Som en del av 40-årsjubileet til Den norske Fulbright-alumni foreningen har vi laget en bok fylt av bidrag fra tidligere Fulbrightere, blant annet Henrik Syse, Hanne Skartveit, Bernt Hagtvedt og Jan Egeland. Nedenfor er mitt bidrag.
Som en som har doktorgrad i amerikansk politikk, og har bodd til sammen ni år i USA er det både til frustrasjon og glede at det i Norge bor 4, 940, 400 USA-eksperter. Egentlig mest glede, for er man interessert i internasjonal politikk er det helt nødvendig å forstå USA. Her følger et møte med menneskene som sjelden ender opp som helter i amerikanske filmer og TV-serier – de konservative.
Nordmenn har sterke meninger om landet på andre siden av Atlanteren. Noen basert på egne erfaringer eller studier, andre basert på mindre trygt empirisk grunnlag. På den ene siden har man dem som er skråsikre på at de forstår den amerikanske folkesjela etter å ha sett ”The Wire” og studert et semester på utveksling. På den andre siden er det slettes ikke alle som ser nytten av å studere dette landet, enten fordi man tror man allerede kjenner det eller man tenker at det ikke er viktig. Som professoren i tysk ved Universitetet i Tromsø en gang sa til meg da jeg fortalte at jeg skulle studere amerikansk politikk: ”Hvorfor det? Er det ikke bedre å studere noe mer interessant?”Min konklusjon har vært det motsatte av professoren sitert overfor. For de som er interessert i internasjonal politikk er det helt nødvendig å forstå USA. For oss nordmenn, som har levd med en konstant inspirasjons- og irritasjonskilde på den andre siden av Atlanteren siden 1776, burde det å lære USA og kjenne, være obligatorisk. Det at antall norske studenter i USA har sunket kraftig siden 1990-tallet, er bekymringsfullt. Om dette er et tegn på svekket ideologisk tiltrekningskraft (såkalt myk makt) kan jeg ikke si sikkert, men det er helt klart at det i Norge er mer populært å studere og forske på land like små og originale som oss selv, heller enn stormaktene i verden.
Det er også synd at de som faktisk studerer i USA, reiser til storbyer som reflekterer en helt annen kultur enn mesteparten av USA. Særlig gjelder dette for ”Europa-light” områder som New York, Boston og San Francisco. Jeg er selv glad i disse fantastiske byene, og ingen kan klandres for å ville gå på ett av deres mange anerkjente universiteter. Men USA defineres jo blant annet av sitt mangfold. Og der finnes så definitivt et annet USA. Ønsker man å komme den amerikanske folkesjela nærmere nytter det rett og slett ikke å oppholde seg på økologiske kaffebarer i storbyene på øst- og vestkysten.
Madeline og meg
Jeg var så heldig å få tilbringe syv år ved Thomas Jeffersons universitet og stolthet, University of Virginia. Universitetet ligger ute på landet, to og en halv timers kjøretur fra Washington DC, i byen Charlottesville. Jefferson ønsket at det på hans gravstøtte skulle stå tre ting: At han var forfatter av Uavhengighetserklæringen, samt Virginias statutt for religiøs frihet, og at han var faren til universitetet i Virginia. Det var derimot ikke plass til at han var USAs tredje president. Jeffersons stolthet er ikke så veldig kjent i Norge, men er – etter UC Berkeley – USAs beste offentlige universitet.
Jeg dro dit med et Fulbright-stipend for å ta en mastergrad. Men ting har en tendens til å balle på seg (i statsvitenskapen kjent som “path dependency” – det var nerdehumor). Da jeg fikk tilbud av fakultetet om å fortsette med en doktorgrad, ba jeg om betenkningstid. Fakultetets avdelingsleder overtalte meg med følgende karismatiske tale: ”Well, you don’t have anything better to do, right?” Og det hadde jeg heller ikke.
En av de mest uventede hendelsene i løpet av de syv årene skulle bli mitt vennskap med en meget evangelisk kristenkonservativ familie. Før jeg flyttet til Virginia fikk jeg nemlig et brev fra det jeg trodde var universitetets egen organisasjon for internasjonale studenter, med et tilbud om å stifte bekjentskap med en ”vertsfamilie” – ikke en å bo hos, men en å feire Thanksgiving med, gå på sportsarrangementer med, etc. I det hele tatt å hjelpe meg med min kulturelle integrering. Jeg takket ja til tilbudet, og ble på Dulles Airport i Washington møtt av en høy dame med enda høyere hår og en rød rose i hånda. Madeline Trotmans intensjon – som en del av den private, kristne organisasjonen hun var medlem i, og som ikke var tilknyttet universitetet – var å omvende meg/forsikre seg om at jeg var en god kristen som har ”Jesus in my heart”.
Det ble starten på syv år med diskusjoner om Gud, tro og politikk. Madeline er stor-fan av konservative talk radio verter, og oppmuntret meg flere ganger til å høre på Rush Limbaughs radioprogram, fordi ”he is changing so many hearts out there”. Det føltes fullstendig surrealistisk å bli fortalt av en omsorgsfull, kjærlig, uegennyttig bestemor at jeg måtte passe på å få med meg radioprogrammet til en hatefull, diskriminerende, propaganderende eks-pillemisbruker fordi han spredte Det gode budskap. Men slik var det altså.
Å lære Madeline og hennes familie å kjenne (bestående, i god evangelisk tradisjon, av fire barn og tjue barnebarn, da prevensjon ikke er så veldig populært) var å lære den amerikanske sosialkonservatismen å kjenne. Sarah Palin er den store heltinnen, og Fox News er gud. Hun stemte på John McCain i 2008, men holdt seg for nesa mens hun gjorde det (han var ikke sosialt konservativ nok). Jeg klarte aldri helt å forstå hvordan et så fantastisk sjenerøst og åpent menneske klarte å høre på de aggressive og hatske radio og tv-vertene som Limbaugh og Bill O’Reilly, og vi måtte ha flere runder hvor jeg forsøkte etter beste evne å forklare at Barack Obama sannsynligvis ikke var muslim. En ting ble dog etter hvert klinkende klart: De som tror på Gud er in, og de som ikke tror er ut. Og det handler ikke bare om å tro på Gud – det skal være en offentlig, misjonerende, insisterende gudstro. Personlig kristen er for pyser.
Og her kommer vi til noe av det som nordmenn (og mange europeere) finner vanskeligst å forstå ved konservatismen i USA. Kristendommen står i høysete for alle aktiviteter, sosiale som politiske. Religion skal gjennomsyre samfunnet. Grunnlovsfedrenes insistering på separasjon mellom stat og kirke utgjør kanskje den eneste gangen de gjorde en feil, ifølge Madeleine & co.
Min kjære Madeline – som selv var blitt skilt fra sin mann – var bekymret for det meste i mitt liv: At foreldrene mine var skilt, at jeg ikke trodde på Gud, at jeg ikke gikk til gudstjeneste (men jeg reddet meg ofte med at jeg jo var konfirmert). En gang – i et svakt øyeblikk av dårlig samvittighet etter at jeg hadde takket nei for n’te gang til å bli med i kirka på en søndag – sa jeg ja til å bli med på misjonærsamling i Roanoke. Madeline har nemlig reist verden rundt som misjonær. Hun har bodd i Sveits, Kina, Sør-Korea, og fikk tvillingdøtrene sine da hun var misjonær i Mexico.
Hun snakker spansk og er informert om andre kulturer. Roanoke ligger i tjukkeste Virginia, og minner om skumle scener i filmer som involverer pickup trucker og trailer-parker. Her fikk jeg være med på misjonskonferanse i en av Roanokes megakirker, hvis hovedpresentasjon var en power point-fremstilling av Europa. Presentasjonen forklarte i dramatiske ordelag hvorfor Europa var ”mørkets kontinent”: Ikke bare var ateismen løs blant lokalbefolkningen, men den raskest voksende religionen var islam! Dette var heldigvis før Obama ble president, ellers vet jeg ikke hvordan det skulle gått med livsviljen til publikum i salen.
Madelines egen erfaring med Islam var ikke en suksesshistorie. Hun stiftet i en periode et vennskap med en muslimsk student fra Kuwait. Denne unge jenta måtte etter hvert gi Madeline klar beskjed om at de ikke kunne treffes lenger, da Madelines iherdige forsøk på misjonering ikke falt i god muslimsk jord. I motsetning til de to er Madeline og jeg fortsatt venner, og har god kontakt.
Selv om vi aldri ble – eller blir – enige om Gud, ekteskap, politikk eller homofili, så var det en flott opplevelse å knytte bånd til en pratsom, nysgjerrig og snill bestemor. Jeg tenker stadig tilbake på alle lunsjene våre, og håper og tror jeg aldri ”jattet med”, men heller fortalte min side av saken så diplomatisk som mulig. Vi var jo sjelden enige, og fikk aldri konkludert med noe som helst. Vårt vennskap ble en pågående enighet om å være uenig. Selv om jeg aldri ble komfortabel med Madelines syn på sosiale spørsmål, så gav hun meg en sosialantropologisk gave: Et vindu inn i et USA som få nordmenn får sjansen til å utforske.
Republikansk akademia
Det å bo i Virginia hadde også andre bestemte fordeler. Det var en nyttig eksersis å få studere under prominente konservative professorer ved universitetet, og ikke minst diskutere sammen med konservative studenter. Jeg tok flere kurs med Professor James Ceaser, en kjent konservativ som ofte skriver i The Weekly Standard – nærmest de neokonservatives medlemsblad. Dersom man skulle ha hatt noen forestillinger om at politiske synspunkter ikke har noe å si for det vitenskapelige studiet av statsvitenskap, så ble de i alle fall grundig knust.
Det var helt åpenbart at vi kom fra motsatte ideologiske planeter, og at dette hadde farget våre statsvitenskapelige interesser og perspektiver. Som europeer og nordmann ble jeg tidlig utpekt som kullets sosialist, og måtte forsvare helt gjennomsnittlige norske politiske synspunkter fra Stalin-stempelet. Jeg måtte også bære Ceasers byste av den franske aristokraten og USA-fareren Alexis de Tocqueville til forelesningsrommet, uvisst om dette var straff for lefling med sosialismen eller vanlig kutyme.
Et av temaene Ceaser var mest opptatt av, var det de i USA kaller ”the Founding”, altså grunnleggelsen av USA. Hans sterke tilknytning til grunnlovsfedrene – the Founding Fathers – er en populær konservativ aktivitet som vi for eksempel ser gjenspeilet i dagens Tea Party bevegelse. Denne ideen om at USA ville vært et bedre land dersom man bare kunne finne tilbake til det USA som eksisterte når grunnlovsfedrene levde er utbredt blant amerikanske konservative. ”The cult of the Founding” – grunnleggelseskulten – er en viktig del av den konservative bevegelsen i USA og forklarer for eksempel hvorfor mange Tea Party aktivister går rundt med Grunnloven i jakkelomma.
Det å møte en briljant konservativ professor var for meg meget nyttig. Jeg hadde vel aldri – når sant skal sies – møtt noen før. En konservativ professor, altså. Mine konservative medstudiner påpekte at dette jo var fordi akademia ofte er en liberal bastion hvor konservative gjerne møter fordommer og føler seg fremmedgjort. En vanlig påstand i USA, men antakeligvis like sant i Norge.
Det genuine ideologiske mangfoldet ved University of Virginia var forfriskende og stimulerte til en type debatt man ikke kan ha dersom man er grunnleggende ideologisk enig. For meg, som kom fra Norges venstreside, var læringskurven bratt, men særdeles interessant. Opplevelsen har gjort at når fenomener som Tea Party bevegelsen dukker opp, så kan jeg forstå hva de sier. Jeg liker det ikke, men språket de snakker er gjenkjennelig. Vel, noe av det, i alle fall.
Elsk/hat
At nordmenn elsker å hate USA er en klisjé, men dette er selvsagt bare halve historien. Vi elsker jo også å elske dette landet. USAs ideologiske makt har vært betydelig for Norge siden før det moderne Norge ble grunnlagt, all den tid Norges egen grunnlov var inspirert av den amerikanske (og selvsagt den franske) grunnloven. Dette på tross av seminarlederen i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo som kunne informere meg som cand. mag. student at den franske revolusjonen kom før den amerikanske, siden den franske jo var viktigst.
Siden 1814 har nordmenns politiske perspektiv på og forhold til USA vært en følelsesmessig berg-og-dalbane. Forakten for konservative republikanere er stor – som man så med Ronald Reagan og George W. Bush, jr. – like stor som mangelen på forståelsen av dem. Nordmenn har samtidig stor sympati for demokrater; Woodrow Wilson og Franklin Roosevelt nøt dyp respekt (med god grunn, selvsagt), og alle forelsket seg i John F. Kennedy, Bill Clinton, og Barack Obama.
Det at President Obama fikk fredsprisen 10 måneder inn i sin første presidentperiode, etter å ha oppnådd å prate pent med mer fremmedord enn sin forgjenger, sier sitt om hvor entusiastiske vi var som nordmenn da denne nesten-europeeren inntok Det hvite hus. Som Tove Bjørgaas skriver i sin bok Frykt og Forandring: Dette var helt klart en Thorbjørnetjeneste. Obama selv skulle gjerne betakket seg.
Kulturelt sett har nordmenn den samme lett schizofrene holdningen vi har til politikken: Man er fascinert av ”all things American” (det er jo for eksempel en utbredt besettelse blant Oslos urbane elite så vel som Norges generelle befolkning å ”leie et flak og kjøre på tvers av USA”), samtidig som man er meget skeptisk til amerikanisering av ens egen kultur – selv om man vel i Norge ser en mykere versjon av denne skepsisen enn i mange andre europeiske land. På mange måter er USA Norges kule storebror – lillebror halser alltid etter, livende redd for å gå glipp av noe kult som storebror driver med innenfor musikk eller populærkultur.
Samtidig som man er skeptisk til den allestedsnærværende kulturen, bruker man den også som en vei inn i samfunnsforståelsen. Det er vel ikke få nordmenn som føler de har et nært og personlig forhold til Baltimore på grunn av serien The Wire, New York på grunn av utallige dramaserier, amerikansk-jødisk kultur på grunn av Seinfeld og så videre. Nordmenns overveldende forståelse for og innlevelse i ”gangsta rap” og det harde livet til mafiaen i New Jersey (ja, det var en Sopranos referanse) er både søtt og interessant.
Men nordmenn får en meget spesifikk versjon av den amerikanske kulturen og samfunnet gjennom Hollywood og Billboard-lista. Det er jo ikke for ingenting at Hollywood kritiseres av konservative amerikanere for å være en liberal bastion. Dette så vi for eksempel i serien West Wing (Presidenten), hvor perspektivet var fra demokratenes side og republikanerne var fienden. Det lages få konservative karakterer som publikum er ment å sympatisere med – kanskje er karakteren «Kitty» i Brothers & Sisters unntaket.
Likeså med rasespørsmålet. Vi får afro-amerikanske actionhelter, Cosby-kos og motor-mouth komikere, uten at dette på noen måte forbereder en på virkeligheten. University of Virginia var i så måte en sjokkartet opplevelse. Universitetet er et universitet for sørstatenes overklasse. Her var den store majoriteten hvit, rik og relativt konservativ. ”Uniformen” til mine studenter var Ralph Lauren-piqué og luksus-SUVer. Universitetet oser av historie og tradisjon – sørstatstradisjon. Det ble som nevnt grunnlagt av Jefferson, som jo i tillegg til å være tidligere president også var slaveeier. Når man besøker hans berømte eiendom Monticello, kan man også besøke slavekvarterene på baksiden av herskapshuset. Lenge var skolen kun for hvite southern gentlemen – kvinner fikk ikke offisielt adgang før i 1972. Rasespørsmålet er like betent på skoleområdet som det er i amerikanske samfunn generelt. Samtidig har universitetet også en stor andel afro-amerikanske studenter. Denne merkbare minoriteten holder seg gjerne adskilt fra den hvite majoriteten, med egne ”sororities” og ”fraternities” for svarte og egne studenthjem. En slik ”selv-segregering” er vanlig i USA, særlig i sørstatene. Her er verken slaveri, segregering, eller diskriminering glemt, men heller den store elefanten i rommet – et av de vanskeligste temaene som amerikanerne stadig må forholde seg til.
Dette var en viktig grunn til at Barack Obama ble sett på som en Amerikas frelser i 2008. Det å velge en (delvis) svart president ble sett på som en meget symboltung handling. På en måte ble det sett på som en øvelse i å be om tilgivelse. Dersom USA kunne velge en svart president kunne kanskje den vondeste skampletten på landets rulleblad legges til side. Dette ønsket var forståelig, om enn malplassert. Obama var ikke en afro-amerikaner i begrepets spesielle betydning. Han var ikke en etterkommer av afrikanske slaver, brakt til USA i lenker på båter, og undertrykt gjennom hundrevis av år. Skampletten berører ikke ham. Derimot berører den hans kone, Michelle Obama. Slik fikk USA sin første afro-amerikanske president som ikke er afroamerikaner, med unik appell både til svarte og hvite amerikanere.
Homecoming
Å komme tilbake til Norge etter syv år i USA og bli titulert ”USA ekspert” er en nervepirrende opplevelse. Alle mener noe om USA. Alle mener de kan noe om USA. Å skulle måle seg opp mot den ypperste europeiske USA-eksperten, den franske aristokraten Alexis de Tocqueville, er skjellsettende. Og heldigvis ikke nødvendig. Som amerikanere vet – liberale som konservative – når det gjelder Tocqueville er det ingen over, ingen ved siden.
En av mine første opplevelser tilbake i Norge var som innleder ved Militærmaktseminaret, arrangert av Forsvarets Stabsskole og Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Der snakket jeg om temaet for avhandlingen min, som er amerikansk eksepsjonalisme. Amerikansk eksepsjonalisme er den klokkeklare troen amerikanerne har på at deres land har en spesiell rolle å spille i verdenshistorien. ”Amerika” var spesielt når det ble grunnlagt, i og med at det var det eneste republikanske demokratiet i moderne tid. Så usannsynlig var det at dette lille landet skulle slå Det britiske imperiet i Uavhengighetskrigen at Gud måtte være på amerikanernes side.
Helt siden da har amerikanerne vært nærmest religiøst overbevist om at USA skal vise vei til historiens ideologiske konklusjon: Kapitalistisk, republikansk demokrati. Når besteforeldrene våre hørte John F. Kennedy snakke om USAs misjon i Den kalde krigen, eller våre foreldre hørte Ronald Reagan snakke om USA som ”the shining city on a hill” og min generasjon hørte George W. Bush, jr. snakke om USA som forkjemperen for Det gode, var ikke dette tom retorikk. De tror på dette budskapet. Å forstå dette selvbildet – hvor det kommer fra (Puritanerne på 1600-tallet, samt Grunnlovsfedrene på 1700-tallet), hvordan det har utviklet seg (”Manifest Destiny” på 1800-tallet var for eksempel en oppdatert versjon) og hvordan dette påvirket amerikanernes syn på resten av verden – er en viktig del av det å knekke den amerikanske koden.
Jeg ble deretter intervjuet av ABC Nyheter om dette med amerikansk eksepsjonalisme. Artikkelen skapte en «storm i kommentarfeltet» da mange hadde mye å si om disse amerikanerne. En person skrev at dette var da aldeles innlysende, og man trengte vel ikke doktorgrad for å vite slikt. Tydeligvis ikke, for i Norge er det lite penger til forskning på amerikansk politikk. Det er uvisst hvorfor det er slik. Jeg kan kun spekulere. Er det fordi vi tror vi allerede vet alt om USA og at det derfor er helt unødvendig for oss å skaffe oss kunnskap og kunnskapsmiljøer om amerikansk politikk?
I så fall er dette lettere ironisk, all den tid Norge og dets innbyggere lever på USAs sikkerhetsgaranti. På Blindern sa professorene i statsvitenskap ofte at FN er grunnsteinen i norsk utenrikspolitikk. Dette er riktig, men også feil. FN er grunnsteinen i norsk utenrikspolitikk fordi NATO – og dermed USA – er den organisasjonen som underbygger norsk sikkerhetspolitikk. FN er selvsagt viktig, men skal vi være ærlige med oss selv burde vi ha mot til å innse at vi siden 1945 har levd på USAs militære garanti.
USA er Europas beskytter – det sier de ofte nokså ubeskjedent selv – og også vestens leder. USA er FNs skaper og det landet som bestemte det meste av organisasjonens design i planleggingsårene som førte frem til San Francisco-konferansen i 1945. Vi kan være brennende uenige i amerikansk utenrikspolitikk, men realiteten er at vi lever av den, vi også. Vi kan gjerne ønske at Europa blir en enhetlig og kapabel sikkerhetsaktør i framtiden, som forhåpentligvis kan bidra til en mer likeverdig vestlig allianse. Men dette er for øyeblikket et ønske, ikke en realitet. Som Kosovo i 1999 og Libya i dag viser oss, så er vi – enten vi snakker om Norge eller Europa – avhengig av amerikansk militærmakt for å gjennomføre våre utenrikspolitiske prosjekter rundt om i verden.
Så kan vi kanskje spørre oss: Hvorfor er vi alliert med USA i dag? Hva kjemper vi for, nå når Den kalde krigen er over? I følge vårt eget Utenriksdepartement kjemper vi for humanitære verdier. Vi skulle være en “humanitær supermakt”. Ser man nærmere på saken, er det klart at Norge kjemper for det samme som USA, men vi gjør det med ulike virkemidler. Dette gjør de fleste nordmenn på venstresiden til noe lignende politiske hyklere. Vi bruker USA som vår sikkerhetsgarantist slik at vi kan forbli ren og uskyldig som en humanitær, liberal, europeisk fredsnasjon.
Vi latterliggjør den amerikanske misjonstrangen – inspirert av eksepsjonalismen – som alltid skal fortelle alle andre hvordan gjøre ting. Men samtidig forteller vi andre land hvordan lage fred, akkurat som USA gjør, bare med penger heller enn med våpen. Norge har nemlig sin egen eksepsjonalisme, som stammer fra andre kilder enn den amerikanske, og som har sitt eget uttrykk i norsk politisk historie. Vi nekter å være medlem av Europa, og later som om vi ikke er medlem av USAs gjeng. Men det er vi altså, og det båndet stoler vi på at er der også i framtida.
Kan båndet brytes? Selvsagt – fra USAs side. Norge er ikke spesielt viktig lenger etter Den kalde krigens slutt. Derimot er vi avhengig av USA. Så kanskje er det ikke så dumt å vite litt om dette landet vi trenger så voldsomt likevel.
Otto von Bismarck skal en gang ha sagt at “God has a special providence for fools, drunks, and the United States of America.” Framtidas maktkonfigurering i internasjonal politikk vil vise om han hadde rett, eller om USAs storhetstid snart er forbi. I så fall vil vi oppleve en verdensorden som kan variere fra litt ulik til den vi har kjent siden andre verdenskrig, til en radikalt annerledes orden som ikke lenger spiller på Vestens premisser. Amerikanske forskere varierer i sine prediksjoner. ”Realister” innen statsvitenskapen som John Mearsheimer argumenterer for sannsynlig militær konflikt mellom USA og Kina, skapt av uunngåelige mekanismer som opererer på det internasjonale plan mellom de to framtidige stormaktene. ”Liberale” statsvitere som G. John Ikenberry har klokkertro på at den amerikansk-vestlige ordenen vil overleve, fordi de mener dette er den normativt beste internasjonale ordenen. Dermed spår Ikenberry at Kina etter hvert vil finne sin plass innen denne ordenen og at en kinesisk maktøkning ikke vil føre til militær konflikt, men heller økt innflytelse i verdensorganisasjonene, hvor fredelig politisk samarbeid og økonomisk konkurranse utfolder seg.
Hvordan et land som ser på seg selv som eksepsjonell og som lederen av den vestlige ordenen skal justere seg etter en ny maktbalanse, er uvisst. Overgangen kan bli ubehagelig ikke bare for USA, men også for USAs nærmeste allierte som Norge. Internasjonal politikk går dermed spennende tider i møte, og det blir bare viktigere å satse på forskning om internasjonal politikk. Ikke minst forblir det viktig å gi våre studenter muligheten til å oppleve en verden i forandring fra et personlig ståsted.
Jeg er derfor meget takknemlig for at Senator Fulbright startet et program som mange tiår senere gav ei Hammerfestjente muligheten til å få en fantastisk utdannelse ute på landsbygda i Virginia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar