Dick Cheney og meg: Del 1.

Jeg har akkurat kommet hjem fra en liten tur til USA, hvis hovedformål var å delta på Heritage Foundations årlige medlemskonferanse. Heritage er en meget konservativ tenkesmie i Washington, D.C. som jobber aktivt for å trekke amerikansk politikk mot høyre. Dette var en samling for dets medlemmer (med andre ord: donorer) og ikke åpen for offentligheten. Jeg var så heldig å få være med som gjest av norske Monticello Society og fikk derfor en mulighet til å delta i et heller interessant sosialantropologisk eksperiment. Feltarbeidet bestod i å delta på så mange seminarer som mulig og foreta min egen uvitenskapelige spørreundersøkelse blandt tilfeldige deltakere om deres syn på amerikansk politikk generelt, og de republikanske presidentkandidatene spesielt. 

Det var liten tvil om at hovedformålet til deltakerne var å samle krefter og mot til 2012s store kamp mot sosialisten Obama, og at alle var enig i at dersom man ikke vinner dette valget går det rett vest med USA. Som den kjente konservative spaltisten Charles Krauthammer meddelte til forsamlingen under lunsjen, så er 2012 et potensielt vannskille i amerikansk historie. Krauthammers analyse av Obama som president var at han er en sosialist av den sosialdemokratiske varianten, og at Obama derfor ønsker å reformere USA langs vesteuropeiske linjer. Dette er noe det verste man kan si om en amerikansk president, da dette betyr at Obama ikke godtar (eller forstår) amerikansk eksepsjonalisme og at han synes den vesteuropeiske modellen er den amerikanske overlegen. Obamas tre første år har avslørt at han ikke er en sentrist som lener mot venstre, som mange kanskje trodde under valgkampen i 2008, men heller at han er en venstrevridd som lener mot sentrum. Dermed er valget klart i 2012: det står mellom en venstrevridd sosialdemokrat, eller en som støtter amerikansk eksepsjonalisme og amerikansk storhet.

Derav det store spørsmålet: hvilken kandidat støtter den konservative grasrota? Nå skal det sies at det ikke var mye grasrot-følelse over deltakerne, som i all hovedsak bestod av eldre, rike hvite herrer akkompagnert av sine blonde koner. (Dette var de klar over selv, og en eldre dame fra Florida ønsket å vite hva jeg gjør for å spre det konservative budskap til ungdommen i Norge. Dette var en av mange samtaler hvor jeg endret emne raskt.) Men penger har de, og penger er makt i amerikanske valg. Derav min (av og til påfallende) interesse for hvem av de republikanske kandidatene de støtter. Det ble raskt klart at Rick Perry var den forhenværende favoritten, men som nå anses som en fiasko. Det var derfor en søkende masse som kom til Washington, D.C. og jeg fant en merkbar utilfredsstillelse med det republikanske kandidatfeltet. Alle jeg spurte sa at de for øyeblikket liker Herman Cain - som jo også gjenspeiles i meningsmålingene for tiden. Perry har falt dramatisk, og Cain har økt tilsvarende.

Det som jo er påfallende er at Mitt Romneys meningsmålinger ligger stabilt som alltid - rett under 25 % - og aldri ser ut til å vinne på eller tape på at andre kandidater kommer til eller faller fra. Dette er jo fordi det er to uoffisielle under-konkurranser i den republikanske nominasjonskampen: Den ene er konkurransen om den moderate kandidaten som kan vinne uavhengige stemmer (det var denne konkurransen New Jersey guvernør Chris Christie ville entret, og dermed vært en farlig utfordrer til Mitt Romney). Det er denne konkurransen som anses for å frembringe den kandidaten som faktisk kan vinne mot Obama i 2012. Men her ligger ikke hjertet til den konservative bevegelsen. Den andre konkurransen er nemlig Tea Party-konkurransen, hvor først Bachmann, så Perry og nå Cain kjemper om førsteplassen. Det er i denne konkurransen man finner høyresidens pasjon. 

Det som var interessant var at Krauthammer så ut til å ville meddele en subliminal beskjed til publikum: Dere må stemme på Romney. Dere må stemme på Romney. Han sa det ikke rett ut, men som svar på spørsmål om hvilken kandidat han likte og hvem man burde satse på, sa Krauthammer at dersom man anså det som viktigst å vinne i 2012 (og det gjorde man jo, etter hans tale om vannskillet i 2012) så var nok Romney det mest fornuftige valget. På spørsmålet om Perry er ferdig som kandidat (etter en rekke dårlige debattdeltakelser) svarte Krauthammer, "Perry is not up to speed on the national stage, and I don't know that he can recover. If he doesn't improve, Obama would eat his lunch in presidential debates." Og det har Krauthammer helt rett i.

Publikum var ikke så veldig glad for denne beskjeden, og Krauthammer la til at partiet helt klart ikke er komfortabel med Romney. (Dette ble jo klart da et sørstatsmedlem reiste seg og sa - under et annet seminar - at alle vet at man ikke kan stemme på Romney fordi han er mormoner. Dette utløste heldigvis buing fra resten av publikum.) Dermed skal man ikke se bort i fra at en av tea party kandidatene vinner, så det blir jo spennende å følge med på hvem som vinner det aller første nominasjonsvalget i Iowa i januar. "Maybe Bachmann, maybe Cain" som Krauthammer sa.

Romneys problem er - som flere av innlederne påpekte - at han er den stødige og trygge kjæresten som foreldre ønsker at deres datter skal gifte seg med. I mellomtiden dater dattera alle andre mulige kandidater - de spennende (Perry), de utradisjonalle (Bachmann) og de helt usannsynlige (Cain). Spørsmålet er hvem som åpenbarer seg foran alteret på bryllupsdagen.

Følg med for del 2 av rapporten - den inneholder blandt annet middag med Dick Cheney.