Santorum til visepresidentkandidat i august? Stranger things have happened (jf: Sarah Palin, 2008).