Obama ut av dvalen?
Om Obamas fantastiske valgkamp
Vi står jo nå foran starten på enda en presidentvalgkamp i USA. I januar braker det løs i Iowa og New Hampshire, noe som betyr at ettersom vinteren blir til vår kommer Barack Obamas hverdag til å handle mye mindre om politiske vedtak i Kongressen og mye mer om valgkamp og bussturer fra nord til sør i USA. Det kan være en uheldig ting, siden det tar fokus vekk fra det politiske arbeidet i Washington, D.C., men det kan også vise seg å være en god ting for presidenten selv, som jo så langt har bevist at han er mye flinkere til å bedrive valgkamp enn han er til å utvise lederegenskaper i D.C.
For de av oss som bodde i USA i 2008 så va det fascinerende å se det amerikanske folkets forelskelse i Obama i nominasjons- og deretter valgkampen i 2008. Aldri har vel Bill Clintons ordtak om at “Democrats fall in love, Republicans fall in line” passet bedre.
Kontrasten til Hillary Clinton i nominasjonskampen var stor, og den var ikke i hennes favør. Clinton hadde erfaring i massevis, og var kjent som en meget flink senator fra New York som var læringsvillig og hardt arbeidene. Men hun var ikke noe særlig å bli forelska i, robot-lignende som hun jo var i valgkampmodus – særlig kontrastert med Barack Obama, den dynamiske, unge, håpefulle. Dessuten: hennes historiske valg som USAs første kvinnelige president kunne ikke matche valget av USAs første afrikansk-amerikansk president.
Men hovedgrunnen til at Obama vant den demokratiske nominasjonen og deretter presidentembetet i 2008 var jo ikke at Obama var svart (dog dette var en stor fordel som jeg kommer tilbake til), det var heller at Obama hadde en fantastisk evne til å spille på det ur-amerikanske som appellerer veldig til den amerikanske velgermassen: den sterke personlige historien som illustrere Den amerikanske drømmen. For hvem var Barack Hussein Obama?
Jo, ikke bare var Obama faktisk et produkt av immigrasjon (det at USA er et “land of immigrants” er meget viktig for den amerikanske identiteten som mulighetenes land), men han var også en svart person. I USA er raseproblematikken fortsatt ett av de største og mest såre skillelinjene i samfunnet – definitivt mye vanskeligere for amerikanerne å snakke om enn kjønnsproblematikken. Men selv som Obama var svart, så var han ikke «African-American» i begrepets amerikanske forstand.
Tidligere afrikansk-amerikanske kandidater som Jesse Jackson og Al Sharpton var *faktiske* afrikansk-amerikanere, det vil si etterkommere av afrikanske slaver men (selvsagt) amerikansk for generasjoner. Disse er dem man referer til når man sier «African-American» og innebærer at man assosieres med USAs såreste historiske skamplett – slaveriet – samt med den opprivende borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet, hvis etterdønninger det politiske systemet fortsatt sliter med. Man har også gjerne en karakteristisk måte å snakke på, som jo Jackson og Sharpton hadde. De ble oppfattet som representanter for African-Americans som gruppe, men ikke for resten av USA.
Som senere visepresident og da senator og presidentkandidat Joseph Biden sa, Obama var «the first mainstream African American who is articulate and bright and clean» som stilte som kandidat. Biden (som jo er kjent for å være alt for ærlig i sine uttalelser) satte fingeren på noe vitalt. Obama var en «mainstream» kandidat som var meget godt likt av hvite amerikanere, samtidig som han personifiserte historien om USA som mulighetenes land for immigranter og han kunne brukes som representant for USAs African-Americans – en underrepresentert gruppe som har voldt mye dårlig samvittighet for den liberale eliten opp i gjennom årtiene siden borgerrettighetsbevegelsen.
For å oppsummere: Obamas personlige historie bekreftet den versjonen av USA amerikanerne liker å tro på – et mulighetenes land hvor alle kan oppnå Den amerikanske drømmen bare de jobber hardt nok for det. Ironisk nok er jo det en fortelling som i dagens stratifiserte USA nesten aldri virkeliggjøres. Jeg vil si det så sterkt som at Obama ikke eksemplifiserer dagens USA, han er heller unntaket i dagens USA.
I alle fall brukte Obama sin personlige fortelling for alt det det var verdt, og som vi vet, så var han veldig flink til å artikulere den fortellingen i mange av de talene han holdt i valgkampen. Han klarte å formidle en optimistisk, håpefull historie om et USA som alle amerikanere ønsker å tro på, og jeg mener altså at det var derfor han til syvende og sist vant. I tillegg var der selvsagt andre meget viktige faktorer, som at han representerte noe nytt i amerikansk politikk (mange var skeptiske til et Clinton-dynasti i Det hvite hus, lik som man hadde vært skeptisk til et Bush-dynasti) og at han var enormt flink til å mobilisere og få penger fra «nye» velgergrupper som unge/studenter.
Poenget med dette tilbakeblikket er at det ikke er vanskelig å forstå hvorfor Obama ble valgt som president i 2008. Obama hadde en unik historie som tiltrakk seg mange ulike velgergrupper, samtidig som han hadde populære politiske meninger, som hans tidlige opposisjon mot Irak-krigen (der skuffet jo Hillary Clinton de liberale stort). Obamas valgkampnarrativ var ekstremt tiltalende. Men å bli valgt som president i USA er en ganske annen øvelse enn å skulle styre landet. Obama ble valgt fordi velgerne ønsket en historisk president, ikke en middelmådig kompromissmaker.
Obama som president
I tillegg til den sterke og virkningsfulle personlige historien så var han også et relativt ubeskrevet blad med lite politisk fartstid i Washington, D.C. Det e jo faktisk en fordel, fordi velgerne betrakter D.C. som korrupt (derav den ustoppelige trangen til å stemme inn erfarne kandidater som skal «rydde opp»).
Men det som var en fordel i valgkampen var helt klart en ulempe i regjering. Hans uerfarenhet, samt hans løfte om å inngå kompromiss og få slutt på all partiskheten i D.C., var en vanskelig kombinasjon i møte med de organiserte republikanske ringrevene i Kongressen.
Samtidig er ikke historien så enkel som at Obama var uerfaren og har blitt rundlurt av republikanerne. For Obama er for det første sylskarp. For det andre hadde han en haug med erfarne rådgivere (mange med fartstid fra Bill Clinton-administrasjonen).
Forrige tirsdag kom det ut en meget interessant bok i USA, skrevet av tidligere Wall Street Journal journalist og Bob Woodward-arvtaker Ron Suskind. Boka heter Confidence Men: Wall Street, Washington, and the Education of a President, og har skapt en mediestorm i USA. Suskind tar for seg Det Hvite Hus i dets to første Obama år, og fokuserer særlig på Obamas økonomiske team. Suskins skriver at Obama har blitt regelrett manipulert av de erfarne Wall Street gutta som hans finansminister Timothy Geithner og hans forhenværende direktør for National Economic Council Larry Summers. Her tegnes et bilde av en president som overlot for mye til sine rådgivere fordi Obama selv hadde en styringsmetode som var professoral og fjern. Resultatet ble at hans økonomiske rådgivere levde sitt eget liv og gjerne trenerte beslutninger som kom fra Obama dersom dem ikke va enig i dem, som for eksempel Obamas avgjørelse om å splitte opp og restrukturere mange store, problematiske banker som for eksempel Citigroup. Suskinds konklusjon er at Obama er en «brilliant amatør» som først etter de to årene i Det hvite hus lærte seg å spille det politiske spillet godt nok.
For Obama er helt klart en sylskarp mann. Men er hans intelligens av den praktiske typen som kan hjelpe ham lede Det hvite hus, eller er hans intelligens av en annen, kanskje mer underfundig type? Hans hang til å forelese for store publikum – til å holde en haug med taler heller enn til å forhandle hardt på bakrommet – ser ikke ut til å ha hjulpet ham noe særlig. Komikeren Stephen Colbert sa denne uka at Obama holder så mange taler ute på plena til Det hvite hus at Colbert lurer på om presidenten har låst seg ute og er redd for å innrømme at han ikke finner nøklene...
Siden Obama har trått inn i Det hvite hus har han altså fortsatt med den kjente og kjære valgkampaktiviteten i form av taler, men deres effekt har gått drastisk ned. Det amerikanske folket har fått logikk og statistikk, i stedet for Den store fortellingen om hva som er galt med USA og hvilken vei man må gå videre for å komme seg ut av den økonomiske krisen. Fortellerevnen hans ser ut til å ha stilnet, og det i en alvorlig økonomisk krise hvor et narrativ om hvem som har skylda og hvordan man skal fikse dette, skulle være relativt enkelt for en demokratisk president å fortelle (slik jo Franklin Delano Roosevelt gjorde på 1930-tallet). Amerikanerne, som vi vet, responderer på optimisme og på klare retningslinjer som skiller godt fra ondt.
Uansett om man tror Obama var fanget av altfor Wall Street-vennlige økonomiske rådgivere, eller man tror at Obama rett og slett er altfor glad i å inngå kompromiss og ta ting sakte og rasjonelt heller enn raskt og ideologisk, så er det helt klart at han i første presidentperiode har skuffet sine tilhengere på venstresida. Alle de som entusiastisk organiserte hans valgkamp i 2007 og 2008, som fikk unge til å stemme, som gikk fra dør til dør med valgkampmateriale, og som var med på internettkampanjen – med andre ord, den grasrota han trenger for å organisere en vinnervalgkamp i 2012 – er veldig skuffa over hans prestasjoner i Det hvite hus så langt. De mener helt klart at Obama har inngått alt for mange kompromisser med republikanerne i Kongressen, og at han ikke har kjempet hardt nok for liberale prinsippene.
Mange politiske kommentatorer på venstresiden mener jo at Obama skulle vært mye tøffere og møtt republikanernes ideologi med en egen ideologi, heller enn tall og logikk. De mener for eksempel at hadde han gjort det ville ikke Kongressvalget i fjor fått et så katastrofalt resultat.
Har Obama lært av de tre første årene sine? Er Obama i ferd med å finne stemmen sin, som med den nylige talen sin om skatteøkning for de rikeste, eller er dette kun en reversering til valgkamp-Obama vi nå ser?
Obama har kun et lite halvår nå før presidentkampanjen tar over alt annet. Dette er hans øyeblikk for å bevise sine tilhengere – og de på vippen – at han faktisk kan være den presidenten folk trodde han kom til å være, og ikke den presidenten han har vært.
Om republikanerne
Arbeidsledigheten er nå på 9.3 prosent, og historisk sett kan den ikke være noe høyere dersom Obama skal bli gjenvalgt. Ingen tror jo heller at det tallet skal gå noe særlig ned før november 2012.
Obamas gjennomsnittlige «approval rating» fra juli til august i år har vært 41 prosent, nå ligger den på 43. 5 prosent. Akkurat nå sier 72 prosent av de spurte at de synes USA går er på feil spor, heller enn i riktig retning, som er et viktig indikatorspørsmål for valgkampen.
Obama sine motspillere re for tida Mitt Romney, tidligere guvernør av Massachusetts, og Rick Perry, nåværende guvernør av Texas. Akkurat nå er Perry «the frontrunner» som de sier i USA, men det stilles spørsmål ved om han har nasjonalt vinnerpotensiale da han jo ansees som en George W. Bush nr. 2 og det helt klart er mye skepsis til en repetisjon av 2000-tallet. Ei heller har Perry gjort det spesielt skarpt i de tre republikanske debattene han har stilt opp i – de har Romney vunnet. Det er interessant at når Obama stilles opp mot en navnløs republikansk kandidat i spørreundersøkelser ligger han akkurat rett bak den navnløse kandidaten. Men når Obama stilles opp mot Romney eller Perry i leder Obama med et par prosentpoeng. Så det store spørsmålet er jo, dersom velgerne bestemmer seg for at de ønsker en endring, om de finner motkandidaten spiselig eller om de konkluderer med at alternativet til Obama faktisk er dårligere enn Obama selv.
Til slutt - Obama besitter en meget viktig egenskap: han er flink å samle inn penger. Han fikk samlet inn 750 millioner dollar til valgkampen i 2008, og klarer sikkert det samme igjen, noe som sannsynligvis er mer enn hans republikanske motstander vil være i stand til.
Obama vant jo også stort i 2008, så dersom alt annet er likt i 2012 kan han fortsatt tape Virginia, North Carolina, Indiana og Ohio og fortsatt ha mange nok valgmenn til å vinne.
Vi nordmenn vandret i Skyggenes Dal da George W. Bush var president, og ble deretter så ivrige da Barack Obama ble valgt at vi sporenstreks gav han Nobels Fredspris. Da President Obama fikk høre den nyheten, sa han for øvrig «du kødder». Men det gjorde vi altså ikke.
Vi venter i spenning for å se - etter noen tøffe år - om Obama klarer å stable seg på beina igjen og leve opp til det håpet han selv tente i valgkampen i 2008, eller om det store framtidshåpet sank under en økonomisk krise, en polarisert politisk virkelighet og ikke minst en uerfaren president.
