Barack Obama og den arabiske våren: en analyse

De fleste amerikanske presidenter konfronteres i løpet av sin tid i Det hvite hus med utenrikspolitiske hendelser de ikke hadde forutsett. “It would be the irony of fate if my administration had to deal chiefly with foreign affairs”, uttalte Woodrow Wilson før han ble president i 1913. Likeså med George W. Bush – den moderne Wilson på mange måter – som trodde hans tid skulle brukes på stormaktene Russland og Kina, og ikke i grenselandet mellom Afghanistan og Pakistan. Irak var muligens en mindre overraskelse. Barack Obama hadde mindre utenrikspolitisk erfaring enn overnevnte da han inntok Det hvite hus i januar 2009, men selv mer erfarne presidenter ville hatt vanskelig for å forutse hva som skulle skje vinteren 2010 og i 2011. Ingen av Obamas utenrikspolitiske prioriteringer omfattet å takle en protestbølge i Nord-Afrika og Midtøsten som ville føre til flere amerikanske alliertes fall. Og for en president som har som mål å avvikle den amerikanske militære tilstedeværelsen i Afghanistan og Irak, var en militær intervensjon i Libya absolutt nederst på prioriteringslisten.

I årets siste utgave av tidsskriftet Internasjonal Politikk skriver jeg, Forsvarsminister Espen Barth Eide samt Kori Schake (ved Stanfords Hoover Institution, tidligere ansatt i George W. Bush administrasjonen) om den arabiske våren. Kori og jeg argumenterer mot hverandre, da jeg skriver at Obamas kontroversielle (og sterkt kritisert av den amerikanske høyresiden) reaksjon på Den arabiske våren og Libya står til god karakter. Jeg mener at hans avventende og tilbakeholdende reaksjonsmønster var lurt, all den tid demokratiets krefter i Midtøsten så absolutt ikke trengte innblanding fra USA (med all den slagkraft anklagelser om imperialisme og amerikansk innblanding kunne hatt blant befolkningen). Kori er, ikke uventet, meget uenig. Til syvende og sist er det dog historien som dømmer. Går Den arabiske våren over i en sommer, vil Obamas nøkterne reaksjon bli hyllet som vis. Fryser den fast, vil han helt klart bli anklaget for ikke å ha gjort nok i den første, prekære, tiden.

Se Internasjonal Politikk 04/2011: http://www.idunn.no/ts/ip/2011/04/art09