Guantanamo Bay - en forklaring.

I forbindelse med dokumentslippet til Wikileaks om Guantánamo Bay den 24. april følger herved et forsøk på å forklare akkurat hva Guantánamo Bay egentlig er for noe, og hva det betyr for USAs eget rettssystem samt dets etterfølgelse av internasjonal lov. Dette er et tema jeg skal følge i forbindelse med et prosjekt på NUPI, og kommer derfor til å bedrive oppdatering på bloggen ut 2011 om dette.

Guantánamo Bay Naval Base 

Guantánamo Bay Naval Base (Gitmo) er en levning etter USAs imperialistiske eventyr rundt århundreskiftet. Etter Den spansk-amerikanske krigen (1898), som hovedsaklig ble utkjempet over Cubas skjebne, tok USA midlertidig over Cuba og Filippinene, og tok som kjent langvarig over Guam og Puerto Rico (alle tidligere spanske kolonier). Når Cuba etablerte sin egen regjering i 1902 la USA fortsatt la sterke føringer på Cubas innenrikspolitikk og fikk blant annet sikret seg rettighetene til en evig kontrakt på marinebasen de hadde etablert i Guantanamo Bay i forbindelse med krigen. Siden Fidel Castros revolusjon har denne basen vært ansett som illegitim av Cuba, men status quo har likevel vært opprettholdt.

Guantánamo Bay Detention Camp

Siden 2002 har Guantánamo Bay Naval Base også bestått av et militært fengselsområde som rommet tre leire: Camp Delta, Camp Iguana og Camp X-Ray (den siste er nå stengt). Det var Bush-administrasjonen som etablerte disse leirene i 2002 for å romme fanger fra Afghanistan og (senere) Irak krigen. Dette ble gjort etter at det daværende justisdepartementet informerte administrasjonen om at Guantánamo ikke falt inn under amerikansk jurisdiksjon, og amerikansk lov altså ikke måtte følges her. Bush-administrasjonen erklærte at disse fangene heller ikke var beskyttet av internasjonal lov, spesifikt Genéve-konvensjonene fra 1949 (som blant annet omhandler hvordan behandle krigsfanger) fordi disse var ”unlawful combatants” og ikke vanlige krigsfanger. ”Unlawful combatants” er en underkategori av ”enemy combatants” (som deles opp i lovlige og ulovlige krigere), og mens ”lawful combatants” regnes som krigsfanger og dekkes av Den tredje Genéve-konvensjonen, får altså ”unlawful combatants” ingen slik beskyttelse. 

Den rettslige kampen

Pentagon argumenterte altså i 2002 for at fanger som ikke var amerikanske statsborgere ikke hadde adgang til å søke hjelp i det amerikanske rettssystemet (med andre ord, de hadde ikke rett til å søke om ”habeas corpus” som betyr retten til å få saken sin hørt slik at man kan slippes fri dersom det ikke finnes skjellig grunn til varetekt). Dermed skulle fangene stilles for retten i egne militærkommisjoner, heller enn i det amerikanske rettssystemet eller i det militære rettsystemet (courts-martial). Dette utgjorde ingen fare for uendelig varetekt, uttalte Pentagon, da det jo er lang tradisjon for at man holder fiender fanget så lenge en krig pågår. Selv om det jo var usikkert hvor lenge denne krigen mot al-Qaida kom til å vare – sa man i 2002 – så var det jo ingen fare for langvarig fengsling ennå.

Ideen om at Pentagon selv skulle være ansvarlig for å prøve fangene i spesielle militærkommisjoner som ikke var dekket av amerikansk lov ble derimot blokkert av USAs høyesterett i en rekke avgjørelser, hvorav de første var Rasul v Bush og al Odah v. Bush i 2004. Høyesterett bestemte her at fangene, selv om de ikke var amerikanske statsborgere og ble holdt på Cuba, hadde rett til å søke om habeas corpus i det amerikanske rettsystemet (fordi Guantánamo Bay Naval Base ble ansett av retten som amerikansk territorium). Så kom Hamdan v. Rumsfeld i 2006, hvor Salim Ahmed Hamdan (Osama Bin Ladens sjåfør) argumenterte for at militærkommisjoner var grunnlovsstridige fordi Kongressen ikke hadde godkjent dem, og fordi de brøt med USAs Uniform Code of Military Justice (militærrett). Her slo Høyesterett fast at disse fangene skulle omfattes av Genéve-konvensjonens artikkel 3 fordi prosessen, slik den nå var satt opp, brøt med USAs Uniform Code of Military Justice samt internasjonal lov. 

Mens dette pågikk, vedtok Kongressen "Detainee Treatment Act" (DTA) som fastslo at det amerikanske rettssystemet ikke hadde jurisdiksjon over fanger holdt ved Guantánamo. Som følge av Høyesteretts avgjørelse mot Bush-administrasjonen i Hamdan signerte Bush høsten 2006 en lov (Military Commissions Act 2006) vedtatt av Kongressen som autoriserte bruken av militærkommisjoner. I 2007 fastslo derimot Høyesterett igjen i saken Boumediene v. Bush at den delen av loven fra 2006 som nekter fangene habeas corpus er grunnlovsstridig.

Hva skjedde så? Vel, USA hadde et presidentvalg som presenterte to sterke motsetninger hva angikk strategien i "krigen mot terror". Obama annonserte som kjent i sin presidentkampanje at han ønsket å stenge militærfengselet på Cuba, og snakket varmt om at man ikke måtte ofre amerikanske verdier i ”krigen mot terror”. Og det startet bra. Innen sin første uke i Det hvite hus i januar 2009 hadde han signert flere såkalte ”executive orders” som beordret fengselet stengt innen ett år, samt la ned forbud mot såkalte ”harsh interrogation techniques” (m.a.o. tortur). Human Rights Watch proklamerte i den forbindelse at “President Obama’s actions today will restore the moral authority and strengthen the national security of the United States." Obama-administrasjonen med justisminister Eric Holder i spissen erklærte også at de fem siktet for angrepet 11. september 2001 (som blant annet bestod av Khalid Sheikh Mohammed) skulle prøves for retten i New York heller enn foran en militærkommisjon.

Men høsten 2009 signerte likevel Obama Military Commissions Act 2009, som da skulle forbedre loven av 2006. Og det gjorde den (blandt annet får de siktede nå tilgang til bevisene mot seg, samt at bevis skaffet gjennom "harsh interrogation methods"/tortur ikke lenger er lovlig) men loven gjorde jo ikke noe med selve militærkommisjonssystemet som jo anses som et mindreverdig rettssystem av en rekke viktige organisasjoner som American Civil Liberties Union, Center for Constitutional Rights og Human Rights Watch.

I tillegg slo Kongressen til. Desember 2010 vedtok Kongressen, i forbindelse med godkjennelse av Pentagons budsjett, at verken overføring av Guantánamo-fanger fra Cuba til amerikansk jord for oppbevaring eller for å bli stilt for retten kunne bli finansiert av Forsvarsdepartementets budsjett. Dette forbudet skulle vare i ett år, og stoppet dermed midlertidig Obama-administrasjonens plan om å stenge Guantánamo og å stille de fem for retten i New York. Forbudet ble opphevet i desember 2011, men Det hvite hus erklærte i den forbindelse at det på grunn av Kongressens motstand ble ansett for som vanskelig å skulle stenge Guantánamo og gjennomføre en 9/11-rettsak i New York, og at Guantánamo forblir åpen og de fem prøves i militærkommisjoner i stedet for. Obama-administrasjonens helomvending ble mottatt med protestrop fra venstresida og Human Rights Watch argumenterte for at dette kun var feighet da Kongressens forbud jo vitterlig var gått ut på dato. 

Dermed har Obama-administrasjonen landet på ei politisk linje som ligger ganske så nært Bush-administrasjonens: Guantánamo forblir åpent, militærkommisjonene fortsetter og USA vokter over fanger som der intet kan gjøres med siden deres tidligere tortur antakelig betyr at de ikke kan prøves for retten (siden bevisene i mot dem nå er svertet av tortur) men anses for som farlig til å slippes løs.

For øvrig kan man her lese en fortelling fra en amerikansk soldat om hvordan det var å være fengelsvakt på Guantánamo.