Om "isolasjonisme" og amerikansk utenrikspolitikk

I 1821 sa John Quincy Adams, daværende utenriksminister og framtidig president, at USA ikke søker monstre som de kan drepe rundt om i verden, men sier seg fornøyd med å ønske frihet og uavhengighet til alle som streber etter dette. USA "goes not abroad, in search of monsters to destroy. She is the well-wisher to the freedom and independence of all. She is the champion and vindicator only of her own."

Disse ordene er kjente for amerikanere så vel som studenter av amerikansk utenrikspolitikk. Adams' advarsel mot for mye engasjement utenfor USAs grenser har ofte blitt beskrevet som en del av "isolasjonisme" tradisjonen i amerikansk utenrikspolitikk, og gjerne sitert av de som er i mot øyeblikkets krig eller intervensjon. Men isolasjonisme-begrepet har også blitt brukt motsatt: som et våpen rettet mot kritikere av intervensjoner. Å kalle noen en isolasjonist er rett og slett en måte å delegitimere deres argumenter på, da det å være isolasjonist ikke sees på som legitimt i amerikansk politikk.

Senator John McCain advarte jo nylig de republikanske presidentkandidatene i mot å innta isolasjonistiske posisjoner når det gjelder Libya og Afghanistan, fordi det for han som er for disse intervensjonene lønner seg å karakterisere motstandere som isolasjonister. Max Boot skriver videre i Los Angeles Times på tirsdag at:
"Whenever America has eschewed commitments abroad and turned inward, the results have been disastrous. The most isolationist decade in the country's history — the 1930s — was followed by World War II. The "Come Home, America" isolationism of the 1970s was followed by the fall of South Vietnam, the genocide in Cambodia, the Iranian hostage crisis and the Soviet invasion of Afghanistan. In the 1990s, the post-Cold War desire to spend the "peace dividend" led the U.S. to turn a blind eye to the rising threat from Al Qaeda."

La meg først få si at man kan forstå amerikanere som er redd for at USA skal "trekke seg tilbake" fra omverden og miste sin posisjon som eneste supermakt. Likeledes kan man også føle med amerikanere som frykter at USA for lengst har trådd over streken og involverer seg alt for lett i andre land med militærmakt.

Problemet er at denne debatten ikke kan tas ved hjelp av begrepet "isolasjonisme", fordi det er på grensen til meningsløst. JA - det er hevet over enhver tvil at USAs grunnlovsfedre var mer opptatt av å bygge opp det nye landet sitt enn å øyeblikkelig lansere intervensjoner i andre land over Atlanteren. NEI - dette betyr ikke at der er en lang tradisjon for "isolasjonistisk utenrikspolitikk" i USA. Den første perioden Boot nevner - 1930-tallet - er den eneste tidsperioden som historikere nå anerkjenner som mulig isolasjonistisk. Dette fordi USA i denne perioden hypotetisk sett hadde muligheten til å påvirke europeisk politikk (i positiv retning, antar man) men avstod fra militær eller politisk innblanding. Dette da i kontrast til intervensjonen i første verdenskrig, samt den meget aktive økonomiske politikken USA førte mot Europa på 1920-tallet som en måte å påvirke stormaktenes adferd på. Hans andre eksempler er fullstendig tendensiøse i sine årsakssammenhenger og holder ikke vann.

For øvrig må det sies at dersom man tar amerikansk historie med i betraktningen er det meget mer fare for at USA blander seg for mye, heller enn for lite, inn i omverdenens gjøren og laden. Det at USA liker å gjøre dette på sin egen måte heller enn å være så veldig samarbeidsvillig beskrives bedre som unilateralisme heller enn isolasjonisme. Disse begrepene må ikke blandes.