Hvorfor så få sex skandaler blant kvinnelige politikere?

Dette innlegget finnes også som gjesteinnlegg på MadDam.

 

Den siste inspirerende, sjarmerende og vittige politikeren som skuffet meg var Kongressrepresentant Anthony Weiner. En ung, litt nerdete, tynn, veldig politisk overbevist liberal jøde fra Brooklyn som både klarte å være morsom på Jon Stewarts Daily Show (dette er en meget tiltrekkende egenskap, spør du meg) og også etter hvert legge bak seg en interesse for modeller for å gifte seg med en intelligent muslimsk-amerikansk kvinne (rådgiver til Hillary Clinton) som helt klart var et hakk over ham selv hva gjelder stil, klasse og– skulle det vise seg – selvkontroll.

Weiner skuffet ikke bare meg. Han har inspirert en mengde interessante avisartikler skrevet av kvinnelige journalister i USA. ”Ikke nå igjen”, kunne journalist Sheryl Gay Stolberg i The New York Times rapportere at kvinnelige Kongressrepresentanter tenkte for seg selv når skandalen var et faktum. ”Hva er det med disse mannfolka – tror de ikke de blir tatt?”

Ja, hva er det med disse mannfolka, egentlig? Hvorfor er de så idiotiske at de tror det går an å være politiker i offentlighetens lys i et samfunn som så absolutt anser privat atferd for relevant informasjon, samtidig som man deltar i en prostitusjonsring (New York Guvernør Eliot Spitzer), har affærer til høyre og venstre (President Bill Clinton) eller er den som kritiserer presidenten for å ha affærer, samtidig som man har det selv (Speaker of the House Newt Gingrich, Clintons daværende erkefiende og ikke så lite hyklersk)?

Er dette kun biologi? Menn = testosteronbomber som lett lar seg friste, uansett hvilket land man er politiker i? Frankrikes finansminister Christine Lagarde (for øvrig mulig arvtaker etter Dominique Strauss-Kahn ved Det internasjonale pengefondet, enough said there) har jo i årevis snakket om at flere kvinner i høye stillinger ville betydd mindre libido i beslutningsprosessene, og dermed bedre resultater.

Eller snakker vi her om et selektivt utvalg: en viss type menn tiltrekkes en viss type stilling? Det er jo for eksempel ofte sagt av de som studerer amerikansk politikk at en som frivillig søker å bli amerikansk president må ha noen skruer løs. Og det er det noe veldig sant i. Å villig begi seg ut på en hasardiøs ferd med konstant media oppmerksomhet rundt ens person krever sin selvopptatte mann. Dee Dee Myers, Bill Clintons pressesekretær (for øvrig USAs første kvinnelige pressesekretær) har uttalt at jo mektigere mannfolk blir, jo mer uskadelig tror de at de er.

Forskning fra USA viser jo også at man starter med to ulike typer politikere. Mens mannlige kandidater gjerne stiller for å ”bli noen” finner man at kvinnelige kandidater stiller for å ”gjøre noe.” Sagt mer nyansert: kvinnelige kandidater blir gjerne inspirert av en spesiell sak på lokalplan som gjør at de engasjerer seg i politikken. Veien til politisk karriere er dog lang for kvinnelige amerikanere. Statsviter Jennifer Lawless ved American University argumenterer for hovedsakelig to årsaker til at der er så få kvinnelige politikere i USA:

(1) De tenker seg mindre kvalifisert enn sine mannlige likeverdige; og

(2) De blir ikke spurt/oppfordret av autoritetspersoner rundt dem om å stille.  

Data fra Rutgers University viser følgende kvinnelig andel amerikanske politikere:

I Kongressen: 16.6 % av de 535 setene

Delstatsforsamlinger: 23.5 % 

Delstatsguvernører: 6 av 50

Av storbyordførere: 8 av 100.

Eller kanskje er forklaringen veldig praktisk. Som Senator fra New York Kirsten Gillibrand sa, hun ville ikke hatt tid til en sex skandale fordi hun må hjem å skifte bleier. Weiners kone, Huma Abedin, hadde i alle fall ikke tid til å stå ved sin manns side da han holdt sin uunngåelige pressekonferanse der han innrømte å ha twitret nakenbilder av seg selv til kvinnelige følgere. Hun var på jobb.