President Obama har hatt tre tøffe utenrikspolitiske uker. Mens Midtøsten har opplevd store og forhåpentligvis revolusjonerende hendelser, har Obama-administrasjonen fremstått som vaklende og forvirrende i sine uttalelser. Muligens er dette et resultat av at Obama-administrasjonen mangler en såkalt "Grand Strategy"- en overordnet plan, eller visjon om du vil, for hva USA ønsker å oppnå internasjonalt og hvordan de skal oppnå disse målene. Ifølge historiker Niall Ferguson mangler Obama nemlig en Grand Strategy, og det er dette som er grunnen til at hans uttalelser var like sammenhengene som en hodeløs høns de siste tre ukene.
Men ser man på Cairo-talen og til og med Nobel-talen finner man lett en visjon for Obamas presidentperiode(r): USA skal finne tilbake til sitt moralske kompass, lege sårene fra Bush-administrasjonen og kjempe for menneskerettigheter. Men dette er retorikk som er vanskelig følge opp i praksis, særlig når USAs posisjon rundt om i verden avhenger av nære allianser med diktatorer. Kald krigs-strategien med å hegne om stabilitet heller enn demokratibevegelser står i direkte motsats til Obamas retorikk. Altså er det godt mulig Obama mangler en strategi for å sette sin visjon ut i livet.
Men det kan heller virke som om en stor del av forklaringen ligger i Obamas utenrikspolitiske uerfarenhet, noe som gir større spillerom for intra-administrasjonskonflikter og institusjonelle dragkamper. Det hvite hus og Hillary Clintons State Department (UD) ser ikke ut til å ha tenkt helt likt i møte med denne uventede situasjonen i Nord-Afrika. (Det at USAs etteretningsorganisasjoner ikke forutså hendelsene i Tunisia og Egypt er ikke akkurat rettferdig kritikk, det gjorde jo ikke etterretningsorganisasjonene i Egypt heller...!) Obama som person - både i innenrikspolitikk og utenrikspolitikk - balanserer hele tiden mellom hans idealistiske og pragmatiske side. Han ønsker helt klart å oppnå store ting, men har så langt valgt en pragmatisk, heller enn ideologisk, strategi for å oppnå dem både på hjemmebane og bortebane. Obamas yngre generasjon av rådgivere (mange fra presidentkampanjen hans) står i sterk kontrast til den eldre utenrikspolitiske garden som regjerer i State Department og Pentagon (ledet av Clinton og forsvarsminister Robert Gates). Som New York Times rapporterte i helga er det helt klart store forskjeller i mellom disse gruppenes vektlegging av stabilitet og allianser vs. nytenkning og revolusjonsivring.
Intern dragkamp er intet nytt når det kommer til utforming av utenrikspolitikk, og hvem som vinner kommer ofte an på hvilke rådgivere som får gehør - særlig hvis presidenten er uerfaren i utenrikssaker og er villig til å lytte (les: realister vs. neokonservative i Bush-administrasjonen før og etter 11. september). Obama, som de to forrige amerikanske presidentene, entret Det hvite hus uten noen særlig erfaring med utenrikspolitiske saker (jeg tror ikke to år som senator på Senatets utenrikspolitiske komité akkurat kvalifiserer til ekspertise, kanskje heller som et introduksjonskurs). Tradisjonelt sett er heller ikke utenrikssaker noe som dominerer amerikanske presidentvalg, selv om det jo i 2008 var mye snakk om Irak og Afghanistan som kriger USA må trekke seg ut av snart (og en av grunnene til at Obama klarte å vinne over Clinton i nominasjonskampen i 2008 var jo at han hadde tatt til offentlig motmæle mot Irak-krigen - men da ikke som politiker på høyt nivå, så det var jo også mindre risikabelt for ham i gjerningsøyeblikket).
Obamas egen uerfarenhet, samt hans balansering mellom idealistiske og pragmatiske impulser, forklarer nok langt på vei hvorfor uttalelsene til administrasjonen ble oppfattet som delvis selvmotsigende. Så det er helt legitimt å kritisere reaksjonene som har kommet ut av Washington, D.C. siden opptøyene startet. Samtidig burde man også erkjenne at USA i form av Obama-administrasjonen ikke spilte rollen som mange konspirasjonsteoretikere trodde de kom til å spille - nemlig som "spoiler" for revolusjonen ved å støtte Mubarak. Dette i seg selv har ført til alvorlige konsekvenser for forholdet til andre diktatorer som er allierte med USA (Saudi-Arabia er meget misfornøyd). De forvirrende uttalelsene kan dermed forstås som et forsøk på ikke å komme i veien for begivenhetene selv. Fravær av sterke uttalelser kan ha vært den viktigste støtten USA kunne gi til en bevegelse som oppfatter seg selv som lokal og ikke ønsker innblanding fra imperialisten i vest.
Man kan dermed si til alle på venstresiden som elsker å hate USA: Her ser det ut til at Obamas ideologiske tilknytning til demokratiforkjempelse har vunnet over realpolitiske maktvurderinger i regionen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar