Barack Obama busser rundt i Midtvesten for å gjenerobre tapt terreng. Men hans tilhengere er sinte, trøtte og bitre. Litt som han selv.
Presidentens forsvarere i den amerikanske pressen har stilnet. De anklager ham for feighet overfor Republikanerne, og for ikke å fokusere på det alle er opptatt av, nemlig den høye arbeidsledigheten på 9,1 prosent.
Barack Hussein Obama har den tvilsomme ære å tjene det amerikanske folk i en tid hvor USAs makthegemoni i etterkrigstiden kan bli endelig svekket. Ikke siden 1970-tallet har det vært mer snakk om supermaktens fall enn nå. Men den gang kom USA seg på bena igjen etter Vietnamkrigen, oljekrisen og en lang periode med høy inflasjon og lav vekst. Ronald Reagan, president i årene 1981-89, vant ifølge mange amerikanere på egen hånd den kalde krigen. Amerika, håpets land og verdens lys, triumferte i ideologiens historiske maktkamp.
I dag ser det ut som om lyset er på sparebluss, og økonomisk tilbakegang har erstattet håpet. Amerikanerne har rekordlav tro på sine representanter i Kongressen, og kun 43,3 prosent synes at presidenten gjør en god jobb, ifølge RealClearPolitics? gjennomsnitt av flere målinger utført i august ? hans laveste tall hittil.
Tre aspekter avgjør om Obama blir gjenvalgt i 2012: Økonomiens tilstand, presidentens lederskap og hans motkandidat.
Først, USAs økonomi er i krise. Statsvitenskapelig forskning om amerikanske valg viser at en sittende president vanskelig blir gjenvalgt dersom velgerne opplever at det står dårligere til med økonomien nå enn første gang de stemte på presidenten.
Spørsmålet som stilles i meningsmålingene om hvorvidt «landet går i riktig retning, eller er det på feil spor?» besvares nå med «feil spor» av hele 74 prosent, ifølge RealClearPolitics i forrige uke. Det står i skarp kontrast til juni 2009, da like mange, 45 prosent, mente at USA var på vei i riktig som i gal retning. Håpet som feide inn i Det hvite hus i januar 2009 er definitivt sterkt svekket.
Når det gjelder presidentens lederskap, er Obamas tilhengere først og fremst skuffet over hans styringsmetode. Presidenten Obama er svært forskjellig fra kandidaten Obama. I 2008 var det fascinerende å se tilhengerne falle hodestups for kandidaten i nominasjons- og deretter valgkampen. Bill Clintons uttalelse om at Democrats fall in love, Republicans fall in line har sjelden passet bedre. En laber, men pliktoppfyllende støtte for John McCain fra republikanernes side ble skyllet vekk av Obama-bølgen. Obama var frelseren. Han var, med tv-stjernen Oprah Winfreys ord: The One.
Barack Obama var et relativt ubeskrevet blad med kort politisk fartstid. Det er i USA gjerne en fordel, fordi det betyr at han ikke var besudlet av det velgerne mener er som Washingtons korrupsjonsmølje. Obamas manglende erfaring førte for eksempel til at han som nyvalgt senator i 2006 stemte mot å heve gjeldstaket, fordi han ville signalisere at det var viktig med finanspolitisk disiplin, som han sa. Ironien behøver ikke å påpekes.
Det burde ikke overraske at Obamas politiske lederskap svikter. Allerede i 2008 var det klart at Obama manglet styringserfaring og at han ikke behersket Washington. Kontrasten til rivalen Hillary Clinton var stor, og den var ikke i hennes favør. Clinton hadde erfaring i massevis, men var vanskelig å bli forelsket i, robotlignende som hun var i valgkampen.
I USA er rasespørsmålet fortsatt svært sårt, og det å velge en svart president ble av Demokratenes liberale elite rangert langt høyere enn å velge en kvinne. Clintons pliktoppfyllende historie kunne ikke matche Obamas fantastiske rase- og klassereise. Obama oppfylte det bildet av USA amerikanerne liker å tro på ? som mulighetenes land. Selv om klassereiser av hans type nesten aldri virkeliggjøres i dagens lagdelte USA.
Kandidaten Obama hadde evnen til å formidle sin historie, som var den historien om USA amerikanerne ønsket å høre.
Og her ligger mye av grunnen til at hans tilhengere i dag er så skuffet. Obama ble valgt fordi velgerne ønsket en historisk president, ikke en middelmådig kompromissmaker.
Men etter at Obama trådte inn i Det hvite hus har fortellerevnen sluknet, påpeker psykologen og forfatter av boken The Political Brain, Drew Westen, i The New York Times 6. august. I ekstreme tider, med økonomisk krise og en ufokusert, kostbar og langdryg terrorkrig i Afghanistan, er godt lederskap avhengig av å kunne forme en enhetlig fortelling om hva som er galt med USA og hvilken vei det amerikanske folk må gå videre for å komme ut av skyggenes dal.
Amerikanerne responderer positivt på optimisme og klare linjer som skiller godt fra ondt. Når vanlige folk kastes ut av husene sine, når de gir opp å søke jobb fordi det føles håpløst, samtidig som finanssektoren mottar store redningspakker, er det maktpåliggende for en demokratisk president å ha en sterk og virkningsfull historie om hvor veien går videre. Ikke siden depresjonen på 1930-tallet har historien vært mer opplagt, men Obama har avstått fra å formidle den til folket.
I stedet har velgerne fått Herr Kompromiss. Høflig møtevirksomhet med Republikanerne har ikke akkurat tilfredsstilt ønsket blant Obamas velgere om en grunnleggende kursendring etter Bush-epoken.
Mange Obama-velgere vet ikke lenger hva Obama mener om noe som helst etter alle kompromissene og de vage talene. I sommer er det gjeldstaket og ikke arbeidsledigheten som har fått all oppmerksomhet. Det er for den vanlige amerikaner et bevis på at politikerne i Washington er fullstendig ute å kjøre.
Dette er ikke nødvendigvis et problem for Republikanerne, som det er for Demokratene. Høyresiden har et klart budskap: Staten er problemet, noe republikaneren Reagan allerede slo fast ved å si at «staten er ikke løsningen på våre problemer, fordi staten er problemet». Obamas vage taler står i sterk kontrast til dette budskapet.
Lederen av Representantenes hus, republikaneren John Boehner, står knallhardt på sitt løfte om null skatteøkninger. Alle vet hva det republikanske narrativet er. De er kjent for å være organiserte, taktfaste og samhandlende.
Demokratene er kjent for sitt indre kaos. Når de ledes av en vag og usikker leder, er det ingen til å samle trådene. Selv om partiet hadde flertall i begge kamre i Kongressen i perioden 2008?2010, var de like redd sin egen skygge som alltid. Demokratene argumenterer, til dels i kompliserte vendinger, for at ikke bare utgiftskutt, men også skatteøkning er nødvendig. Riktignok tør de ikke å ta ordet «skatt» sin munn, de snakker heller om «inntektsøkning».
Det vanskelige budskapet blir ofte fremført av en president som høres mer professoral enn inspirerende ut. I likhet med den fiktive presidenten Josiah Bartlet i tv-serien Presidenten, er der alltid en mulighet for at professor Obama snarere enn president Obama dukker opp og foreleser bedrevitende om tingenes tilstand.
Så lenge Obama ikke temmer Washington og økonomien peker nedover, er det for den jevne amerikaner ingen grunn til annet enn å tro på Reagan-religionen: Staten er problemet.
Det var en indre motsetning i Obamas valgkamp i 2008: Han proklamerte seg både som en historisk kandidat som skulle endre Washington på en grunnleggende måte, og som en sentrumskandidat, kompromissvillig og med evne til å se to sider av samme sak. Det viste seg at dette var en inndeling av de to Obama-ene: kandidaten og presidenten.
Nå er kandidat Obama igjen på veien i en tidlig valgkampstart før oppgjøret i november 2012. Hans retorikk er allerede blitt skarpere nå som han taler for massene. Det har han alltid vært flink til.
Hvem av Republikanernes kandidater som vil utfordre Obama i er det altfor tidlig å si noe om. Kanskje er det uviktig. Etter økonomien virker det som om Obamas viktigste utfordring er ham selv. Velgerne lurer nok, dersom de stemmer, på om det er kandidaten Obama de velger inn, eller om de igjen må ta til takke med presidenten Obama.
