Syv år og et pussig vennskap

Som en del av 40-årsjubileet til Den norske Fulbright-alumni foreningen har vi laget en bok fylt av bidrag fra tidligere Fulbrightere, blant annet Henrik Syse, Hanne Skartveit, Bernt Hagtvedt og Jan Egeland. Nedenfor er mitt bidrag.

Som en som har doktorgrad i amerikansk politikk, og har bodd til sammen ni år i USA er det både til frustrasjon og glede at det i Norge bor 4, 940, 400 USA-eksperter. Egentlig mest glede, for er man interessert i internasjonal politikk er det helt nødvendig å forstå USA. Her følger et møte med menneskene som sjelden ender opp som helter i amerikanske filmer og TV-serier – de konservative.

Nordmenn har sterke meninger om landet på andre siden av Atlanteren. Noen basert på egne erfaringer eller studier, andre basert på mindre trygt empirisk grunnlag. På den ene siden har man dem som er skråsikre på at de forstår den amerikanske folkesjela etter å ha sett ”The Wire” og studert et semester på utveksling. På den andre siden er det slettes ikke alle som ser nytten av å studere dette landet, enten fordi man tror man allerede kjenner det eller man tenker at det ikke er viktig. Som professoren i tysk ved Universitetet i Tromsø en gang sa til meg da jeg fortalte at jeg skulle studere amerikansk politikk: ”Hvorfor det? Er det ikke bedre å studere noe mer interessant?”

Min konklusjon har vært det motsatte av professoren sitert overfor. For de som er interessert i internasjonal politikk er det helt nødvendig å forstå USA. For oss nordmenn, som har levd med en konstant inspirasjons- og irritasjonskilde på den andre siden av Atlanteren siden 1776, burde det å lære USA og kjenne, være obligato­risk. Det at antall norske studenter i USA har sunket kraftig siden 1990-tallet, er bekymringsfullt. Om dette er et tegn på svekket ideologisk tiltrekningskraft (såkalt myk makt) kan jeg ikke si sikkert, men det er helt klart at det i Norge er mer populært å studere og forske på land like små og originale som oss selv, heller enn stormaktene i verden.

Det er også synd at de som faktisk studerer i USA, reiser til storbyer som reflekterer en helt annen kultur enn mesteparten av USA. Særlig gjelder dette for ”Europa-light” områder som New York, Boston og San Francisco. Jeg er selv glad i disse fantastiske byene, og ingen kan klandres for å ville gå på ett av deres mange anerkjente universiteter. Men USA defineres jo blant annet av sitt mangfold. Og der finnes så definitivt et annet USA. Ønsker man å komme den amerikanske folkesjela nærmere nytter det rett og slett ikke å oppholde seg på økologiske kaffebarer i storbyene på øst- og vestkysten.

Madeline og meg
Jeg var så heldig å få tilbringe syv år ved Thomas Jeffersons universitet og stolthet, University of Virginia. Universitetet ligger ute på landet, to og en halv timers kjøretur fra Washington DC, i byen Charlottesville. Jefferson ønsket at det på hans gravstøtte skulle stå tre ting: At han var forfatter av Uavhengighetserklæringen, samt Virginias statutt for religiøs frihet, og at han var faren til universitetet i Virginia. Det var derimot ikke plass til at han var USAs tredje president. Jeffersons stolthet er ikke så veldig kjent i Norge, men er – etter UC Berkeley – USAs beste offentlige universitet.
Jeg dro dit med et Fulbright-stipend for å ta en mastergrad. Men ting har en tendens til å balle på seg (i statsvitenskapen kjent som “path dependency”  – det var nerdehumor). Da jeg fikk tilbud av fakultetet om å fortsette med en doktorgrad, ba jeg om betenkningstid. Fakultetets avdelingsleder overtalte meg med følgende karismatiske tale: ”Well, you don’t have anything better to do, right?” Og det hadde jeg heller ikke.

En av de mest uventede hendelsene i løpet av de syv årene skulle bli mitt vennskap med en meget evangelisk kristenkonservativ familie. Før jeg flyttet til Virginia fikk jeg nemlig et brev fra det jeg trodde var universitetets egen organisasjon for internasjonale studenter, med et tilbud om å stifte bekjentskap med en ”vertsfamilie” – ikke en å bo hos, men en å feire Thanksgiving med, gå på sportsarrangementer med, etc. I det hele tatt å hjelpe meg med min kulturelle integrering. Jeg takket ja til tilbudet, og ble på Dulles Airport i Washington møtt av en høy dame med enda høyere hår og en rød rose i hånda. Madeline Trotmans intensjon – som en del av den private, kristne organisasjonen hun var medlem i, og som ikke var tilknyttet universitetet – var å omvende meg/forsikre seg om at jeg var en god kristen som har ”Jesus in my heart”.

Det ble starten på syv år med diskusjoner om Gud, tro og politikk. Madeline er stor-fan av konservative talk radio verter, og oppmuntret meg flere ganger til å høre på Rush Limbaughs radioprogram, fordi ”he is changing so many hearts out there”. Det føltes fullstendig surrealistisk å bli fortalt av en omsorgsfull, kjærlig, uegennyttig bestemor at jeg måtte passe på å få med meg radioprogrammet til en hatefull, diskriminerende, propaganderende eks-pillemisbruker fordi han spredte Det gode budskap. Men slik var det altså.

Å lære Madeline og hennes familie å kjenne (bestående, i god evangelisk tradisjon, av fire barn og tjue barnebarn, da prevensjon ikke er så veldig populært) var å lære den amerikanske sosialkonservatismen å kjenne. Sarah Palin er den store heltinnen, og Fox News er gud. Hun stemte på John McCain i 2008, men holdt seg for nesa mens hun gjorde det (han var ikke sosialt konservativ nok). Jeg klarte aldri helt å forstå hvordan et så fantastisk sjenerøst og åpent menneske klarte å høre på de aggressive og hatske radio og tv-vertene som Limbaugh og Bill O’Reilly, og vi måtte ha flere runder hvor jeg forsøkte etter beste evne å forklare at Barack Obama sannsynligvis ikke var muslim. En ting ble dog etter hvert klinkende klart: De som tror på Gud er in, og de som ikke tror er ut. Og det handler ikke bare om å tro på Gud – det skal være en offentlig, misjonerende, insisterende gudstro. Personlig kristen er for pyser.
Og her kommer vi til noe av det som nordmenn (og mange europeere) finner vanskeligst å forstå ved konservatismen i USA. Kristendommen står i høysete for alle aktiviteter, sosiale som politiske. Religion skal gjennomsyre samfunnet. Grunnlovsfedrenes insistering på separasjon mellom stat og kirke utgjør kanskje den eneste gangen de gjorde en feil, ifølge Madeleine & co.

Min kjære Madeline – som selv var blitt skilt fra sin mann – var bekymret for det meste i mitt liv: At foreld­rene mine var skilt, at jeg ikke trodde på Gud, at jeg ikke gikk til gudstjeneste (men jeg reddet meg ofte med at jeg jo var konfirmert). En gang – i et svakt øyeblikk av dårlig samvittighet etter at jeg hadde takket nei for n’te gang til å bli med i kirka på en søndag – sa jeg ja til å bli med på misjonærsamling i Roanoke. Madeline har nemlig reist verden rundt som misjonær. Hun har bodd i Sveits, Kina, Sør-Korea, og fikk tvillingdøtrene sine da hun var misjonær i Mexico.
Hun snakker spansk og er informert om andre kulturer. Roanoke ligger i tjukkeste Virginia, og minner om skumle scener i filmer som involverer pickup trucker og trailer-parker. Her fikk jeg være med på misjonskonferanse i en av Roanokes megakirker, hvis hovedpresentasjon var en power point-fremstilling av Europa. Presentasjonen forklarte i dramatiske ordelag hvorfor Europa var ”mørkets kontinent”: Ikke bare var ateismen løs blant lokalbefolkningen, men den raskest voksende religionen var islam! Dette var heldigvis før Obama ble president, ellers vet jeg ikke hvordan det skulle gått med livsviljen til publikum i salen.

Madelines egen erfaring med Islam var ikke en suksesshistorie. Hun stiftet i en periode et vennskap med en muslimsk student fra Kuwait. Denne unge jenta måtte etter hvert gi Madeline klar beskjed om at de ikke kunne treffes lenger, da Madelines iherdige forsøk på misjonering ikke falt i god muslimsk jord. I motsetning til de to er Madeline og jeg fortsatt venner, og har god kontakt.

Selv om vi aldri ble  – eller blir – enige om Gud, ekte­skap, politikk eller homofili, så var det en flott opp­levelse å knytte bånd til en pratsom, nysgjerrig og snill bestemor. Jeg tenker stadig tilbake på alle lunsjene våre, og håper og tror jeg aldri ”jattet med”, men heller fortalte min side av saken så diplomatisk som mulig. Vi var jo sjelden enige, og fikk aldri konkludert med noe som helst. Vårt vennskap ble en pågående enighet om å være uenig. Selv om jeg aldri ble komfortabel med Madelines syn på sosiale spørsmål, så gav hun meg en sosialantropologisk gave: Et vindu inn i et USA som få nordmenn får sjansen til å utforske.

Republikansk akademia
Det å bo i Virginia hadde også andre bestemte fordeler. Det var en nyttig eksersis å få studere under prominente konservative professorer ved universitetet, og ikke minst diskutere sammen med konservative studenter. Jeg tok flere kurs med Professor James Ceaser, en kjent konservativ som ofte skriver i The Weekly Standard – nærmest de neokonservatives medlemsblad. Dersom man skulle ha hatt noen forestillinger om at politiske synspunkter ikke har noe å si for det vitenskapelige studiet av statsvitenskap, så ble de i alle fall grundig knust.

Det var helt åpenbart at vi kom fra motsatte ideologiske planeter, og at dette hadde farget våre statsvitenskapelige interesser og perspektiver. Som europeer og nordmann ble jeg tidlig utpekt som kullets sosialist, og måtte forsvare helt gjennomsnittlige norske politiske synspunkter fra Stalin-stempelet. Jeg måtte også bære Ceasers byste av den franske aristokraten og USA-fareren Alexis de Tocqueville til forelesningsrommet, uvisst om dette var straff for lefling med sosialismen eller vanlig kutyme.

Et av temaene Ceaser var mest opptatt av, var det de i USA kaller ”the Founding”, altså grunnleggelsen av USA. Hans sterke tilknytning til grunnlovsfedrene – the Founding Fathers – er en populær konservativ aktivitet som vi for eksempel ser gjenspeilet i dagens Tea Party bevegelse. Denne ideen om at USA ville vært et bedre land dersom man bare kunne finne tilbake til det USA som eksisterte når grunnlovsfedrene levde er utbredt blant amerikanske konservative. ”The cult of the Founding” – grunnleggelseskulten – er en viktig del av den konservative bevegelsen i USA og forklarer for eksempel hvorfor mange Tea Party aktivister går rundt med Grunnloven i jakkelomma.
Det å møte en briljant konservativ professor var for meg meget nyttig. Jeg hadde vel aldri – når sant skal sies – møtt noen før. En konservativ professor, altså. Mine konservative medstudiner påpekte at dette jo var fordi akademia ofte er en liberal bastion hvor konservative gjerne møter fordommer og føler seg fremmedgjort. En vanlig påstand i USA, men antakeligvis like sant i Norge.

Det genuine ideologiske mangfoldet ved University of Virginia var forfriskende og stimulerte til en type debatt man ikke kan ha dersom man er grunnleggende ideologisk enig. For meg, som kom fra Norges venstreside, var læringskurven bratt, men særdeles interessant. Opplevelsen har gjort at når fenomener som Tea Party bevegelsen dukker opp, så kan jeg forstå hva de sier. Jeg liker det ikke, men språket de snakker er gjenkjennelig. Vel, noe av det, i alle fall.

Elsk/hat
At nordmenn elsker å hate USA er en klisjé, men dette er selvsagt bare halve historien. Vi elsker jo også å elske dette landet. USAs ideologiske makt har vært betydelig for Norge siden før det moderne Norge ble grunnlagt, all den tid Norges egen grunnlov var inspirert av den amerikanske (og selvsagt den franske) grunnloven. Dette på tross av seminarlederen i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo som kunne informere meg som cand. mag. student at den franske revolusjonen kom før den amerikanske, siden den franske jo var viktigst.

Siden 1814 har nordmenns politiske perspektiv på og forhold til USA vært en følelsesmessig berg-og-dalbane. Forakten for konservative republikanere er stor – som man så med Ronald Reagan og George W. Bush, jr. – like stor som mangelen på forståelsen av dem. Nordmenn har samtidig stor sympati for demokrater; Woodrow Wilson og Franklin Roosevelt nøt dyp respekt (med god grunn, selvsagt), og alle forelsket seg i John F. Kennedy, Bill Clinton, og Barack Obama.
Det at President Obama fikk fredsprisen 10 måneder inn i sin første presidentperiode, etter å ha oppnådd å prate pent med mer fremmedord enn sin forgjenger, sier sitt om hvor entusiastiske vi var som nordmenn da denne nesten-europeeren inntok Det hvite hus. Som Tove Bjørgaas skriver i sin bok Frykt og Forandring: Dette var helt klart en Thorbjørnetjeneste. Obama selv skulle gjerne betakket seg.

Kulturelt sett har nordmenn den samme lett schizofrene holdningen vi har til politikken: Man er fasci­nert av ”all things American” (det er jo for eksempel en utbredt besettelse blant Oslos urbane elite så vel som Norges generelle befolkning å ”leie et flak og kjøre på tvers av USA”), samtidig som man er meget skeptisk til amerikanisering av ens egen kultur  – selv om man vel i Norge ser en mykere versjon av denne skepsisen enn i mange andre europeiske land. På mange måter er USA Norges kule storebror – lillebror halser alltid etter, livende redd for å gå glipp av noe kult som storebror driver med innenfor musikk eller populærkultur.

Samtidig som man er skeptisk til den allestedsnærværende kulturen, bruker man den også som en vei inn i samfunnsforståelsen. Det er vel ikke få nordmenn som føler de har et nært og personlig forhold til Baltimore på grunn av serien The Wire, New York på grunn av utallige dramaserier, amerikansk-jødisk kultur på grunn av Seinfeld og så videre. Nordmenns overveldende forståelse for og innlevelse i ”gangsta rap” og det harde livet til mafiaen i New Jersey (ja, det var en Sopranos referanse) er både søtt og interessant.

Men nordmenn får en meget spesifikk versjon av den amerikanske kulturen og samfunnet gjennom Holly­wood og Billboard-lista. Det er jo ikke for ingenting at Hollywood kritiseres av konservative amerikanere for å være en liberal bastion. Dette så vi for eksempel i serien West Wing (Presidenten), hvor perspektivet var fra demokratenes side og republikanerne var fienden. Det lages få konservative karakterer som publikum er ment å sympatisere med – kanskje er karakteren «Kitty» i Brothers & Sisters unntaket.

Likeså med rasespørsmålet. Vi får afro-amerikanske actionhelter, Cosby-kos og motor-mouth komikere, uten at dette på noen måte forbereder en på virkeligheten. University of Virginia var i så måte en sjokk­artet opplevelse. Universitetet er et universitet for sørstatenes overklasse. Her var den store majoriteten hvit, rik og relativt konservativ. ”Uniformen” til mine studenter var Ralph Lauren-piqué og luksus-SUVer. Universitetet oser av historie og tradisjon – sørstatstradisjon. Det ble som nevnt grunnlagt av Jefferson, som jo i tillegg til å være tidligere president også var slaveeier. Når man besøker hans berømte eiendom Monticello, kan man også besøke slavekvarterene på baksiden av herskapshuset. Lenge var skolen kun for hvite southern gentlemen  – kvinner fikk ikke offisielt adgang før i 1972. Rasespørsmålet er like betent på skoleområdet som det er i amerikanske samfunn generelt. Samtidig har universitetet også en stor andel afro-amerikanske studenter. Denne merkbare minoriteten holder seg gjerne adskilt fra den hvite majoriteten, med egne ”sororities” og ”fraternities” for svarte og egne studenthjem. En slik ”selv-segregering” er vanlig i USA, særlig i sørstatene. Her er verken slaveri, segregering, eller diskriminering glemt, men heller den store elefanten i rommet  – et av de vanskeligste temaene som amerikanerne stadig må forholde seg til.

Dette var en viktig grunn til at Barack Obama ble sett på som en Amerikas frelser i 2008. Det å velge en (delvis) svart president ble sett på som en meget symboltung handling. På en måte ble det sett på som en øvelse i å be om tilgivelse. Dersom USA kunne velge en svart president kunne kanskje den vondeste skampletten på landets rulleblad legges til side. Dette ønsket var forståelig, om enn malplassert. Obama var ikke en afro-amerikaner i begrepets spesielle betydning. Han var ikke en etterkommer av afrikanske slaver, brakt til USA i lenker på båter, og undertrykt gjennom hundrevis av år. Skampletten berører ikke ham. Derimot berører den hans kone, Michelle Obama. Slik fikk USA sin første afro-amerikanske president som ikke er afroamerikaner, med unik appell både til svarte og hvite amerikanere.

Homecoming
Å komme tilbake til Norge etter syv år i USA og bli titulert ”USA ekspert” er en nervepirrende opplevelse. Alle mener noe om USA. Alle mener de kan noe om USA. Å skulle måle seg opp mot den ypperste europeiske USA-eksperten, den franske aristokraten Alexis de Tocqueville, er skjellsettende. Og heldigvis ikke nødvendig. Som amerikanere vet – liberale som konservative – når det gjelder Tocqueville er det ingen over, ingen ved siden.

En av mine første opplevelser tilbake i Norge var som innleder ved Militærmaktseminaret, arrangert av Forsvarets Stabsskole og Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Der snakket jeg om temaet for avhandlingen min, som er amerikansk eksepsjonalisme. Amerikansk eksepsjonalisme er den klokkeklare troen amerikanerne har på at deres land har en spesiell rolle å spille i verdenshistorien. ”Amerika” var spesielt når det ble grunnlagt, i og med at det var det eneste republikanske demokratiet i moderne tid. Så usannsynlig var det at dette lille landet skulle slå Det britiske imperiet i Uavhengighetskrigen at Gud måtte være på amerikanernes side.

Helt siden da har amerikanerne vært nærmest religiøst overbevist om at USA skal vise vei til historiens ideologiske konklusjon: Kapitalistisk, republikansk demokrati. Når besteforeldrene våre hørte John F. Kennedy snakke om USAs misjon i Den kalde krigen, eller våre foreldre hørte Ronald Reagan snakke om USA som ”the shining city on a hill” og min gene­rasjon hørte George W. Bush, jr. snakke om USA som forkjemperen for Det gode, var ikke dette tom retorikk. De tror på dette budskapet. Å forstå dette selvbildet – hvor det kommer fra (Puritanerne på 1600-tallet, samt Grunnlovsfedrene på 1700-tallet), hvordan det har utviklet seg (”Manifest Destiny” på 1800-tallet var for eksempel en oppdatert versjon) og hvordan dette påvirket amerikanernes syn på resten av verden – er en viktig del av det å knekke den amerikanske koden.

Jeg ble deretter intervjuet av ABC Nyheter om dette med amerikansk eksepsjonalisme. Artikkelen skapte en «storm i kommentarfeltet» da mange hadde mye å si om disse amerikanerne. En person skrev at dette var da aldeles innlysende, og man trengte vel ikke doktorgrad for å vite slikt. Tydeligvis ikke, for i Norge er det lite penger til forskning på amerikansk politikk. Det er uvisst hvorfor det er slik. Jeg kan kun spekulere. Er det fordi vi tror vi allerede vet alt om USA og at det derfor er helt unødvendig for oss å skaffe oss kunnskap og kunnskapsmiljøer om amerikansk politikk?

I så fall er dette lettere ironisk, all den tid Norge og dets innbyggere lever på USAs sikkerhetsgaranti. På Blindern sa professorene i statsvitenskap ofte at FN er grunnsteinen i norsk utenrikspolitikk. Dette er riktig, men også feil. FN er grunnsteinen i norsk utenrikspolitikk fordi NATO  – og dermed USA  – er den organisasjonen som underbygger norsk sikkerhetspolitikk. FN er selvsagt viktig, men skal vi være ærlige med oss selv burde vi ha mot til å innse at vi siden 1945 har levd på USAs militære garanti.
USA er Europas beskytter – det sier de ofte nokså ubeskjedent selv – og også vestens leder. USA er FNs skaper og det landet som bestemte det meste av orga­nisasjonens design i planleggingsårene som førte frem til San Francisco-konferansen i 1945. Vi kan være brennende uenige i amerikansk utenrikspolitikk, men realiteten er at vi lever av den, vi også. Vi kan gjerne ønske at Europa blir en enhetlig og kapabel sikkerhetsaktør i framtiden, som forhåpentligvis kan bidra til en mer likeverdig vestlig allianse. Men dette er for øyeblikket et ønske, ikke en realitet. Som Kosovo i 1999 og Libya i dag viser oss, så er vi – enten vi snakker om Norge eller Europa – avhengig av amerikansk militærmakt for å gjennomføre våre utenrikspolitiske prosjekter rundt om i verden.

Så kan vi kanskje spørre oss: Hvorfor er vi alliert med USA i dag? Hva kjemper vi for, nå når Den kalde krigen er over? I følge vårt eget Utenriksdepartement kjemper vi for humanitære verdier. Vi skulle være en “humanitær supermakt”. Ser man nærmere på saken, er det klart at Norge kjemper for det samme som USA, men vi gjør det med ulike virkemidler. Dette gjør de fleste nordmenn på venstresiden til noe lignende politiske hyklere. Vi bruker USA som vår sikkerhetsgarantist slik at vi kan forbli ren og uskyldig som en humanitær, liberal, europeisk fredsnasjon.
Vi latterliggjør den amerikanske misjonstrangen – inspirert av eksepsjonalismen – som alltid skal fortelle alle andre hvordan gjøre ting. Men samtidig forteller vi andre land hvordan lage fred, akkurat som USA gjør, bare med penger heller enn med våpen. Norge har nemlig sin egen eksepsjonalisme, som stammer fra andre kilder enn den amerikanske, og som har sitt eget uttrykk i norsk politisk historie. Vi nekter å være medlem av Europa, og later som om vi ikke er medlem av USAs gjeng. Men det er vi altså, og det båndet stoler vi på at er der også i framtida.
Kan båndet brytes? Selvsagt  – fra USAs side. Norge er ikke spesielt viktig lenger etter Den kalde krigens slutt. Derimot er vi avhengig av USA. Så kanskje er det ikke så dumt å vite litt om dette landet vi trenger så voldsomt likevel.

Otto von Bismarck skal en gang ha sagt at “God has a special providence for fools, drunks, and the United States of America.” Framtidas maktkonfigurering i internasjonal politikk vil vise om han hadde rett, eller om USAs storhetstid snart er forbi. I så fall vil vi oppleve en verdensorden som kan variere fra litt ulik til den vi har kjent siden andre verdenskrig, til en radikalt annerledes orden som ikke lenger spiller på Vestens premisser. Amerikanske forskere varierer i sine prediksjoner. ”Realister” innen statsvitenskapen som John Mearsheimer argumenterer for sannsynlig militær konflikt mellom USA og Kina, skapt av uunngåelige mekanismer som opererer på det internasjonale plan mellom de to framtidige stormaktene. ”Liberale” statsvitere som G. John Ikenberry har klokkertro på at den amerikansk-vestlige ordenen vil overleve, fordi de mener dette er den normativt beste internasjonale ordenen. Dermed spår Ikenberry at Kina etter hvert vil finne sin plass innen denne ordenen og at en kinesisk maktøkning ikke vil føre til militær konflikt, men heller økt innflytelse i verdensorganisasjonene, hvor fredelig politisk samarbeid og økonomisk konkurranse utfolder seg.
Hvordan et land som ser på seg selv som eksep­sjonell og som lederen av den vestlige ordenen skal justere seg etter en ny maktbalanse, er uvisst. Overgangen kan bli ubehagelig ikke bare for USA, men også for USAs nærmeste allierte som Norge. Internasjonal politikk går dermed spennende tider i møte, og det blir bare viktigere å satse på forskning om internasjonal politikk. Ikke minst forblir det viktig å gi våre studenter muligheten til å oppleve en verden i forandring fra et personlig ståsted.
Jeg er derfor meget takknemlig for at Senator Fulbright startet et program som mange tiår senere gav ei Hammerfestjente muligheten til å få en fantastisk utdannelse ute på landsbygda i Virginia.

Les dette og andre bidrag på http://www.fulbrightalumni.no/

Copyright © 2011, Fulbrihgt. All rights reserved. Design & publisering: www.svovel.no

Cheney og meg: Siste del.

Her kommer tredje og siste del av min rapport fra Heritage Foundations medlemskonferanse i Washington, D.C. i forrige uke.

Den konservative bevegelsen i USA er urolig. De er ikke så urolige som i 2008 da Barack Hussein Obama vant presidentvalget (de var påpasselige med alltid å inkludere mellomnavnet hans på den tiden), men de er urolige. De er misfornøyde med retningen USA går i - det å måle om folk synes USA går i riktig eller gal "retning" er en viktig måte å ta opinionstemperaturen på blandt amerikanske velgere - og de er misfornøyde med sine egne presidentkandidater som skal utfordre Obama til neste år.

Det var mye snakk om Ronald Reagan på konferansen til Heritage. Dette er som forventet. Reagan er i ferd med - om han ikke allerede gjort det - å anta gudommelige proposjoner i Det republikanske partiet og den konservative bevegelsen. Hver en tale krydres med et velvalgt Reagan-sitat, hver en referanse møtes med ivrig nikking fra publikum. Konferansens første frokostseminar åpnet med et Reagan-sitat ("As conservatives, we have to be optimists") og det til og med før bordbønnen. Reagan før Gud, altså.

Den konservative bevegelsens største mål er dermed å finne Den neste Reagan. Den som igjen kan styre landet mot høyre og reversere eventuell ugagn gjort av Obama-administrasjonen. Men hvem skulle dette være, når man ser på De syv dverger som til stadighet debatterer hverandre rundt om i svingstater med så stor misnøye?

Tilbake til frokosten. Her er æresgjestene Kongressmann Sean Duffy fra Wisconsin og hans kone, Rachel Campos-Duffy. De møttes på MTVs The Real World for femten år siden (...) men lever nå et litt annet liv. Sean er blitt konservativ Kongressmann, Rachel har født seks barn og skrevet en bok om det å være hjemmeværende: Stay Home, Stay Happy. Rachel er en av 16.3 % som identifiserer seg som latino/Hispanic i den amerikanske befolkningen, en betydelig minoritet som allerede har forbigått den svarte delen av befolkningen (12.6 % - begge tall er fra U.S. census/folketellingen i 2010). Latinogruppen er også en gruppe i sterk vekst. U.S. Census Bureau antar at denne gruppen i 2050 vil utgjøre 24.4 % av befolkningen. Dette betyr at latino-gruppen vil være avgjørende i valg og at det å vinne disse nye landsmennenes stemme vil være en viktig oppgave for begge partier.

Hvem som vinner over latinoene er uvisst. I 2008 gjorde Obama en god jobb med denne gruppen: 67 % stemte for Obama/Biden, kun 31 % for McCain/Palin. Det er derimot ikke gitt at Demokratene har denne gruppen som lojale velgere. Latinamerikanerne som kommer til USA er gjerne sosialkonservative katolikker som jobber hardt og ønsker minimal statlige innblanding i business. Det de derimot er skeptiske til, er strenge immigrasjonslover og mistenkeliggjøring av latinogruppen som allerede er i USA - og her er det Republikanerne sliter veldig. Alle de nåværende presidentkandidatene konkurrerer om hvem som er mest streng når det kommer til immigrasjonslovgivning (Herman Cain har tidligere foreslått å bygge et elektrisk gjerde langs Mexico-grensa...men unnskyldte seg så med at han spøkte).

Enter Marco Rubio. Ung, kjekk og nylig innvalgt senator fra Florida - en meget viktig svingstat - Rubio er barn av cubanske eksilforeldre og snakker spansk flytende.

Rubio ble akkurat innvalgt i Senatet i november i fjor, og har - smart nok - avvist å stille til valg i 2012. Til tross for gjentatte henveldelser og mye mediaspekulasjoner sier Rubio at han ikke ønsker å være verken president- eller visepresidentkandidat i 2012. Dermed kan han ta seg tid til, som Rachel Campos-Duffy sa det under frokosten, å bli den nye Reagan. "He will talk about American exceptionalism, and explain what's great about America," sa Rachel, "and he will be a game changer in the fight for the latino vote." Dersom Rubio viser seg å ha talent for nasjonal politikk i Senatet kommer han til å bli en farlig utfordrer i 2016.

En annen meget interessant republikaner som bare så vidt har begynt sin karriere på den nasjonale arenaen er Guvernør i South Carolina, Nikki Haley. Haley er ikke bare kvinne, men også barn av indiske foreldre. Haley fikk æren av å avslutte Heritage sin konferanse med en stormende tale som brakte publikum opp av stolene, jublende og klappende gjennom hele talen. Haley, som vant Guvernør-valget i 2010 ved hjelp av Sarah Palin og Tea Party bevegelsen, er en karismatisk, overbevisende og smart kvinne.

Hun er, for å si det litt krasst, Sarah Palin med de små grå inntakt. Hun har Palins populistiske sjarme, men kan snakke i detaljer uten å rote seg bort. En av publikumerne spratt opp etter talen hennes og sa, "Forget Governor Christie, forget Governor Perry, forget Guvernor Romney, I want Governor Haley for President!", hvorpå Haley kledelig beskjedent rødmet lett og la hånden over hjertet.

Denna dama har ambisjoner.

I mellomtiden må vi fokusere på 2012, et valg hvor verken venstre- eller høyresiden er så veldig fornøyd med hvem de må stemme på. Men valg blir det uansett. Dette som kontrast til damen som under et seminar om valget i 2012 reiste seg opp og sa, "I am afraid Obama won't let there be an election in 2012. Am I crazy?" Panelets 2-sekunds stillhet indikerte at svaret var [YES], men som de gentlemenn de var unnlot de å svare på det siste spørsmålet, og tok heller for seg det første: "Don't worry, m'am, there will be an election next year."

Så da ser vi fram til det.

Dick Cheney og meg: Del 2

Her kommer andre del av rapporten fra min deltakelse ved Heritage Foundations årlige medlemskonferanse.

"There's nothing warm and fluffy about Rumsfeld," sier Dick Cheney til forsamlingen, til stor latter. Jeg sitter i en stor ballsal i Marriott Wardman Park Hotel i Washington, D.C. og har - sammen med 1200 andre - satt med ned ved et av de mange pent pyntet bordene for å spise festmiddag og bivåne at Cheney skal få Heritage Foundations egen "Clare Booth Luce Award" og fortelle oss om sin nye bok, In My Time.

“Dick Cheney has set a lifelong example of what it means to be a citizen, a leader and a patriot,” sier presidenten for Heritage, Edwin J. Feulner før seremonien. Når Cheney med kone (Lynne Cheney) kommer gående forbi bordet mitt ser jeg at han har tapt seg siden tiden i Det hvite hus. Hans livslange hjerteproblemer (Cheney fikk sitt første hjerteattakk da han var 37 år) har ført til at han nå har en implantert defibrilator i hjertet sitt, og mange på venstresiden unnlater ikke å bemerke at Cheney nå er i live men uten puls. Når man ser ham virker det rimelig - han virker tynnere, foroverbøyd og relativt svak. Til han åpner munnen.

Den karakteristiske grumsete brummingen kommanderer oppmerksomhet når Cheney starter sin tale. Han snakker mye om sin gode venn Donald Rumsfeld, som ble Cheneys mentor da han først var en "intern" i Kongressen i 1969 og dermed får æren av å ha startet Cheneys politiske karriere.

Cheney forteller videre at han var overrasket over at mange trodde - etter hans seks perioder i Kongressen som representant fra Wyoming på 1980-tallet - at han var en moderat republikaner. "I was anything but a moderate," sier Cheney med et stort smil til sine konservative venner.

Tidligere samme dag: Jeg deltar på et seminar som heter "Presiding over American Decline" som, ikke overraskende, handler om hvordan President Obama har skakkjørt landet og hva man kan gjøre for å gjenerobre USAs storhet på den internasjonale arenaen. Panelet, som består av blandt annet David Addington (beryktet for sin rolle som Cheneys stabsjef i Det hvite hus og i 2006 utnevt av The U.S. News and World Report som den mektigste mannen ingen har hørt om), argumenterer for at Obama har reist verden rundt for å unnskylde seg for landet sitt. Obama er en anti-eksepsjonalist som kommer til å overse USAs maktsvekkelse og gjøre USA til et hvilket som helst vanlig land. Dette er selvsagt uakseptabelt. Løsningen er, som alltid, å finne den nye Ronald Reagan. Reagan vant ikke bare over Jimmy Carter i 1980, han vant samtidig over persepsjonen om at USA var på vei inn i en permanent maktsvekkelse vis-a-vis Sovjetunionen, Japan og EF på 1970-tallet. Reagan brakte en ny "morgen til Amerika" på 1980-tallet (som hans valgvideo sa det i 1984). Vi vet alle hva som skjedde så: Reagan vant Den kalde krigen. (Antakelig alene.)

De konservative så i George W. Bush en ny Reagan. De så i hans visepresident en sterk og konservativ mann som ikke hadde tenkt til å unnskylde seg for sitt land, men heller føre an korstoget mot terror uten beklagelse. Cheney er nå blandt sine egne. De 1200 i ballsalen ønsker å gi Cheney en medalje for sin lange og tro tjeneste til sitt land - et land som er på vei i gal retning under ledelse av en uamerikansk president, mener de. Han får stadig stående applaus. Han ler og spøker. (Fun fact: Cheney virker ikke mindre skummel når han ler.) Hans væremåte er merkbart annerledes enn når han intervjues av "mainstream" journalister, som de på høyresiden kaller dem. Han er ikke i angrepsposisjon, men heller avslappet og spøkefull. Han er hjemme.

Men fortsatt leter de konservative etter en ny Reagan. Bush klarte aldri helt å leve opp til håpet. Cheney var kun visepresident, og kunne dermed ikke være noen Reagan. Forsåvidt var vel hans manglende karisma og røffe væremåte nok til å stoppe den drømmen. Det tidligere panelet om amerikansk utenrikspolitikk hevder at ingen politiker siden Reagan har klart å formidle en stor visjon på Amerikas vegne på samme måte som "the great communicator." 

Følg med i del 3 på hvem som ryktes å være den neste Reagan. Hint: ingen av dem er presidentkandidater i dag. 

Dick Cheney og meg: Del 1.

Jeg har akkurat kommet hjem fra en liten tur til USA, hvis hovedformål var å delta på Heritage Foundations årlige medlemskonferanse. Heritage er en meget konservativ tenkesmie i Washington, D.C. som jobber aktivt for å trekke amerikansk politikk mot høyre. Dette var en samling for dets medlemmer (med andre ord: donorer) og ikke åpen for offentligheten. Jeg var så heldig å få være med som gjest av norske Monticello Society og fikk derfor en mulighet til å delta i et heller interessant sosialantropologisk eksperiment. Feltarbeidet bestod i å delta på så mange seminarer som mulig og foreta min egen uvitenskapelige spørreundersøkelse blandt tilfeldige deltakere om deres syn på amerikansk politikk generelt, og de republikanske presidentkandidatene spesielt. 

Det var liten tvil om at hovedformålet til deltakerne var å samle krefter og mot til 2012s store kamp mot sosialisten Obama, og at alle var enig i at dersom man ikke vinner dette valget går det rett vest med USA. Som den kjente konservative spaltisten Charles Krauthammer meddelte til forsamlingen under lunsjen, så er 2012 et potensielt vannskille i amerikansk historie. Krauthammers analyse av Obama som president var at han er en sosialist av den sosialdemokratiske varianten, og at Obama derfor ønsker å reformere USA langs vesteuropeiske linjer. Dette er noe det verste man kan si om en amerikansk president, da dette betyr at Obama ikke godtar (eller forstår) amerikansk eksepsjonalisme og at han synes den vesteuropeiske modellen er den amerikanske overlegen. Obamas tre første år har avslørt at han ikke er en sentrist som lener mot venstre, som mange kanskje trodde under valgkampen i 2008, men heller at han er en venstrevridd som lener mot sentrum. Dermed er valget klart i 2012: det står mellom en venstrevridd sosialdemokrat, eller en som støtter amerikansk eksepsjonalisme og amerikansk storhet.

Derav det store spørsmålet: hvilken kandidat støtter den konservative grasrota? Nå skal det sies at det ikke var mye grasrot-følelse over deltakerne, som i all hovedsak bestod av eldre, rike hvite herrer akkompagnert av sine blonde koner. (Dette var de klar over selv, og en eldre dame fra Florida ønsket å vite hva jeg gjør for å spre det konservative budskap til ungdommen i Norge. Dette var en av mange samtaler hvor jeg endret emne raskt.) Men penger har de, og penger er makt i amerikanske valg. Derav min (av og til påfallende) interesse for hvem av de republikanske kandidatene de støtter. Det ble raskt klart at Rick Perry var den forhenværende favoritten, men som nå anses som en fiasko. Det var derfor en søkende masse som kom til Washington, D.C. og jeg fant en merkbar utilfredsstillelse med det republikanske kandidatfeltet. Alle jeg spurte sa at de for øyeblikket liker Herman Cain - som jo også gjenspeiles i meningsmålingene for tiden. Perry har falt dramatisk, og Cain har økt tilsvarende.

Det som jo er påfallende er at Mitt Romneys meningsmålinger ligger stabilt som alltid - rett under 25 % - og aldri ser ut til å vinne på eller tape på at andre kandidater kommer til eller faller fra. Dette er jo fordi det er to uoffisielle under-konkurranser i den republikanske nominasjonskampen: Den ene er konkurransen om den moderate kandidaten som kan vinne uavhengige stemmer (det var denne konkurransen New Jersey guvernør Chris Christie ville entret, og dermed vært en farlig utfordrer til Mitt Romney). Det er denne konkurransen som anses for å frembringe den kandidaten som faktisk kan vinne mot Obama i 2012. Men her ligger ikke hjertet til den konservative bevegelsen. Den andre konkurransen er nemlig Tea Party-konkurransen, hvor først Bachmann, så Perry og nå Cain kjemper om førsteplassen. Det er i denne konkurransen man finner høyresidens pasjon. 

Det som var interessant var at Krauthammer så ut til å ville meddele en subliminal beskjed til publikum: Dere må stemme på Romney. Dere må stemme på Romney. Han sa det ikke rett ut, men som svar på spørsmål om hvilken kandidat han likte og hvem man burde satse på, sa Krauthammer at dersom man anså det som viktigst å vinne i 2012 (og det gjorde man jo, etter hans tale om vannskillet i 2012) så var nok Romney det mest fornuftige valget. På spørsmålet om Perry er ferdig som kandidat (etter en rekke dårlige debattdeltakelser) svarte Krauthammer, "Perry is not up to speed on the national stage, and I don't know that he can recover. If he doesn't improve, Obama would eat his lunch in presidential debates." Og det har Krauthammer helt rett i.

Publikum var ikke så veldig glad for denne beskjeden, og Krauthammer la til at partiet helt klart ikke er komfortabel med Romney. (Dette ble jo klart da et sørstatsmedlem reiste seg og sa - under et annet seminar - at alle vet at man ikke kan stemme på Romney fordi han er mormoner. Dette utløste heldigvis buing fra resten av publikum.) Dermed skal man ikke se bort i fra at en av tea party kandidatene vinner, så det blir jo spennende å følge med på hvem som vinner det aller første nominasjonsvalget i Iowa i januar. "Maybe Bachmann, maybe Cain" som Krauthammer sa.

Romneys problem er - som flere av innlederne påpekte - at han er den stødige og trygge kjæresten som foreldre ønsker at deres datter skal gifte seg med. I mellomtiden dater dattera alle andre mulige kandidater - de spennende (Perry), de utradisjonalle (Bachmann) og de helt usannsynlige (Cain). Spørsmålet er hvem som åpenbarer seg foran alteret på bryllupsdagen.

Følg med for del 2 av rapporten - den inneholder blandt annet middag med Dick Cheney.