Oslo: Reflections on U.S. and Norwegian reactions

I hesitate to write this, because I am still in shock. People in shock often do or say things they would not do or say were they calm and collected. But I feel a need to write something about this weekend of horror, and to do so in English in order to communicate with my friends and unknown friends in the United States (and anywhere in the world, really).

I am sitting in my office at the moment, which is directly next to Oslo Court House where Anders Behring Breivik (ABB) is currently being processed for jail. (The crowd waiting just roared when his car passed by. It was not a nice roar.) The next street above Oslo Court House is Regjeringskvartalet ("government quarters") where he set off a bomb so powerful that I heard it loud and clear in my apartment Friday afternoon, which is a 15 minute metro ride away. Thankfully, I was not in my office on Friday (really, what was this guy thinking, targeting government buildings on a Friday afternoon in July? Every Norwegian will be on vacation then. Long live Labor Party policies!) and few people were working at the government offices, but still enough for there to be a devastating death and injury toll.

Of course, the Oklahoma City style-bomb was merely a distraction. The real target, we now know, was Utøya, a tiny island about a 30 minutes' drive outside of Oslo, where around 650 Labor Party youth were gathering for their annual summer camp complete with tents, political discussions, and I am sure some summer romances too.

Instead, they were hunted and massacred on an island which had no connection to the mainland except for boats. For over an hour, they were running for their lives, while ABB (dressed in police gear) gunned them down, as if this was some B-rate horror movie. Some of them jumped in the water and swam for their lives toward the mainland. Some made it, others drowned because they couldn't swim anymore, or because they were shot in the water.

Norwegian reactions:

Immediately after the explosion, the news media was scrambling to understand what was going on. It soon became clear that a large bomb had gone off, and thus several experts on terror were shuttled to the TV studios to give their insight. Several of my good friends and colleagues at the various research institutes in Oslo appeared on TV in those minutes and hours after the explosion, looking just as confused and shattered as I was feeling, glued to the TV in my apartment. To their credit, most of them were extremely cautious in their preliminary analyses. My friend Anders Romarheim at the Norwegian Institute of Defense Studies, for instance, while clearly shocked, was stayed calm and said we could not say anything about who was behind this yet. Anders, just like me and I imagine most Norwegians, initially thought that the bomb targeting a government building meant that Islamic terrorism had reached our shores. He maintained on air, however, that we could not know who was behind this as of yet. Indeed, Tore Bjørgo of the Police Academy (and also of the Norwegian Institute of International Affairs (NUPI) where I work) said the same thing: we must not draw conclusions hastily.

And once it became clear that the Labor Youth camp was under attack by a white male speaking Norwegian, their refusal to be baited into early conclusions by the news anchors was vindicated.

This was domestic right-wing terrorism.

The Prime Minister Jens Stoltenberg (of the Labor Party)'s reactions were also commendable. While I thought he could have gotten on the phone and spoken to the press a bit sooner than he did, once he held a press conference that afternoon, it was clear he was in control. Since then, he has visited with survivors at Utøya, held a memorial speech at Oslo Cathedral, and hugged and held victims and relatives of victims.

Despite being the very symbol of what ABB was attacking (which was, apparently, the ruling Labor Party's multicultalism policy), Stoltenberg kept his cool. No angry rhetoric. No violent overreaction. No promise of revenge. Rather, Stoltenberg said, "we will retaliate with more democracy, transparency, and openness." The royal family was living examples of this, as they visited Oslo Cathedral twice this weekend, without any more security than they normally have, with security guards discretely placed in the background. Their open crying at the memorial service Sunday made me, a republican, very moved.

U.S. reactions:

Perhaps the unfortunate New York Times report is the most telling in terms of how the American media reacted, and what kind of effect the "War on Terror" has had on the American psyche. As Glenn Greenwald at Salon has documented, for much of Friday, the featured headline on The New York Times online front page strongly suggested that Muslims were responsible for the attacks on Oslo. Once it became clear this was incorrect, the paper explained why it had made drawn the incorrect conclusion. Reports Greenwald, "There's this extraordinarily revealing passage from the NYT -- first noticed by Richard Silverstein -- explaining why the paper originally reported what it did:

'Initial reports focused on the possibility of Islamic militants, in particular Ansar al-Jihad al-Alami, or Helpers of the Global Jihad, cited by some analysts as claiming responsibility for the attacks. American officials said the group was previously unknown and might not even exist. There was ample reason for concern that terrorists might be responsible.'"

So, terrorism = Muslims. A white Norwegian male cannot be a terrorist, he must be a madman or a lone wolf or something not terrorist related? I fear this is the legacy the ill-conceived "war on terror" has had on the American mental framework.

But not just reputable NYT made the mistake of drawing early conclusions. The Washington Post's Jennifer Rubin wrote a column - still there - linking the attacks in Norway to the war on (Islamic) terror, and - incredibly - the need to keep the U.S. defense budget away from recession cuts. Not until Sunday at 5:15 pm did there appear a link on top of the post alerting readers to an update on the matter where she defends her early conclusion but also admits it was a mistake. She concludes that the U.S. defense budget should stay sheltered from cuts because there are no shortage of threats out in the world, be they lone wolves or "organized jihadists."

Indeed, President Obama also seemed to assume this was an act of Islamic terrorism: "It's a reminder that the entire international community holds a stake in preventing this kind of terror from occurring" and "we have to work cooperatively together both on intelligence and in terms of prevention of these kinds of horrible attacks."

So, President Obama, does this mean you would like to cooperate on rooting out right-wing extremism? I sure hope so. 

But, of course, the sad reflection ending this blog post is that to a certain extent, it is impossible to guard oneself against horrific incidents such as the one that has befallen Norway. Changing Norway to "make it more secure" by limiting the mobility of our politicians, our royal family, ourselves - that would be changing Norway for the worse. When walking around downtown Oslo Saturday night, I felt frightened and unsettled at the sight of military everywhere. The Norwegian military had taken over for the police in guarding the Parliament, Royal Palace, and the explosion sites.

Today, the military is gone. Our extraordinary openness  (as the BBC notes) cannot be compromised. We shall retaliate with more democracy, more transparency, more openness.

As Stine Renate Håheim, survivor from the island, said, "If one man can show so much hate, think how much love we could show, standing together."

Thanks for reading,

Hilde.

Amerikansk politikk har aldri vært så splittet som nå? Ikke akkurat...

På mandag skrev Dagsavisen i forbindelse med gjeldforhandlingene i Washington, D.C. at USA aldri har vært så splittet som nå.

Vel. Hvis man ser bort i fra borgerkrigen, første verdenskrig ("Red Scare", anyone?), McCarthy-perioden, borgerrettighetsbevegelsen, Vietnam-protestene, Watergate, Kongressen på 90-tallet, valget i 2000 og Irak-krigen, så. Til tross for skriverier som hinter mot en ny og verre æra i amerikansk politikk har man altså ikke noen gyllen fortid å se tilbake på. Amerikansk politikk og samfunn har alltid hatt alvorlige problemer å ta seg av, og har alltid hatt interne diskusjoner (eller regelrett kriger) om hvordan best å løse disse problemene.

Polarisering i amerikansk politikk er et yndet tema både for lekmenn og statsvitere. For de som følger med på amerikanske nyhetsprogrammer og politikernes uttalelser, virker amerikansk politikk meget polarisert. Her er det ideologisk rigid retorikk og lite kompromissvillighet som dominerer. Gjeldsforhandlingene virker i så måte som et perfekt eksempel på polarisering: USA står overfor en alvorlig økonomisk situasjon, noe må åpenbart gjøres, men i stedet for å inngå løsningsorienterte kompromisser virker politikerne mere interessert i å forsvare hver sin ideologiske høyborg med tanke på neste valg.

Amerikansk media hjelper gjerne til og framstiller ofte det amerikanske kartet som bestående av "røde" (republikanske) og "blå" (demokratiske) delstater, og man får inntrykk av at østkysten og vestkysten er blå mens Midtvesten og sørstatene er røde. Både kultur og politikk skiller disse områdene og USA er et delt land. Abort, homofili, statens rolle og så videre osv skaper dype skillelinjer i USAs personlighet.

Men er det egentlig slik? Når man spør om for eksempel abort i spørreundersøkelser, får man svart/hvite svar fra velgerne? Nei. Man gjør ikke det. Man får gjerne nyanserte svar som "abort er galt, men må være lovlig likevel". Hva, derimot, hvis man spør politikerne i Kongressen? Da kommer de unyanserte, polariserte svarene på rekke og rad.

Det er desverre slik at man har kommet til enighet om tre ting ad. polarisering (desverre fordi dette gjør det politiske håndverket i USA vanskeligere):
        1. Kongressen er mer ideologisk polarisert i dag enn den var ett tiår tilbake. Den ideologiske overlappingen som fant sted i sentrum mellom de to partiene har forsvunnet, noe som selvfølgelig gjør kompromisser vanskeligere. Det er flere grunner til dette, men en viktig grunn er at man har sett "sikre" kongressdistrikter vokse (noe som betyr at politkeren som representerer distriktet ikke trenger begeve seg mot sentrum for å bli gjenvalgt).
        2. Den ideologiske avstanden mellom partiaktivister har økt, noe som betyr at de som bryr seg mest om politikk (og stemmer på valgdagen) har blitt mer ekstreme.
        3. Dereguleringen av media har ført til en økning i antall media som er partipolitisk heller enn "nøytral" og derfor en bevegelse vekk fra konsensus og nøytral nyhetsgrunn som basis for diskusjoner.

Det man derimot ikke er enig i, er i hvilken grad denne polariseringen av eliten reflekterer velgerne. Som sagt viser spørreundersøkelser at man gjerne kan få relativt sentrumsorienterte svar på såkalte "wedge issues" (kontroversielle saker). I tillegg er den blå-røde inndelingen av delstater og regioner i USA misvisende, da den konservative/liberale skillelinja gjerne går mellom urbane og rurale strøk innad i hver delstat, heller enn mellom delstater. Problemet er jo at polariseringen blant eliten kan føre til polarisering av velgerne, all den tid mange velgere bruker eliter de stoler på som markører for hva de selv skal mene om politiske saker.

Dermed har barnehagen i Washington, D.C. ikke bare å lære seg at man må dele på ting og inngå kompromisser, men også at man må leke med de man ikke egentlig liker på en sivilisert måte for å være et godt eksempel for andre. Lykke til, småbarn.

Gjeld og andre vanskelige temaer

Demokratene og republikanerne danser på taket. Gjeldstaket. Mens andre har ferie (andre inkluderer tydeligvis ikke meg selv. Ikke bitter.) har Pappa Obama bedt barna i Kongressen bli igjen etter skoletid i hete, fuktige Washington, D.C. for å forhandle ferdig. Men om hva, egentlig? Dette styret rundt gjeldstaket er jo egentlig bare storm i et vannglass, siden Kongressen alltid øker grensa på USAs gjeldstak når det trengs. Det er, med andre ord, en formalitet.

Så hva er det Obama og republikanerne driver og forhandler om? De forhandler om USAs politiske økonomi - om USAs framtid som velferdsstat. De forhandler dermed om USAs vaklende økonomi skal bedres ved hjelp av skattelettelser og velferdskutt eller skatteøkninger og velferdskutt.

Dette er altså en ideologisk kamp om USAs framtid, og ingen ønsker å gi etter. Som Daily Shows harselering viser så dominerer det ideologiske over det pragmatiske for øyeblikket. Det er dermed slettes ikke sikkert at de som viser seg fra sin mest pragmatiske side midt i en kamp om store ideer blir vinnerne. Det kan godt være at nok republikanere holder fast ved sine skattelettelsesløfter og ikke ønsker å være med på et stort kompromiss. Dermed må man bli enig om et liten kompromiss i denne omgang, og kjøre omkamp i neste runde, uvisst under hvilken president og med hvilken Kongress.

Obama avviser at et lite kompromiss (om gjeldstaket) er aktuelt uten et stort ett (om statsbudsjettet), men det gjenstår å se om barna ønsker å høre på far.

Om "isolasjonisme" og amerikansk utenrikspolitikk

I 1821 sa John Quincy Adams, daværende utenriksminister og framtidig president, at USA ikke søker monstre som de kan drepe rundt om i verden, men sier seg fornøyd med å ønske frihet og uavhengighet til alle som streber etter dette. USA "goes not abroad, in search of monsters to destroy. She is the well-wisher to the freedom and independence of all. She is the champion and vindicator only of her own."

Disse ordene er kjente for amerikanere så vel som studenter av amerikansk utenrikspolitikk. Adams' advarsel mot for mye engasjement utenfor USAs grenser har ofte blitt beskrevet som en del av "isolasjonisme" tradisjonen i amerikansk utenrikspolitikk, og gjerne sitert av de som er i mot øyeblikkets krig eller intervensjon. Men isolasjonisme-begrepet har også blitt brukt motsatt: som et våpen rettet mot kritikere av intervensjoner. Å kalle noen en isolasjonist er rett og slett en måte å delegitimere deres argumenter på, da det å være isolasjonist ikke sees på som legitimt i amerikansk politikk.

Senator John McCain advarte jo nylig de republikanske presidentkandidatene i mot å innta isolasjonistiske posisjoner når det gjelder Libya og Afghanistan, fordi det for han som er for disse intervensjonene lønner seg å karakterisere motstandere som isolasjonister. Max Boot skriver videre i Los Angeles Times på tirsdag at:
"Whenever America has eschewed commitments abroad and turned inward, the results have been disastrous. The most isolationist decade in the country's history — the 1930s — was followed by World War II. The "Come Home, America" isolationism of the 1970s was followed by the fall of South Vietnam, the genocide in Cambodia, the Iranian hostage crisis and the Soviet invasion of Afghanistan. In the 1990s, the post-Cold War desire to spend the "peace dividend" led the U.S. to turn a blind eye to the rising threat from Al Qaeda."

La meg først få si at man kan forstå amerikanere som er redd for at USA skal "trekke seg tilbake" fra omverden og miste sin posisjon som eneste supermakt. Likeledes kan man også føle med amerikanere som frykter at USA for lengst har trådd over streken og involverer seg alt for lett i andre land med militærmakt.

Problemet er at denne debatten ikke kan tas ved hjelp av begrepet "isolasjonisme", fordi det er på grensen til meningsløst. JA - det er hevet over enhver tvil at USAs grunnlovsfedre var mer opptatt av å bygge opp det nye landet sitt enn å øyeblikkelig lansere intervensjoner i andre land over Atlanteren. NEI - dette betyr ikke at der er en lang tradisjon for "isolasjonistisk utenrikspolitikk" i USA. Den første perioden Boot nevner - 1930-tallet - er den eneste tidsperioden som historikere nå anerkjenner som mulig isolasjonistisk. Dette fordi USA i denne perioden hypotetisk sett hadde muligheten til å påvirke europeisk politikk (i positiv retning, antar man) men avstod fra militær eller politisk innblanding. Dette da i kontrast til intervensjonen i første verdenskrig, samt den meget aktive økonomiske politikken USA førte mot Europa på 1920-tallet som en måte å påvirke stormaktenes adferd på. Hans andre eksempler er fullstendig tendensiøse i sine årsakssammenhenger og holder ikke vann.

For øvrig må det sies at dersom man tar amerikansk historie med i betraktningen er det meget mer fare for at USA blander seg for mye, heller enn for lite, inn i omverdenens gjøren og laden. Det at USA liker å gjøre dette på sin egen måte heller enn å være så veldig samarbeidsvillig beskrives bedre som unilateralisme heller enn isolasjonisme. Disse begrepene må ikke blandes.

UkeSnutten: "He was kind of a dick."

Vi oppsummerer uka med en meget rar sak, som egentlig sier ganske mye om både amerikansk media, politikk og kultur: 
Time Magazines Mark Halperin, fast politisk kommentator på MSNBCs tidlig-morra-nyhets-show Morning Joe, er blitt suspendert fra tv-programmet fordi han i går morrest kalte president Obama "kind of a dick" direkte på lufta.
...
Beskrivelsen var et svar på spørsmål fra tv-vert Joe Scarborough om hva Halperin syntes om President Obamas pressekonferanse onsdag der han offentlig kjeftet på republikanerne i Kongressen for ikke å inngå nok kompromisser i forhandlingene over gjeldstaket (den største politiske saken i USA for tiden, til tross for Michele Bachmann og de andre syv republikanske dvergene). Jon Stewart måtte selvsagt også kommentere hendelsen og hadde som vanlig en kreativ vinkling (se videoen).

Det er mange ting å ta tak i her. Nummer 1: burde man virkelig bli suspandert for å kalle presidenten et stygt navn? Gjør ikke dette at USA havner i ei gruppe land det ellers ikke ønsker å assosiere seg med?
Nummer 2: Halperin blei oppfordret av programlederne til å snakke fritt, fordi Halperin sa i fra at nå måtte de sette i gang programmets "7 second delay" (slik at man kan blipe ut styggedommen og unngå at de uskyldige amerikanske seerne ikke setter morrakaffen i halsen).
Nummer 3: Halperin er en slikkelig dårlig politisk kommentator, og burde ikke være på Morning Joe uansett. Men det har jo egentlig lite med denne saken å gjøre.