Utenfor stupet

Denne kronikken ble også publisert hos NRK Ytring 11.desember 2012.

At USA 1. januar muligens kaster seg utenfor et økonomisk stup – kjent som «the fiscal cliff» – er ingen tilfeldighet. I fjor sommer bestemte nemlig Kongressen seg for at de trengte et skremmende scenario for å tvinge frem partipolitisk samarbeid og varige kompromissløsninger for å få bukt med det stadig økende budsjettunderskuddet.

Denne geniale planen ble satt i gang etter problemene med hevingen av gjeldstaket i fjor sommer. Da satte de nylig innvalgte Tea Party-republikanerne i Representantenes Hus en stopper for den rutinemessige hevingen av USAs gjeldstak ved å protestere høylydt og forlange budsjettkutt som premie for deres stemme. Resultatet – bortsett fra at USAs kredittrating gikk ned på grunn av det krakilske og uforsvarlige politiske spillet – var budsjettloven av 2011.

Budget Control Act of 2011 tilsa at Kongressen måtte bli enig om en måte å redusere USAs budsjettunderskudd på innen 1. januar 2013, ellers ville en rekke skatteletter utgå (blant annet for lavere middelklasse) samt dype budsjettkutt i staten automatisk igangsettes.

En kraftig knekk for økonomien

Dette «fiscal cliff» scenarioet (for øvrig navngitt av Ben Bernanke, formannen i den amerikanske Sentralbanken) er alvorlig nok i seg selv, men i tillegg er det også en rekke andre tiltak som slutter å virke ved nyttår, for eksempel den utvidete arbeidsledighetstrygden som ble innført etter finanskrisen.

Den samlede effekten av alle endringene, som alle kommer i januar, tilsier at den amerikanske økonomien – som er i et relativt skjørt oppsving etter finanskrisen – vil få seg en kraftig knekk. Congressional Budget Office anslår at det beste man kan håpe på som et resultat av å kaste seg utenfor stupet er en kort resesjon, men en ny økonomisk krise er også en mulighet.

Et vanskelig kompromiss

Forhandlingene som skal unngå at dette skjer, pågår nå. Men flere faktorer vanskeliggjør en langvarig, dyptgripende, tverrpolitisk kompromissløsning.

Den første faktoren som kompliserer forhandlingene, er at man fra republikansk side egentlig forhandler om hvem som vant valget. Den andre faktoren er den vanskelige interne situasjonen i Det republikanske partiet, som karakteriseres av mangel på lederskap og den ideologiske debatten som følger den tapte valgkampen.

Til sist må også President Obama dra meg seg sitt eget parti – særlig i Kongressen – på en måte han ikke klarte i sin første presidentperiode.

Republikanerne uten partileder

Republikanerne tapte altså presidentvalget (dette er verdt å gjenta – særlig overfor dem), men beholdt flertallet i Representantenes hus. At Republikanerne tapte presidentvalget betyr at de egentlig ikke har noen partileder.

En av de mange måtene det amerikanske partisystemet er annerledes enn de europeiske er deres mangel på en ordentlig lederstruktur i år der partiet ikke har presidentvervet. Speaker of the House i Representantenes Hus, John Boehner, har en slags lederposisjon, men det har også minoritetslederen i Senatet, Mitch McConnell, i tillegg til alle mulige presidentkandidater i 2016.

Det er Boehner som forhandler med Obama, men han kan ikke si ja til noen kompromisspakke uten McConnells støtte, eller støtte fra hans egne i Representantenes Hus. Støtten fra de republikanske representantene på Boehners høyre fløy var fraværende i fjor sommer og en viktig grunn til at forhandlingene da strandet. Risikoen er stor for at det kan skje igjen.

Hvorfor tapte Republikanerne?

Boehner ser på det som sin rolle å forsvare den delen av det amerikanske folket som ønsket å beholde Republikanerne i Representantenes Hus. Han strekker muligens logikken dithen at dette var et bevisst valg av folket for å dempe politiske forstrekninger fra demokratisk side i de viktige budsjettavgjørelsene som nå tas.

Ett av de viktigste spørsmålene som Republikanerne nå (forhåpentligvis) stiller seg er hvorfor de tapte presidentvalget. Var det en ideologisk dom fra det amerikanske folk, hvor skatteøkninger for de rikeste (som Obama har snakket mye om i valgkampen) sees på som et godt middel for å øke statens inntekter? Eller var dette rett og slett et presidentvalg som ble tapt fordi man valgte en utilpass rikmann som kandidat i smalhanstider?

Hvordan de republikanske politikerne i lederposisjon besvarer dette spørsmålet vil for det første avgjøre deres kompromissvilje i /fiscal cliff/-forhandlingene. For det andre vil det legge føringer på deres valg av kandidat og kampsaker i det neste presidentvalget i 2016. Denne debatten blir viktig, spennende og forhåpentligvis dominerende i Det republikanske partiet fremover.

Opinionen er på Demokratenes side

Dersom Boehner og co. lurer på hvor den amerikanske opinionen er for tiden, så kan det virke som om den befinner seg på Obama og Demokratenes side. I en meningsmåling utført av Quinnipiac University nylig fant man at hele 77 prosent av republikanere synes det er en dårlig ide for Kongressmedlemmer å love aldri å øke skattene til de aller rikeste.

Dette spørsmålet er inspirert av det notoriske skatteløftet som omtrent alle republikanere har inngått, et løfte promotert av Grover Norquist, lederen av Americans for Tax Reform og – ifølge liberale Arianna Huffington – «the dark wizard of the Right’s anti-tax cult.»

Ingen spor av politisk mot

De utallige økonomiske detaljene og prognosene som assosieres med «fiscal cliff» kan stå for alle og enhver som noe vanskelig å forstå (men du kan alltids la Montgomery Burns fra Simpsons forsøke å forklare det for deg). Det politiske spillet er derimot relativt åpenbart.

Det som ikke er åpenbart er om politikerne vil tørre å ta upopulære avgjørelser som kan føre til tap ved neste Kongressvalg om to år. Hittil har vi ikke sett noe særlig spor av politisk mot.

Ei heller er det klart hva politikerne i Kongressen mener er deres jobb. Selv om dette har vært relativt vanlig siden Ronald Reagans presidentperiode, ser vi altså at disse senatorene og representantene må skremme seg selv til samarbeid for å få Kongressen til å fungere slik den skal.

Ei heller er det sikkert om dette fungerer. Enda en bønn om utsettelse er sannsynlig. Kongressen vil antakelig endre reglene de selv ble enige om, slik at de kan finne frem til flere (og mindre altomfattende) løsninger over lengre tid, og dermed ufarliggjøre 1. januar som tidsfrist.

Obama burde egentlig ikke vunnet

Det er mange "lover" som vanligvis gjelder i amerikanske presidentvalg som ble brutt på tirsdag. For det første heter det seg at for å gjenvelges må en president ha over 50 prosent "approval rating" – altså at over halvparten av befolkningen mener han gjør en god jobb. Hvis vi ser bort i fra vinteren og våren 2009 - da Obama akkurat var blitt innsatt i Det hvite hus og velgerne, som de gjerne gjør med en ny president, la godviljen til – så har Obamas tall vært lave hele veien, og ikke siden juli 2011 har presidenten vært over den magiske grensen på 50 prosent. Mandag denne uken nådde Obama endelig 49.9 prosent i Real Clear Politics sitt gjennomsnitt av målinger, antakeligvis fordi 68 prosent av befolkningen (ifølge en meningsmåling utført av NBC/Wall Street Journal) synes han gjorde en meget god jobb med å ordne opp etter Orkanen Sandy. Det syntes jo for øvrig også den Republikanske guvernøren av New Jersey, Chris Christie, til Mitt Romneys store irritasjon.

For det andre heter det seg også at man ikke blir gjenvalgt dersom flertallet i befolkningen mener landet går i feil retning – det berømmelige "right direction/wrong track" spørsmålet i amerikanske meningsmålinger. Unntatt juni 2009 har et flertall av amerikanerne gjennom hele Obamas første periode ment at landet beveger seg i feil retning. Real Clear Politics sitt gjennomsnitt av disse målingene viste mandag i denne uken at 54.7 prosent mener USA går i feil retning.

Den amerikanske drømmen

Faktisk er det slik at det i dag ruver noe usikkert over selve Den amerikanske drømmen i USA. Dette måles egentlig ikke i faktiske forhold, da sosial mobilitet (evnen til å klatre i klassestigen fra generasjon til generasjon) har vært nedadgående en god stund. I de siste tretti årene har for eksempel velstanden til USAs rikeste 1 prosent av befolkningen doblet seg, for de rikeste 0,1 prosent har velstanden tredoblet. Samtidig har median-inntekten til amerikanske arbeidere stagnert. Utdanning, som alltid har blitt ansett som den gylne muligheten til å avansere i det amerikanske samfunnet, er nå heller en medvirkende årsak til den frosne klasseinndelingen: USAs eliteuniversiteter får kun 8 prosent av sine elever fra familier med inntekter under halvparten av det nasjonale gjennomsnittet, skriver Business Insider.

 

Den amerikanske drømmen er heller truet i det amerikanske psyket. Lenge overså amerikanerne tallenes tale ved hjelp av sin karakteristiske optimisme (tidlig i 2009 mente fortsatt 71 prosent av amerikanere at hardt arbeid og personlig evne var suksessens viktigste ingredienser, i følge The Economist). Ikke minst var President Barack Obama et lysende eksempel på evnen til å løfte seg selv opp ved hjelp av talent, intelligens og hardt arbeid. Men med Den store resesjonen bredte erkjennelsen om seg blant den dominerende middelklassen at man ikke lenger er herre over egen økonomisk skjebne. Derav følgende synkende følelse i befolkningen: andelen amerikanere som tror deres barn vil oppnå en høyere levestandard enn dem selv falt drastisk fra 62 prosent i 2009 til 47 prosent i 2011, i følge "Pew Economic Mobility Project".

 

Historisk seier

Derfor mener jeg at Obama klarte noe historisk på tirsdag. Ja, det var historisk at han vant i 2008, i og med at det var den første halvt svarte presidenten USA har valgt inn i Det hvite hus. Men når arbeidsledigheten er sta og den økonomiske veksten meget slak fire år etter Den store resesjonen var et faktum, da skal egentlig kandidaten som stiller til gjenvalg kastes ut av Det hvite hus. Som Ronald Reagan sa da han fikk overtalt velgerne til å sparke Jimmy Carter i 1980: "Har dere det bedre nå enn for fire år siden?" Et stort flertall av velgerne svarte et rungende "nei" på det spørsmålet, og Carter måtte gå.

Amerikanere flest mener nok også i denne runden at de ikke har det så mye bedre enn for fire år siden.

Så, hvordan vant Obama?

Når den økonomiske statistikken så til de grader favoriserer en utfordrer til den sittende presidenten, så kan man lure på hvordan Obama likevel klarte å vinne valget?

Som jeg skrev mye i vinter under det Republikanske nominasjonsvalget, så var ikke Romney den sterkeste motkandidaten Det republikanske partiet kunne lansert. Han vant på walk-over fordi han var den sterkeste av et uvanlig svakt utvalg kandidater. Hadde en av de som antakeligvis blir Republikanske stjerner i 2016 – Marco Rubio (senator fra Florida), Nikki Haley (guvernør i Sør-Carolina) eller den berømmelige Christie fra New Jersey – stilt opp ville ikke Romney hatt en sjanse. Men fordi de nye, fremadstormende GOP prinsene og prinsessene var litt for våte bak ørene i denne runden gikk trøstepremien til han som ikke vant nominasjonen i forrige runde og han som dermed har jobbet lengst for denne premien – Willard Mitt Romney.

Hans manglende evne til og "å føle velgernes smerte" – som jo Bill Clinton var så flink til- hans enorme rikdom og hans uheldige utsagn som nesten karakteriserte 47 prosent av den amerikanske befolkningen som snyltere gjorde han til en lett upassende kandidat i denne alvorlige økonomiske situasjonen.

 

Kanskje kunne en sterkere motkandidat feiet Obama av banen. Men det blir, til syvende og sist, spekulasjon.

Det vi derimot kan konstatere, er at trendlinjene – både når det gjelder økonomisk vekst og arbeidsledighet – tross alt går i riktig retning. Den økonomiske veksten er treg og arbeidsledighetstallene er høye, men USA har nå hatt økonomisk vekst siden slutten av 2009. Det går sakte, men det går.

I tillegg er det andre tall som går i Demokratenes retning. USAs demografiske utvikling er nemlig foreløpig til fordel for Demokratene. Dette ser vi særlig ved at den raskt økende andelen amerikanere med latinamerikansk bakgrunn («latinos», nå den største minoriteten i USA) har forvandlet tidligere Republikanske delstater som Nevada og Colorado til ekte vippestater. Selv om disse velgerne gjerne er mer konservative i verdispørsmål enn mange Demokrater, støter Det republikanske partiets ofte ekstreme innvandringspolitikk og -retorikk denne gruppen fra seg.

Obamas koalisjon av minoriteter (latinos og afro-amerikanere), ugifte kvinner og yngre velgere trumfet dermed denne gang Romneys mer tradisjonelle koalisjon gjort opp blant annet av hvite menn uten høyere utdanning og hvite gifte kvinner.

Det at USA innen 2050 ikke lenger kommer til å være gjort opp at et hvitt befolkningsflertall er for øvrig en utvikling som tilsier at Det republikanske partiet må endre hvilke grupper de appellerer til dersom de ønsker å beholde sin politiske posisjon. Hvilke kandidater som melder seg til nominasjonsvalget i 2016 vil være et tegn på hvilken retning Republikanerne ønsker å gå i nær framtid.

Uavhengig av framtiden til Det republikanske partiet, kan vi i denne valgrunden altså konkludere med at den økonomiske og den demografiske utviklingen førte til at et nødvendig antall velgere (i de viktigste vippestatene) på tirsdag bestemte seg for at Obama på nåde får en sjanse til.

Dette innlegget er også publisert i dagens Aftenposten.

Obama burde egenltig ikke vunnet dette valget

...Les mer om hvorfor i morgendagens Aftenposten. Nå skal jeg sove, etter 24 timers valgaktivitet!

Zzz.

Konvensjonell visdom, meningsmålinger og prediksjoner

Selv om de nasjonale meningsmålingene er ekstremt, neglebitende, innenfor-feilmarginen jevne (som jeg skrev i forrige blogginnlegg) har det likevel utviklet seg en liten, men utbredt, ”conventional wisdom” som sier at Obama vinner valget på tirsdag.

Den konvensjonelle visdommen har utviklet seg siden slutten av oktober, da Romneys stigning i meningsmålingene stabiliserte seg og Obama igjen fikk litt vind i seilene. Nå virker det også som om orkanen Sandy gav Obama mulighet til å vise seg fra sin kompetente president-side heller enn fra den litt bitre kandidat-siden og dette burde ha en (liten) positiv effekt. Det satte definitivt en stopper for Romneys momentum i noen viktige dager tett opp mot valgdagen, som Karl Rove korrekt påpeker.

Begrunnelsen for at man tror Obama vinner, selv om det er så jevnt i meningsmålingene, er at han har hatt en liten, men konsekvent ledelse i de vippestatene han trenger for å vinne valget. (Nate Silver i New York Times har for øvrig sagt hele veien at hans modell tilsier at Obama vinner. Akkurat nå  gir han Obama en 85% vinnersjanse.) Valgmennoversikten viser (og har vist en stund nå) at Obama har 201 ”sikre” valgmenn, mens Romney har 191 ”sikre” valgmenn (det betyr delstater som man enten vet helt sikkert hvordan stemmer, eller man med stor sannsynlighet kan si hvilken retning de svinger). Dette betyr altså da at kampen står om 146 valgmenn fordelt på de elleve siste vippestatene.

Man tenker seg altså at Obama komme til å stikke av med seieren av følgende (delstats)grunner (de listes opp ettersom hvor mye Obama leder på meningsmålingene):

Pennsylvania (20 valgmenn) – I denne tradisjonelt Demokratiske delstaten har det vært en del siste-liten aktivitet fra Romneys valgkampmaskineri. De hevder delstaten nå er klar til å vippe over til Republikanerne, og for noen dager siden kom det en meningsmåling som viste at det var uavgjort mellom Romney og Obama! Oppsiktsvekkende. Obamas leir sier derimot at den siste tidens Republikanske aktivitet i delstaten kun er ”spin” designet for å gi inntrykk av at Romneys leir har momentum og utvider vippestatkartet. Og siden alle de andre målingene gir en solid ledelse til Obama, må jeg akkurat nå si meg enig med Obama & Co. Real Clear Politics (RCP) sitt gjennomsnitt av alle de siste målingene siden17. oktober gir Obama en gjennomsnittsledelse på hele 4.8 prosentpoeng, godt utenfor feilmargin.

Wisconsin (10) - I Paul Ryans hjemstat leder Obama i gjennomsnitt med hele 4.2 prosentpoeng i følge RCP, og kun én måling har vist uavgjort de siste ti dagene.

Michigan (16) – Obama leder i alle meningsmålinger unntatt én (den var uavgjort), og her viser RCP-gjennomsnittet av alle målingene at Obama faktisk leder med 4.0 prosentpoeng.

Ohio (18) – Også kjent som rosinen i valgpølsa. Her har Obama ledet i alle meningsmålinger de siste ti dagene unntatt én (den var uavgjort) og RCP sitt gjennomsnitt av alle målingene gir Obama en ledelse på 2.8 prosentpoeng.

Nevada (6) – Obama leder i alle meningsmålingene gjort her den siste uka, og gjennomsnittsfordelen til Obama er på +2.8.

Iowa (6) – Obama har ledet i målingene (bortsett fra to) utført siden 18. oktober. RCP sitt gjennomsnitt: Obama +2.5.

Vinner Obama disse delstatene, har han vunnet Det hvite hus med syv valgmenn til gode (277).

Romney har på sin side (fra høyeste til laveste ledelse):

North Carolina (15) – Det var vel ingen som trodde at konservative North Carolina skulle gjenta det utenkelige fra 2008 og stemme på Obama igjen. Her har Romney ledet i et flertall av meningsmålinger og hans gjennomsnittsledelse anslås av RCP til å være på 3.8 prosentpoeng.

Florida  - Delstaten som vi jo husker var så viktig i 2000 er jevnere, men her anslår de fleste at Romney stikker av med seieren. Her har det blitt utført elleve meningsmålinger siden 22. oktober, hvorav tre har vist Obama i ledelse og én har vist uavgjort. RCP sitt gjennomsnitt av alle målingene gir Romney en knapp ledelse på +1.4.

Virginia (13) - ”Min” delstat,  som overraskende nok stemte på Obama i 2008, kan godt vippe tilbake til sin mer tradisjonelle rolle som solid Republikansk delstat i år.  (Det kommer an på hvem som stemmer – minoritetene og de mer liberale oppe i nord i forstedene rundt Washington, D.C., eller de hvite, konservative velgerne på landsbygda). Her heller målingene nemlig aldri så lite mot Romney (selv om det er veldig, veldig jevnt): Romney + 0.3.

Med disse har Romney altså ikke nok til å vinne.

Så er det Colorado (8 valgmenn) – som egentlig burde gå til Romney (basert på delstatens politiske historie), men hvor Obama leder bittelitt – samt lille New Hampshire, som nyter sin rolle som vippestat. Når valget er så jevnt som det er, blir NH sine 4 valgmenn plutselig interessante. Men bare dersom Romney vinner flere vippestater enn de tre listet overfor. Og det er jo da det blir interessant.

Fordi. Konvensjonell visdom skriver seier til Obama (media: bare husk å ikke skrive det kvelden før, slik Chicago Tribune gjorde i 1948: ”Dewey Defeats Truman” viste seg jo å være veldig, veldig feil). 

Men konvensjonell visdom baserer seg jo på visse antakelser. En slik antakelse er at alle disse ”likely voters” som de baserer meningsmålingene sine på faktisk gidder å stemme på valgdagen. (”Likely voters” er de meningsmålingsinstituttene tror faktisk kommer til å stemme på valgdagen. USAs relativt lage valgdeltakelse betyr jo at det er bedre å spørre sannsynlige velgere heller enn de som kun er registrerte velgere, siden de kanskje ikke møter opp 6. november.)

Som Jan Arild Snoen i Minerva skriver, så er det jo Republikanerne som har entusiasmen på sin side (omvendt fra 2008), og dermed er det mulig at en del av de ”sannsynlige velgerne” som sier de skal stemme på Obama 6. november ikke møter opp i valglokalet (diagnose: akutt håpløshet, etter tre år med nedadgående håp-kurve). Republikanerne er mer entusiastiske (altså mer ivrige etter å få kastet Obama ut av Det hvite hus enn Demokratene er etter å beholde Obama i samme hus). I tillegg leder Romney blant disse ettertraktede uavhengige velgerne (som Obama vant i 2008).

Hvis flere Republikanere og Romney-vennlige uavhengige velgere stemmer på valgdagen enn minoritetene, yngre velgere og de ugifte kvinnene – som i år er Obamas koalisjon – så er det nok Romney som innsettes 21. januar 2013.

Det er så jevnt, så jevnt

Det er bare seks dager igjen til valget, og Real Clear Politics sitt gjennomsnitt av meningsmålinger sier at Mitt Romney leder nasjonalt med 0,8 %. (Dette har for øvrig vært relativt stabilt siden den første debatten 3. oktober.)

Dette er i hovedsak en funksjon av Gallup sine målinger, som gir Romney en ledelse på 5 prosentpoeng over Obama. Alle de andre meningsmålingene er jevnere, og ikke minst innenfor feilmarginen. Om det er Gallup eller de andre målingene som har rett, får vi ikke vite før neste onsdag norsk tid. Uansett, valget balanserer på en knivsegg også om vi utelater Gallup. Valget er, med andre ord, too close to call.

Det vi må se på - som jeg har skrevet tidligere - er målingene i de viktige vippestatene. Og det er her det blir interessant. De nasjonale målingene har altså Romney som knapp favoritt. Men vippestatmålingene har Obama som knapp favoritt. Hvem vinner da?

Da vinner Obama. Men er det sikkert at de som sier de ønsker å stemme på Obama faktisk møter opp i valglokalet tirsdag i neste uke? Nei, det er det ikke. (Nå ble det veldig Donald Rumsfeld-følelse over dette innlegget, hvor jeg stiller meg selv spørsmål som jeg besvarer. Det må sies å være utilsiktet.)

 

Poenger er at dette valget er ikke et inspirasjonsvalg, hvor nye velgergrupper som vanligvis ikke stemmer strømmer entusiastisk til valglokalene, som vi så i 2008. Dette er et mobiliseringsvalg, hvor den som sjauer flest av «sine» velgere inn i valglokalet sjauer seg selv inn i Det hvite hus. Derfor må man ikke bare se på hva disse sannsynlige velgerne («likely voters») sier til meningsmålingsinstituttene som ringer dem ustanselig, men også se på hver valgkampmaskineris lokale ressurser – det som kalles «ground game».

 

Ta for eksempel Ohio, denne utkjørte vippestaten som stadig blir besøkt av kandidatene på sine utrettelige vippestat-turnéer. Her vant Obama-kampanjen ground-gamet i 2008, og det har Republikanerne lært av. I år skryter den konservative organisasjonen

Americans for Prosperity av at de har 100 000 frivillige som banker på døra i Ohio. Men, i denne artikkelen skriver The Atlantic at Obama-kampanjen har 140 lokale kontorer i Ohio, mot Romney-kampanjens 40. Altså en stor forskjell, dersom antall lokale kontorer er en god måte å måle ground game på. Og det kan det jo være. 

Akkurat nå leder Obama i Ohio, basert på de som allerede har stemt (forhåndsstemming). Men Republikanerne sier at dette er de ikke bekymret over, fordi de som stemmer på selve valgdagen er nemlig Republikanske velgere.

Den som holder seg våken får se. Jeg gleder meg i alle fall til å fråtse i statistikker over velgergrupper, ground game og nasjonale og lokale meningsmålinger dagen derpå.

Den siste debatten

Ok folkens. Den siste debatten handlet om utenrikspolitikk, som ikke er høyest på velgernes prioriteringsliste akkurat nå (eller i det hele tatt når det er presidentvalg, unntatt 2004). Det var likevel viktig at Obama gjorde det sterkt her, siden - som jeg har skrevet om før - dette er ett av hans sterkeste saksfelt (noe uvanlig hva gjelder demokratiske presidentkandidater). Likeså var det veldig viktig at Romney bestor "commander-in-chief-testen" som det så flåsete kalles. Dette betyr bare at han må oppholde seg ved siden av presidenten i 90 minutter uten å si noe dumt eller forårsake en internasjonal krise. (Så lavt er lista lagt, altså.)

Kort oppsummert: Obama kom som Mr. Stand-Up komediemann klar med en haug med skarpe one-liners, mens "moderate Mitt" møtte opp denne gangen. Obama var klar til å fortelle de amerikanske velgerne hvor uerfaren Romney er innen utenrikspolitikk, mens Romney denne gangen var mest opptatt av å være enig med Obama. Unntatt når han anklaget Obama for å svekke USA rundt om i verden, selvfølgelig.

Hvem gjorde det best?

Vel, Obama var god på det meste, egentlig, og han var ivrig etter å formidle det han ser som store utenrikspolitiske seire. Siden Romney lot være å angripe han på Libya, ble det heller ingen stor sak denne gangen (hans rådgivere må ha bestemt seg for at dette ikke er noen vinnersak likevel etter den forrige debatten). Romney var dog flink til å spille på amerikansk eksepsjonalisme, særlig da han sa til Obama (som en kritikk av at Obama har sagt USA har "diktert" til andre land hva de skal gjøre), "USA har ikke diktert til andre land, vi har frigjort andre land fra diktatorer". Den slo nok godt an på høyresiden.

Beste punchline: Når Obama kritiserte Romney for å ha sagt at Russland er USAs hovedfiende: "80-tallet ringte. De vil ha utenrikspolitikken sin tilbake."

Hvem vant: Obama, men Romney gjorde det han måtte gjøre - vise at han kan være en verdig statsmann og ikke si/gjøre noe pinlig på vegne av USA på verdensscenen.

Og for øvrig - det at Obama vant debatten betyr IKKE at han nå vinner valget. Min kollega Svein Melby sier nå at det ikke er usannsynlig at Romney vinner. På Twitter sier Svein at Obama for øyeblikket minner han om Bush 41 i 1992. Og det gikk jo som kjent ikke så bra.

Les også flere kommentarer fra andre USA-kjennere her.

Kvinnefaktoren

I det som har blitt et relativt polarisert amerikansk politisk klima, blir det viktig for presidentkandidatene å forsikre seg om at ”sine” velgergrupper faktisk stemmer på dem. En av de gruppene som historisk sett har tilhørt Det demokratiske partiet, er kvinnene. Likeså har menn – og særlig da hvite menn – tilhørt Republikanerne. Denne kjønnsforskjellen i velgeradferd (kalt ”the gender gap”, og betyr forskjellen i støtte til en kandidat mellom kvinner og menn) er noe statsvitere – og ikke minst presidentkandidatenes egne analytikere – er ivrige på å forstå.

Obamas valgkampkrigere må forsikre seg om at han faktisk vinner kvinnestemmene, for uten disse, ingen Demokratisk seier. Romneys rådgivere er antakeligvis mindre bekymret for at han ikke skal vinne blant hvite mannlige velgere, men jobber desto hardere for å tiltrekke seg de kvinnelige velgerne.

Kjønnsforskjellen i velgeradferd startet med valget i 1964, da kvinnelige velgere foretrakk Lyndon B. Johnson (D) over Barry Goldwater (R), og siden da har kvinnelige velgere som oftest foretrukket den Demokratiske kandidaten. Etter hvert ble det også klart at det var hvite mannlige velgere som var Det republikanske partiets kanskje sterkeste og mest lojale velgergruppe, og dermed kan man også snakke om kjønnsforskjellen som et resultat av mannlig velgeradferd. Den største forskjellen mellom menn og kvinner fant sted i 1996, da kvinnelige velgere foretrakk Bill Clinton heller enn Bob Dole med 14 prosentpoeng.[1]

I 2004, derimot, da George W. Bush vant gjenvalg, var dette nummeret halvert. John Kerry vant med 7 prosentpoeng blant kvinnelige velgere, noe som betød en halvering av det (dog historisk) høye tallet fra 1996. Kerry vant da også bare knappe 51% av de kvinnelige velgerne, mens Gore og Clinton vant 54 % av de kvinnelige stemmene i 2000 og 1996. Grunnen til dette, har statsviter Karen Kaufmann ved University of Maryland argumentert for, er at hvite kvinnelige velgere i Sørstatene i dette året gikk i mot trenden og stemte betydelig mer Republikansk enn sine medsøstre i de andre geografiske regionene av USA.[2] I 2004 så man nemlig at hvite kvinnelige velgere reverserte kjønnsforskjellen i stemmegivning: de foretrakk den Republikanske kandidaten – Bush – over den Demokratiske – Kerry - med 2 prosentpoeng sammenlignet med hvite mannlige velgere i Sørstatene. Det at denne geografiske regionen altså ikke fulgte det tradisjonelle stemmemønsteret mellom kjønnene var med på å sikre Bush gjenvalg.

Nå er det jo slik at de Demokratiske kandidatene fra og med 1992 – Clinton og Al Gore – begge var fra Sørstatene – og det var Bush også. Dermed er det mulig at a) dette er en trend som egentlig skulle begynt før, var det ikke for Clinton og Gores hjemmetilhørighet, eller b) dette var en engangsforeteelse på grunn av 11. september 2001 og sikkerhetsspørsmål.

Så, hva skjedde i 2008?

I 2008 vant Obama de kvinnelige velgerne på lik linje med sine Demokratiske forgjengere (7 prosentpoeng) – igjen unntatt Clinton i 1996 - noe som var helt nødvendig for å vinne valget. Det som dog var bra for Demokratene var at Obama vant historiske 56 % av de kvinnelige stemmene. Dette er det høyeste andel kvinnelige stemmer siden 1972 (dette er så langt Pew Research Center sin graf går tilbake):

Fra å ha ledet med tyve prosentpoeng blant kvinnelige velgere i vår har det nå kommet et par meningsmålinger (tatt etter den første debatten, men før den andre) som indikerer at Obamas støtte blant kvinnelige velgere som sannsynligvis stemmer 6. november (”likely female voters”) har krympet dramatisk. Nå er det jo slik at Obama generelt sett har falt i meningsmålingene, og at dette da også gjenspeiles blant kvinnelige velgere.

I år handler det altså om å holde på de gruppene som stemte på Obama i 2012, skal han vinne gjenvalg, og iblant disse er kvinnelige velgere meget viktige. For Romney handler det om å få velgere som stemte på Obama i 2008 til å ombestemme seg, eller så må han håpe på at mange skuffede Obama’08 velgere blir hjemmesittere i år.

Akkurat nå ser det altså ut som om det er Romney som har momentumet og Obama som sliter i motbakke - også i den viktige gruppen "kvinnelige velgere".

---

[1] Dette tallet er fra Karen M. Kaufmann, “The Gender Gap,” PS: Political Science and Politics (June 2006), s. 447. Andre oppgir 11 prosentpoeng som det riktige tallet. Uansett er det høyere enn noe annet presidentvalg. Se for eksempel tallet til Center for American Politics and Women ved Rutgers University. URL: http://www.cawp.rutgers.edu/fast_facts/voters/gender_gap.php#Facts

[2] Kaufmann, “The Gender Gap.”

Den andre presidentdebatten: "Binders full of women" ?!

Ok folkens, jeg er j..... trøtt. Men her er noen linker for de som er interesserte i presidentdebatten i natt:

Først, en oppsummering fra norske kommentatorer på Aftenpostens nettsider, denne gangen var vi ganske enige i dommen virker det som: Obama gjorde det mye bedre enn forrige gang, og fordi Obama var mer på hugget fikk han også Romney til å vakle litt mer.

Romney ble  for eksempel filleristet ganske godt da han forsøkte seg på enda et angrep på Obamas reaksjon på angrepene mot amerikanske diplomater i Libya. Her slo Obama kraftig tilbake, og fikk hjelp av ordstyrer Candy Crowley (CNN) som ga Obama rett i et viktig faktum (nemlig at Obama hadde kalt angrepet for "acts of terror" tidlig i prosessen, noe høyresiden har hengt seg opp i). Romney så ganske rystet ut etter dette. Les mer her, og se videsnutt.

Et av debattens rareste øyeblikk kom da lik lønn skulle diskuteres. Romney svarte ved å fortelle at da han var Guvernør i Massachusetts hadde han bedt om å få navn på kvalifiserte kvinnelige kandidater til viktige jobber, ikke bare mannlige kandidater. Han hadde mottatt, sa han, "binders full of women" (permer fylt av kvinner). Og der ble twitterkontoer, facebookprofiler og morsomme memer opprettet. Nei, seriøst. Du kan nå følge "Romney's Binder" på Twitter.

So hop to it, people.

UkeSnutter: Artikler og videosnutter for de i overkant valginteresserte…

Etter en Obama-dominert september er vi nå inne i en Romney-dominerende oktober. Valget er jevnt, og meningsmålingene i vippestatene følges iherdig.

Snutter om viktigheten (eller mangelen på sådan) av valgkampen:

Ifølge Dan Balz i Washington Post står Obama og Romney-kampanjen overfor deres viktigste uke i valgkampen. Nå kan man jo si at hver uke etter Labor Day (første mandag i september - en av amerikanernes få fridager - regnes som slutten på sommeren) er valgkampens viktigste uke. Alle dager frem til valgdagen (som for øvrig alltid avholdes den første tirsdagen etter den første mandagen i november) etter partikonventene er viktige. Men det er bare dersom man tror valgkamper i det hele tatt har noen innvirkning på valgresultatet.

Statsviter Alan Abramowitz har nemlig korrekt forutsett vinneren av flest stemmer i alle presidentvalg siden 1988, og det før valgkampene i det hele tatt kom i gang. I september konkluderte Abramowitz med at Obama vil vinne med knapp margin. Hans prediksjon er basert på Obamas popularitet i meningsmålingene i juni, økonomiens tilstand, og det faktum at Obama stiller til gjenvalg heller enn som førstegangskandidat (”the incumbancy factor”). Den kompliserende faktoren her er dog valgmennsystemet – ”the electoral college” – som jo av og til fører til at man kan forutsi vinneren av flest stemmer (Al Gore i 2000) men ikke vinneren av valget (George W. Bush vant jo som kjent flest valgmenn).

Ukas morsomste video

Det er egentlig bare en video som gjelder, og det er videoen av The Daily Shows Jon Stewart som debatterer Fox News’ Bill O’Reilly. ”The Rumble in the Air Conditioned Auditorim”, avholdt ved George Washington University, var enda en episode i Stewart og O’Reillys bisarre forholdssaga. (Ja, det er mer enn en uke siden, men who cares?! Det er Stewart og O'Reilly!)

Akkurat nå kan du se den på YouTube, men det er uvisst hvor lenge dette er tilfellet, siden man egentlig skal betale for å se den. Dersom gratisvideon blir borte får dere avgjøre selv akkurat hvor desperate dere er etter å se dette. Med andre ord: klikk nå!

Romney: Verden tørster etter USAs lederskap

Utenrikspolitikk avgjør sjelden amerikanske valg. Dessverre, må man helt klart si, siden amerikansk utenrikspolitikk er så viktig for resten av verden, ikke minst for Norge. Vår sikkerhetspolitiske skjebne er nært tilknyttet USAs militærmakt, et valg vi tok etter andre verdenskrig. Dermed betyr det mye for oss hvilken president som sitter i Det hvite hus. Hadde Al Gore vært president 11. september 2001 er det for eksempel mulig å tenke seg andre scenarioer for USA – og Norges – involvering i Afghanistan og Irak.

Selv om amerikanske velgere sjelden foretrekker en mann over en annen (hittil har valgene kun bestått av menn) på grunn av hans utenrikspolitikk, er det likevel en viktig del av ens presidentkampanje å fremstille seg som en ”sterk leder” og en som kan representere USA internasjonalt på en overbevisende måte. Ikke minst må han overbevise kommentariatet om at han har en klar utenrikspolitikk plan som han vil sette i live dersom han overtar Det hvite hus etter Obama. Han må, med andre ord, overbevise velgere og valganalytikere om hans utenrikspolitiske kredibilitet.

Derav Mitt Romneys mye omtalte utenrikspolitiske tale i går, avholdt ved Virginias historiske Virginia Military Institute (VMI).  Som i en scene fra borgerkrigsfilmen til Anthony Minghella, Cold Mountain, ruver VMI over åsene i naturskjønne Blue Ridge Mountains, rett ved grensa til West Virginia. Hans valg av sted var perfekt fra et Republikansk ståsted: et historisk og tradisjonsrikt militærakademi som blant annet har produsert General George C. Marshall (kjent for Marshall-hjelpen etter andre verdenskrig, noe han fikk Nobels Fredspris for). Der hvor forstedene til Washington, D.C. og universitetsbyen Charlottesville er dominert av Demokratene, er Lexington, VA en del av Republikansk territorium og forsvarer av eldre skikker. Før VMI var kjent for George Marshall, var de jo kjent for Thomas ”Stonewall” Jackson, en av Konføderathærens mest kjente generaler. VMI er, med andre ord, en stolt konservativ bastion.

Og hva var så Romneys budskap til VMIs kadetter (og, selvsagt, amerikanske velgere)? Interessant nok hørte vi ganske lite om Iran, ellers et tema Romney og Republikanerne ynder å presse Obama på. Derimot var Midtøsten som helhet temaet. Regionen er inne i en historisk revolusjon, hevdet Romney, og USA har ikke fulgt med i timen. Amerikansk lederskap er fraværende i denne kampen mellom Det gode og Det onde, og under Obamas svake lederskap har USA ikke vært seg sitt ansvar bevisst.

Slike heller generelle og vage utsagn bruker Romney ofte, noe som antakeligvis er fordi han og Obama ikke nødvendigvis er så veldig uenige i mange utenrikspolitiske saker (med et par unntak, som for eksempel størrelsen på forsvarsbudsjettet). 

When in doubt - mention American exceptionalism

USAs eksepsjonalisme ligger ikke bare i dets karakter, men i dets uovertrufne resultater på verdensscenen, sa Romney. Men andre ord: Obama fornekter amerikansk eksepsjonalisme når han unnlater å forme historiens løp i Midtøsten slik USA gjorde i Europa under og etter andre verdenskrig. Ikke bare det, men vi svikter våre venner, sa Romney, når vi ikke griper inn. Obama har forsøkt men har ikke lykkes i Midtøsten. Håp er ingen strategi – våre venner trenger praktisk hjelp, ikke store ord. Obama bryr seg ikke om deres kamp for frihet, sa han i en hardtslående setning som nok treffer mange konservative. (Som vi vet, en amerikansk president som ikke bryr seg om andres frihetskamp fornekter amerikanske verdier og da spesielt amerikansk eksepsjonalisme.)

Romneys budskap var en variasjon av Ronald Reagans ”peace through strength”: for å forsvare frihet og amerikanske verdier rundt om i verden må USA bygge opp amerikansk militærmakt (spesifikt, marinen og rakettskjold, lovte han).

Med andre ord: Obama er en svak leder som forråder amerikanske verdier i internasjonal politikk. Han tror ikke på amerikansk eksepsjonalisme og kan derfor ikke lede USA på den historiske og vitale måten USA – og verden – tørster etter.

Dette er Romney helt sikker på: verden ønsker at USA skal lede og ta ansvar.

Ett av talens formål var som tidligere nevnt å overbevise meningsbærerne i media om at Romney har utenrikspolitisk kredibilitet.

Basert på de første ”anmeldelsene” av talen ser han ut til å ha lykkes. 

Å jadda!

DAGENS DC er på høstferie. Og ikke bare det, jeg sov heller enn å sitte oppe å se på debatten. Mohahahaha. Å være rebell er deilig.
Her er et par linker for dere som også sov, og som vil vite mer om debatten enn at Romney visstnok vant:

Washington Posts "The Fix": "Come for the debate. Stay for the hilarious stream-of-conciousness commentary."

NBC News faktasjekker debatten. (Ja, dette er også nå et verb.)

The New York Times flinke Nate Silver gir oss litt historisk kontekst, og sier at den første debatten ofte er til fordel for utfordreren, men at ingen som er såpass bakpå i meningsmålingene som Romney har vunnet basert på en god første debatt.

Han gir oss også de første meningsmålingstallene basert på debatten (instapolls).

Kjør debatt!

Det er ikke bare, bare å debattere.

På onsdag møter President Obama og Mitt Romney hverandre for første gang i debatt. Som en som er lidenskapelig opptatt av amerikansk politikk frister denne anledningen til å mimre litt.

Det er så mange øyeblikk å ta fra. Men vi kan jo begynne med det første i TV-alderen. Da visepresident Richard M. Nixon og senator John F. Kennedy stilte mot hverandre i valget i 1960 var dette første gang en presidentdebatt skulle vises på TV. Uheldigvis for Nixon ble debatten filmet når han akkurat hadde hatt influensa, noe som gjorde at han så blek og svett ut. Kennedy derimot, var akkurat ferdig med en valgkamp-tur til California og var brun og blid. Mens mye av det de sa var likt (de la begge vekt på sikkerhetspolitikk og nødvendigheten av å møte den kommunistiske trusselen) var måten de sa det på som natt og dag. Kennedy så rett inn i kameraet, mens Nixon så på de forskjellige reporterne som stilte spørsmålene, noe som gjorde at han virket unnvikende på tv-seerne der hjemme. Konklusjonen ble da også at de som hørte debatten på radio syntes Nixon vant, mens TV-seieren gikk uavkortet til Kennedy. Så også presidentembetet. (Uten at kausalitet hevdes, for øvrig).

I 1976 var det Gerald Fords tur til å svette foran kamera. I den første presidentdebatten i valgkampen mot den da relativt ukjente guvernøren av Georgia, en viss Jimmy Carter, ble sittende president Ford spurt om Sovjetunionens rolle i Øst-Europa. Ford, i det jeg antar var et forsøk på å virke som et modig og sterk statsmann som ikke ville komme med noen innrømmelser overfor Sovjetunionen, uttalte at ”der er ingen sovjetisk dominans over Øst-Europa, og det vil det aldri være i en Ford-administrasjon.” Ordstyreren ble såpass overrasket at hans lett uelegante reaksjon var, ”I'm sorry, what? ...” Dette var en av disse uttalelsene som av og til inntreffer i en valgkamp og faktisk bidrar til å definere kandidaten. Det er vel for sterke ord å si at Ford tapte valget på grunn av denne ene uttalelsen i en debatt, men at den spøkte i bakgrunnen hele høsten, det er det liten tvil om.

Så var det en av disse replikkene som kanskje er den mest berømte fra en amerikansk valgdebatt. I 1988 debatterte senator Dan Quayle, George H. W. Bushs visepresidentkandidat, mot senator Lloyd Bentsen, Michael Dukakis’ visepresidentkandidat. Quayle var relativt ung og uerfaren (han var 41 år i 1988), noe som selvsagt ble brukt mot ham av Demokratene i valgkampen. I visepresidentdebatten mot Bentsen (en meget eldre herremann) prøvde Quayle seg med å si at han da hadde like mye erfaring som en viss John Kennedy da han stilte til valg i 1960. Bentsen slo tilbake med følgende svar, til jublende applaus: ”Senator, I served with Jack Kennedy. I knew Jack Kennedy. Jack Kennedy was a friend of mine. Senator, you’re no Jack Kennedy.” (For øvrig svarte Quayle: ”That was really uncalled for, Senator.”)

Men, selv om dette altså er den mest kjente replikken fra en amerikansk debatt, så vant jo som kjent Bush-Quayle, og ikke Dukakis-Bentsen. Så effekten av disse debattene er noe variable, for å si det mildt.

Foran en debatt er det alltid mye ”spin” fra hver valgkamp. Fra Obamas leir hører vi for eksempel at han jo ikke har debattert på en stund, og derfor er litt ute av trening. I tillegg har han liten tid til å forberede seg, siden han jo har en sånn viktig jobb… Romney, derimot, har jo debattert seg igjennom vinteren i nominasjonsvalget, så han gjør det sikkert veldig bra. Jo takk, Obama, vi gjenkjenner en subtil senkning av forventningene når vi hører det.

Hva som skjer i Obama og Romneys debatt er det vanskelig å si noe om. Kanskje får vi ett av disse spontane øyeblikkene som er med på å endre velgernes perspektiv på en kandidat. Eller kanskje får vi en kjedelig remse ”talking points” hvor hver kandidat er så redd for å si noe uplanlagt at de virker mer som valgroboter. Her kommer jo rollen til ordstyreren inn. Nå er ikke amerikanske journalister så veldig flinke til å utfordre sine politikere. Denne debatten skal styres av Jim Lehrer fra Public Broadcasting Service (PBS), en kompetent og kunnskapsrik journalist. Men om han kommer til å utfordre kandidatene på deres selvvalgte og velvalgte fakta, er et annet spørsmål. Det har utviklet seg en kultur i amerikansk media hvor det å la hver side snakke like lenge, passerer som god journalistikk. Dette i motsetning til å faktisk utfordre hver side med sine uttalelser og statistikker. Dette er for øvrig en helt annen kronikk, men poenget er i alle fall at presidentdebattene blir mindre og mindre interessante ettersom journalistene som fungerer som ordstyrere ikke gjør jobben sin.

Da er det bare å benke seg foran YouTube for å se høydepunktene morgenen etter, eh, jeg mener selvsagt, hele debatten natten igjennom.

Valget og verden

Mitt Romneys obligatoriske “presidentkandidatbok” heter No Apology: The Case for American Greatness. Her argumenterer Romney blant annet for – og dette er kontroversielt blant amerikanske velgere – at USA er en stor og stolt nasjon. Men han sier noe annet også. Han sier at President Obama har en lei uvane med å reise rundt i verden og unnskylde på vegne av USA.

Utenrikspolitikk spiller veldig sjeldent en rolle i amerikanske presidentvalgkamper. Men da angrepene på de amerikanske diplomatene skjedde i Libya for to uker siden braste Midtøsten inn i valgkampens ”spin zone”.

Romneys reaksjon var en fortsettelse av kritikken mot Obama som han også fokuserte mye på i nominasjonskampen i vinter. Presidenten var mer opptatt av å unnskylde på vegne av amerikanske verdier enn å slå tilbake og vise styrke, sa Romney samme dag som angrepene skjedde. Nå ser det ikke ut til at Romneys reaksjon ble tatt så veldig godt i mot blant amerikanere – kun 26 % av de spurte støttet Romney – men også Obamas målinger i utenrikspolitikk har falt. Obama har  nemlig hatt historisk gode meningsmålinger i utenriks- og sikkerhetspolitikk sammenlignet med tidligere demokratiske presidentkandidater i post-Vietnam æraen. Særlig gjelder dette det vi kan kalle ”krigen mot terror”. Obama-kampanjen er jo da også særlig glade i å minne velgere på at Osama Bin Laden er død.

Men den siste målingen fra Wall Street Journal/NBC News viser at Obamas tall har falt betydelig på dette området: fra 54 % til 49 %, og nå er det første gang siden før Bin Laden ble drept at færre enn halvparten godkjenner Obamas utenrikspolitiske handlinger.

Når Obama taler foran FNs Generalforsamling i dag, forventer han nok ingen komplimenter fra Romney. Men at Romneys kritikk (og kanskje en meningsmåling eller to) har en innvirkning på Obamas tale kan det neste virke som.

Det hvite hus har nemlig annonsert at Obamas tale vil gjøre det klart at USA ikke kommer til å trekke seg tilbake fra verden, at man vil slå tilbake på voldelige angrep på amerikanere og forsvare demokratiske verdier rundt om i verden (”the United States will never retreat from the world, will bring justice to those who harm Americans, and will stand strongly for our democratic values abroad”). Litt selvfølgelige, intetsigende ord, tenker man kanskje. Men det denne debatten egentlig handler om er selve den amerikanske identiteten.

Romneys egentlige kritikk omhandler det han anser som Obamas manglende tro på amerikansk eksepsjonalisme. Dette uttrykket, som for øvrig har hatt en uvanlig høy retorisk rotasjon i dette valget, viser til troen på at USA er et unikt land med en spesiell rolle å spille i verdenshistorien. Amerikansk eksepsjonalisme innebærer en implisitt sammenligning med det gamle, korrupte Europa som man en gang rømte fra (i dag kan vi kanskje dra denne sammenligningen med resten av verden) hvori USA er moralsk overlegen i sitt politiske utgangspunkt og til stadighet beviser dette empirisk ved å være et demokratisk eksempel (i sin utvikling) for resten av verden. Innebygd i dette synet på USA ligger også troen på Den amerikanske drømmen – at USA også er et eksepsjonelt land fordi det tilbyr unike økonomiske muligheter til alle som vil jobbe hardt uavhengig av familiebakgrunn.

Dette er det de aller, aller fleste amerikanere tror. Når vi får servert den komprimerte versjonen av amerikansk eksepsjonalisme i form av ”USA er verdens beste land” i emosjonelle taler på tv (Presidenten), i film (Independence Day) og i politiske taler (hver eneste en – men se denne fra Ronald Reagan for et godt eksempel) er ikke dette ”kun retorikk”. Disse ordene sies og skrives fordi man vet at de treffer. Med andre ord, og for å hoppe over en rekke resonnementer jeg har skrevet mer om her: dette er den amerikanske identiteten. En nasjonalisme som ikke er basert på etnisk tilhørighet, som jo er vanlig i Europa, men det vi kan kalle en nasjonalisme basert på republikanske verdier.  

Det kan diskuteres hvorvidt en slik identitet kan rokkes ved i økonomiske og politiske nedgangstider (se for eksempel denne meningsmålingen fra i fjor vinter), men at identiteten var og er historisk viktig for amerikanere, er ubestridelig. Man er ikke ordentlig amerikaner dersom man ikke tror på USAs eksepsjonalisme.

Når Romney anklager Obama for å unnskylde på vegne av USA, eller – mer direkte – for ikke å tro på amerikansk eksepsjonalisme, er dette Romneys måte å trekke Obamas amerikanskhet i tvil. USA skal ikke delta i verdenspolitikken som en hvilken som helst annen nasjon. USA skal lede. Man kan ikke være ”lederen av den frie verden” (en tittel som amerikanerne fortsatt er glade i, til tross for Den kalde krigens slutt) dersom man ikke stolt forsvarer USAs posisjon som det eksepsjonelle, frieste og beste landet i verden. Dette stiller visse krav til den som ønsker å være den amerikanske presidenten, og Romney tror her han har identifisert en svakhet hos Obama.

Derfor spiller amerikansk eksepsjonalisme en viktig, om en relativt subtil, rolle i valgkampen. Så enkelt - og så komplisert - er det.