Kvinner som forsker på internasjonal politikk

Vi skriver 2011, men forskningsfeltet internasjonal politikk er fortsatt dominert av menn. Hvordan er det egentlig å være kvinnelig forsker i et felt med så skjev kjønnsbalanse? I årets siste utgave av Internasjonal Politikk har jeg intervjuet tre imponerende – og kvinnelige - skandinaviske forskere og spør: Har deres kjønn hatt noe å si for deres karrierer? Er kjønn en viktig tematikk, personlig og profesjonelt?

Selv fant jeg lite aksept for og få tanker rundt kjønnsproblematikk da jeg tok min Ph.D.-utdannelse ved et amerikansk universitet. Samtidig var det (selvsagt) overalt. En av våre fremste kvinnelige professorer i politisk teori sa rett ut at hun hadde måttet velge mellom karriere og familie, siden hun enten måtte ha brukt tiden sin i starten av karrieren på å publisere artikler eller få barn. Begge deler var det ikke rom for i hennes jobb. Så var det studievenninnen som syntes snakk om at det å være kvinnelig Ph.D.-student skulle være noe annet enn å være en mannlig en, var latterlig i starten av studiet. Innen hun hadde fullført og fått seg jobb, hadde hun derimot endret mening fullstendig.

Kanskje er det rett og slett slik at skandinaver er mer opptatte av dette spørsmålet og derfor mer oppmerksomme på kjønnsproblematikk? Eller tvinger vi fram spøkelser der ingen finnes? Har kjønn egentlig noe å si for kvinnelige forskere? Dette er noen av spørsmålene som ble stilt danske Lene Hansen, professor, Institut for Statskundskab, Københavns Universitet; norske Inger Skjelsbæk, assisterende direktør og seniorforsker ved PRIO; og svenske Ann Towns, universitetslektor ved Högskolan Väst i Trollhättan. Noen av deres erfaringer er slående like (alle tre nevner viktigheten av en nær og støttende mentor), andre meget ulike (Hansen mener seg aldri forskjellsbehandlet på grunn av sitt kjønn, mens Skjelsbæk og Towns har andre erfaringer).

Se Internasjonal Politikk 04/2011 http://www.idunn.no/ts/ip/2011/04/art06.

Barack Obama og den arabiske våren: en analyse

De fleste amerikanske presidenter konfronteres i løpet av sin tid i Det hvite hus med utenrikspolitiske hendelser de ikke hadde forutsett. “It would be the irony of fate if my administration had to deal chiefly with foreign affairs”, uttalte Woodrow Wilson før han ble president i 1913. Likeså med George W. Bush – den moderne Wilson på mange måter – som trodde hans tid skulle brukes på stormaktene Russland og Kina, og ikke i grenselandet mellom Afghanistan og Pakistan. Irak var muligens en mindre overraskelse. Barack Obama hadde mindre utenrikspolitisk erfaring enn overnevnte da han inntok Det hvite hus i januar 2009, men selv mer erfarne presidenter ville hatt vanskelig for å forutse hva som skulle skje vinteren 2010 og i 2011. Ingen av Obamas utenrikspolitiske prioriteringer omfattet å takle en protestbølge i Nord-Afrika og Midtøsten som ville føre til flere amerikanske alliertes fall. Og for en president som har som mål å avvikle den amerikanske militære tilstedeværelsen i Afghanistan og Irak, var en militær intervensjon i Libya absolutt nederst på prioriteringslisten.

I årets siste utgave av tidsskriftet Internasjonal Politikk skriver jeg, Forsvarsminister Espen Barth Eide samt Kori Schake (ved Stanfords Hoover Institution, tidligere ansatt i George W. Bush administrasjonen) om den arabiske våren. Kori og jeg argumenterer mot hverandre, da jeg skriver at Obamas kontroversielle (og sterkt kritisert av den amerikanske høyresiden) reaksjon på Den arabiske våren og Libya står til god karakter. Jeg mener at hans avventende og tilbakeholdende reaksjonsmønster var lurt, all den tid demokratiets krefter i Midtøsten så absolutt ikke trengte innblanding fra USA (med all den slagkraft anklagelser om imperialisme og amerikansk innblanding kunne hatt blant befolkningen). Kori er, ikke uventet, meget uenig. Til syvende og sist er det dog historien som dømmer. Går Den arabiske våren over i en sommer, vil Obamas nøkterne reaksjon bli hyllet som vis. Fryser den fast, vil han helt klart bli anklaget for ikke å ha gjort nok i den første, prekære, tiden.

Se Internasjonal Politikk 04/2011: http://www.idunn.no/ts/ip/2011/04/art09