Rolige Romney, Seriøse Santorum og Gale-Gingrich

Som jeg har sagt før, så er ikke den konservative delen av Det republikanske partiet helt ferdig med å gjøre opprør mot Romney, den presumtive kandidaten.

At det til slutt (vel, januar 2012 burde vel egentlig ikke kalles slutten på noe som helst, men pengene tappes og snart må det være over for de fleste i feltet) skulle blir 90-talls levningen, den stormannsgale Gingrich, som aller nådigst fikk lov til å lede opprøret, vel... Ikke så mange hadde forutsett det. Men så hadde ikke så mange forutsett (la oss si på samme tid i fjor) at Romney skulle være den som ledet nominasjonskampen heller. Og en ting har jeg vært helt sikker på hele tiden: dette skal ikke de konservative ha noe som helst av. Særlig ikke de kristenkonservative. De vil slettes ikke ha en rolig, moderat tidligere guvernør av Massachusetts som - by the way - er fan av vranglære.

Derav Gingrich. Det burde jo vært Santorum, selvsagt, men selv ikke det at det nå viser seg at han mest sannsynlig vant i Iowa over Romney ser ut til å overdøve tøffe-toget Gingrich og pengene til Romney. Akkurat nå ser det ut til at Gingrich har tatt igjen Romney i Sør Carolina. Ingen seriøse kommentatorer har ventet at dette skulle skje (sånn for noen måneder siden), mest fordi Gingrich er meget talentfull når det kommer til å ødelegge for seg selv. En mann med en så broket fortid kan umulig forvente et langt liv på nåtidens politiske scene. Og dette er jo helt riktig. Det ble igjen klart da Gingrichs andre kone, Marianne, i går "sto frem" (som man liker å si i media) med en heller nedrig historie fra 90-tallet da Gingrich visstnok skal ha forlangt å få fortsette sitt daværende forhold med sin nåværende kone, Callista, samtidig som han var gift med Marianne. (Dette var for øvrig samtidig som Gingrich ledet den moralske inkvisasjonen mot Clintons affære med Monica Lewinsky.)

Men. De som trodde at Mariannes intervju på ABC kom til å avbryte Gingrichs marsj mot Romney (det saftige sitatet ble vist som teaser kun timer før den republikanske debatten i Sør Carolina (denne gang organisert av CNN)) tok feil. Da den kjente programlederen på CNN, John King, startet debatten med å spørre Gingrich om Mariannes utsagn, gjorde Gingrich det konservative elsker: han angrep media. Han anklaget King og CNN for å delta i “the destructive, vicious, negative nature of much of the news media” til stor applaus fra publikum. Han avsluttet med en konservativ innertier av en setning: “I’m tired of the elite media protecting Barack Obama by attacking Republicans.”

Som Rachel Maddow sa det på sitt politiske sirkusshow i går på liberale MSNBC: "The politics Gods are smiling." En relativt kald og kynisk reaksjon, men for oss valgkampnerder så er det jo ikke...usant.

Det blir altså spennende å se hva som skjer i Sør Carolina i morgen. Dersom Gingrich vinner har Romney plutselig vunnet 1 av 3, heller enn å ha juggernautet seg gjennom tre delstater. Frontrunner-statusen er altså noe usikker. Selv skal jeg ut å reise i morgen, og kommer ikke tilbake før om ei uke. Dermed går jeg glipp av litt av sirkuset. Mulig det er godt for sjela...?

For the record...

Er blitt intervjuet av Dagen og i den forbindelse har journalisten tatt seg noen friheter med hvordan mine uttalelser blir satt i sammenheng med andres uttalelser. Artikkelen handler om hvordan de kristenkonservative ser på Mitt Romneys kandidatur, både med hensyn til hans tidligere "liberale" politiske fortid i Massachusetts, samt hans religion (Romney er mormoner). Dette er et viktig tema siden de kristenkonservative utgjør en viktig velgergruppe i Det republikanske partiet. Men deres innvirkning er nok mer viktig på grunn av deres aktivisme og engasjement (hjelpe til med organisering av valgkamp etc.) enn i deres tall.

Uansett. Journalisten siterer Geir Lundestad på at valgdeltakelsen i årets valg kan bli så lav som 25 % dersom alle de kristenkonservative sitter hjemme på valgdagen. (Om han er korrekt sitert vet jeg ikke.) Deretter skriver journalisten at "Restad er enig" noe jeg slettes ikke er. Jeg tror noen kristenkonservative lar være å stemme i november dersom Romney blir deres kandidat, men jeg tror effekten helst merkes av deres labre deltakelse i den generelle valgkampen, heller enn i lave stemmetall. Lundestad siteres også på at valgdeltakelsen ligger rundt 40 % i USA, noe som ikke stemmer. (Igjen vet jeg ikke om dette er korrekt sitert.) I 2008 var den relativt høy (i amerikansk kontekst), på hele 56.8 %.

Record sorted. Ta tar jeg helg og reiser til London!

Ja, Romney "vant" i New Hamphsire, men...

... 1) han er fra nabostaten Massachusetts, og da har det tradisjonelt sett ikke "telt" like mye om man vinner NH (se: Michael Dukakis, Paul Tsongas); 2) på fire år og nært naboskap har Romney kun klart å klatre 8 prosentpoeng.

Likevel. Det er historisk å vinne både Iowa og New Hampshire. Og selv om Romney ikke fikk et fnugg flere stemmer i Iowa i år enn han fikk for fire år siden, så klarte han å øke stemmeandelen sin i New Hampshire (fra 31 % til 39 %). Det er en klar seier. Ikke minst betyr dette mye fordi det ofte er mye "smoke and mirrors" tidlig i en nominasjonskamp: Det er nesten viktigere hvordan inntrykk man gir enn hvordan man faktisk gjør det. Akkurat nå har Romney en aura av momentum og "frontrunner" status, noe som kommer til å føre til flere støtteerklæringer fra viktige republikanere, samt at pengene strømmer inn. Romney gjør det altså bra, og det handler derfor mer om hva og hvordan de andre kandidatene gjør det fremover:

Ron Paul sover nok godt i natt med sine 23 % (men våkner tidlig, han er tross alt 76 år gammel...), men drømmer han om å bli Det libertarianske partiets presidentkandidat? Vilkårene for en tredjekandidat er sjeldent gode i år, men Pauls valgkampmaskin avviser dette blankt. De hevder han er med for å kjempe om den republikanske nominasjonen. Tvilsomt, men så er jo Paul en "true believer" heller enn en politisk operativ, så som jeg tidligere har sagt så tror jeg Paul er med så lenge han kan fordi han ønsker å skape blest om sine politiske saker, som jo ikke representeres i amerikansk politikk av noen andre. Dessuten er han meget populær blant velgere under 40 år, noe som ikke kan sies om de andre kandidatene. Han vinner for tiden entusiasme-konkurransen.

John Huntsman burde være *litt* (men ikke så alt for mye) skuffa. Han hoppet over Iowa og satset alt i New Hampshire. Han steg i meningsmålingene i de siste to ukene, men momentumet kom for sent og han havnet på en tredjeplass en god del bak de to øverste (Huntsman fikk 17 %). Det betyr jo likevel at han har steget godt i meningsmålingene når folk først begynte å høre på hva han hadde å si, og rettferdiggjør derfor hans fortsatte tilstedeværelse i racet. Jeg regner med Huntsman drar videre til South Carolina (21. januar) og kanskje til og med Florida (31. januar), noe som betyr at Romney da for første gang får en utfordrer fra "venstre". Det gir Romney muligheten til å øve seg litt på hvordan det blir i høst...

Så var det de tre små konservative grisene, Rick Santorum, Newt Gingrich og Rick Perry. Santorum og Gingrich fikk begge 9 %, men de gråter nok ikke av den grunn. South Carolina er deres hjemmebane og de satser stort her. Ironisk nok er det den fortsatte tilstedeværelsen av opptil flere konservative kandidater som gjør at Romney vinner en pluralitet/simpelt flertall, og det er også dette som kan komme til å skje i South Carolina - en delstat som ikke akkurat er Romneys hjemmebane og hvor det blir tøffere for ham å gjøre det bra - nemlig at de konservative anti-Romney stemmene fordeles på for mange kandidater og levner ham enda et simpelt flertall og dermed seier. Dermed burde rasjonell valgkampstrategi tilsi at de tre konservative blir enig om hvilken av dem som skal representere anti-Romney stemmene og gi han støtte og penger. I stedet for kommer de tre til å fortsette å kjempe i mot hverandre og i mot Romney, og dermed gjøre Romneys uker framover litt lettere. Hold øynene åpne for aggressive angreps-reklamer fra særlig Gingrich og Perry.

PS! At alle fortsetter til South Carolina og Florida avhenger mest av at pengene forsetter å strømme inn. Så lenge de har penger kommer til å kjøre på (se: Rick Perry).

Kampen om den republikanske sjelen

I morgen vinner sannsynligvis tidligere guvernør i Massachusetts, Mitt Romney, primærvalget i New Hampshire. Deretter er det mulig at han vinner primærvalget i South Carolina 21. januar (godt hjulpet av sin offisielle støttespiller, guvernøren i delstaten og tea party-yngling Nikki Haley) samt primærvalget i den veldig viktige delstaten Florida 31. januar.

Romney har penger og han har et godt organisert valgkampapparat, bygd opp siden hans forrige forsøk i 2008 (da han ble slått av John McCain). Det er derfor meget sannsynlig at han tar storeslem på "Super Tuesday" den 6. mars og deretter jogger seiersrunden helt frem til det republikanske årsmøtet 27-30 august hvor det hele blir klappet igjennom.

Men Romney har et stort problem: Høyrefløyen i det republikanske partiet utstår ham ikke. De mistenker ham for å være en feig politiker som egentlig er mer liberal enn han sier nå, noe de baserer på hans tid som guvernør av Massachusetts, hvor han blant annet innførte en helsereform som han nå forsøker å ta avstand fra. Han er, mener de, "Republican in Name Only" = RINO.

Så er det de sosialkonservative, eller de evangelisk kristne, som utgjør en liten, men aktiv og derfor viktig, del av Det republikanske partiet. For det første anser de ikke Romneys religion - han er mormoner - for å være en del av kristendommen, men heller som en mistenkelig sekt. For det andre stoler de ikke på at han er tilstrekkelig konservativ (som for eksempel Rick Santorum) når det kommer til deres ynglingssaker som abort og homofili.

Romney vant i Iowa i forrige uke, men han vant med samme prosentandel som i 2008, da han tapte for sosialkonservative Mike Huckabee. Deretter tapte han for John McCain i New Hampshire i 2008. McCain vant til slutt nominasjonen, men McCain var også uglesett av høyresiden i partiet og var sett på som alt for moderat av de sosialkonservative. Han gjorde det heller ikke så bra blant velgerne på den religiøse høyresiden som George W. Bush gjorde det før ham. Og han tapte som kjent for Obama i november'08.

Spørsmålet er da om Romney er en ny McCain (McCain prøvde seg jo først i 2000 men tapte nominasjonen til George W. Bush, slik Romney tapte den til McCain i 2008) og om resultatet i november blir like dårlig for Det republikanske partiet dersom de nominerer enda en kandidat som ikke skaper den nødvendige entusiasmen på høyresiden i partiet. Eller vil flesteparten av de republikanske velgerne, som jo ikke ønsker Romney som sin kandidat, klare å stable på beina et alternativ?

Den konservative bloggen Red State skriver for eksempel at siden det ikke er ønskelig å støtte Romney, men at det heller ikke ser ut som om noen av de andre, mer konservative, kandidatene vinner, er det ønskelig med en såkalt "brokered covention". Dette er et lite sannsynlig, men likevel mulig, alternativ hvor ingen av kandidatene får nok delegater til å vinne nominasjonen på årsmøtet i august, noe som resulterer i en "brokered convention" hvor man forkaster delegatene fra nominasjonsvalgene og får en ny avstemming hvor helt nye kandidater kan melde sin interesse (Red State nevner guvernør i Louisiana, Bobby Jindal, som en mulighet).

Det rører seg altså i motstandsbevegelsen. Samtidig skriver innflytelsesrike Fred Barnes i konservative Weekly Standard ganske så oppsiktsvekkende at Romney er mer konservativ enn mange tror, og at han vil styre som en god, republikansk president skulle han bli valgt. Det er nærliggende å tro at innlegget kommer av innsikten til mange som støtter Romney: kun han kan slå Obama i november, og det er tross alt det som er viktigst.

Da gjenstår det å se om kampen om den republikanske sjela blir kort og brutal, eller lang og dramatisk.

Iowa! (Ja, og så da?)

Dagens take-away (nei, ikke mat, men budskap) kan du få med en gang: Resultatene i Iowa tilsier at Romney bør prise seg lykkelig, mens Santorum burde begynne å nyte sine femten minutters berømthet med en eneste gang, før det er over.

Romney vant altså Iowa med 8 stemmer og fikk 24.6 % av stemmene. Av 2.1 million registrerte velgere stemte litt over 120 000 republikanske velgere, noe som er litt mer enn i 2008. Da fikk for øvrig Romney også 25 % av stemmene, noe som var et dundrende nederlag siden den sosialkonservative Mike Huckabee vant med 34 %. Det er altså verdt å merke seg at Romney ikke gjorde det et fnugg bedre enn for fire år siden. Prosentandelen til Romney, uansett hvem som blir spurt, ser aldri ut til å bikke over 25 %, noe som burde være bekymringsverdig for "the frontrunner". De resterende 75 % ønsker altså en annen kandidat, og det er vel derfor vi har sett resten av kandidatene kjempe i mot hverandre i hele høst for å vinne flertallets gunst.

En etter en har de sosialkonservative kandidatene (som jeg kaller Tea Party kandidatene) fått oppleve sine femten minutters berømthet, for deretter å vise seg å være katastrofale kandidater som imploderer etter nok kritisk medieoppmerksomhet. Fra Michele Bachmann til Rick Perry til Herman Cain til Newt Gingrich har man lekt stolleken med kandidatene til det kun var Rick Santorum igjen. Det at han har vært ignorert i hele høst (mens de andre sosialkonservative kandidatene har slått hverandre ihjel) gjorde at han kunne entre Iowa under radaren. Og jommen har han ikke tilbrakt tid i Iowa. Den tidligere senatoren fra Pennsylvania flyttet hele familien sin til Iowa og har brukt tid og personlig oppmerksomhet (siden han ikke har så mange penger) på Iowas konservative innbyggere, noe de vet å sette pris på. Santorum fikk 24.5 % og viste til Gud i sin takketale. Santorum er altså nå det sosialkonservative alternativet til Romney, og må nå forberede seg på at alle de andre kandidatene (som ser ut til å forbli i valgkampen, med unntak av Perry) som ønsker hans posisjon nå retter deres negative tv-reklamer mot ham. Hvordan de skal angripe han blir interessant å se, all den tid han er en meget konservativ mann som blant annet argumenterer i mot prevensjon. Derfor er det også interessant å lese mer moderate David Brooks' støtte til Santorum i New York Times.

Ron Paul kom på tredjeplass med 21.4 %. Dette er mest skuffende, i mine øyne, men kan også sees på som oppmuntrende. Skuffelsen kommer av to grunner: 1) Pauls massive kampanje i Iowa bidro til et inntrykk av at han var i ferd med å ta Iowa med storm; og 2) fordi, fra et pragmatisk perspektiv, endel av hans stemmer kom fra demokrater og uavhengige (som kan stemme i nominasjonsvalget hvis de registrerer seg som republikaner i samme øyeblikk) noe som betyr at drømmen om en republikansk nominasjon forblir en drøm. Men på den annen side fikk Paul dobbelt så mange stemmer som i 2008 og nå kan Paul - som jo muligens bryr seg mest om at hans (la oss si) unike politiske budskap kommuniseres til flest mulig amerikanere - være fornøyd med all medieoppmerksomheten han har fått i det siste (i motsetning til tidligere i sommer/høst, da mediene ignorerte Paul fullstendig). I tillegg hadde han stor appell blant velgere under 40 år, mens den gjennomsnittlige Iowa caucus-goer er eldre, hvit og konservativ. Altså er ikke Iowa hans hjemmebane uansett. Hans rolle i valget har dermed blitt noe større i det siste (med dertil mulig påvirkningskraft i debatten), men den ønskede første eller andreplassen gikk altså ikke til legen fra Texas.

Fremad til New Hampshire om en uke!