Obama og Libya

Obama sitter i Det hvite hus og er, bokstavelig talt, vitne til revolusjonen. Ikke hans egen planlagte revolusjon i USA, men de grunnleggende rystelsene som feier over Midtøsten og Nord-Afrika. (Den eminente Anne Mariel Peters ved Wesleyan har tidligere nevnt her hos Dagens DC at det er en debatt innad i akademia om hvorvidt disse hendelsene teller som "revolusjon" - dette kan uansett ikke avgjøres før vi ser hvor grunnleggende og permanente endringene er.)

Akkurat som med Egypt diskuteres det nå hvorvidt den offisielle amerikanske responsen til hendelsene i Libya har vært for avventende og passiv, eller om den har vært klokere enn kritikerne hevder. Akkurat som med Egypt, tok det noen dager med meget forsiktige uttalelser fra Det hvite hus før Obama og hans talsmenn ble mer alvorlige i toneleiet.

Men mer viktig enn hva som sies, er hva som gjøres. I dette tilfellet har kollektiv handling i FN vært et eksempel til etterfølgelse. Lørdag ble det vedtatt enstemmig i FNs Sikkerhetsråd at Ghaddafi og hans "indre sirkel" skal sanksjoneres, og at Ghaddafi skal blir etterforsket av Den internasjonale straffedomstolen. Dette er bemerkelserverdig all den tid USA ikke er medlem av ICC og forrige (og eneste gang) Sikkerhetsrådet stemte over en lignende sak i 2005 (da gjalt det Sudans Omar al-Bashir) valgte USA å avstå fra og stemme.

Det som er mer usikkert, er hvilke avveininger som må gjøres innad i Obama-administrasjonen for å få USAs støtte til såkalte "no-fly zones" over Libya. Forsvarsminister Robert Gates virker tydelig skeptisk til ideen. Etter at David Cameron holdt en kraftig tale til forsvar for dette tiltaket helte Utenriksminister Hillary Clinton vann på bålet i hennes uttalelser til Representantenens hus' utenrikskomite. Der er jo derimot Obama som før eller siden må ta en avgjørelse, selv om ingen av alternativene nødvendigvis er gode. Sender man inn vestlige militære styrker risikerer man å skape anti-amerikanske reaksjoner blandt de (antakelig mer vestlig-vennlige) opprørerne. Hjelper man ikke å avverge en mulig borgerkrig/massakre kan "Libya" få samme betydning i historiebøkene som "Rwanda", akkompagnert av samme vestlige skyldfølelse (selv om Rwanda involverte folkemord og derfor ikke nødvendigvis er en perfekt sammenligning, selvsagt).

Det som derimot er klart er at Obama ikke kan vente mye lengre før han tar en avgjørelse fra eller til.