Michele fra Minnesota - Tea Party kandidaten som ikke heter Palin

De fleste har vel fått med seg at Michele Bachmann, representant for Minnesotas 6. distrikt i Representantenes Hus i Kongressen, har annonsert at hun stiller som kandidat i den republikanske nominasjonskampen. Med dette tar Bachmann plassen tiltenkt Sarah Palin i det republikanske feltet - nemlig som den karismatiske Tea Party-kandidaten som skal skake opp feltet og fortsette folkeopprøret fra Kongressvalget i høst. Palin har jo som kjent ikke annonsert noe som helst. Selv om hun ofte oppfører seg som om hun kommer til å stille (særlig når man ser på hvilke delstater hun ofte besøker) så virker det mer sannsynlig at hun forblir i sin eks-politiker tilværelse på Fox News og fortsetter som innkaster i Tea Party bevegelsen heller enn at hun stiller til valg for noe som helst.

Da Bachmann annonserte sitt kandidatur i Iowa i går var retorikken helt tydelig en fortsettelse av Tea Party retorikken fra i fjor: “I want my candidacy for the presidency to stand for the moment when ‘we the people’ reclaimed our independence from a government that has gotten too big, spends too much and has taken away too much of our liberty." Hun elsker å sitere grunnlovsfedrene (Dagens DC har tidligere skrevet om Tea Partys forkjærlighet for grunnlovsfedrene) og snakker mye om at hun skal lede kampen for å ta landet tilbake fra statsuhyret Obama.

Bachmann grunnla da også Tea Party-gruppen ("caucus") i Representantenes Hus. Interessant nok ble hun skjøvet til side av den republikanske ledergruppa i Representantenes Hus når de overtok flertallet i januar i år etter valget i november. Hun hadde lansert seg selv som kandidat til en av partigruppens lederposisjoner, men ble effektivt tilsidesatt av Eric Cantor, John Boehner & co. da de valgte en annen representant med Tea Party-tilknytning for ikke å bli sett på som fientlig mot partiets nyeste gruppering samtidig som de slapp å velge Bachmann. Hun er rett og slett ikke kjent for å være veldig respektert av sine kollegaer i Kongressen.

Men tilbake til dette kandidaturet. Iowa var en selvsagt delstat for Bachmann å annonsere i: hun er født der (med "Norwegian Lutheran Democrats" som foreldre), men Iowa er også viktig fordi dette er den første delstaten som skal velge republikansk presidentkandidat til neste år. Iowa avholder partimøte ("caucus") så tidlig som 6. februar 2012, og er dermed den første delstaten som får sagt sitt i det lange maratonet av nominasjonsvalg. Neste delstat er New Hampshire, som har valg ("primary"), deretter Nevada og South Carolina. Så derfor ser vi nå at de republikanske håpefulle stadig vekk reiser innom disse delstatene for tilfeldigvis holde en tale, samle inn penger eller ta forbipasserende på gata i handa (pass på babyene deres, tilfeldige forbipasserende!).

Og Bachmanns fødessted ser ut til å hjelpe henne i Iowa så langt. Des Moines Register, en av Iowas viktigste aviser, publiserte i helga en meningsmåling som viste at hun faktisk deler førsteplass med Mitt Romney (tidl guvernør i Massachusetts), som jo er presumtiv førstekandidat i racet så langt. Han har 23 % og hun har
22 %. Dette er selvsagt imponerende, men må sees som det det er: hun har hjemmelalgsfordel i Iowa både fordi hun er født der og fordi Iowa er meget konservativt og gjerne stemmer på den kandidaten som er mest kristenkonservativ (de var store fan av Baptist-pastor og tidligere guvernør i Arkansas Mike Huckabee i 2007). I New Hampshire leder Romney med 42 % mens Bachmann deler 2. plass med Ron Paul på 10 %.

For øvrig er det alltid greit med litt historisk perspektiv: i juni 2007, altså på samme tid i den demokratiske nominasjonskampen som republikanerne befinner seg i nå (1.5 år til presidentvalget) var det John Edwards som ledet med 29 %, mens Obama fikk 23 %.

Så mye kan - og vil - skje før vi vet hvem som kommer til å befinne seg i den endelige kandidatgruppa. Mange faller fra, på grunn av lite penger eller fordi de sier noe dumt. I så måte er det mange journalister som nå følger Bachmann med argusøyne. Hun har hittil klart å si ganske så mye rart (enda en ting hun har til felles med Palin), og er blandt annet kjent for å oppfordre journalister til å undersøke om Kongress-representantene er pro- eller anti-amerikanske i sine holdninger. Joseph McCarthy og hans House Committee on Un-American Activities fra 1950-tallet smilte antakeligvis i graven da det utsagnet kom.

Skandaler kommer helt sikkert - fra alle kandidatene. Det er altså bare å glede seg.

PS! For øvrig anbefaler jeg å lese denne artikkelen hvor Washington Posts Chris Cilliza forklarer akkurat på hvilke måter Bachmann ikke er Palin: Bachmann er en mye bedre kandidat.

Obama, Libya og Kongressen - hvem bestemmer?

Det tok relativt lang tid før debatten kom. 19. mars innledet USA og NATO krigshandlinger mot Libya, etter FN resolusjon 1973. Først de siste par ukene har Kongressen funnet ut av Obama jo søren ta bryter med War Powers Resolution av 1973 (WPR). Denne resolusjonen, vedtatt over daværende president Richard Nixons veto, var et spedt forsøk fra Kongressens side på å ta tilbake makten til å erklære krig, overtatt av de amerikanske presidentene fra og med Harry Truman. (Derfor har for øvrig ikke USA offisielt erklært krig siden 8. desember 1941 (som svar på Pearl Harbor) og derav "politiaksjonen" i Korea og andre finurlige navn.)

Speaker of the House Jon Boehner, en rekke republikanere samt demokrater har altså nå kritisert presidenten for å utelate Kongressen i bestemmelsesprosessen og truet med fientlige resolusjoner. 

Her hadde det vært fristende å rose den ellers så handlingslammede Kongressen for å utvise ryggrad og kjempe for et prinsipp nedfelt i den amerikanske grunnloven - nemlig maktfordeling og den fundamentale viktigheten av at man følger Grunnloven når viktige ting som krig skal utkjempes. Men som alltid lønner det seg å tenke seg om to ganger før man roser Kongressen for noe som helst.

Ikke overraskende så er John Boehner og republikanerne i Representantenes Hus sin interesse for maktfordeling i sikkerhetspolitikken en relativt ny interesse. Skal man være spesifikk, så kan man datere denne interessens fødsel med 20. januar 2009. Ja det stemmer - det var dagen Obama ble innsatt som president. Denne ryggraden har også vist seg vanskelig å finne for demokratene - men da helst når Bush var president, ikke under deres egen president. (For øvrig kan enhver president som ønsker å sende tropper ut i en eller annen konflikt alltid stole på at John McCain er der og trer støttende til - søndag uttalte han på Christiane Amanpours This Week at disse kritikkene lignet "isolasjonisme", noe som er et historisk fy-ord og effektiv måte å kneble motstandere på i amerikansk politikk).

Som kjent var det bred konsensus i Kongressen i oktober 2002  - både blant republikanere og demokrater - da de stemte for Irak-resolusjonen som førte til Irak-krigen i mars 2003. Nå har derimot mange demokrater funnet ut av denne Libya-intervensjonen tar for lang tid, og at Obama skulle ha bedt om Kongressens godkjennelse for forlengelse av USAs deltakelse etter 60 dager - slik War Powers Resolution krever - eller trukket USA ut av intervensjonen dersom Kongressen ikke var medgjørlig.

At republikanerne er partiske og demokratene mangler ryggrad er derimot ikke noe nytt.
Denne debatten skiller seg dog fra tidligere debatter på en overraskende måte. Alle presidenter siden 1973 har hevdet at War Powers Resolution er grunnlovsstridig (dog har ikke tort utfordre den i retten). President Obama, derimot, hevder å respektere War Powers Resolution, som i seg selv er en uvanlig ting. Og så blir saken selvsagt rarere: Obama-administrasjonen hevder Libya-intervensjonen er ikke i strid med WPR, fordi den ikke faller inn under kategorien "hostilities" (rett oversatt: fientligheter) som er brukt i War Powers Resolution, i hvert fall ikke siden NATO overtok ledelsen av operasjonen. Dette er ganske så interessant, all den tid WPR ble ordlagt meget generelt nettopp for å kunne omfavne absolutt alle mulige scenarier der en amerikansk president sendte militæret utenlands uten å spørre Kongressen først.

Debatten fortsetter, men utfallet er gitt på forhånd: Presidenten vinner - som alltid - når det gjelder deltakelse i militære konflikter.

Hvorfor så få sex skandaler blant kvinnelige politikere?

Dette innlegget finnes også som gjesteinnlegg på MadDam.

 

Den siste inspirerende, sjarmerende og vittige politikeren som skuffet meg var Kongressrepresentant Anthony Weiner. En ung, litt nerdete, tynn, veldig politisk overbevist liberal jøde fra Brooklyn som både klarte å være morsom på Jon Stewarts Daily Show (dette er en meget tiltrekkende egenskap, spør du meg) og også etter hvert legge bak seg en interesse for modeller for å gifte seg med en intelligent muslimsk-amerikansk kvinne (rådgiver til Hillary Clinton) som helt klart var et hakk over ham selv hva gjelder stil, klasse og– skulle det vise seg – selvkontroll.

Weiner skuffet ikke bare meg. Han har inspirert en mengde interessante avisartikler skrevet av kvinnelige journalister i USA. ”Ikke nå igjen”, kunne journalist Sheryl Gay Stolberg i The New York Times rapportere at kvinnelige Kongressrepresentanter tenkte for seg selv når skandalen var et faktum. ”Hva er det med disse mannfolka – tror de ikke de blir tatt?”

Ja, hva er det med disse mannfolka, egentlig? Hvorfor er de så idiotiske at de tror det går an å være politiker i offentlighetens lys i et samfunn som så absolutt anser privat atferd for relevant informasjon, samtidig som man deltar i en prostitusjonsring (New York Guvernør Eliot Spitzer), har affærer til høyre og venstre (President Bill Clinton) eller er den som kritiserer presidenten for å ha affærer, samtidig som man har det selv (Speaker of the House Newt Gingrich, Clintons daværende erkefiende og ikke så lite hyklersk)?

Er dette kun biologi? Menn = testosteronbomber som lett lar seg friste, uansett hvilket land man er politiker i? Frankrikes finansminister Christine Lagarde (for øvrig mulig arvtaker etter Dominique Strauss-Kahn ved Det internasjonale pengefondet, enough said there) har jo i årevis snakket om at flere kvinner i høye stillinger ville betydd mindre libido i beslutningsprosessene, og dermed bedre resultater.

Eller snakker vi her om et selektivt utvalg: en viss type menn tiltrekkes en viss type stilling? Det er jo for eksempel ofte sagt av de som studerer amerikansk politikk at en som frivillig søker å bli amerikansk president må ha noen skruer løs. Og det er det noe veldig sant i. Å villig begi seg ut på en hasardiøs ferd med konstant media oppmerksomhet rundt ens person krever sin selvopptatte mann. Dee Dee Myers, Bill Clintons pressesekretær (for øvrig USAs første kvinnelige pressesekretær) har uttalt at jo mektigere mannfolk blir, jo mer uskadelig tror de at de er.

Forskning fra USA viser jo også at man starter med to ulike typer politikere. Mens mannlige kandidater gjerne stiller for å ”bli noen” finner man at kvinnelige kandidater stiller for å ”gjøre noe.” Sagt mer nyansert: kvinnelige kandidater blir gjerne inspirert av en spesiell sak på lokalplan som gjør at de engasjerer seg i politikken. Veien til politisk karriere er dog lang for kvinnelige amerikanere. Statsviter Jennifer Lawless ved American University argumenterer for hovedsakelig to årsaker til at der er så få kvinnelige politikere i USA:

(1) De tenker seg mindre kvalifisert enn sine mannlige likeverdige; og

(2) De blir ikke spurt/oppfordret av autoritetspersoner rundt dem om å stille.  

Data fra Rutgers University viser følgende kvinnelig andel amerikanske politikere:

I Kongressen: 16.6 % av de 535 setene

Delstatsforsamlinger: 23.5 % 

Delstatsguvernører: 6 av 50

Av storbyordførere: 8 av 100.

Eller kanskje er forklaringen veldig praktisk. Som Senator fra New York Kirsten Gillibrand sa, hun ville ikke hatt tid til en sex skandale fordi hun må hjem å skifte bleier. Weiners kone, Huma Abedin, hadde i alle fall ikke tid til å stå ved sin manns side da han holdt sin uunngåelige pressekonferanse der han innrømte å ha twitret nakenbilder av seg selv til kvinnelige følgere. Hun var på jobb.

Obamas republikanske utfordrere: kritiser, kritiser, kritiser

Hva trengs av en presidentkandidat som skal utfordre Obama i 2012?
Håp, tro og forandring? Eller kritikk, kritikk, kritikk av nåværende politikk? Amerikansk politisk historie skulle tilsi at enhver politisk kandidat med litt historiekunnskap vet at det amerikanske folket responderer på positiv valgkamp (tenk Ronald Reagan, Bill Clinton, Barack Obama) heller enn på pessimisme og kritikk (tenk Walter Mondale i 1984, Bob Dole i 1996).

Men saken er selvsagt litt mer komplisert enn som så. Kampanjestrategien er gjerne grovt sett to-delt:
(1) I nominasjonskampen må man kritisere presidenten, samtidig som man differensierer seg fra de andre som søker nominasjonen. Gårsdagsens republikanske debatt (hvor for øvrig Minnesotas Michele Bachmann annonserte sitt kandidatur) i New Hampshire var et eksempel på dette. Alle var enig i at Obama ikke har gjort noe riktig, mens man forsikig startet differensieringen. Denne differensieringsstrategien starter gjerne hyggelig, men vil etterhvert utvikle seg til i en stygg retning, ettersom feltet smalnes og færre kandidater står igjen.
(2) Når man da har blitt nominert (som vil være klart i løpet av våren 2012 for den republikanske kandidaten) kan man fokusere på hovedmotstanderen: Obama (og sikkert sosialisme...). Strategien er da at man bruker visepresidentkandidaten til å være den negative pitbullen, samtidig som man selv fokuserer tro, håp og kjærlighet. Det er her mange antar at republikanernes presumtive kandidat, Mitt Romney, mangler mye i form av karisma og inspirasjonsevne.

Samtidig ser ikke 2012 ut til å bli et standardår hva gjelder amerikanske presidentvalg og deres konvensjonelle visdommer. USA har vært gjennom mye i moderne (etterkrigs-) tid. Det har vært økonomiske kriser (seint 70- og tidlig 80-tall), politiske kriser (borgerretighetsbevegelsen på 60-tallet, deretter Vietnamkrigsprotestene, deretter Watergateskandalen), personlige kriser (Clintons affærer) og så videre. Jeg skal ikke her argumentere for at 2012 vinner krisekonkurransen, da historien bevilger mange gode konkurrenter til den tittelen. Men man skal være klar over at den amerikanske velgermassen (når partitilhørighet er kontrollert for) først og fremst bryr seg om lommeboka når de stemmer, og dermed er dårlige økonomiske tider det verste en sittende president kan stå overfor når han skal gjenvelges.

En stund så det ut til at Obamas redningspakker var i ferd med å (saaakte, saaaakte) hale den amerikanske økonomien ut av grøftekanten, kanskje akkurat i tide til gjenvalg i 2012. Etter mai måneds dårlige arbeidsledighetstall (de har nå steget til over 9 % igjen, etter å ha sunket lydig siden november i fjor) er det derimot igjen snakk om faren for en "double dip recession".

Mitt Romney mangler kanskje karisma, men en sittende presidentkandidat med tall som går i feil retning har en vanskelig jobb foran seg.

Den virkelige Sarah Palin

Hvem er den virkelige Sarah Palin? The Undefeated, en ny dokumentar om eks-guvernøren, portretterer henne som en fryktesløs forkjemper for folket med det håp, uttrykt av mannen bak dokumentaren og fan av Palin, Stephen K Bannon, at Palin blir president i 2012.

I et innlegg i den konservative Weekly Standard skrev nylig journalist Fred Barnes ikke overraskende en positiv anmeldelse av filmen og skrøt av Palins mer ukjente fortid (før McCain kom inn i hennes liv i 2008), da hun var ordfører i Wasilla og deretter ble guvernør for hele delstaten og sjarmerte dem, GRIZZY MAMA STYLE. Grunnen til at Barnes' positive anmeldelse ikke er overraskende er ikke bare fordi Barnes er konservativ. Nei, Barnes og hans makker, William Kristol, skal ha æren for at Palin i det hele tatt ble oppdaget av McCain-kampanjen i 2008 og utnevnte henne til visepresidentkandidat. Barnes og Kristol fant henne i juni 2007 da de var på et "konservativt cruise" i Alaska arrangert av avisen deres. Her ble de sjarmert av Palin og overbevist om de hadde truffet den neste republikanske stjerna. De begynte å skrive om henne i Standard samt promotere henne på Fox News som mulig visepresidentkandidat. At de nå skriver en hyggelig anmeldelse av en film som promoterer hennes karriere på det tidspunktet de "fant" henne og ble forelska, er altså ikke så veldig rart.

Barnes' hyllest står i sterk kontrast til journalisten i New York Post som også har sett filmen, men som (basert på hans anmeldelse) han nesten ikke overlevde. Opplevelsen "reminded me of the brainwash movie Alex is forced to sit through in “A Clockwork Orange.” Except no one came along to refresh my pupils with eyedrops."

Både jeg og Jonathan Capeheart i Washington Post er enig i at det er svært usannsynlig at Palin faktisk stiller som presidentkandidat i 2012. Hun har alt for mye å tape, og meget sannsynligvis lite å vinne. Hennes kontrakt med Fox News er lukrativ og hennes pågående busstur rundt om i USA et eksempel på hennes manglende evne til å holde tett om ting hun ikke kan. Hennes rolle som konservativ oppvigler og stemmegivningsinspirator kan derimot ikke undervurderes. Hennes sannsynlige ikke-kandidatur er dermed ikke slutten på historien om hvordan Sarah Palin deltok i valget i 2012. Desverre.

God helg!

Anthony Weiner innrømmer alt

Pressekonferansen var Hollywood-aktig, som i, ingen andre enn Hollywood kunne skrevet noe lignende: Anthony Weiner, etter ti lange dager med benektelser og unnvikelser, innkalte til pressekonferanse for å innrømme alt. Men ikke innrømme alt slik politikere nå til dags gjerne gjør det, nemlig med sin bleke kone ved sin side og ved å late som om de kan legge seg inn på en eller annen klinikk for å få deprogrammert personlighetsfeilen. Weiner derimot, etter meget kritkkverdig oppførsel og deretter katastrofal mediastrategi for å dekke over nevnte oppførsel, la alle kortene på bordet, unnskyldte seg igjen og igjen (hovedsaklig addressert til sin kone) og sa han hadde gjort noe meget dumt som han tok fullt ansvar for. Han sa dog at han *ikke* trekker seg som representant i Kongressen, og at det får bli opp til velgerne om de godtar dette i neste valgrunde.

Crazy incident: Før Weiner møtte opp stjal den konservative journalisten og mannen bak avsløringen av Twitter-fotoet Andrew Breitbart hele showet ved å stille seg opp å forlange en unnskyldning fra Weiner.

Fabulous non-incident: Weiners kone, Hillary Clinton's medarbeider Huma Abedin, var ikke på pressekonferansen som så mange tidligere politiske koner.

Update: Jon Stewart reagerer på innrømmelsen til hans nære venn. 

UkeSnutter: Mannfolk og makt.

En begivenhetsrik uke fortjener en en liten oppsummering. Som vanlig fokuserer UkeSnutter på de litt mindre seriøse hendelsene, men det viser seg jo gjerne at seriøse og useriøse ting gjerne henger i hop, særlig når stikkordene er mannfolk og makt.

Anthony Weiner (for tiden demokratisk representant i Kongressen fra New Yorks 9. kongressdistrikt, som inkluderer deler av Brooklyn og Queens) har helt klart dominert mye av USAs medier denne uka. For en liten oppsummering anbefales de følgende videosnutter fra The Daily Show, hvor Weiners gamle venn Jon Stewart lett rødmende forsøker å forklare hvorfor dette egentlig er en ikke-story....og mislykkes. Siste nytt er at den ellers så mediavante Weiner kansellerte en tale han skulle holdt i Wisconsin for heller å tilbringe helga med kona, Hillary Clintons nære medarbeider Huma Abedin. Lykke til, Weiner...

For øvrig virker det som om de siste ukene har vært dominert av mannlige kroppsdeler som havner plasser de ikke burde havne, og vi går derfor raskt videre til tidligere demokratisk visepresidentkandidat i 2004, John Edwards, hvis stjerne har dalt hardt og brutalt siden da. Bortsett fra hans utenomekteskapelige forhold til Rielle Hunter mens han var gift med kreftrammede (og nå avdøde) Elizabeth Edwards, som jo ikke er ulovlig, bare skikkelig dritt, så ble Edwards fredag tiltalt for å ha brukt penger donert til hans politiske kampanje i 2004 til å dekke over denne affæren. Edwards sier han er uskyldig. Jeg tror nesten vi har sluttet å bry oss, Edwards.

I det hele tatt så får de siste ukers hendelser tankene til å gå til den meget gode serien The Good Wife (som nettopp hadde sesongavslutning i USA på sesong nummer 2), som i Norge heter Brutte Løfter. Seriens inspirasjon var både allerede nevnte John Edwards, og selvsagt Bill Clintons skandaler, men også New York Guvernør Elliot Spitzers prostitusjonsskandale i 2008 (serien startet høsten 2009). Spesifikt var seriens inspirasjon hans kone - Mrs. Silda Spitzer - som stod ved sin mann Guvernørens side stiv som en stokk og blek i ansiktet når han i en pressekonferanse annonserte sin avgang som følge av deltakelse i en prostirusjonsring.

Serien anbefales på det sterkeste, og man innbiller seg at den ikke går tom for inspirasjonskilder med det første...

Weiner viste bilde av (enough said...)

Demokratisk representant fra New York i Kongressen, Anthony Weiner, har lenge vært en mediayngling. Hans unge, smarte, sarkastiske stil i debatter har blitt berømt blandt journalister og liberale bloggere. Sjekk for eksempel Talking Points Memos artikkel hvor de lister opp deres favoritt-"zingers" fra Weiner - blandt annet kan vi se Weiners berømte tale i Kongressen hvor han raserer republikanerne for ikke å stemme for helseforsikring for førstehjelpere i fra 11. september ved Ground Zero.

Weiner, som ofte har blitt utpekt som New York Citys neste ordfører etter Michael Bloomberg, har også et interessant personlig liv. Han er en jøde fra Brooklyn som i fjor sommer giftet seg med muslimske Huma Abedin, personlig rådgiver til Hillary Clinton siden 1996, også kjent for sin elegante klesstil (hun har blandt annet vært profilert i Vogue).

I tillegg er Weiner en gammel venn av Jon Stewart, noe som slettes ikke er dumt for en politiker. Han har vært gjest i programmet flere ganger og gjort det meget bra, noe som jo er en stor politisk fordel for en ung politiker med god humoristisk sans. Blandt annet spurte Stewart han i et intervju om visepresident Joe Biden er "a dick". Weiner svarte, "Yes, Jon" til publikums opprømthet.

Alt i alt så livet lyst ut for Weiner, helt til fredag. Da sendte Weiner - eller hans Twitterkonto - et bilde av noens (han vil ikke si om bildet er av han eller ikke) ahem, utfylte boxershorts til en kvinnelig Twitter-følger. Siden har det gått ett i ett med rare pressekonferanser, hvor Weiner nekter å benekte at det er han i bildet, men samtidig benekter at det var han som sendte det. Han bruker ordene "hoax" eller "hacked" for å beskrive hvordan bildet har blitt sendt ut, men har i en rekke pressekonferanser ikke klart å overbevise pressen om at her ikke er noe mer enn et regelrett sikkerhetsbrudd i hans Twitter-konto.

Hans venn Jon Stewart så seg nødt til å kommentere episoden i tirsdagens episode av The Daily Show, hvor han forsvarte sin venn samtidig som han gjorde narr av - ahem - størrelsen på bildets hovedfokus. Som Stewart sa, "I really hope this isn't true" - men jo mindre direkte Weiner svarer på spørsmål, jo verre blir saken.

Det er fortsatt uklart hva som har skjedd, men dersom det viser seg at det var Weiner som sendte bildet, så har en mulig framtidig liberal stjerne nettopp falt fra himmelen. Lurer på hva Stewarts reaksjon på det blir.