Beklager dette, men ønsker bare å si at...

...det var et stort nederlag for Obama at han i går måtte legge frem fødselsattesten sin fra Hawaii, anskaffet via et unntak gjort av myndighetene i Hawaii (siden de vanligvis bare gir ut "sertificate of live birth" som Obama allerede la fram på nettsiden sin i juni 2008). Man kan si hva man vil, men dette betyr jo at Det hvite hus og Obama faktisk har tatt Trump på alvor og reagert på hans uttalelser. Dette er veldig synd, all den tid dette var i ferd med å implodere helt av seg selv, og det var kommet til det punkt hvor de fleste konservative republikanere måtte se sannheten i øynene. Når til og med Bill O'Reilly på Fox News har uttalt på showet sitt at saken er lagt død, da er det bare å gi opp. Dermed ville jeg tro at det er mange republikanske rådgivere som nå gnir seg i hendene over at Obama, heller enn de, nå har tatt seg av saken og fått ryddet idioten av banen så det virkelige republikanske kandidatene kan få komme til ordet.

Men dog. Det ser ut til at medias reaksjon har vært til Obamas fordel. Dette er lett overraskende, men er antakelig den uunngåelige motreaksjonen etter en alt for lang fremelsking av Trumps idioti, noe Obama gav uttrykk for i går på sin vanlige professorale, lett nedlatende måte. Det tyder på at media selv har hatt litt dårlig samvittighet for sin delaktighet i denne prosessen, siden journalister vanligvis ikke tar lett på kritikk. Og kritikken kom relativt bardus på pressekorpset, rapporterer Huffington Posts Sam Stein:

The move came as a surprise to the press corps, many of whom had not shown up for Wednesday's early-morning White House briefing. By the time word had spread that Obama would be making a 9:45 a.m. statement on the matter, however, the top anchors at all the networks had scurried into the briefing room. Once there, they received a presidential scolding for their concern with "silliness." Obama began his five-minute statement with the complaint that he wouldn't be able to get the networks to break into their regularly scheduled programming for a speech on policy proposals.

"I know that there is going to be a segment of people for which no matter what we put out, this issue will not be put to rest," Obama said. "But I am speaking for the vast majority of the American people as well as for the press. We do not have time for this kind of silliness. We have better stuff to do. I have got better stuff to do. We have got big problems to solve."

Fox News' Shepard Smith kritiserer for eksempel i denne videoen hans egen kanals rolle i denne farsen. (Smith har for øvrig en tradisjon for å være kritisk mot sin egen kanal.) James Fallows i The Atlantic har også tatt opp tråden fra Obama og skrevet et heidundranes rasende innlegg i mot både Trump, "birthers" og medias dekning av disse. Fallows påpeker for øvrig i forbifarten at Obamas elegante språk under pressekonferansen motbeviser Trumps siste beskyldning, nemlig at Obama ikke egentlig fortjente å bli antatt til Columbia og Harvard og at han var en dårlig student: det at Obama brukte "bemusement" in its proper sense (puzzlement, confusion) rather than what most people think it means (mild amusement). I would like to have someone ask Trump what he thinks the word means.

Så vi får håpe at når Trump nå starter neste runde av sirkuset sitt med beskyldninger om at Obama ikke var god nok til å komme inn på Ivy League universiteter (noe som selvsagt er kode for "svart mann ble kvotert inn" og dermed resonnerer med hvite arbeiderklassemenns mistenksomhet mot statlig forskjellsbehandling hvor de taper og svarte vinner) så nekter media å ta agnet.

Ja, jeg skjønte hvor dumt det var det øyeblikket jeg skrev det.

Guantanamo Bay - en forklaring.

I forbindelse med dokumentslippet til Wikileaks om Guantánamo Bay den 24. april følger herved et forsøk på å forklare akkurat hva Guantánamo Bay egentlig er for noe, og hva det betyr for USAs eget rettssystem samt dets etterfølgelse av internasjonal lov. Dette er et tema jeg skal følge i forbindelse med et prosjekt på NUPI, og kommer derfor til å bedrive oppdatering på bloggen ut 2011 om dette.

Guantánamo Bay Naval Base 

Guantánamo Bay Naval Base (Gitmo) er en levning etter USAs imperialistiske eventyr rundt århundreskiftet. Etter Den spansk-amerikanske krigen (1898), som hovedsaklig ble utkjempet over Cubas skjebne, tok USA midlertidig over Cuba og Filippinene, og tok som kjent langvarig over Guam og Puerto Rico (alle tidligere spanske kolonier). Når Cuba etablerte sin egen regjering i 1902 la USA fortsatt la sterke føringer på Cubas innenrikspolitikk og fikk blant annet sikret seg rettighetene til en evig kontrakt på marinebasen de hadde etablert i Guantanamo Bay i forbindelse med krigen. Siden Fidel Castros revolusjon har denne basen vært ansett som illegitim av Cuba, men status quo har likevel vært opprettholdt.

Guantánamo Bay Detention Camp

Siden 2002 har Guantánamo Bay Naval Base også bestått av et militært fengselsområde som rommet tre leire: Camp Delta, Camp Iguana og Camp X-Ray (den siste er nå stengt). Det var Bush-administrasjonen som etablerte disse leirene i 2002 for å romme fanger fra Afghanistan og (senere) Irak krigen. Dette ble gjort etter at det daværende justisdepartementet informerte administrasjonen om at Guantánamo ikke falt inn under amerikansk jurisdiksjon, og amerikansk lov altså ikke måtte følges her. Bush-administrasjonen erklærte at disse fangene heller ikke var beskyttet av internasjonal lov, spesifikt Genéve-konvensjonene fra 1949 (som blant annet omhandler hvordan behandle krigsfanger) fordi disse var ”unlawful combatants” og ikke vanlige krigsfanger. ”Unlawful combatants” er en underkategori av ”enemy combatants” (som deles opp i lovlige og ulovlige krigere), og mens ”lawful combatants” regnes som krigsfanger og dekkes av Den tredje Genéve-konvensjonen, får altså ”unlawful combatants” ingen slik beskyttelse. 

Den rettslige kampen

Pentagon argumenterte altså i 2002 for at fanger som ikke var amerikanske statsborgere ikke hadde adgang til å søke hjelp i det amerikanske rettssystemet (med andre ord, de hadde ikke rett til å søke om ”habeas corpus” som betyr retten til å få saken sin hørt slik at man kan slippes fri dersom det ikke finnes skjellig grunn til varetekt). Dermed skulle fangene stilles for retten i egne militærkommisjoner, heller enn i det amerikanske rettssystemet eller i det militære rettsystemet (courts-martial). Dette utgjorde ingen fare for uendelig varetekt, uttalte Pentagon, da det jo er lang tradisjon for at man holder fiender fanget så lenge en krig pågår. Selv om det jo var usikkert hvor lenge denne krigen mot al-Qaida kom til å vare – sa man i 2002 – så var det jo ingen fare for langvarig fengsling ennå.

Ideen om at Pentagon selv skulle være ansvarlig for å prøve fangene i spesielle militærkommisjoner som ikke var dekket av amerikansk lov ble derimot blokkert av USAs høyesterett i en rekke avgjørelser, hvorav de første var Rasul v Bush og al Odah v. Bush i 2004. Høyesterett bestemte her at fangene, selv om de ikke var amerikanske statsborgere og ble holdt på Cuba, hadde rett til å søke om habeas corpus i det amerikanske rettsystemet (fordi Guantánamo Bay Naval Base ble ansett av retten som amerikansk territorium). Så kom Hamdan v. Rumsfeld i 2006, hvor Salim Ahmed Hamdan (Osama Bin Ladens sjåfør) argumenterte for at militærkommisjoner var grunnlovsstridige fordi Kongressen ikke hadde godkjent dem, og fordi de brøt med USAs Uniform Code of Military Justice (militærrett). Her slo Høyesterett fast at disse fangene skulle omfattes av Genéve-konvensjonens artikkel 3 fordi prosessen, slik den nå var satt opp, brøt med USAs Uniform Code of Military Justice samt internasjonal lov. 

Mens dette pågikk, vedtok Kongressen "Detainee Treatment Act" (DTA) som fastslo at det amerikanske rettssystemet ikke hadde jurisdiksjon over fanger holdt ved Guantánamo. Som følge av Høyesteretts avgjørelse mot Bush-administrasjonen i Hamdan signerte Bush høsten 2006 en lov (Military Commissions Act 2006) vedtatt av Kongressen som autoriserte bruken av militærkommisjoner. I 2007 fastslo derimot Høyesterett igjen i saken Boumediene v. Bush at den delen av loven fra 2006 som nekter fangene habeas corpus er grunnlovsstridig.

Hva skjedde så? Vel, USA hadde et presidentvalg som presenterte to sterke motsetninger hva angikk strategien i "krigen mot terror". Obama annonserte som kjent i sin presidentkampanje at han ønsket å stenge militærfengselet på Cuba, og snakket varmt om at man ikke måtte ofre amerikanske verdier i ”krigen mot terror”. Og det startet bra. Innen sin første uke i Det hvite hus i januar 2009 hadde han signert flere såkalte ”executive orders” som beordret fengselet stengt innen ett år, samt la ned forbud mot såkalte ”harsh interrogation techniques” (m.a.o. tortur). Human Rights Watch proklamerte i den forbindelse at “President Obama’s actions today will restore the moral authority and strengthen the national security of the United States." Obama-administrasjonen med justisminister Eric Holder i spissen erklærte også at de fem siktet for angrepet 11. september 2001 (som blant annet bestod av Khalid Sheikh Mohammed) skulle prøves for retten i New York heller enn foran en militærkommisjon.

Men høsten 2009 signerte likevel Obama Military Commissions Act 2009, som da skulle forbedre loven av 2006. Og det gjorde den (blandt annet får de siktede nå tilgang til bevisene mot seg, samt at bevis skaffet gjennom "harsh interrogation methods"/tortur ikke lenger er lovlig) men loven gjorde jo ikke noe med selve militærkommisjonssystemet som jo anses som et mindreverdig rettssystem av en rekke viktige organisasjoner som American Civil Liberties Union, Center for Constitutional Rights og Human Rights Watch.

I tillegg slo Kongressen til. Desember 2010 vedtok Kongressen, i forbindelse med godkjennelse av Pentagons budsjett, at verken overføring av Guantánamo-fanger fra Cuba til amerikansk jord for oppbevaring eller for å bli stilt for retten kunne bli finansiert av Forsvarsdepartementets budsjett. Dette forbudet skulle vare i ett år, og stoppet dermed midlertidig Obama-administrasjonens plan om å stenge Guantánamo og å stille de fem for retten i New York. Forbudet ble opphevet i desember 2011, men Det hvite hus erklærte i den forbindelse at det på grunn av Kongressens motstand ble ansett for som vanskelig å skulle stenge Guantánamo og gjennomføre en 9/11-rettsak i New York, og at Guantánamo forblir åpen og de fem prøves i militærkommisjoner i stedet for. Obama-administrasjonens helomvending ble mottatt med protestrop fra venstresida og Human Rights Watch argumenterte for at dette kun var feighet da Kongressens forbud jo vitterlig var gått ut på dato. 

Dermed har Obama-administrasjonen landet på ei politisk linje som ligger ganske så nært Bush-administrasjonens: Guantánamo forblir åpent, militærkommisjonene fortsetter og USA vokter over fanger som der intet kan gjøres med siden deres tidligere tortur antakelig betyr at de ikke kan prøves for retten (siden bevisene i mot dem nå er svertet av tortur) men anses for som farlig til å slippes løs.

For øvrig kan man her lese en fortelling fra en amerikansk soldat om hvordan det var å være fengelsvakt på Guantánamo.

Påskefeiring i USA

USA er jo som kjent et land som er helt nøytralt hva gjelder religion (I say with a straight face). Rent bortsett fra de dype konstitusjonelle debatter dette innebærer (for eksempel: kan man ha Jesu krybbe i rådhuset eller på en offentlig skole i juletider? Dette har vært et hett tema i flere tiår i USA, og har ført til at vår alles kjære Bill O'Reilly hos Fox News kjører sin "War on Christmas" kampanje på showet sitt hver seinhøst.) betyr det for en norsk student som befinner seg i USA et par interessante ting: man ikke har juleferie, påskeferie, eller pinsehelg. Men det er ikke synd på oss, altså. I stedet for har man Thanksgiving break (istedetfor høstferie, men mye seinere på høsten), winter break og spring break, selv om spring break sjelden faller sammen med påske. For øvrig, dersom man jobber i det offentlige i USA, har man også en haug med nyttige feriedager som Patriot's Day, President's Day, Memorial Day, Labor Day, etc. etc. Dette oppdager man gjerne ved at man tilfeldigvis trenger noe på Posten eller i mitt tilfelle, noe fra universitetet mitt, bare for å oppdage for seint at det var en eller annen Day og kontoret var stengt.

Men altså. Disse konstitusjonelle veggene mellom religion og stat springer stadig lekk i USA. For eksempel er det slik at presidenten må arrangere en offisiell "White House Easter Egg Roll" hvert år. Det var visstnok Dolly Madison, fjerde president James Madisons kone, som startet tradisjonen tidlig på 1800-tallet. President Dwight Eisenhowers kone, Maime, er kjent for å i 1953 ha spurt hvorfor det stod svarte barn utenfor gjerdet og kikket inn under eggeløpet. Året etter insisterte hun på at også svarte barn skulle inkluderes. I år har Michelle Obama gjort eggeløpet til en del av hennes kamp mot overvektighet, da mottoet for eventen er "Get up and Go!"

Som alle andre store feiringer i USA akkompagneres også denne høytiden med en stor parade i New York City, fordi alle amerikanere vet at noe ikke er betydningsfullt dersom man ikke arrangerer en parade.

(Dersom du på dette tidspunkt lurer på hva poenget med dette blogginnlegget er kan jeg forsikre deg om at jeg slettes ikke har noe poeng.)

Det er helt klart tid for påskeferie.

Al-Jazeera English: Fra barbarer til "real news"

Da jeg bodde i USA virket det å skulle få tilgang til Al Jazeera English på kabel-tv som en tapt kamp. Dette var jo nyhetskanalen som daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld hadde langet ut mot ved flere anledninger, og blandt annet karakterisert deres dekning av Irak-krigen som “vicious, inaccurate and inexcusable”.  For øvrig skal president Bush ha sagt til Tony Blair 16. april 2005 at han ønsket de kunne bombe Al-Jazeeras hovedkvarter i Doha, Quatar, men det vites ikke om dette var ment som en spøk eller ei (og kjenner vi Bush rett er det jammen ikke lett å vite heller).

Den fientlige innstillingen fra Det hvite hus ble tonet ned da Obama tok over, men at forholdet fortsatt var kjølig forstår man av at Obamas første tv-intervju (som skulle være med en arabisk tv-kanal, var man blitt enige om) gikk til saudi-arabiske Al Arabiya heller enn rivalen AJE. Kontrasten til i dag, hvor utenriksminister Clinton har rost AJE i Kongressen for at de leverer "real news" (i motsetning til det amerikanske tv-kanaler leverer) er dermed nesten for skarp til å tro på.

Det er fortsatt omtrent umulig for de fleste amerikanere å få tilgang til AJE via sitt lokale kabel tv-selskap. Derimot kan man streame via internett, og det er på nettet AJEs amerikanske publikum har økt voldsomt siden begivenhetene i Nord-Afrika og Midtøsten tok til i januar i år.

Og bra er det, for amerikanerne trenger AJE. De trenger det av to grunner. Før det første er det den sårt trengte innsikten som et internasjonalt, ikke-vestlig perspektiv gir. Som Robert Kaplan skrev i The Atlantic allerede høsten 2009, "Outlets such as CNN and the BBC don’t cover foreign news so much as they cover the foreign extensions of Washington’s or London’s collective obsessions." For det andre ville dette forhåpentligvis økt konkurransen i det amerikanske nyhetsmarkedet og dermed gitt den ekstremt varierende kvaliteten på dekningen av internasjonale nyheter et hardt tiltrengt løft.

Og kanskje er det håp. Som Marc Ambinder så treffende sa, så er jo AJE her fortsatt mens Rumsfeld forlengst har forlatt åstedet...

UkeSnutter

På onsdag holdt Obama en etterlengtet tale om USAs økonomiske framtid som i følge New York Times utgjorde comebacket til Obamas ryggrad etter kompromisset med republikanerne over 2011-budsjettet. Dette var jo hyggelige nyheter for venstresida av partiet, som lenge har etterlyst ryggraden, men talen må selvsagt analyseres i det vide og det breie. Til dette har vi Politico, som ikke bare forklarer hva Obama egentlig mente med det han sa, men også konsekvensene av det han mente når han sa det. En politisk translatør, om man vil?

Videre i den offentlige opplysningens navn har vi The Atlantic, som har tatt på seg oppgaven med å forklare hva disse "exploratory committees" egentlig er for noe. Dette er altså komiteene presidentsnominasjonshungrige må etablere for å kunne samle inn penger på lovlig vis til sine nominasjonskampanjer. For øvrig ønsket Conan O'Brian å uttrykke akkurat hvor sexy Mitt Romney er i annonseringen av sin egen exploratory committee...

Ingen oppsummering uten Donald Trump, uheldigvis, som ennå ikke gir seg med å insistere på at han er presidentkandidat, og - selvsagt helt uavhengig av dette - at Obama ikke ble født i USA. Denne uka hadde Trump og New York Times' Gail Collins en underholdene krangel, etter at Collins hadde et av sine karakteriske sarkastiske innlegg hvor hun avviste Trumps verdi som presidentkandidat. “I have great respect for Ms. Collins in that she has survived so long with so little talent,” var Trumps svar, i et brev hvor han også brukte en del tid på å rose seg selv ("coming from me, who has written many bestsellers"). I hennes svar tok hun for seg Trumps argumenter på klassisk Collins-vis og jeg erklærer hennes innlegg ukas mest leserverdige.

Til sist, ingen UkeSnutt uten The Daily Show, hvor Jon Stewart denne uka harselerte med USAs velkjente sosialkonservatisme, som nylig ga seg utslag i harme og forbløffelse over at kleskjeden J. Crew har en reklamekampanje hvor en mor leker med sin sønn som har ROSA NEGELLAKK på sine mannlige tær.
Se og le.

God helg!

Demokrater: nykonservative i fåreklær?

Dagens DC har i dag følgende kronikk i Klassekampen, som omhandler likeheten mellom nykonservative og lberale i den amerikanske utenrikspolitikken. Inspirasjonen til kronikken kom fra en samtale med en kollega som mente dette kanskje ikke er noe mange tenker over i Norge, et voila. Det er selvsagt mye mer som burde sies om saken enn det man får plass til i en kronikk, men forhåpentligvis utfordrer den noen av de antakelser man har om det amerikanske utenrikspolitiske konsensuset.

Kronikken i sin helhet:

Debatten rundt flyforbudssonen over Libya har vært ganske ulik i Norge og i USA. I Norge har det handlet om FN-resolusjonen og hvorvidt norske jagerfly kommer til å drepe sivile, mens i USA har det handlet om hvorvidt Libya bare er et Irak med et godkjent-stempel fra Det demokratiske partiet. Dette høres antakelig ganske merkverdig ut for et norsk publikum. Er ikke dette ganske latterlig, tenker kanskje vi, når det jo er åpenbart at Det demokratiske og Det republikanske partiet er vidt forskjellige når det kommer til utenrikspolitikk? Obama er jo ikke Bush?

Nei, Obama er helt klart ikke Bush. Men debatten rundt utenrikspolitikk er i Washington, D.C. relativt begrenset. Dette fordi de to politiske partiene jevnt over er enige i viktige, fundamentale antakelser. De er enige i at USA er et eksepsjonelt land som må og skal spille en ledende rolle i internasjonal politikk; de er enige i at USA skal være en pådriver for demokrati og menneskerettigheter (jo faktisk); at USA er en uerstattelig (”indispensable”) nasjon i internasjonalt samarbeid; og at USA ikke nødvendigvis må følge de reglene alle andre må følge på grunn av førstnevnte eksepsjonelle natur og status. Av dette får vi en tilnærming til verdensarenaen som er grunnleggende lik: de republikanske nykonservative og de demokratiske liberale i D.C. er enige i at USA er ”lederen av den frie verden” (selv om Den kalde krigen er over…) og at USAs misjon er å fremme demokrati og kapitalisme, med våpen om nødvendig.

Det er altså ikke slik at George W. Bushs nykonservative og Clintons og Obamas liberale administrasjoner har et grunnleggende forskjellig syn på verden og at republikanerne er hauker mens demokratene er fredsduer. Det er ikke slik at republikanerne går til krig og demokratene slutter fred. Som kjent er jo Libya ”State’s war” (UDs krig) heller enn noe Pentagon, under ledelse av republikaneren Robert Gates, har ivret for.

At demokratene og republikanerne skal ha så mye til felles i utenrikspolitikk høres kanskje litt rart ut, så la oss ta noen kjappe eksempler:

Det var demokratene John Kennedy og Lyndon Johnson som involverte USA i Vietnam.

Det var demokraten Bill Clintons USA som ble beskyldt av Frankrike for å være en ”hypermakt”.

Det var et overveldende flertall i Kongressens to kamre (som hadde meget jevn fordeling mellom de to partiene) som stemte for Irak-resolusjonen i 2002. Hillary Clinton (da senator fra New York) og Joseph Biden (da senator fra Delaware) stemte begge for.

Sist men ikke minst, det var demokraten Barack Obama som eskalerte krigen i Afghanistan.

I denne sammenhengen kan det være nyttig å huske på hvor de nykonservative kom fra: De var filosofiske flyktninger fra Det demokratene partiet etter dets ”venstre om” i etterdønningene av Vietnam-krigen. Det som utløste skismaet i utenrikspolitikk ser ut til å ha vært Jimmy Carters (i deres øyne) altfor milde syn på Sovjetunionen. Dermed fikk vi flyktningstrømmen over til Ronald Reagan i 1980. Paul Wolfowitz, som hittil hadde vært demokrat og rådgiver for den legendariske demokratiske senatoren Henry ”Scoop” M. Jackson (også han en nykonservativ, men en som aldri skiftet parti), ble i 1981 med i Reagans utenriksdepartement. Wolfowitz sa selv at det var ikke ham som skiftet politisk retning, det var heller Det demokratiske partiet som hadde gått seg vill, da det hadde beveget seg bort fra den hardtslående anti-kommunismen til Harry Truman, John Kennedy og ikke minst Scoop Jackson. 

Selv om likhetene dermed er flere enn forskjellene, betyr ikke dette at forskjellene er uviktige. Det de liberale og nykonservative ofte er uenige i, er metodene for å oppnå visse mål på den internasjonale arenaen. Dette er en viktig og betydningsfull uenighet. Det demokratiske partiet gir ofte mer retorisk støtte til internasjonale institusjoner som FN (dog dette kan ofte være mer retorisk enn virkelig) mens republikanere er kjent for å bruke motsand mot FN som velgerfrier. Selv om den praktiske politikken som kommer ut av dette ofte ikke er så forskjellig fra det ene partiet til det andre, så kan slik ulik tilnærming til metode noen ganger ha alt å si. Det er klart at George W. Bush tok den nykonservative ideologien helt til sin ytterste konsekvens i Irak, på en måte som man ikke hadde sett siden Vietnam-krigen. Man tenker gjerne at det er mindre sannsynlig at en administrasjon ledet av Al Gore – liberal demokrat og retorisk FN-fan - ville invadert Irak på samme illegitime måte (eventuelt i det hele tatt). Det er også klart at Obama-administrasjonen har vært mønsterelever i multilateralisme i Libya-saken, med en FN-resolusjon på bok og stor involvering fra andre land. Men derav må man ikke konkludere at demokratene er trofaste multilateralister mens republikanerne er unilateralister. Alle amerikanske presidenter forventes å støtte unilateral sikkerhetspolitisk handling dersom dette anses som ”nødvendig”. Dette har også Obama gitt sin støtte til (sist i talen sin om Libya).

Det er selvsagt umulig å si om den multilaterale metoden brukt i Libya-situasjonen er toneangivende eller unntaket i Obamas resterende to eller seks år. Men er historien noen guide bør man være forsiktig med å tro at Obama er en multilateralistisk fredsdue fordi han er demokrat. Særlig skal man være skeptisk til at dette gjelder det øvrige demokratiske utenrikspolitiske etablissementet.

Problemet ligger dermed ikke hos amerikanerne, men hos oss. De på sentrums-venstre aksen av norsk politikk tenker gjerne at Det demokratiske partiet i USA tenker ”som oss”. Man bortforklarer unilateralisme hos demokratene og svartmaler samme oppførsel hos republikanerne. Jo før man tar innover seg at demokratene er mer like republikanerne enn de er lik europeerne når det kommer til maktbruk og unilateral handlingsrom, jo bedre for vår egen virkelighetsforståelse.

Postscript: Jeg møtte for øvrig Paul Wolfowitz i anledning en konferanse om slutten på Den kalde krigen (han var "Undersecretary of Defense for Policy" og rapporterte til forsvarsminister Dick Cheney fra 1989-1993 med Lewis "Scooter" Libby som sin assistent) for et par år siden. Selv om konferansen var lukket for publikum og bare inkluderte akademikere, nektet han konsekvent å svare på spørsmål om den andre Irak-krigen. Han insisterte også på, visstnok, at hans gode venn og fengelsfugl Scooter Libby (som ble fengslet i forbindelse med Valerie Plame-skandalen, hvor Bush administrasjonen ser ut til å ha vært delaktig i å lekke hennes hemmelige identitet som CIA-agent til pressen, angivelig på grunn av hennes og hennes mann, ambassadør Joe Wilsons, kritikk av Bush-administrasjonens argumenter for Irak-krigen. Det hele er svært komplisert, og det må nevnes at Libby ble funnet skyldig i å begå mened, ikke i å lekke identiteten til Plame) bli invitert til konferansen, og slik hadde det seg at Scooter Libby satt i salen under hele konferansen og stilte spørsmål om slutten på Den kalde krigen. Det var ganske så klart at Wolfowitz ønsket å fokusere på at han hadde vært en del av Bush I administrasjonen da Den kalde krigen tok slutt, heller enn at han hadde vært pådriver for Irak II. For øvrig har Wolfowitz vært mye i media i USA og snakket varmt om fordelene ved en Libya-intervensjon.

Blogg-o-rama

Da jeg flyttet tilbake til Norge etter 7 år i USA i fjor høst var der kun en blogg på norsk om amerikansk politikk, og det var konservative Monticello Society. Dette var jo for øvrig meget hjemmekoselig, siden jeg hadde tatt min master- og doktorgrad ved Thomas Jeffersons eget universitet, University of Virginia, som kan skues fra Jeffersons Monticello, hans hjem (vel, la oss kalle det et herskapshus med slavekvarter...) og nå ett av USAs større turistattraksjoner. Jefferson var jo som kjent en renessansemann og tegnet arkitekturen til sitt kjære universitetet, som nå er på UNESCOs bevaringsliste og en helt nydelig campus. For øvrig er det jo verdt å merke seg at det på Jeffersons gravstein står tre ting: at at han var forfatteren av Uavhengighetserklæringen, forfatteren av Virginias statutt for religiøs frihet samt far av Universitetet i Virginia. Dette syntes han var mer viktig enn at han hadde vært USAs tredje president.

But I digress. Så startet jeg min blogg, siden det syntes å være rom for en til, og samtidig startet Are Flaten sin blogg, viste det seg. På nyåret kom gutta (sorry Ingrid Lundestad, dere trenger flere kvinner!) på Senter for transatlantiske studier ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS) etter med sitt Fokus USA. Dette er en meget gledelig utvikling som forhåpentligvis kan føre til flere informerte debatter i norsk offentlighet om amerikansk politikk. I denne ånd linker jeg herved til Flatens intervju med meg om amerikansk eksepsjonalisme på sin blogg, samt hans siste innlegg om budsjettkampen hvor han er delvis uenig i min analyse.

Jo flere stemmer, jo bedre, så dette er moro!

Deal! (Or no deal...?)

President Obama og Speaker of the House John Boehner er blitt enige om et budsjettkompromiss - les mer om dette her.
Dagens DC mener fortsatt dette handler mer om ideologi enn tall, og New York Times skriver i en analyse at mye av uenigheten den siste tiden har handlet om abort, og at denne kampen dermed viser at selv om Tea Party aktivistenes kampsak (som Boehner har uttalt han er helt enig med) er økonomien, så er det fortsatt det gode gamle "social issues" kontroverset som regjerer i Det republikanske partiet.

De skriver også at:
"Democrats said that under the agreement, the budget measure would not include provisions sought by Republicans to limit environmental regulations and to restrict financing for Planned Parenthood and other groups that provide abortions. But Mr. Boehner said in a statement that the agreement included a restriction on abortion financing in Washington." 

Her kan dere se hva Obama selv sa om kompromisset.

Tulletall

USA stormfokuserer i disse dager på budsjettkampen som utspiller seg i Washington, D.C. Som på 90-tallet kan det altså bli slik at en demokratisk president ikke blir enig med et republikansk Representantenes Hus om budsjettforslaget og at føderale kontorer må midlertidig stenges og lønnsutbetalinger utsettes. Kampen er om budsjettet for inneværende* år (de henger litt etter, gutta i D.C.). Dette har vært en varslet krig lenge, men det er en krig som ikke handler om tall, men om ens politiske filosofi.

Hjelper det USAs utrolige budsjettunderskudd at man kutter finansieringen til småfisker som Planned Parenthood (helseklinikker som informerer om familieplanlegging og prevensjon, og som også utfører aborter, men ikke med de pengene de mottar fra staten) eller NPR (National Public Radio - USAs NRK)? Ikke akkurat. Men forfektingen av familieplanlegging og nyheter med statlig støtte er liberale saker som ikke burde få statsstøtte, mener republikanerne i Representantenes Hus. (Det nevnes ikke at erke-konservative private evangeliske Liberty University i Virginia mottar en haug med statlige penger). Et annet interessant faktum som ikke nevnes like høyt: De som bruker/støtter PP og hører på NPR er liberale, tenkes det fra høyresiden. Et "win-win" altså.

Hva ville hjulpet på budsjettunderskuddet? Kutt i de største budsjettpostene, selvsagt, som er følgende:

Altså er de største utgiftspostene utbetalinger til helsetjenester-og forsikringer (Medicaid for fattige og Medicare for eldre) samt pensjonsutbetalinger (Social Security), og selvsagt forsvarsbudsjettet. Disse tre postene = over 60% av USAs føderale utgifter. Planned Parenthoods 349.6 millioner dollar er altså da en ganske liten del av de 660 milliarder dollarene som utgjør 19 % av statsbudsjettet og er såkalt "discretionary spending". De liker å krangle om småfisken, karene.

Dette handler altså dermed ikke om at man er uenig i om akkurat hvor mye som skal kuttes her eller hvor mye man kan øke skattene der (som kanskje høres mer ut som en norsk budsjettdiskusjon), men heller, slik New York Times skriver om budsjettforslagene for 2012 (som også diskuteres i disse dager) om dypt forskjellige visjoner for hvordan samfunnsøkonomien skal henge sammen. Republikanerne ønsker ikke å heve skattenivået (de ønsker eller å kutte skatter), de ønsker heller ikke å kutte i forsvarsbudsjettet. Dermed er to viktige virkemidler "off the table". Ingen av partiene ser særlig fram til å skulle kutte i Medicare/aid og Social Security, da disse er meget populære programposter med et vidt nedslagsfelt i velgermassen.

Men en slags enighet må det bli, ellers blir det altså en government shutdown i morgen fordi da går nåværende kompriss ("continuing resolution") ut på dato. Forrige gang ble de "government shutdowns" som skjedde i 1995 og 1996 til slutt et politisk tap for republikanerne, da ledet av Newt Gringrich. Det rapporteres at John Boehner sier til sine representanter at han ikke ønsker at dette skal skje, og man antar fordi alle er enige i at det igjen ville være en sak presidenten vil vinne poeng på heller enn Speaker of the House. Men dette er da en relativt risikabel antakelse, synes jeg. Noe av grunnen til at Gingrich og republikanerne tapte på disse midlertidige føderale stengningene var timing (nasjonalparker stengte i juleferien) og Gingrich' egen volatile personlighet (han ble avslørt som småelig da han samtidig klaget over at han hadde blitt dårlig behandlet på Air Force One av Clinton fordi han fikk sete bakerst).

Boehner, derimot, har ikke en volatil personlighet og var selv vitne til konsekvensene i 1995 og 1996. Han har vært langt mer forsiktig i sine uttalelser om "government shutdown" og vil sannsynligvis ikke klage på seteplassering i Air Force One dersom det skulle bli aktuelt.
To be continued...

*Samtidig diskuterer man også budsjettet for 2012, som starter 1. oktober 2011, og den republikanske formannen for budsjettkomiteen i Representantenes Hus, Paul Ryan, har denne uken lagt frem sitt budsjettforslag.

Obama - ikke lenger ny og lovende

Dagens DC var innom Dagsnytt 18 i går for å snakke om at Obama tar gjenvalg (ingen bombe, som jeg sa) og mulige motkandidater (mitt svar: økonomien).

En av hans hovedutfordringer i 2012 blir som nevnt på Dagsnytt 18 at den enorme entusiasmen som skylte over landet i 2008 og brakte med seg mange velgere til valgbåsen forrige gang nå er borte. Venstresida er skuffet over Obamas to første år, og Obama blir dermed nødt til å lukke entusiasmegapet som nå befinner seg mellom han og de han trenger på valgdagen for å utkonkurrere en (la oss anta) kompetent republikansk motstander.

Ironisk nok kan dette bety at dersom en av de mer ekstreme republikanerne vinner nominasjonen (tja, la oss si for eksempel Michele Bachmann) vil entusiasmegapet ta seg av seg selv på negativt vis: entusiasmen mot den republikanske kandidaten vil inspirere venstresiden til å møte opp valgdagen.

Den som følger med får se!

Obama stiller til gjenvalg (gisp!)

Ja, dette er sjokkerende gitt, men likevel - Obama stiller til gjenvalg.
Offentliggjøringen kommer i en kampanjevideo som du kan se her hvor "vanlige amerikanere" snakker om gjenvalget og hvor spente de er!

På hjemmesiden står følgende:

"This campaign is just kicking off. We're opening up offices, unpacking boxes, and starting a conversation with supporters like you to help shape our path to victory. 2012 begins now, and this is where you say you're in."

Så da er det offisielt i gang.  

UkeSnutter

Etter mye alvorlig prat om Libya (heisann, CIA er på bakken) og validiteten til Den amerikanske drømmen er det nå på tide å ønske helga velkommen med et par moro-snutter.

Som vanlig kan vi stole på at våre venner Jon og Stephen finner lyspunkter der andre ser den dype avgrunn.
På The Daily Show har Stewart denne uka harselert med prosessen håpefulle presidentkandidater må igjennom for å vinne nominasjonsvalgene - altså the race for the base - kampen om å vinne det republikanske partiets harde kjerne (da det er disse som stemmer i nominasjonsvalgene). Denne prosessen inviterer jo som kjent overdreven retorikk og håpløst velgerfrieri, og vi kan alle stole på at The Daily Show fanger opp så mye rar oppførsel som mulig.

Stephen Colbert har på sin side satt søkelyset på sagaen i Wisconsin (fagforeninger vs. republikansk guvernør, for de som ikke har fått det med seg) hvor en dommer nå lager trøbbel for den nye loven som delstatsforsamlingen vedtok (som jo som kjent begrenser rettighetene fagforeningene i Wisconsin har til å forhandle kollektivt).

Til sist, denne videoen er egentlig ikke ment å være morsom, men come on - Donald Trump fortsetter å late som om han er framtidig republikansk presidentkandidat på Bill O'Reillys konservative talkshow, what's not funny about that? I prosessen klarer Trump å forsvare svenskene (fordi de ikke er så ille som muslimene), late som om han er kjempebekymra for muslimene rundt om i verden, og fremstår som mer gal enn O'Reilly da Trump mener man fortsatt kan betvile at Obama ble født på Hawaii mens O'Reilly - O'Reilly - sier debatten er over og Obama ble født i USA.

God helg!