Hva trengs av en presidentkandidat som skal utfordre Obama i 2012?
Håp, tro og forandring? Eller kritikk, kritikk, kritikk av nåværende politikk? Amerikansk politisk historie skulle tilsi at enhver politisk kandidat med litt historiekunnskap vet at det amerikanske folket responderer på positiv valgkamp (tenk Ronald Reagan, Bill Clinton, Barack Obama) heller enn på pessimisme og kritikk (tenk Walter Mondale i 1984, Bob Dole i 1996).
Men saken er selvsagt litt mer komplisert enn som så. Kampanjestrategien er gjerne grovt sett to-delt:
(1) I nominasjonskampen må man kritisere presidenten, samtidig som man differensierer seg fra de andre som søker nominasjonen. Gårsdagsens republikanske debatt (hvor for øvrig Minnesotas Michele Bachmann annonserte sitt kandidatur) i New Hampshire var et eksempel på dette. Alle var enig i at Obama ikke har gjort noe riktig, mens man forsikig startet differensieringen. Denne differensieringsstrategien starter gjerne hyggelig, men vil etterhvert utvikle seg til i en stygg retning, ettersom feltet smalnes og færre kandidater står igjen.
(2) Når man da har blitt nominert (som vil være klart i løpet av våren 2012 for den republikanske kandidaten) kan man fokusere på hovedmotstanderen: Obama (og sikkert sosialisme...). Strategien er da at man bruker visepresidentkandidaten til å være den negative pitbullen, samtidig som man selv fokuserer tro, håp og kjærlighet. Det er her mange antar at republikanernes presumtive kandidat, Mitt Romney, mangler mye i form av karisma og inspirasjonsevne.
Samtidig ser ikke 2012 ut til å bli et standardår hva gjelder amerikanske presidentvalg og deres konvensjonelle visdommer. USA har vært gjennom mye i moderne (etterkrigs-) tid. Det har vært økonomiske kriser (seint 70- og tidlig 80-tall), politiske kriser (borgerretighetsbevegelsen på 60-tallet, deretter Vietnamkrigsprotestene, deretter Watergateskandalen), personlige kriser (Clintons affærer) og så videre. Jeg skal ikke her argumentere for at 2012 vinner krisekonkurransen, da historien bevilger mange gode konkurrenter til den tittelen. Men man skal være klar over at den amerikanske velgermassen (når partitilhørighet er kontrollert for) først og fremst bryr seg om lommeboka når de stemmer, og dermed er dårlige økonomiske tider det verste en sittende president kan stå overfor når han skal gjenvelges.
En stund så det ut til at Obamas redningspakker var i ferd med å (saaakte, saaaakte) hale den amerikanske økonomien ut av grøftekanten, kanskje akkurat i tide til gjenvalg i 2012. Etter mai måneds dårlige arbeidsledighetstall (de har nå steget til over 9 % igjen, etter å ha sunket lydig siden november i fjor) er det derimot igjen snakk om faren for en "double dip recession".
Mitt Romney mangler kanskje karisma, men en sittende presidentkandidat med tall som går i feil retning har en vanskelig jobb foran seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar