Dick Cheney og meg: Del 2

Her kommer andre del av rapporten fra min deltakelse ved Heritage Foundations årlige medlemskonferanse.

"There's nothing warm and fluffy about Rumsfeld," sier Dick Cheney til forsamlingen, til stor latter. Jeg sitter i en stor ballsal i Marriott Wardman Park Hotel i Washington, D.C. og har - sammen med 1200 andre - satt med ned ved et av de mange pent pyntet bordene for å spise festmiddag og bivåne at Cheney skal få Heritage Foundations egen "Clare Booth Luce Award" og fortelle oss om sin nye bok, In My Time.

“Dick Cheney has set a lifelong example of what it means to be a citizen, a leader and a patriot,” sier presidenten for Heritage, Edwin J. Feulner før seremonien. Når Cheney med kone (Lynne Cheney) kommer gående forbi bordet mitt ser jeg at han har tapt seg siden tiden i Det hvite hus. Hans livslange hjerteproblemer (Cheney fikk sitt første hjerteattakk da han var 37 år) har ført til at han nå har en implantert defibrilator i hjertet sitt, og mange på venstresiden unnlater ikke å bemerke at Cheney nå er i live men uten puls. Når man ser ham virker det rimelig - han virker tynnere, foroverbøyd og relativt svak. Til han åpner munnen.

Den karakteristiske grumsete brummingen kommanderer oppmerksomhet når Cheney starter sin tale. Han snakker mye om sin gode venn Donald Rumsfeld, som ble Cheneys mentor da han først var en "intern" i Kongressen i 1969 og dermed får æren av å ha startet Cheneys politiske karriere.

Cheney forteller videre at han var overrasket over at mange trodde - etter hans seks perioder i Kongressen som representant fra Wyoming på 1980-tallet - at han var en moderat republikaner. "I was anything but a moderate," sier Cheney med et stort smil til sine konservative venner.

Tidligere samme dag: Jeg deltar på et seminar som heter "Presiding over American Decline" som, ikke overraskende, handler om hvordan President Obama har skakkjørt landet og hva man kan gjøre for å gjenerobre USAs storhet på den internasjonale arenaen. Panelet, som består av blandt annet David Addington (beryktet for sin rolle som Cheneys stabsjef i Det hvite hus og i 2006 utnevt av The U.S. News and World Report som den mektigste mannen ingen har hørt om), argumenterer for at Obama har reist verden rundt for å unnskylde seg for landet sitt. Obama er en anti-eksepsjonalist som kommer til å overse USAs maktsvekkelse og gjøre USA til et hvilket som helst vanlig land. Dette er selvsagt uakseptabelt. Løsningen er, som alltid, å finne den nye Ronald Reagan. Reagan vant ikke bare over Jimmy Carter i 1980, han vant samtidig over persepsjonen om at USA var på vei inn i en permanent maktsvekkelse vis-a-vis Sovjetunionen, Japan og EF på 1970-tallet. Reagan brakte en ny "morgen til Amerika" på 1980-tallet (som hans valgvideo sa det i 1984). Vi vet alle hva som skjedde så: Reagan vant Den kalde krigen. (Antakelig alene.)

De konservative så i George W. Bush en ny Reagan. De så i hans visepresident en sterk og konservativ mann som ikke hadde tenkt til å unnskylde seg for sitt land, men heller føre an korstoget mot terror uten beklagelse. Cheney er nå blandt sine egne. De 1200 i ballsalen ønsker å gi Cheney en medalje for sin lange og tro tjeneste til sitt land - et land som er på vei i gal retning under ledelse av en uamerikansk president, mener de. Han får stadig stående applaus. Han ler og spøker. (Fun fact: Cheney virker ikke mindre skummel når han ler.) Hans væremåte er merkbart annerledes enn når han intervjues av "mainstream" journalister, som de på høyresiden kaller dem. Han er ikke i angrepsposisjon, men heller avslappet og spøkefull. Han er hjemme.

Men fortsatt leter de konservative etter en ny Reagan. Bush klarte aldri helt å leve opp til håpet. Cheney var kun visepresident, og kunne dermed ikke være noen Reagan. Forsåvidt var vel hans manglende karisma og røffe væremåte nok til å stoppe den drømmen. Det tidligere panelet om amerikansk utenrikspolitikk hevder at ingen politiker siden Reagan har klart å formidle en stor visjon på Amerikas vegne på samme måte som "the great communicator." 

Følg med i del 3 på hvem som ryktes å være den neste Reagan. Hint: ingen av dem er presidentkandidater i dag.