The American Dream - død og begravet?

Mange nordmenn lurer på hvordan det kan ha seg at amerikanere har slik klokkertro på framtiden og ikke minst ens egne framtidige suksess, når de jo lever i et til dels hardt og kaldt forskjellssamfunn hvor mange ikke får plass på framtidstoget. Svaret, min kjære Watson, er elementært: Den amerikanske drømmen.

”The American Dream” er et genialt konsept. Det er genialt fordi det – lik den amerikanske identiteten som eksepsjonell – formulerer et håp og en tro som skal fullbyrdes en gang i framtiden. Altså kan den ikke motbevises i vår samtid. Kort fortalt er den amerikanske drømmen fortellingen om fattige som blir rike, om vaskehjelpen som blir prinsesse – ja, du kjenner fortellingen fordi den brukes ofte i Hollywoods filmer. Ideen er at USA er mulighetenes land, og derfor kan – og skal - de som jobber hardt og mener det godt vinne til slutt. Dette har blitt fortalt og gjenfortalt i amerikansk litteratur siden republikkens etablering. For eksempel viser man ofte til Horatio Alger-bøkene, som var over hundre ”rags-to-riches” historier Alger skrev på slutten av 1800-tallet hvor moralen alltid var at den som jobbet hardt ble belønnet til slutt.

Her spiller den ulike filosofiske arven inn som skiller USA ganske så sterkt fra for eksempel Skandinavia: det handler ikke om likhet, men om frihet. Mens vi velger likhet og resultatutjevning foran enkeltindividets frihet, velger amerikanerne motsatt. Dette fordi amerikanerne tror på ”equality of opportunity” – like muligheter – heller enn likhet som resultat. Tidlig i USAs historie gjaldt dette spesielt tilgjengeligheten av ”fritt” land (”fritt” fordi dette jo egentlig var bebodd av forskjellige indianerstammer). Alle som virkelig ville kunne dra vestover og oppfylle drømmen om å eie noe eget. Og på dette tidspunktet kunne USA love ting til Europas fattige deres egne land ikke kunne love. Fra hierarkiske samfunn kom man til et hvor ens innsats skulle være nok til å lykkes – heller enn bakgrunn og navn. Logikken er at siden alle i teorien har like muligheter i utgangspunktet, er det de som jobber hardest og fortjener det mest som lykkes til slutt. 

Det er i alle fall teorien bak Den amerikanske drømmen. Men virkeligheten er en annen. Det er mange som ikke klarer seg. Den sosiale mobiliteten fra en generasjon til den neste er nesten stillestående i ”the land of opportunity”, i skarp motsetning til for eksempel Skandinavia. Ei heller har amerikanere vært klar over akkurat hvor ulik fordelingen av rikdom er i befolkningen. En stor del av drømmen innebærer dermed å overse eller bortforklare indre motsetninger eller regelrett motbevis. Her kommer vi tilbake til det geniale med ideen: andre klarer seg ikke fordi de ikke jobbet hardt nok, men jeg (eller i hvert fall mine barn) kommer til å nå toppen fordi jeg jobber hardt nok.

Spørsmålet blir da; hvor lenge kan man tviholde på en drøm som til stadighet motbevises av virkeligheten? Hvor lenger overlever en ideologi i møte med motsatt realitet? Siden 1970-tallet har ulikheten i USA økt. Den lille prosentandelen rike tjener mer enn de gjorde før, den store prosentandelen som er i middelklassen eller er fattige tjener mindre. Hva har dette gjort med troen på Drømmen?

Meningsmåleren James Zogby har siden 1990-tallet forsøkt å måle amerikanernes tro på og definisjon av Den amerikanske drømmen. Han har funnet noe bemerkelsesverdig: ikke bare har andelen amerikanere som tror Den amerikanske drømmen kan bli virkelighet for dem falt ganske dramatisk (fra 74 % til 57 % fra 1999 til rett før finanskrisa), men han har også funnet at mange rett og slett omdefinerer hva Drømmen betyr. Mens han i 1999 fant at ca. 1/3 av de spurte mente Den amerikanske drømmen innebar materiell velstandsøkning og 1/3 mente dette innebar en mer spirituell drøm om å leve ærlig og etterlate seg en bedre verden enn man fant, har den siste spirituelle gruppen økt dramatisk mens den materielle gruppen har minsket noe.

Og hvorfor det? Vel, la oss se på noen andre tall: Siden starten av 90-tallet har andelen amerikanere som har en jobb som er mindre betalt enn den de hadde før økt ganske så dramatisk: fra 14 % til 35 % i dag. Dette er jo regelrett motsatt av hva Den amerikanske drømmen lover.

Som komikeren George Carlin brukte å si: ”It’s called the American Dream because you have to be asleep to believe in it.”

Man hører kjettingene rasle...

Dagens DC skal på RadioSelskapet i P2 i morgen (tirsdag) for å snakke om Bradley Manning og hvordan Obama-administrasjonen takler denne delikate situasjonen. Jeg har skrevet om dette før, og her kommer en liten oppdatering.



"You can hear Bradley coming from a long way away because of the chains – his feet have chains on them, they go to a leather belt around his waist. His hands go into them and he has no free movement of his hands," sier Mannings venn David House, som kommer fra MIT i Boston hver helg for å besøke Manning i Quantico, Virginia.

Manning har blitt designert som en selvmordsfare, noe som innebærer enda strengere tiltak (som at han må sove naken) enn hans allerede strenge opphold i isolat siden han ble arrestert i fjor sommer. Daniel Ellsberg (som lekket de såkalte "Pentagon Papers" i 1971) har gått ut offentlig for å støtte Manning, og sier at han mener denne strenge behandlingen er ment å presse ut en innrømmelse av Manning.

Det er nå blitt kjent at Manning skal siktes for ikke bare å lekke klassifisert informasjon, men også "aiding the enemy" (å hjelpe fienden), noe som kan medføre dødsstraff. Militæret har uttalt at de ikke søker dødsstraff, men en livstidsom. Derimot er det ikke noe som stopper dommeren i riksretten fra å sette til side dette og selv pålegge dødsstraff. Det som er interessant her er også at dette muligens innebærer at Wikileaks - som Manning lekket informasjonen til i fjor da han var stasjonert i Irak som etteretningsspesialist - designeres som "fiende."

Her blir saken komplisert. Den historiske rettsaken i mot New York Times ikke å felle Times for å ha publisert disse dokumentene (som jo Wikileaks gjorde på samme måte), noe som også handler om kompleksitetene rundt spionasjeloven fra 1917, som ble brukt av Nixon-administrasjonen. Det har vist seg vanskelig å felle media for publisering av klassifisert materiale, blandt annet på grunn av helligdommen som pressefrihet er i USA.

Dette lover godt for Julian Assage og Wikileaks, men Manning ser det derimot svart ut for.
Følg med i morgen på RadioSelskapet!

OPPDATERING: Se Bradley Manning på PBS' program "Frontline" her!

Reaksjoner i USA på Obamas Libya

Det debatteres heftig i USA omkring Obamas avgjørelse å delta i aksjonen mot Muammar Gaddafi, særlig når og hvordan USA skal overlate ansvaret til noen andre. Som vanlig får Obama pepper fra høyresiden uansett hva han gjør (sjekk ut Jon Stewarts illustrasjon av dette fenomenet i Libya-situasjonen), noe som er som forventet. Men ikke bare kverulantklassen på høyresiden lurer på hva den egentlige strategien til Obama er, det gjør også befolkningen generelt, særlig er de opptatt av når dette skal ta slutt.

Det hvite hus har forstått at de må trappe opp sin mediastrategi, og i går forsvarte Obamas Mitdøstenstrateg Dennis Ross intervensjonen ved å si at de ønsket å avverge et "Screbrenica on steroids" - m.a.o. en situasjon mye verre enn tragedien som (sammen med andre hendelser) førte til NATOs Operation Deliberate Force i mot serbiske styrker i Bosnia i 1995). Det er dog uklart hvor Det hvite hus har tatt tallet 100 000 fra, som er antallet mennesker de anslår kunne blitt massakrert av Gaddafis styrker dersom man ikke hadde gått til aksjon lørdag.

Så langt viser den siste meningsmålingen fra Reuters/Ipsos at den amerikanske befolkningen støtter flyforbudsaksjonen. Men dette varer nok ikke lenge, all den tid støtten fra det amerikanske folk avhenger av at dette er en kortvarig aksjon som ikke involverer amerikanske bakkestyrker. Obama må altså jobbe hardt for å få noen andre til å ta over, jo før jo bedre. Som Politico skriver, "we’re ready to turn in the rental car, but can’t find anyone to take the keys and contract." 

Dagens DC følger saken og skal skrive mer om dette, særlig det amerikanske perspektivet på den multilateralismen som nå utfolder seg både i intervensjonskoalisjonen og muligens i strategien til Det hvite hus. Jeg mistenker at mye av ubehaget på høyresiden i USA stammer fra en følelse av at USA bedriver genuin multilateralisme (med andre ord, at USA ikke bestemmer alt) på Obamas oppfordring, heller enn den tradisjonelle uni-multilateralismen (USA på topp, deretter multilateralisme for det neste lag med land under USA) og at det er dette som er det egentlige problemet.

Å erklære krig

Det var visstnok Ronald Reagan som sa at det ikke går an å ha 535 utenriksministere.
Det er som kjent 535 medlemmer av Den amerikanske kongressen (435 i Representantenes Hus og 100 i Senatet). Det han mente var at man ikke kan kaste bort verdifull tid på å debattere med og søke godkjennelse fra en haug med kverulanter når man står overfor en krise som krever mulig øyeblikkelig militær handling. Reagan artikulerte dermed den generelle holdningen som Det hvite hus - uavhengig av parti - har utvist overfor presidentens krigsmakt siden andre verdenskrig. Denne holdningen har ført til en praksis fulgt av alle amerikanske presidenter siden Harry Truman sendte amerikanske tropper til Korea uten Kongressens godkjennelse i 1950.

Den er også i stor grad grunnlovsstridig. Den amerikanske grunnloven er krystallklar når det kommer til hvem som kan erklære krig på USAs vegne: Kongressen. Presidenten er "Commander in Chief", hvilket betyr at han er øverste leder for militæret når en konflikt er i gang (og at han har ansvaret for å slå tilbake plutselige angrep mot USA). Abraham Lincoln var for eksempel meget involvert i strategien under borgerkrigen fra 1861-1865. Det var for øvrig også Lyndon Johnson i Vietnam, men ikke til like stor applaus må en vel si.

USAs deltakelse i den FN sanksjonerte utøvelsen av flyforbudssone i Libya har ikke utløst en debatt i USA om hvorvidt det er presidenten eller Kongressens rolle å godkjenne militære aksjoner utenlands. Bortsett fra makt-skeptikeren Glenn Greenwald hos Salon.com (som siden 2007 har vært deres høylydte stemme mot alt som smaker av maktovertramp fra staten - og da er det verdt å nevne at han er like kritisk til Obama som han var til Bush især når det gjelder tortur og Guantanamo) er det få som synes det er rart at det er President Obama - og ikke Kongressen - som har godkjent bruk av det amerikanske militæret i Libya-aksjonen.

Dette er jo ikke overraskende i det hele tatt når man vet at USA faktisk ikke har erklært krig siden 8. desember 1941. Etter Trumans "politiaksjon" i Korea (også kjent som Korea-krigen) kom Lyndon Johnsons "aksjon" i Vietnam (også kjent som Vietnam-krigen), har USA som kjent deltatt i mange militære "aksjoner" rundt om i verden. Som James Madison så treffende en gang sa: "war is the nurse of executive aggrandizement." Med andre ord, krig er en tilstand som gjør det lettere å utvide handlingsrommet til den utøvende makt, og Den kalde krigen gjorde helt klart dette for den amerikanske presidenten. Det er også klart at det er mer effektivt at en president er ansvarlig for en avgjørelse heller enn 535 politikere. 

Men dette er ikke bare en historie om den amerikanske presidenters stadig maktovertagelse i utenrikspolitiske spørsmål. Dette er like mye en historie om en lovgivende forsamling som har abdisert - helt frivillig - deres kanskje viktigste makt til Det hvite hus. Det skulle nemlig ta Kongressen ikke bare Trumans tre år lange politiaksjon i Korea eller Johnsons tragiske krig i Vietnam, men også Watergateskandalen før motreaksjonen kom. I 1973, etter flere år med avsløringer om Johnson administrasjonens løgner angående Vietnam (som inkluderte foring av meget tendensiøs informasjon til Kongressen etter Gulf of Tonkin-hendelsen for å få Kongressens godkjennelse til å utvide USAs rolle i Vietnam), samt President Nixons tap av legitimitet i kjølevannet av Watergateskandalen, fant Kongressen endelig ut at det var på tide å ta tilbake makten til å sende amerikanske tropper utenlands.

Den såkalte "War Powers Resolution" ble godkjent av Kongressen i 1973 - over Nixons veto - og fastslo at kun Kongressen har makt til å godkjenne militære aksjoner. Dersom presidenten må sende tropper raskt et sted på grunn av en øyeblikkelig krise må han henvende seg til Kongressen innen 48 timer for å informere dem om avgjørelsen, og deretter henvende seg for post facto godkjennelse senest innen 60 dager. Dersom dette ikke skjer må troppene tilbakekalles.

War Powers Resolution har blitt avvist av alle amerikanske presidenter siden 1973, og kritiseres fra mange hold. Heller ikke de som ønsker å se Kongressen hevde sin rett i dette området er fornøyde, da man jo kan spørre seg hvorfor resolusjonen baserer seg på antakelsen om at det er greit at presidenten sender militæret ut i aksjoner uten å spørre om lov først. Resolusjonen er uansett irrelevant, da ingen presidenter godtar den. Clinton brøt for eksempel 60-dagersgrensa i Kosovo i 1999 (Operation Allied Force), uten at noe brød seg nevneverdig om det. For øvrig kan man vel si at Kongressens ukritiske godkjennelse av resolusjonen for å invadere Irak i oktober 2002 var et lavpunkt i kampen om krigsmakten.

Saken er altså komplisert. De som er for et internasjonalt samfunn som står for noe (for eksempel FN-prinsippet "responsibility to protect" eller R2P som det kalles, som nå brukes mot Libya) vil jo ønske at USA er med så mye som mulig i aksjoner lik flyforbudssonen over Libya. Dette både på grunn av at bredere deltakelse gir mer legitimitet, og på grunn av at USA rent praktisk har bedre evne til å utføre militære aksjoner enn de andre vestlige landene. Dermed ønsker man velkommen hastig beslutningstaking fra presidentens side og - ikke minst -  forbigåelsen av den uungåelige runddansen i Kongressen som ofte handler om representantenes lokale hensyn heller enn et nasjonalt eller internasjonalt hensyn. Samtidig er det ikke udelt positivt for "det internasjonale samfunnet" at man har en særdeles mektig amerikansk president som gradvis har oppnådd såpass mye makt i utenrikspolitikken at han kan sende USAs mektige militær omtrent hvor han måtte ønske uten å spørre Kongressen om råd først.

Bradley Manning - kontroverset fortsetter

U.S. Army soldat Bradley Manning, som holdes i varetekt ved Marine Corps Brig i Qantico, Virginia på grunn av at han lekket hemmeligstemplet materiale fra USAs krig i Irak til Wikileaks, fikk retorisk støtte fra uventet hold denne uka. Talsmann for amerikansk UD, P. J. Crowley, deltok på et seminar ved Massachusetts Institute of Technology forrige torsdag da han fikk et spørsmål om Pentagons brutale behandling av Manning. Behandlingen består blandt annet av isolasjon og meget strenge tiltak som tvungen nakenhet. "I spent 26 years in the Air Force," svarte Crowley. "What is happening to Manning is ridiculous, counterproductive and stupid, and I don't know why the DoD is doing it."(DoD = Department of Defense = Pentagon)

Dette skapte øyeblikkelig irritasjon i Pentagon, hvis talsmenn iherdig har benektet at der er snakk om noen som helst form for mishandling eller straff under varetekt for Manning. Pressekonferansen Obama holdt fredag (som ikke handlet om dette men om økende bensinpriser) lovte heller ikke godt for Crowley, da Obama virket tydelig irrtert over å måtte besvare spørsmål om Crowelys uttalelse.
ABCs Hvite hus-korrespondent Jake Tapper brukte sjansen til å spørre Obama om dette, og fikk svaret: "With respect to Private Manning, I have actually asked the Pentagon whether or not the procedures that have been taken in terms of his confinement are appropriate and are meeting our basic standards. They assure me that they are,” sa Obama. “I can’t go into details about some of their concerns, but some of this has to do with Private Manning’s safety as well.” Tapper presset på, og fikk et kort svar tilbake, “I think I gave you an answer to the substantive issue.”

I dag ble det klart at Crowley har levert sin oppsigelse, som Utenriksminister Hillary Clinton godtok "with regret." Crowley erstattes av Mike Hammer (som ble flyttet fra National Security Council for noen uker siden til am UD) som oppfattes som en Obama-mann, heller enn en Clinton-mann. 

Bradley Manning har nylig skrevet om sin egen behandling i varetekt, som kan leses om her. 

Salons Grenn Greenwald - kjent venstrevridd skribent - har gjentatte ganger rettet søkelyset mot denne situasjonen.

Det antas at Manning skal stilles for retten i juni d.å. Følg med...

Den beste nyheten fra USA

...er at sunn fornuft har vunnet en liten kamp (dog krigen er fortsatt up for grabs). Glenn Becks konspirasjonsprogram på Fox News Channel (The Glenn Beck Show, kl. 17 hver ukedag) har mistet et betydelig antall seere de siste månedene. For første gang siden han startet på Fox News har han falt under 2 millioner seere (januar måned), noe som utgjør et fall på 39% i seertall sammenlignet med januar 2010, og viktigst av alt så har han mistet 48% av publikum i den viktige aldersgruppen 25-54. Denne gruppen er viktig fordi det er denne som skaffer kanalen reklameinntekter.

Forklaringen The New York Times har er at Beck - med sine evige konspirasjonsteorier og dommedagsprofetier - er rett og slett en downer. Amerikanere er jo som kjent genetiske optimister og liker historier som ender godt. Å bli fortalt - dag ut og dag inn - at verden snart imploderer og at alle er i mot deg er jo ikke nødvendigvis hyggelig tidsfordriv.

Samtidig må det nevnes at Beck virkelig har klart å snu en positiv ting - folkeopprørene i Midtøsten og Nord-Afrika - til en potensiell farlig og skremmende utvikling.

Men vi skal ikke glede oss for tidlig - Beck (og Fox News generelt) levner fortsatt konkurrentene i støvet. Chris Matthews på MSNBC er nummer 2 (kl. 17 på hverdager) og hans show Hardball har rundt 700 000 seere, så her snakker vi ikke om at Beck faller fra tronen, men heller om et betydelig tap av seere.

Så får vi se om dette fortsetter, eller om seerne vender tilbake til Beck når de innser at utviklingen i Midtøsten virkelig *er* en islamo-sosialistisk konspirasjon, og ikke demokratisering.

...

Obama og Libya

Obama sitter i Det hvite hus og er, bokstavelig talt, vitne til revolusjonen. Ikke hans egen planlagte revolusjon i USA, men de grunnleggende rystelsene som feier over Midtøsten og Nord-Afrika. (Den eminente Anne Mariel Peters ved Wesleyan har tidligere nevnt her hos Dagens DC at det er en debatt innad i akademia om hvorvidt disse hendelsene teller som "revolusjon" - dette kan uansett ikke avgjøres før vi ser hvor grunnleggende og permanente endringene er.)

Akkurat som med Egypt diskuteres det nå hvorvidt den offisielle amerikanske responsen til hendelsene i Libya har vært for avventende og passiv, eller om den har vært klokere enn kritikerne hevder. Akkurat som med Egypt, tok det noen dager med meget forsiktige uttalelser fra Det hvite hus før Obama og hans talsmenn ble mer alvorlige i toneleiet.

Men mer viktig enn hva som sies, er hva som gjøres. I dette tilfellet har kollektiv handling i FN vært et eksempel til etterfølgelse. Lørdag ble det vedtatt enstemmig i FNs Sikkerhetsråd at Ghaddafi og hans "indre sirkel" skal sanksjoneres, og at Ghaddafi skal blir etterforsket av Den internasjonale straffedomstolen. Dette er bemerkelserverdig all den tid USA ikke er medlem av ICC og forrige (og eneste gang) Sikkerhetsrådet stemte over en lignende sak i 2005 (da gjalt det Sudans Omar al-Bashir) valgte USA å avstå fra og stemme.

Det som er mer usikkert, er hvilke avveininger som må gjøres innad i Obama-administrasjonen for å få USAs støtte til såkalte "no-fly zones" over Libya. Forsvarsminister Robert Gates virker tydelig skeptisk til ideen. Etter at David Cameron holdt en kraftig tale til forsvar for dette tiltaket helte Utenriksminister Hillary Clinton vann på bålet i hennes uttalelser til Representantenens hus' utenrikskomite. Der er jo derimot Obama som før eller siden må ta en avgjørelse, selv om ingen av alternativene nødvendigvis er gode. Sender man inn vestlige militære styrker risikerer man å skape anti-amerikanske reaksjoner blandt de (antakelig mer vestlig-vennlige) opprørerne. Hjelper man ikke å avverge en mulig borgerkrig/massakre kan "Libya" få samme betydning i historiebøkene som "Rwanda", akkompagnert av samme vestlige skyldfølelse (selv om Rwanda involverte folkemord og derfor ikke nødvendigvis er en perfekt sammenligning, selvsagt).

Det som derimot er klart er at Obama ikke kan vente mye lengre før han tar en avgjørelse fra eller til.

Fredag = dommedag?

Dagens DC er akkurat ankommet USA og skal nyte denne siden av dammen de neste to ukene. Jetlaget skaper forstyrrelser i systemet, så her kommer et kort innlegg om det viktigste som skjer i USA akkurat nå: muligheten for full stopp i den amerikanske staten førstkommende fredag dersom republikanerne og demokratene ikke blir enige om det midlertidige statsbudsjettet, som i denne omgang kun varer i 2 uker!  Ingen enighet innen 4. mars = mulig "government shutdown" a la 1995.

Akkurat nå ser det ut til at det blir enighet, mest sannsynlig fordi ingen av sidene tror de vil kunne gå seirende ut av den kampen i meningsmålingene, men det legger jo bare til rette for re-match om to uker. Blir man enig da, kan man se fram til kampen om budsjettet for 2012, som må være klar til 1. oktober, når det nye budsjettåret starter.

Med andre ord er det duket for flere store kamper om statsbudsjettet, som kommer til å teste begge partiers kompromissvillighet, men som også kommer til å ta temperaturen på Det republikanske partiets samhold. Mars måned kommer nenmlig til å teste evnen de nye Tea Party representantene har til å holde linja og stå på sitt mot mulige budsjettkompromisser de anser som uanstendige. Vi snakker altså om forhandlinger som kommer til å måtte skje på flere nivåer, både innad og i mellom republikanerne og demokratene, for man må nemlig også holde et øye med de demokratiske senatorene som skal stille til gjenvalg i 2012 i økonomisk vanskeligstilte eller generelt konservative delstater.

To be continued....