Det er som kjent 535 medlemmer av Den amerikanske kongressen (435 i Representantenes Hus og 100 i Senatet). Det han mente var at man ikke kan kaste bort verdifull tid på å debattere med og søke godkjennelse fra en haug med kverulanter når man står overfor en krise som krever mulig øyeblikkelig militær handling. Reagan artikulerte dermed den generelle holdningen som Det hvite hus - uavhengig av parti - har utvist overfor presidentens krigsmakt siden andre verdenskrig. Denne holdningen har ført til en praksis fulgt av alle amerikanske presidenter siden Harry Truman sendte amerikanske tropper til Korea uten Kongressens godkjennelse i 1950.
Den er også i stor grad grunnlovsstridig. Den amerikanske grunnloven er krystallklar når det kommer til hvem som kan erklære krig på USAs vegne: Kongressen. Presidenten er "Commander in Chief", hvilket betyr at han er øverste leder for militæret når en konflikt er i gang (og at han har ansvaret for å slå tilbake plutselige angrep mot USA). Abraham Lincoln var for eksempel meget involvert i strategien under borgerkrigen fra 1861-1865. Det var for øvrig også Lyndon Johnson i Vietnam, men ikke til like stor applaus må en vel si.
USAs deltakelse i den FN sanksjonerte utøvelsen av flyforbudssone i Libya har ikke utløst en debatt i USA om hvorvidt det er presidenten eller Kongressens rolle å godkjenne militære aksjoner utenlands. Bortsett fra makt-skeptikeren Glenn Greenwald hos Salon.com (som siden 2007 har vært deres høylydte stemme mot alt som smaker av maktovertramp fra staten - og da er det verdt å nevne at han er like kritisk til Obama som han var til Bush især når det gjelder tortur og Guantanamo) er det få som synes det er rart at det er President Obama - og ikke Kongressen - som har godkjent bruk av det amerikanske militæret i Libya-aksjonen.
Dette er jo ikke overraskende i det hele tatt når man vet at USA faktisk ikke har erklært krig siden 8. desember 1941. Etter Trumans "politiaksjon" i Korea (også kjent som Korea-krigen) kom Lyndon Johnsons "aksjon" i Vietnam (også kjent som Vietnam-krigen), har USA som kjent deltatt i mange militære "aksjoner" rundt om i verden. Som James Madison så treffende en gang sa: "war is the nurse of executive aggrandizement." Med andre ord, krig er en tilstand som gjør det lettere å utvide handlingsrommet til den utøvende makt, og Den kalde krigen gjorde helt klart dette for den amerikanske presidenten. Det er også klart at det er mer effektivt at en president er ansvarlig for en avgjørelse heller enn 535 politikere.
Men dette er ikke bare en historie om den amerikanske presidenters stadig maktovertagelse i utenrikspolitiske spørsmål. Dette er like mye en historie om en lovgivende forsamling som har abdisert - helt frivillig - deres kanskje viktigste makt til Det hvite hus. Det skulle nemlig ta Kongressen ikke bare Trumans tre år lange politiaksjon i Korea eller Johnsons tragiske krig i Vietnam, men også Watergateskandalen før motreaksjonen kom. I 1973, etter flere år med avsløringer om Johnson administrasjonens løgner angående Vietnam (som inkluderte foring av meget tendensiøs informasjon til Kongressen etter Gulf of Tonkin-hendelsen for å få Kongressens godkjennelse til å utvide USAs rolle i Vietnam), samt President Nixons tap av legitimitet i kjølevannet av Watergateskandalen, fant Kongressen endelig ut at det var på tide å ta tilbake makten til å sende amerikanske tropper utenlands.
Den såkalte "War Powers Resolution" ble godkjent av Kongressen i 1973 - over Nixons veto - og fastslo at kun Kongressen har makt til å godkjenne militære aksjoner. Dersom presidenten må sende tropper raskt et sted på grunn av en øyeblikkelig krise må han henvende seg til Kongressen innen 48 timer for å informere dem om avgjørelsen, og deretter henvende seg for post facto godkjennelse senest innen 60 dager. Dersom dette ikke skjer må troppene tilbakekalles.
War Powers Resolution har blitt avvist av alle amerikanske presidenter siden 1973, og kritiseres fra mange hold. Heller ikke de som ønsker å se Kongressen hevde sin rett i dette området er fornøyde, da man jo kan spørre seg hvorfor resolusjonen baserer seg på antakelsen om at det er greit at presidenten sender militæret ut i aksjoner uten å spørre om lov først. Resolusjonen er uansett irrelevant, da ingen presidenter godtar den. Clinton brøt for eksempel 60-dagersgrensa i Kosovo i 1999 (Operation Allied Force), uten at noe brød seg nevneverdig om det. For øvrig kan man vel si at Kongressens ukritiske godkjennelse av resolusjonen for å invadere Irak i oktober 2002 var et lavpunkt i kampen om krigsmakten.
Saken er altså komplisert. De som er for et internasjonalt samfunn som står for noe (for eksempel FN-prinsippet "responsibility to protect" eller R2P som det kalles, som nå brukes mot Libya) vil jo ønske at USA er med så mye som mulig i aksjoner lik flyforbudssonen over Libya. Dette både på grunn av at bredere deltakelse gir mer legitimitet, og på grunn av at USA rent praktisk har bedre evne til å utføre militære aksjoner enn de andre vestlige landene. Dermed ønsker man velkommen hastig beslutningstaking fra presidentens side og - ikke minst - forbigåelsen av den uungåelige runddansen i Kongressen som ofte handler om representantenes lokale hensyn heller enn et nasjonalt eller internasjonalt hensyn. Samtidig er det ikke udelt positivt for "det internasjonale samfunnet" at man har en særdeles mektig amerikansk president som gradvis har oppnådd såpass mye makt i utenrikspolitikken at han kan sende USAs mektige militær omtrent hvor han måtte ønske uten å spørre Kongressen om råd først.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar