Cheney og meg: Siste del.

Her kommer tredje og siste del av min rapport fra Heritage Foundations medlemskonferanse i Washington, D.C. i forrige uke.

Den konservative bevegelsen i USA er urolig. De er ikke så urolige som i 2008 da Barack Hussein Obama vant presidentvalget (de var påpasselige med alltid å inkludere mellomnavnet hans på den tiden), men de er urolige. De er misfornøyde med retningen USA går i - det å måle om folk synes USA går i riktig eller gal "retning" er en viktig måte å ta opinionstemperaturen på blandt amerikanske velgere - og de er misfornøyde med sine egne presidentkandidater som skal utfordre Obama til neste år.

Det var mye snakk om Ronald Reagan på konferansen til Heritage. Dette er som forventet. Reagan er i ferd med - om han ikke allerede gjort det - å anta gudommelige proposjoner i Det republikanske partiet og den konservative bevegelsen. Hver en tale krydres med et velvalgt Reagan-sitat, hver en referanse møtes med ivrig nikking fra publikum. Konferansens første frokostseminar åpnet med et Reagan-sitat ("As conservatives, we have to be optimists") og det til og med før bordbønnen. Reagan før Gud, altså.

Den konservative bevegelsens største mål er dermed å finne Den neste Reagan. Den som igjen kan styre landet mot høyre og reversere eventuell ugagn gjort av Obama-administrasjonen. Men hvem skulle dette være, når man ser på De syv dverger som til stadighet debatterer hverandre rundt om i svingstater med så stor misnøye?

Tilbake til frokosten. Her er æresgjestene Kongressmann Sean Duffy fra Wisconsin og hans kone, Rachel Campos-Duffy. De møttes på MTVs The Real World for femten år siden (...) men lever nå et litt annet liv. Sean er blitt konservativ Kongressmann, Rachel har født seks barn og skrevet en bok om det å være hjemmeværende: Stay Home, Stay Happy. Rachel er en av 16.3 % som identifiserer seg som latino/Hispanic i den amerikanske befolkningen, en betydelig minoritet som allerede har forbigått den svarte delen av befolkningen (12.6 % - begge tall er fra U.S. census/folketellingen i 2010). Latinogruppen er også en gruppe i sterk vekst. U.S. Census Bureau antar at denne gruppen i 2050 vil utgjøre 24.4 % av befolkningen. Dette betyr at latino-gruppen vil være avgjørende i valg og at det å vinne disse nye landsmennenes stemme vil være en viktig oppgave for begge partier.

Hvem som vinner over latinoene er uvisst. I 2008 gjorde Obama en god jobb med denne gruppen: 67 % stemte for Obama/Biden, kun 31 % for McCain/Palin. Det er derimot ikke gitt at Demokratene har denne gruppen som lojale velgere. Latinamerikanerne som kommer til USA er gjerne sosialkonservative katolikker som jobber hardt og ønsker minimal statlige innblanding i business. Det de derimot er skeptiske til, er strenge immigrasjonslover og mistenkeliggjøring av latinogruppen som allerede er i USA - og her er det Republikanerne sliter veldig. Alle de nåværende presidentkandidatene konkurrerer om hvem som er mest streng når det kommer til immigrasjonslovgivning (Herman Cain har tidligere foreslått å bygge et elektrisk gjerde langs Mexico-grensa...men unnskyldte seg så med at han spøkte).

Enter Marco Rubio. Ung, kjekk og nylig innvalgt senator fra Florida - en meget viktig svingstat - Rubio er barn av cubanske eksilforeldre og snakker spansk flytende.

Rubio ble akkurat innvalgt i Senatet i november i fjor, og har - smart nok - avvist å stille til valg i 2012. Til tross for gjentatte henveldelser og mye mediaspekulasjoner sier Rubio at han ikke ønsker å være verken president- eller visepresidentkandidat i 2012. Dermed kan han ta seg tid til, som Rachel Campos-Duffy sa det under frokosten, å bli den nye Reagan. "He will talk about American exceptionalism, and explain what's great about America," sa Rachel, "and he will be a game changer in the fight for the latino vote." Dersom Rubio viser seg å ha talent for nasjonal politikk i Senatet kommer han til å bli en farlig utfordrer i 2016.

En annen meget interessant republikaner som bare så vidt har begynt sin karriere på den nasjonale arenaen er Guvernør i South Carolina, Nikki Haley. Haley er ikke bare kvinne, men også barn av indiske foreldre. Haley fikk æren av å avslutte Heritage sin konferanse med en stormende tale som brakte publikum opp av stolene, jublende og klappende gjennom hele talen. Haley, som vant Guvernør-valget i 2010 ved hjelp av Sarah Palin og Tea Party bevegelsen, er en karismatisk, overbevisende og smart kvinne.

Hun er, for å si det litt krasst, Sarah Palin med de små grå inntakt. Hun har Palins populistiske sjarme, men kan snakke i detaljer uten å rote seg bort. En av publikumerne spratt opp etter talen hennes og sa, "Forget Governor Christie, forget Governor Perry, forget Guvernor Romney, I want Governor Haley for President!", hvorpå Haley kledelig beskjedent rødmet lett og la hånden over hjertet.

Denna dama har ambisjoner.

I mellomtiden må vi fokusere på 2012, et valg hvor verken venstre- eller høyresiden er så veldig fornøyd med hvem de må stemme på. Men valg blir det uansett. Dette som kontrast til damen som under et seminar om valget i 2012 reiste seg opp og sa, "I am afraid Obama won't let there be an election in 2012. Am I crazy?" Panelets 2-sekunds stillhet indikerte at svaret var [YES], men som de gentlemenn de var unnlot de å svare på det siste spørsmålet, og tok heller for seg det første: "Don't worry, m'am, there will be an election next year."

Så da ser vi fram til det.