Mannen bak Fox News

Det kan være en rar opplevelse for en nordmann å se på FOX News. Formiddagen er dominert av meget blonde damer med "nyhetsankerhår", samt seksuelt og til dels politisk ambivalente mannlige programledere. Ettermiddagen og kvelden er som kjent dominert av meget aggressive konservative talk shows ledet av Bill O'Reilly, Sean Hannity og inntil nylig Glenn Beck. Mannen bak denne geniale kombinasjonen (Fox News er best i seertall-klassen) er Roger Ailes, mediarådgiveren til presidenter som Richard Nixon, Ronald Reagan og George H. W. Bush. Ailes' politiske karriere overbeviste ham om at der fantes et konservativt publikum der ute som "mainstream media" (som Fox ynder å kalle resten av den amerikanske journalistkadren) ikke nådde fram til, og bygde Fox News med tanke på dem.

Som New York Magazines Gabriel Sherman skriver i sin nylige profil av Ailes (som har den lure tittelen "The Elephant in the Green Room"), har Fox News på mange måter gjort Ailes til Det republikanske partiets farsskikkelse. Ikke bare har han ansatt fem potensielle republikanske presidentkandidater (blandt annet Sarah Palin og Newt Gingrich), men han har også skapt et nytt konservativt mediaunivers som lager reglene for hva konservative burde mene.

Samtidig påpeker Sherman at universet Ailes har skapt ikke jobber entydig for den konservative saken, hvis hovedmål er å velge en republikansk president. Mediafigurene Ailes har dyrket frem, som for eksempel Glenn Beck (ansatt i 2008 for å fylle den vanskelige timen fra 17-18), har fått mye kritikk for å ha gått for langt i hans fakta-fattige framstilling av politikk. Ailes selv kritiserte Beck for å ha tatt showet sitt i en for religiøs retning, og skal ha sagt til ham at "God is really busy, Glenn. He can't be listening to you."

I tillegg påstår Sherman, gjennom et sitat fra en anonym kilde, at Ailes faktisk ikke er stolt over å ha dyrket fram Sarah Palin, og at han ikke ønsker at hun skal stille som presidentkandidat: "[Ailes] thinks Palin is an idiot. He thinks she’s stupid. He helped boost her up. People like Sarah Palin haven’t elevated the conservative movement."

Dette sitatet måtte selvsagt motsies av Ailes etter at profilen ble publisert, og Fox News sendte ut en pressemelding som sa at Ailes faktisk synes Palin er "smart" og at venstresiden er redde for henne. 

Dette fikk The Atlantics Joshua Green til å godte seg stort, som hevder i hans blogg at pressemeldingens massasje av Palins ego kun beviser at Ailes ønsker å godsnakke henne fra å stille som presidentkandidat, da han ikke tror hun kan vinne.

Hva Ailes egentlig ønsker med sitt mediaunivers, annet enn å få en republikaner innvalgt i Det hvite hus, er det derimot vanskelig å si noe om. Hans tv-kanal er en blanding av galskap og konservativ sunn fornuft, folkelighet og konspirasjonsteorier. Man skal dog ikke tro at det kun er kynisme som ligger bak. David Axelrod, Obamas presidentkampanjeleder, er overbevist om at Ailes faktisk tror på det tv-kanalen hans sier, uansett hvor sinnsykt det høres ut.

En ting er sikkert - man burde få det med seg for å få en bedre forståelse av den amerikanske virkeligheten.

Elsker vi fortsatt USA?

Som en del av Dagsavisen og UDs REFLEKS-prosjekt publiseres denne kronikken både på www.nyemeninger.no og her på bloggen.

 
Vi vandret i Skyggenes Dal da George W. Bush var president, og ble deretter så ivrige da Barack Obama ble valgt at vi sporenstreks gav han Nobels Fredspris.
Som fanget i et usunt forhold får vi fornyet håp hver gang USA hvisker søte ord, og dykker ned i depresjonen når den uunngåelige skuffelsen som akkompagnerer den virkelige verdenen skyller over oss.

Obamas presidentperiode er en god «case study» i dette fenomenet. Før eller siden ville både de som stemte på Obama, og de som så på i spenning, bli skuffet. Det var strukturbestemt at Norges stormfulle Obama-forelskelse kom til å ende brått og brutalt. Obama er tross alt president for verdens eneste supermakt, med over 1.000 militærbaser rundt om i verden, tre eksisterende kriger i imperiets periferi, og en pågående kamp mot terror som tar i bruk forkastelige metoder. Altså var det mye «hope» og ganske så lite «change» man burde forventet seg.

Nordmenn kan trøste seg selv med at de var ikke alene om å være naive. USAs egen venstreside har rast ned i depresjonens dal, enda de burde visst bedre. De har det til gjengjeld verre enn den norske venstresiden: de befinner seg ikke bare i et usunt forhold, de befinner seg i et usunt forhold som de ikke kan bryte ut av. Selv om Obama – i deres øyne – har utviklet seg i en retning de ikke kjenner igjen, er alternativene så meget, meget verre. De har ingen andre friere som banker på døra. Skuffelsen som ropes ut over de liberale bloggene vil ikke bli hørt eller tatt på alvor.

Den amerikanske venstresiden lærer muligens aldri av sine feil (for øvrig en vanskelig ting å gjøre når man alltid har kun to valg: pest eller kolera). Men la oss benytte denne sjansen til litt selvransakelse. Det er ikke umulig at vi kan kurere den følelsesmessige berg- og dalbanen med bedre kunnskap om amerikansk politikk og kultur.

Noen av våre forvirrede følelser overfor USA bunner nemlig i en misforståelse: Vi tror vi kjenner USA. Kulturfloden som skyller over oss fra vest får oss til å tro at vi gjennom tv-serier, musikk, film og internett faktisk forstår oss på «annerledeslandet» i vest for å bruke Ole O. Moens begrep. Og når vi besøker Europa-light storbyer som New York City og San Francisco (eller begir oss ut på den klisjéfylte men alltid populære roadtrip’en med en convertible), så har vi nesten klart å overbevise oss selv om at, ja, USA kjenner vi.

Men våre amerikanske stereotypier overlever gjerne ikke møtet med den amerikanske virkeligheten utenfor NYC og San Fran. Det er ikke til å komme bort i fra at der eksisterer en dyp kulturkløft mellom religiøse amerikanere og skandinaviske ateister. Vi tror gjerne liberale new yorkere er mer «ordentlige amerikanere» enn konservative kirkegjengere i sørstatene. Og hvorfor tror vi det? Fordi vi kjenner oss igjen i liberale new yorkere, men ikke i konservative sørstatsfolk. Og siden vi kjenner oss igjen i dem, må de være de ekte amerikanerne, fordi USA, det kjenner vi.
Men det gjør vi ikke. Og hvorfor gjør vi ikke det?

Problemet ligger faktisk mye hos oss selv. Det er ikke særlig tilrettelagt å forske på eller ta utdanning i amerikansk politikk i Norge. I følge Bernt Hagtvet ved UiO er dette på grunn av en kulturell antiamerikanisme i norsk akademia. Men en annen nærliggende forklaring er også at alternativene lønner seg mer: EU og FN er helt klart mer populært. Dette gjenspeiler antakelig Norges egen rolle i verden (og dermed prosjektmidler og jobbmuligheter), som rettes mot FN heller enn stormakter. Dette vitner for øvrig om lite selvinnsikt, for ikke bare er USA Norges viktigste allierte, men Norges måte å misjonere på i utenrikspolitikken er da ganske så lik USAs. Likeså vårt evige problem med dobbeltmoral hva gjelder oljeinteresser og våpeneksport vs. demokratiserings- og menneskerettighetsmisjonering.

Ole O. Moen har uttalt at mangelen på akademisk interesse for USA skyldes «Vietnam-syndromet» hvor dagens forskerstand ble kurert for sin USA-interesse i ung alder grunnet USAs egen dårlige oppførsel. Hvis dette er korrekt, har USA et enormt problem med sin egen «myke makt» (altså ideologiske tiltrekningskraft): Dagens unge akademikere og dermed framtidens forskerstand er antakelig nesten like skuffet over Irak-krigen og torturveldet i kampen mot terror som foreldregenerasjonen var over Vietnam. Men om det inspirerer til et ønske om dypere forståelse eller en akademisk avvisning, det må tiden vise. Den generelle trenden har dessverre vært at norske studenter i USA har falt dramatisk de siste to tiårene: fra 2.200 studenter i 1990 til 1.200 i skoleåret 2007-2008. Nå har tallet tatt seg opp noe, men ligger fortsatt bak glansårene på 90-tallet.

Før vi kan elske USA, må vi altså forstå USA. Og her har vi mye å hente inn.

Kvinnelige komikere: et forvirrende tema.

Bridesmaides er en av de mange filmene som har premiere i dag i USA. Denne filmen har dog fått masse oppmerksomhet på forhånd, og det uten at den er en "summer blockbuster" med Tom Cruise/Vin Diesel/enhver-action-helt i hovedollen. Hovedgrunnen ser ut til å være følgende: det er en komedie med kvinner i hovedrollene. Som er morsomme. En film som er morsom helt uten mannlige hovedroller? Revolusjonerende, sier jeg. Eller, det sier i alle fall mange anmeldere.

Filmen er skrevet av Kristin Wiig (se intervjuet hennes på Jon Stewarts Daily Show), vanligvis komiker på det en gang så banebrytende, nå heller kjedelige Saturday Night Live, og en annen kvinnelig komiker ved navn Annie Mumolo. I hovedrollene er seks kvinner. Som alle er morsomme. Begynner dere å fatte hvilket nybrottsarbeid som er er utført, folkens?

I kid, of course, men det er en grunn til at amerikanerne føler seg overveldet av dette. En trist og patetisk grunn, som signaliserer en meget treg framgang i kampen om likestilling. (Og er det virkelig bare Tina Fey man har når man skal vise til andre kvinnelige suksesshistorier i komiverdene, alle dere journalister i USA?)

Selv om hele spetakkelet blir noe selsomt er det likevel med fryd og gammen at man leser New York Posts utskremte mannlige filmkritikers anmeldelse. Som han selv skriver, "I may not be the ideal candidate to review a female-driven comedy such as “Bridesmaids,” whose comic high point is the bride crapping in the middle of the street in her gown." Det er en deilig ironi at Judd Apatow har produsert en film med kvinnelige komikere som støter mannfolk på samme måte hans filmer med mannlige komikere støter, vel, meg.

For øvrig må noen meddele nyheten til Christopher Hitchens, som skrev i 2007 i Vanity Fair at kvinner ikke er morsomme.

 

Og med det ønskes det god helg!

Galgenhumor

USA har siden søndagskveld vært i ekstase. Landet har gjennomgått en katarisis, noe som er meget forståelig. Etter ti lange år hvor ingenting gikk som det skulle (ikke krigen i Afghanistan, ikke krigen i Irak, og heller ikke økonomien) var Osama Bin Ladens gjentatte katt og mus-lek "adding insult to injury", som det heter på norsk. Dermed var det - for befolkningen selvsagt, men også for etterretningsmiljøet som siden 11. september har vært utsatt for mye kritikk - forståelig at en svart og hvitt hendelse som "Bin Laden er død" skulle være startskuddet for en amerikansk folkefest.

Selv om følelsene var forståelige, var feiringen ikke akkurat USAs beste øyeblikk. Jon Stewart på The Daily Show (som i sitt eneste klare øyeblikk innrømte å være alt for preget av 9/11 til at han burde uttale seg om dette) tok helt av og godtet seg gjennom hele programmet mandagskveld. Stephen Colbert på The Colbert Report likeså, der han uttalte at han var "as giddy as a schoolgirl who just shot Bin Laden in the eye..."

Det egentlige problemet er imidlertid at USA igjen, som land, trår godt over folkerettsstreken uten at man er nevneverdig bekymret over dette.
Det første spørsmålet dreier seg om USA krenket suvereniteten til Pakistan ved å ikke informere om den forestående operasjonen. Svaret har vist seg å være ja.

Det andre spørsmålet dreier seg om de regelrett har likvidert bin Laden heller enn å planlegge arrest og rettssak, noe som også - etter et par runder med pressen - viser seg å være korrekt.
Det at Obama-administrasjonenss historie om hva som egentlig skjedde på søndag har endret seg siden da understreker problematikken. Stephen Walt, statsviter ved Harvard University, skriver i sin blogg hos Foreign Policy at han mener dette er forståelig og at Obama-administrasjonen i det minste har vært åpen for å rette på fakta i ettertid. Den ellers hårde realisten Walt hevder også at grunnen til at USA ikke bare bombet eiendommen sønder og sammen fra lufta var et ønske om ikke å bli drepe for mange uskyldige/familiemedlemmer, noe som virker naivt på meg. Det er vel mer sannsynlig at "kill teamet" ble satt inn hovedsaklig fordi man hadde som høyeste prioritet å forsikre seg om at bin Laden faktisk kom til å bli drept, og at dette kunne verifiseres av amerikanere på bakken, heller enn risikere at han kom seg unna og fant det beleilig å lage en ny video. (For øvrig kan man her se Obama bli intervjuet om hvorfor han ikke kommer til å frigi bilder av den døde bin Laden.)

Det tredje spørsmålet er et som høyresiden i USA nå svarer et rungende ja på: Fungerer tortur? Som Kongressrepresentant Peter King (R-N.Y.), komitéformann for Husets "Homeland Security Committee", sa til Fox News' Bill O'Reilly: "For those who say that waterboarding doesn't work, who say it should be stopped and never used again, we got vital information [from waterboarding] that directly led us to bin Laden."
Men som Matthew Alexander, som har fungert som "military interrogator" i Irak, skriver,
"In fact, the information about the existence of a courier working for bin Laden was provided by several detainees, not just waterboarded al Qaeda operatives Kalid Sheikh Mohammed and Abu Faraj al-Libi -- we had one detainee in Iraq who provided information about a courier in 2006. The key pieces of information, however, were the courier's real name and location. His family name was first uncovered by CIA assets in Pakistan through other sources. The NSA subsequently figured out his full real name and location from an intercepted phone call. Waterboarding had nothing to do with it."

For øvrig burde det sies at diskusjonen ikke bør handle om tortur "virker" eller ikke, men om det er moralsk forsvarlig for et land som skal være Vestens ideologiske leder å ta i bruk metoder som er forbudt av internasjonal lov. Svaret er selvfølgelig nei. Man torturerer ikke av samme grunn som at man ikke tar i bruk kjemiske eller biologiske våpen når man er i ferd med å tape en krig, selv om det kanskje ville "virket": det er ulovlig.

Til slutt kan man lure på: bortsett fra den følelsesmessige katarsisen, hva betyr egentlig dette? Hendelsene denne uka gir meg assosiasjoner til da USA fant Saddam Hussein og gjorde en meget stor sak ut av det. Og hvorfor gjorde de det? Jo, siden man ikke fant masseødeleggelsesvåpen måtte man fokusere på å ha funnet noe annet. I dette tilfellet vet President Obama meget godt at det å lokalisere og likvidere Osama Bin Laden ikke nødvendigvis vil ha så veldig mye å si for "kampen mot terror" eller for krigen i Afghanistan. Ei heller beskylder jeg Obama for å ha holdt en upassende tale i forbindelse med dette. Den var, som man ville ha forventet, rolig, avbalansert og u-ideologisk. Men, som Robert Fisk i The Independent skrev, bin Laden var en feilslått leder på dette tidspunktet. Og så gikk USA hen og gjorde han til en martyr.

Lara Logan-intervjuet på 60 Minutes

 

Journalist Lara Logans 60 Minutes-intervju ble vist i går og kan sees her. Ifølge programmet er dette det eneste intervjuet hun kommer til gi for å snakke om overgrepene hun ble utsatt for i Kairos Tahrir plass.

Intervjuet er på nesten 14 minutter langt og Logan viser her igjen en modighet og åpenhet man sjelden finner i forbindelse med seksuelle overgrep.

...også var det en annen nyhet denne mandags morgen, nemlig Obamas symbolske seier ved å endelig få has på Osama Bin Laden. Se videoen av hans uttalelser her. Som alltid er ingenting for viktig eller alvorlig til å brukes i det politiske spillet, og venstresiden godter seg:

Nerdprom

Ssiste lørdag i april arrangeres det som populært kalles "nerdprom", nemlig en staselig affære på The Washington Hilton hotel hvor journalistene som er med i "White House Correspondents Association" inviterer politikerne de skriver om til en aften med underholdning. Affæren har i økende grad blitt en "se-og-bli-sett" kveld hvor de av oss som synes det er mer stas å se kjente politikere heller enn Hollywood-stjerner koser seg (derav navnet "nerdprom").

To ting er vanligvis verdt å få med seg. For det første, vertens tale. I går kveld var det Seth Meyers, kjent fra Saturday Night Live, som var vert (dette endres hvert år). Denne gig'en er ikke noe å ta lett på. Middagen får mye oppmerksomhet i amerikansk media og talene forventes å balansere på knivseggen med korrekt mengde politisk satire uten å gå for langt.

Og gå for langt mente mange innefor the beltway at Stephen Colbert gjorde da han var vert i 2006. Hans spøker var skarpe, poengerte og meget kritiske (sa han om seg selv og Bush: "I give people the truth, unfiltered by rational arguments."). Gjestene ble nervøse og "konsensusen" som ble gjengitt i media dagen etterpå var at Colbert hadde gjort en dårlig og lite morsom jobb. Men så ble videoen av talen hans en YouTube sensasjon. Og resultatet var at media, som allerede hadde ganske lav kredibilitet etter Irak-fadesen, klarte å gjøre en enda dårligere figur. Og her ligger tradisjonens kanskje største problem: middagen symboliserer et pressekorps som er alt for kameratslig med de politiske representantene de skal dekke i avisene sine.

I år var det altså Seth Meyers som holdt talen, og det klarte han meget bra. Mye handlet om Donald Trump, selvsagt ("Donald Trump often talks about running as a Republican, which is surprising. I just assumed he was running as a joke." (Se video: del 1 og del 2.)

Den andre tingen alle selvsagt følger nøye med på, er presidentens egen tale. Det forventes at den skal ha mye selvironi. Dette tok jo en interessant vending i 2004, da daværende President Bush viste et bilde av seg selv søkende etter noe i Det ovale kontor, titulert "Those weapons og mass destruction have got to be somewhere!" Reaksjonene rundt om i verden var ikke positive. Altså skal talen inneholde selvironi, men gjerne ikke skape internasjonale diplomatiske skandaler. Obama har gjort det bra på de to tidligerer middagene, men i år tok det virkelig av (som man vel kunne regnet med, siden middagen kom tre dager etter fødselsattestsirkuset). Obama entret scenen til sangen "I am a real American" og holdt en 18 minutters tale hvor han virkelig lot Trump få høre det. (Se videoen av Obamas tale her.) (NB! Donald Trump var blandt publikum.)

Sjekk ut videoene og nyt latterliggjøringene. God søndag!